Vil ikke gi opp, trenger råd

[AnonymDiskusjon]

Advarsel: Dette er et veldig langt innlegg, og jeg ber om at de som velger å svare prøver å holde det så konstruktivt som mulig. Jeg er enig i at jeg fortjener en del kritikk, men jeg henvender meg her rett og slett for å få litt perspektiv og råd fra folk som ikke kjenner verken meg eller han, og kan derfor gi et mer objektivt syn. Jeg kommer til å poste dette anonymt da jeg er fra et lite sted hvor alle kjenner alle, og jeg er ikke ute etter å henge ut hverken meg selv eller kjæresten.

Jeg og samboeren har vert sammen i 1,5 år nå, og har etter min mening hatt det veldig fint. Forholdet har vert veldig berg og dalbane da vi er veldig forskjellige personer både følelsesmessig og bakgrunnsmessig, men jeg har egentlig aldri sett på dette som noe stort problem. På min side så har jeg hatt en oppvekst med mye drama, opplevd tunge ting og har vanskelig for å åpne meg og vise følelser- men etter at jeg møtte han så er det akkurat som at noe har smeltet inni meg og jeg ble helt hodestups forelsket. I begynnelsen sleit vi veldig med at han hadde unormalt mye kontakt med eksen som prøvde å få han tilbake, og det laget en veldig stor utrygghet mellom oss. I tillegg sleit jeg med sinneproblemer (mye innestengte følelser fra fortiden), og kunne eksplodere på han når jeg følte meg urettferdig behandlet. Dette var for meg helt normalt, for det var sånn jeg hadde vert i over 20 år. Han tok det opp etter hvert at han ble såret og følte seg utrygg når jeg "klikket", og jeg tok det til meg og sluttet (etter mye selvbeherskelse)- jeg har i dag et mye roligere sinn og det skal mye til for at jeg skal heve stemmen eller bli sint for noe. I sommer spurte han meg om jeg ville dele livet med han, han mente det som et slags frieri, men ettersom vi ikke hadde vert sammen så lenge så ville vi ikke at det skulle være en offisiell greie- men jeg sa ja og slo meg til ro med det. I august snudde alt seg på hodet, hunden vi hadde sammen døde i en fryktelig ulykke som kjæresten min ble vitne til, og det var veldig tungt for han å oppleve. Samtidig sluttet han i jobben til fordel for en ny, som han fikk kontrabeskjed på dagen før han var ferdig på den gamle- altså stod han plutselig arbeidsledig. Det gikk 3 måneder med Battlefield i boxeren før han kom seg ut igjen i arbeidslivet, og jeg såg at det sakte men sikkert sleit han ned og "kaste bort tid" på den måten. Jeg kommenterte det aldri, og klaget ikke når jeg kom hjem fra 12 timers arbeidsdager og måtte ta meg av alt i huset også, jeg visste at han trengte pause (dette har han takket meg for i ettertid). I denne perioden sleit han veldig med depresjoner, og det gikk såpass langt en gang at han ville gjøre det slutt og var veldig slem i måten han snakket til meg for at jeg skulle lettere "la han gå", men jeg skjønte at det var noe gale og prøvde med alt jeg hadde å holde han på overflaten. Denne perioden med mye negativitet, mye usikkerhet og vonde følelser sleit meg så mye ned at jeg ble en helt annen person. Plutselig var det livsnødvendig for meg og høre han si at han var glad i meg minst 15 ganger for dagen for at jeg skulle klare å holde meg oppegående, og det var forferdelig. Dette "snappet" jeg ut av etter hvert som forholdet sakte men sikkert begynte å stabilisere seg mer og mer og til slutt var jeg tilbake til den vanlige, lykkelige kjæresten som elsket å ordne og fikse ting, lage middag til han og gi han gaver og oppmerksomhet. MEN så begynte han å interessere seg for en slags politisk ideologi og ble helt oppslukt, han leste og skreiv artikler dagen lang, og hadde lite tid til oss. Han ville også at jeg skulle bli like interessert, men å sette meg inn i noe helt annet enn pensum bare noen uker før eksamen var uaktuelt for meg, og han tok det som en stor skuffelse at jeg ikke "brydde meg" om det han interesserte seg for. Jeg bryr meg absolutt, men han må forstå at vi har forskjellige interesser og at jeg ikke kan vie all min tid til hans interesser når jeg studerer og har egne ting og lese på. Selvsagt prøvde jeg og sette meg inn i det, men jeg avviste mye av det uten å tenke meg om- og det var det som skulle ødelegge alt for oss. I rein dummhet så lo jeg av at han var så opphengt, og avskreiv mye av det han sa som tull. Jeg tullet ofte med å si "herregud skal du skrive en bok eller?" og værst av alt så følte han at jeg prøvde å nekte han å fortsette med interessen sin, noe som jeg i ettertid vet at ikke var det jeg mente- det var bare det som kom fram av situasjonen. Selvfølgelig ville jeg heller at han skulle bruke tid på oss enn på andre ting, og jeg skjønte ikke hvor viktig dette faktisk var for han før jeg hadde vert destruktiv og nedlatende- jeg respekterte det ikke slik som jeg burde gjort, og nå angrer jeg så sinnsykt mye på at jeg ikke tok det mer alvorlig. For noen dager siden kom han til meg og sa igjen at han ønsket å gjøre det slutt, for han følte seg ikke trygg i foholdet, han føler at jeg kun er destruktiv og nedlatende og at han er redd for å vise interesse til andre ting for da kom jeg bare til å ødelegge det for han.

Dette kom jo som et sjokk for meg, jeg hadde jo aldri i verden ment de tingene, jeg trodde han skjønte at jeg tullet med han og at jeg var opptatt med studiene. Jeg føler meg så helt forferdelig dum og slem som ikke har vert mer støttende for han, og jeg er flau over meg selv. Jeg har prøvd å fortelle han at det aldri var ment slikt, og jeg har tilogmed prøvd å sette meg litt inn i interessen hans nå i ferien og komt med mine synspunkt- men han avskriver dette som falskt og dårlig samvittighet. Den forrige gangen vi hadde problemer bestemte vi oss for å oppsøke en parterapeut for å finne en bedre måte å kommunisere på som gjorde at vi begge følte oss trygge- og den timen lot virkelig vente på seg, for den har vi fått i midten av februar. Derfor har vi avtalt nå at jeg flytter ut og at vi holder litt avstand fra hverandre en stund, en slags "pause" frem til den timen, men uten at vi ser andre folk- vi er fredeles sammen, men tilbringer ikke tid sammen og har kun sporadisk kontakt. Familiene og de næreste vennene våre vet at vi har pause, men det blir ikke offentliggjort på facebook liksom. Litt tid fra hverandre kan gjøre veldig godt, men han sa at han gikk inn i denne perioden med en veldig negativ innstilling og at det skal veldig mye til for at han skal skifte mening. Han klarer ikke å forestille seg at jeg skal klare å endre min holdning mot ting jeg ikke forstår eller interesserer meg for (at jeg avblåser det lett som tull) og han sier at han føler at han aldri kommer til å føle seg trygg.

Jeg har alltid ment at pauser er en feig måte å gjøre det slutt på, og hadde det ikke vert for at jeg virkelig har sterke følelser for han, så hadde det bare vert slutt for min del også. Men utenom de utrygge følelsene så har vi et helt fantastisk forhold. Vi har et kjempetett og godt vennskap, mye humor og tull og mye kjærlighet. Vi har kjøpt oss en leilighet sammen som står ferdig bygget i desember 2014, og han er en person som jeg lett kan se meg selv sammen med om 40 år liksom. Jeg vet at han føler det samme når det gjelder alle disse tingene, vi har ofte snakket om framtiden og ambisjoner og har flere ganger vert enig om at vi er helt perfekte sammen og elsker å tilbringe tid sammen. Det er kun denne utryggheten og usikkerheten mellom oss som har oppstått av lite gjennomtenkte utsagn og dårlig kommunikasjon som står i veien.

Anonymous poster hash: 0e09d...20f

[Tvillingsjel]

Kan han ikke like politikken sin og annet uten at du må ta stilling til det og engasjere deg? Om du lytter til ham og svarer når han prater så burde det være mer enn bra nok. Jeg hadde ikke orket å drive å lese meg opp ang politiske ideologier og slikt...

 

Er han fortsatt deprimert? Synes du har gjort mye for ham og for forholdet. Kanskje dere burde ta en skikkelig prat. Spør ham hva det er han ønsker fra deg.

[vidor]

Er ikke lett å tolke din tolkning av det han har skrevet, men et rart politisk engasjement slik du beskriver det kan være tegn på en feilslått tilpassningsstrategi. Selv om du tolker det som tull så kan det være koblet til en løsning for han som er viktig for han. Det er alltid noe som driver det du ser på overflaten og det er det man må finne ut av og bearbeide på en konstruktiv måte. Ting er ikke alltid direkte det de utgir seg for å være, men kan være et symptom på noe dypere.

[medlem-124997]

Jeg synes ikke dette høres ut som noe bra forhold i det hele tatt!

Jeg synes veldig synd på dere som driver å lider dere igjennom dette fordi dere er overbeviste om at dere er ment for hverandre.
Det hjelper ikke at dere elsker hverandre og er "sjelevenner", for å kunne leve sammen og gå oppi hverandre hver dag kan man ikke ha store utblåsninger på hverandre og krangle så busta fyker.
Selvfølgelig gjør man det av og til i ett forhold, men her høres det ut som dere gjør det alt for ofte..

I ett forhold skal man være der for hverandre, løfte hverandre og styrke hverandre.
Det virker som om dere to bare river hverandre over ende.

At man mister jobben, at bikkja blir påkjørt, det er sånne ting de aller fleste må igjennom i løpet av livet. Og det kan ta på. Spesielt hvis man sliter psykisk fra før av. Men hvis forholdet skal bli så shaky av at husets hund dør (og dette kommer fra ei som elsker dyr!!) så bør det kanskje lyse noen varsellamper hos dere begge.

 

Jeg har selv bodd i mange år med en samboer som slet regelmessig psykisk. Ingen vet hvor tungt det kan være bedre enn meg. Dette smerter nok å høre, men for en person som ofte har tunge perioder i kjelleren så må det være utrolig slitsomt når det nærmeste mennesket du har snapper på deg og trenger å høre 20 ganger om dagen at du elsker henne, eller at hun blir sjalu når du fokuserer tankene dine på bøker og ideologi. (Dette er nok høyst trolig bare noe han gjør i en periode for å cope med ting)
Jeg prøver på ingen måte å gi deg dårlig samvittighet TS, tro ikke det!
Men som utenforstående er det lettere å se at dere bryter ned hverandre enn det dere selv klarer å se.

Han har prøvd å gjort det slutt flere ganger. Av å til gjør mennesker det, selv om de fortsatt er glad i og elsker hverandre. For av og til er det beste å bryte opp for å bevare vennskapet og ikke tynge den andre personen ned ytterligere.

 

Hvis man tenker på å gjøre det slutt, så har man egentlig allerede bestemt seg.
Hva med å slippe taket i han litt og prøve å være venner framover?

Hvis dette fortsetter kommer det å ende i smertefullt brudd og isfront. Og tung depressjon for dere begge.

[AnonymDiskusjon]

Det som er vanskeligst i denne situasjonen er jo at jeg ikke er enig i synet hans på forholdet vårt, for det er oftest helt fantastisk mellom oss. Han sier selv at det "daglige" forholdet vårt er jo helt fantastisk og det ingenting i verden han heller vil enn å ha det sånn, men at når det kommer en "ekte" diskusjon så føler han at jeg ikke respekterer han, er en venn og støtter han. Jeg er veldig uenig da jeg alltid prøver å gjøre det beste i situasjonen, aldri hever stemmen til han, sier stygge ting og prøver å kun være konstruktiv. Dette er noe jeg har lært meg etterhvert ettersom jeg har vokst som person gjennom forholdet vårt i det siste. Men siden jeg hadde en periode for et år siden hvor jeg hisset meg opp mye, så mener han at det er falskt at jeg ikke blir sint liksom. Han henger seg veldig opp i fortiden og klarer ikke å innse at ting kan forandre seg- på min side har jeg vokst opp med høylytte kjefte-diskusjoner og synes ikke dette var noe gale, men det har ikke han og han ble veldig berørt av sinnet mitt. Da jeg skjønte det så la jeg om måten jeg håndterte situasjoner mellom oss, for det siste jeg vil er jo å såre han. Han har en vrangforestilling om at jeg vil han vondt og prøver å såre han, og det er ikke sånn i det hele tatt. Jeg er veldig opptatt av at han skal ha det bra, føle seg elsket og vite at jeg alltid er her for han og støtter han. Men han misforstår ALT jeg sier. Hvis han sender meg en artikkel med noe han vil jeg skal lese, og jeg kanskje ikke har tid til å skrive mer enn et par linjer tilbake, men lover å svare mer skikkelig senere, ja da har jeg fortalt han at han ikke får lov til å drive med det han har lyst til. Jeg har gjennom hele forholdet oppmuntret alt han vil ta seg til, og når han begynte å tenke på studie så fortalte jeg han alle mine erfaringer, tok han med på rundtur på alle fakultetene på universitetet her, tok han med på bokbutikk og fant en av pensumbøkene til det han ønsker å studere og har fortalt han at jeg er så glad for at han vil dette osv.. Jeg støtter han HELE tiden. (han er litt bonde i byen her altså, derfor jeg "tok han med"). Og han sa etterpå at han hadde virkelig storkost seg og gledet seg til å begynne å studere.

 

Jeg tror han sliter med noe dypere, og jeg ønsker kun at han skal ha det bra. Jeg er livredd for at det nå blir slutt, og at vi går hver for oss og jeg får meg et nytt liv, for så at han skal falle ut av depresjonen og angre og prøve å få meg tilbake- for jeg vet ikke om jeg orker det når det først er over. Derfor vil jeg kjempe det som kjempes kan før jeg gir opp. Men nå skal jeg uansett flytte, og han skal få all tid han trenger vekke fra meg. Vi holder sammen i en "pause", men skal prøve å ikke ha for mye kontakt. Jeg ønsker å være en venn for han, men det er veldig vanskelig for meg å være i den situasjonen når han ser på meg som roten til alt vondt. Jeg har snakket med flere personer som kjenner oss begge, og alle sier det samme "han sliter med noe, og jeg tror ikke det er deg".

 

Så kort sagt: jeg er lost. Skal jeg la han gå og ødelegge sjangsene for at det noen gang kan ordne seg? Eller skal jeg fortsette å kjempe helt til jeg selv føler at det ikke er muligheter for å forsones?

Anonymous poster hash: 0e09d...20f

[darkness|]

Han høres ødelagt ut rett og slett. Han har problemer som du ikke kan fikse, uansett hvor hardt du prøver. Jeg får følelsen av at du ville gjort alt for han, men at han ikke er villig til å gjøre noe for deg. Det blir en ujevn balanse i forholdet som er vanskelig å reparere. Får han hjelp med problemene sine?

[medlem-124997]

Synes så absolutt du skal la han gå. Fordi det river deg over ende å holde på sånn. Han skal ikke dra deg ned å gjøre deg ulykkelig, og selv om han ikke mener å gjøre det så er det akkurat det dere gjør. Dere skal ikke ha det fint sammen det meste av tiden, dere skal ha det fint sammen hele tiden.

Han kommer GARANTERT til å gå på en smell når det blir slutt. Det gjør alle gutter. De er konger de første ukene, men så når det går opp for dem at de er alene så rakner alt. Og JA han kommer til å ville ha deg tilbake. Men det betyr ikke at det kommer til å funke om dere prøver igjen.

Det tar tid å komme videre. Men skjer eventually.

Kjenner forøvrig igjen alt for mye her fra min egen eks (som jeg i dag har ett nært vennskap til) så er bare å slenge inn en PM hvis du trenger å lufte flere tanker.

[AnonymDiskusjon]

Han høres ødelagt ut rett og slett. Han har problemer som du ikke kan fikse, uansett hvor hardt du prøver. Jeg får følelsen av at du ville gjort alt for han, men at han ikke er villig til å gjøre noe for deg. Det blir en ujevn balanse i forholdet som er vanskelig å reparere. Får han hjelp med problemene sine?

 

Han gikk på antidepressiva, men har sluttet med det nå fordi han mener selv at han har blitt frisk igjen. Han sier forøvrig at han har det kjempefint og er blitt mye mer lykkelig, og at det eneste negative i livet hans er meg. Men så sier han at jeg er det beste som noen sinne har skjedd han. Så sier han at han ikke føler seg trygg med meg - men jeg har ikke gjort noe for at han skal være utrygg.

 

Anonymous poster hash: 0e09d...20f

[AnonymDiskusjon]

Synes så absolutt du skal la han gå. Fordi det river deg over ende å holde på sånn. Han skal ikke dra deg ned å gjøre deg ulykkelig, og selv om han ikke mener å gjøre det så er det akkurat det dere gjør. Dere skal ikke ha det fint sammen det meste av tiden, dere skal ha det fint sammen hele tiden.

Han kommer GARANTERT til å gå på en smell når det blir slutt. Det gjør alle gutter. De er konger de første ukene, men så når det går opp for dem at de er alene så rakner alt. Og JA han kommer til å ville ha deg tilbake. Men det betyr ikke at det kommer til å funke om dere prøver igjen.

Det tar tid å komme videre. Men skjer eventually.

Kjenner forøvrig igjen alt for mye her fra min egen eks (som jeg i dag har ett nært vennskap til) så er bare å slenge inn en PM hvis du trenger å lufte flere tanker.

 

Har sendt deg en PM!

 

Anonymous poster hash: 0e09d...20f