Et godt råd til foreldre!

[Skrueduck]

Ikke bring dine negative opplevleser eller negative ting fra barndommen inn i dine barns verden.

 

Gi de lys, og positive ting. Aldri negative!

[Tvillingsjel]

Kjærlighet og trygghet er sånt som jeg setter høyt. Det er viktig.

 

Å ikke bringe egne negative opplevelser til dem ser jeg på som en selvfølge å la være.

 

Barn skal få være trygge og elsket, samt å beholde uskylden lengst mulig. Er en begrenset periode av livet man er barn.

[Skrueduck]

Om alle barn kunne få det hadde det vært bra, men slik er det dessverre ikke.

[Jahdu]

Alt liv er som mest sårbart og formbart mens det ennå er helt ungt. I vår del av verden har nyfødte blitt separert fra mødrene allerede ved fødselen, og blitt holdt isolert ifra 3 døgn og oppover (sett bort ifra ca. 3x20 minutters samvær i døgnet), i over 100 år. Deretter har mange av oss sovet alene, blitt utsatt for gjentatte gråtekurer, ikke blitt trøstet når vi har grått, ikke blitt ammet o.a. - alt etter legenes og eksperters råd. Folk må forstå at alle barn er enkeltindivider og må behandles deretter. Mange teorier angående underkastelse fra vi er små av samfunnet.

 

I dag dier norske barn gjennomsnittlig i ett år (om i det hele tatt), mot opprinnelig til melketennene fellet. De har drøyt 6 timers samvær med mor, per døgn, mot opprinnelig 24. Synes det er en skummel utvikling, da alle barn trenger et nært og lengre forhold til mor i oppveksten, som kan få konsekvenser senere i livet.

 

Angående det med videreføring.. Trolig oppstår det en selvforsterkende effekt, et ubevisst hevnmotiv, som gjør at ofrene er tilbøyelige til å videreføre traumatiseringen som de selv har vært utsatt for. Folk er veldig enten eller når det kommer til dette punktet, men typisk at enkelte viderefører deres egen oppdragelse. Vi får se hvordan det utvikler seg med dagens og nyere generasjoner, men det har vært et mønster som var hyppig før.

Endret 7. januar 2014 av Jahdu

[Tvillingsjel]

Jeg har vært med mine nyfødte døgnet rundt fra de ble født, ammet i henholdsvis 18 og 22 mnd. Datteren min sov inntil meg til hun var 18 mnd.

 

Blir dessverre mindre tid sammen når man jobber fulltid og barna legger seg ganske tidlig.

 

Jeg er ikke tilhenger av skrikekurer og har bare latt barna gråte i noen sekunder. Til tross for dette har de lagt seg fra syv fra de var året og lagt seg heldig fint i egne senger.

 

Nå for tiden har de fleste ungene hos seg etter fødsel. Er ikke vanlig å isolere ungene lenger og man blir oppfordret til å amme så mye man kan. Før skulle de bare ammess å og så ofte, ble tatt fra mor og mor gitt sovepiller. Man får ungen opp i armene etter fødsel og etter ei stund tas de med for å veies og måles, dette har vært eneste tiden min borte fra ungene på sykehuset.

[Pebbles88]

Hvorvidt man bringer egne negative erfaringer inn i barndommen til egne barn eller ikke, handler mye om bevissthet. Det er ikke uvanlig å tro at man er ferdig med traumer man slett ikke er ferdig med. Det er vondt og vanskelig å erkjenne at man påfører egne barn belastningen med egne uheldige mønstre, men i realiteten er det få av oss (ingen?) som klarer å unngå helt å påføre egne barn emosjonell belastning igjennom en hel barndom.

 

Det store skillet går mellom foreldre som ikke er redd for å erkjenne feil og foreldre som er strutser ang. egne feil. Det er ikke farlig å ikke være 100% perfekt i foreldrerollen til enhver tid. Men det er ikke bra å vokte om egen selvfølelse ved å være fullstendig ubevisst egne feil.

 

For min del er det viktig å erkjenne at mine barn påvirkes av min emosjonelle tilstand til enhver tid og å ta ansvar for dette. Jeg er veldig glad for at egne barn er trygge nok til å gi beskjed når jeg påfører dem noe negativt :"Jeg liker ikke at du snakker til meg med sint stemme") og jeg ber alltid om unnskyldning der det er påkrevd. Det er ikke farlig å gjøre feil, men det er ikke bra å ikke kunne innrømme det og ta ansvar for det.

 

Det aller viktigste vi kan gi våre egne barn er uforbeholden kjærlighet. Det er viktig å ikke bare skryte når de har vært flinke eller er ekstra snille. Om barna vet at de er gode nok for oss foreldrene helt uavhengig av egne prestasjoner, tåler de at vi ikke er perfekte til enhver tid. Mennesker med godt selvverd er robuste i livet - og det er lite jeg er mer opptatt av enn å bidra til egne barns (og andre mennesker, for den del) selvverd. Og eget! (Men det er en helt annen diskusjon - kanskje.)

[Kakeshoma]

Er vel greiest å ikke få barn i utgangspunktet..