En åndelig kropp: Bibelen og åndelig tilværelse

[Amatus]

Lenge har jeg hatt et problem med  å forstå det åndelige. Enda jeg selv har vokst opp i et kristent hjem der det åndelige sto sentralt, slet jeg alltid med å forstå og forholde meg til det åndelige, til Gud. Hvor er Gud? Oppe i himmelen? Inni meg? Hva er himmelen?

 

Grunnet luftige forestillinger av åndeverden og av Gud, følte jeg ikke at jeg virkelig kunne forholde meg til noe av det. Det åndelige ble for meg så atskilt fra min virkelighet at det ble irrelevant. Gud og åndeverden virket komplett utilgjengelig for min forståelse og dermed også min verdsettelse og interesse. Sånn var det bare med den saken, trodde jeg...

 

...inntil 2008. Da leste jeg en 130 år gammel bok som snudde alt på hodet. Den historien skal jeg ikke dele her; men budskapet som jeg satt igjen med var at det åndeverden slett ikke var det jeg hadde trodd i hele 17 år. Ikke i det hele tatt. Uten å være klar over det hadde jeg sittet med en grunnleggende forståelse av åndeverden som var diametralt motsatt av Bibelens fremstilling. Ingen hadde gjort meg oppmerksom på det, og jeg selv hadde ikke merket det.

 

I dette innlegget vil jeg simpelthen gjøre rede for noe av det jeg har funnet å være en mer bibelsk forståelse av åndeverden. På mange måter er den stikk motsatt av hva vår gresk-filosofiske kultur mater oss med, og mange av problemene med å forstå og danne et klart bilde av Bibelen har jeg ofte opplevd er relatert til de to motstridende ontologiske forutsetningene som ligger til grunn for gresk-filosofiens (Vestens) og Bibelens verdensbilder. Det har rett og slett å gjøre med hvilke briller man leser Bibelen igjennom.

 

 

Gammeltestamentet: Platon vs. Moses

Platon, den store greske filosofen i Antikken, er kjent for sin dualistiske fremstilling av verden. Kort sagt mente han den fysiske verden var uekte og midlertidig, og den immaterielle idéverden var ren og ekte og evig. Gnostisismen, en tidlig blanding av nyplatonismen og kristendommen, lærte også at materie var ondt og den "immaterielle ånd" godt, og at Gud som var god måtte være immateriell. (Jesus som den rene Guds Sønn kunne dermed ikke ta en ekte, menneskelig kropp; han så bare ut som et fysisk menneske, ifølge gnostisk lære.) Døden ble sett på som en frigjørelse av menneskets evige ånd til en kroppløs og dermed renere/bedre og mer ekte eksistens. 

 

Jeg tror de fleste av oss kjenner igjen dette synet ettersom det er svært vanlig. Så jeg fortsetter med den hebraisk-ortodokse forståelsen av verden som beskrevet i Det gamle testamente.

 

Ifølge det hebraisk-ortodokse synet som uttrykt i Mosebøkene, skaper en god God den materielle verden -- inkludert vesener (dyr og mennesker) med fysiske kropper -- som han også erklærer å være essensielt god (jf. 1 Mos 1,4.9.12.18.21.25.31). I skapelsen av mennesket beskrives sjelen (hebraisk: nefesj) som en kombinasjon av både livsånde og kropp. Sjelen oppstår når Skaperen kombinerer et formet, fysisk legeme med sin egen livspust/livsånde (hebraisk: nesjamah):

 

"Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning [nefesj, sjel]." (1 Mos 2,7)

 

Sjelen (dvs. personen, bevisstheten) er her presentert som en helhet og kombinasjon av et materielt legeme og immateriell livsånde. Påstanden at mennesket er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,26-27) må forstås som å romme både menneskets materielle og immaterielle egenskaper. Mennesket er i sin helhet et avbilde av en Skaper som selv har både fysiske/materielle og åndelige/immaterielle egenskaper. (Både GT og NT opererer med forutsetningen at Gud har et fysisk legeme; se nedenfor.) 

 

Synd (opprør mot Gud) fører til en separasjon mellom mennesket og Gud og fører til menneskets forfall i både dets fysiske, psykiske og åndelige vesen. Atskilt fra Gud, Kilden til liv, blir mennesket i sin helhet dødelig. Gud forhindrer at mennesket etter syndefallet skal spise av Livstreet slik at mennesker ikke skal leve evig i en syndig og korrupt tilstand:

 

 

"Herren Gud sa: «Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!» Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av. Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre." (1 Mos 3,22-24)

 

Døden, ifølge den inspirerte filosofen og vismannen Salomo, omtales som en reversering av skapelsesprosessen som beskrevet i 1. Mosebok: menneskets livsånde går tilbake til Gud som ga den, og kroppen blir til jord igjen (jf. Fork 12,7). Livsånden er aldri omtalt som en bevisst entitet, men som en energi som kommer fra og tilhører Gud. Ettersom sjelen/bevisstheten i 1 Mos 2,7 først oppstår ved kombinasjonen av legemet og livsånde, er sjelens/bevissthetens død sammen med legemet dermed den eneste logiske slutningen:

 

Legeme + ubevisst livsånde  = sjel/bevissthet.

 

Dermed:

 

Sjel/bevissthet - legeme = ubevisst livsånde.

 

Ifølge Det gamle testamente eksisterer dermed sjelen/bevisstheten ikke etter døden, ettersom sjelen er en ikke-reduserbar enhet som krever både legeme og livsånde for å være til. Konsekvent med dette menneskesynet i Toraen, fastslo kong Salomo:

 

"De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting. . . . Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet, med både hatet og misunnelsen deres. Aldri mer skal de få del i alt det som skjer under solen. . . . Alt dine hender kan gjøre, gjør det med den kraften du har. For i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom." (Fork 9,5-6.10)

 

Å være død er ifølge kong Salomo å være uten kjærlighet, hat, misunnelse, gjerning, tanke, kunnskap og visdom -- eller det vi i dag ville kalt å være bevisstløs. Det er ikke-eksistens. Dette er den forståelsen en kommer til om en strengt følger hva Det gamle testamente sier om mennesket. Og det er rake motsetningen til neoplatonismens dualistiske postulasjoner der sjelen som en bevisst og immateriell enhet som kan eksistere utenom legemet. 

 

Men hva så med konseptet om evig liv for de gudfryktige og dom for de gudløse?

 

GTs (og NTs) svar og eneste svar på det er oppstandelsen ved verdens ende. David kunne derfor overbevist skrive:

 

"Men frikjent skal jeg få se [Herrens] ansikt. Når jeg våkner [fra døden], skal jeg mettes ved synet av deg." (Sal 17,15)

 

Og Daniel blir fortalt av engelen Gabriel om et fremtidig liv for de gudfryktige og en dom for de gudløse etter oppstandelsen fra dødens søvn:

 

"Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky." (Dan 12,2)

 

Til tross for at personen/sjelen/bevisstheten blir borte når mennesket dø, kan og vil Gud gjenskape gudfryktige mennesker og vil gi dem livet tilbake i en ny fysisk kropp. Derfor kunne Job si:

 

"And after my skin is destroyed, this I know, that in my flesh I shall see God, whom I shall see for myself, and my eyes shall behold, and not another. How my heart yearns within me!" (Job 19,26-27. Engelske oversettelser (og 1930-oversettelsen) uttrykker grunnteksten her mer ordrett enn Bibelen 2011.)

 

Oppsummering: Det hebraisk-ortodokse synet på menneskelig eksistens er ikke og har aldri vært kompatibelt med den nyplatoniske ideen om at "sjelen" til mennesket lever videre etter kroppens død. I Bibelen er menneskets sjel/bevissthet en uatskillelig kombinasjon av legeme og livsånde, det materielle og det immaterielle. Oppstandelsen og gjenskapelsen av legemet er det eneste håpet om evig liv i GT, og vil ikke inntreffe før verdens ende (jf. Dan 12,13).

 

 

Nytestamentet: Platon vs. Paulus

I Det nye testamente skriver den kristne jøden Paulus en hel teologisk avhandling om oppstandelsen og hva den innebærer for menneskets tilværelse. (Det er unødvendig å nevne at han som jøde bygget på det hebraisk-ortodokse synet på mennesket som beskrevet ovenfor, sammen med de andre forfatterne av Nytestamentet.)

 

I 1. Korinterbrev skriver Paulus følgende til de kristne i Korint om oppstandelsen og dens implikasjoner:

 

"Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse.

 

Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk. Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans.

 

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel [gresk: sõma psychikon, "et sjelelig kropp"], det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet: 'Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel.' Den siste Adam [en tittel for Kristus] ble en ånd som gir liv.

 

Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket [Kristus] er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være. På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet." (1 Kor 15,35-50)

 

 

Nøkkelord i Paulus' avhandling her er sjelelig (gresk: psychikos) kropp og åndelig (pneumatikos) kropp. Mennesket slik det ble skapt først var sjelelig; mennesket slik det skal bli, er åndelig, slik som den oppstandne Jesus Kristus, ifølge Paulus. Hva betyr dette?

 

Det er her oss moderne nyplatonikerne sliter. Paulus snakker nemlig ikke om materielle og immaterielle kropper (hva skulle en immateriell kropp være?). Han er ingen dualist; han er en jøde som følger og tror ene og alene på Toraens ontologiske forutsetninger, som fremlagt ovenfor.

 

Paulus er f.eks. tydelig på at Jesus som Guds Messias og menneskets forbilde, sto opp fra de døde i et fysisk legeme (jf. Joh 20,24-31; Fil. 3,20-21), som profetert i de jødiske skriftene. I teksten ovenfor definerer Paulus likevel den oppstandne Jesus som en ånd og ikke en sjel -- altså, det vi også kaller et "åndevesen". Når Paulus dermed kaller den oppstandne Jesus et åndevesen og et menneske med fysisk kropp, da må man forstå at i hans forståelse (i tråd med prinsippene i Toraen) er ånder/åndevesener (og åndeverden) ikke kroppløse, immaterielle entiteter! I tråd med Toraens ontologiske prinsipper, er Paulus klokkeklar på at ånder / himmelske vesener såvel som sjeler / jordiske vesener har reelle, fysiske kropper -- bare andre type kropper: det han kaller "åndelige kropper".

 

(At åndevesener har fysiske skikkelser er ikke noe forbeholdt paulinsk teologi og tankegang. I Johannes-evangeliet snakker Jesus om sin egen Far, Gud selv, som en Ånd og samtidig en person med en fysisk, synlig skikkelse; jf. Joh 4,24 og 5,37.)

 

For å forstå hva Paulus mener med sjelelige og åndelige kropper, må man se på hvordan han og andre forfattere i NT brukte de greske glosene psychikos og pneumatikos:

• Psychikos blir brukt i NT om den sanselige delen av menneskets natur; dvs. det i mennesket som responderer til den sansbare verden. Det innebærer alle sansene og de grunnleggende kroppslige funksjonene og instinktene i mennesket (smak, lukt, syn, berøring, hørsel, sult, osv.). Ordet oversettes ofte som sjelelig, menneskelig. (Kilde)

   

• Pneumatikos blir brukt i NT om det immaterielle ved mennesket -- tankelivet/intellektet, følelseslivet, samvittigheten, viljen -- det som responderer til ideer, konsepter, informasjon, bevissthet og i aller største grad Guds Ånds altomfattende virksomhet. Oversettes ofte som åndelig, (drevet) av Ånden. (Kilde)

   

   

Paulus' "åndelige kropp" og dens implikasjoner

I lys av dette kommer jeg fram til følgende:

• "Sjelelige kropper" er en betegnelse som Paulus bruker for menneskets nåværende legemer som opererer på et sjelelig nivå, som er et grunnleggende, simpelt nivå hvor kroppen og alle dens funksjoner for det meste styres av kroppslige instinkter og de fem sansene.

   

• "Åndelige kropper" er en betegnelse som Paulus bruker om de oppstandnes nye kropper, som er finjusterte (fysiske) legemer som opererer på et åndelig nivå, som da er et høyere og mer komplekst nivå hvor individets åndelige natur (vilje, tanke) har fullstendig og absolutt kontroll over hele kroppen og alle dens funksjoner og prosesser og instinkter.

Dette er for meg den eneste logiske slutningen av en konsekvent og streng lesing av Det gamle og det nye testamente når det gjelder menneskelig tilværelse nå og i fremtiden. Bibelen omtaler ikke åndeverden, Gud eller menneskesjelen som noe abstrakt/immaterielt som eksisterer uavhengig den fysiske verden. Både åndeverden, Gud og menneskesjelen fremstilles som konkrete realiteter med konkrete uttrykk i en fysisk verden. Også Guds bolig i himmelen beskrives i konkret detalj i Åpenbaringsboken 21, som en by med gater, porter, mur, trær, vann.

 

Paulus' innblikk i forskjellene og likhetene ved sjelelig eksistens og åndelig eksistens, gir mange viktige indisier på hvordan bibelortodokse troende burde forholde seg til det åndelige/overnaturlige. Noen av disse er følgende:

• Åndeverden som mange ser på som immateriell og udefinerbar, er i det bibelske verdensbildet like naturlig og fysisk konkret som den delen av verden vi nå kan observere og sanse med våre fem sanser. Med andre ord, overnaturlige vesener / åndevesener kan ikke forstås av bibeolrtodokse som "magiske" eller immaterielle, men som konkrete entiteter som også opererer i tråd med Guds lover i kosmos (dog på et mer komplekst nivå enn det som mennesker hittil har forstått). At de fremdeles er usynlige kan forklares rent filosofisk ved hjelp av et multidimensjonelt univers:

   

  Ta f.eks. mennesker som genuint hører stemmer eller som er vitne til skikkelser eller objekter som dukker opp og forsvinner igjen i løse luften, eller objekter som tilsynelatende beveger seg av seg selv. Liknende fenomener finner man i Bibelen såvel som i moderne tid. Fra vårt menneskelige, fem-sanselige perspektiv kan det virke som at disse fenomenene og vesenene er immaterielle av natur. Men fra et flerdimensjonalt perspektiv der universet forstås som et rom med flere dimensjoner enn de tre vi eksisterer i og med vesener i høyere dimensjoner eller i høyere "frekvenser" enn vår egen, ville slikt som spontane observasjoner av objekter/vesener og teleportering være fullt mulig å forklare. Overnaturlig for oss og vårt utgangspunkt, ja, men ikke nødvendigvis unaturlig. Se denne illustrasjonen.

   

• I Bibelen finner vi åndevesener slik som engler og enda Gud selv skifte form og opptre som mennesker (jf. 1 Mos 18-19). Dersom åndevesener er vesener med konkrete kropper, hvordan er det da mulig for dem å endre form og utseende? Paulus' utleggelse om sjelelige og åndelige kropper gir svaret på det. Åndelige kropper må forstås som legemer som i større grad enn våre kan påvirkes, styres og manipuleres av et vesens egen ånd (vilje/tanke). Ukjent for oss sjelelige hvor kroppen vår bare til en viss grad kan kontrolleres av viljen og tankene våre -- men ikke nødvendigvis en umulighet.

   

  (I Romerne 8,10 sier Paulus dessuten at menneskets nåværende kropp av naturen er åndelig død (les: ikke-responsiv) grunnet synd (= brudd av Guds åndelige lover). Akkurat slik som brudd av Guds fysiske lover fører til ens fysiske forkrøpling/degenerasjon og i verste fall død, lærer Bibelen at brudd av Guds åndelige lover (kjærlighet til Gud og ens neste) fører til åndelig forkrøpling/degenrasjon og død. At menneskers kropper er åndelig døde grunnet synd, betyr da at kroppen ikke lenger instinktivt responderer til det åndelige, som inkluderer (1) menneskets egen ånd -- viljen, samvittigheten, karakter, og (2) Guds Ånd, eller Guds vilje/karakter/innflytelse.

   

  Når Paulus sier at kroppen er åndelig død, men ånden levende (Rom 8,10), betyr det da at man som et syndig, men gudfryktig menneske har viljen og ønsket om å leve godt og riktig og fornuftig (dvs. i harmoni med Guds vesen/karakter), men at kroppen grunnet degenerasjon ikke automatisk opererer etter ens ønske. Kroppen ignorerer og motarbeider ens egen vilje (og Guds vilje), med andre ord.)

   

   

Løftet om oppstandelsen er, ifølge Paulus, løftet om en ny kropp, en åndelig kropp. Fra hva jeg har studert, er dette ifølge Bibelen en fysisk kropp som ikke kjører på naturens "autopilot", dvs. på sanselige instinkter, men som helt og holdent styres av ens egen ånd -- ens vilje, tanke. En kropp som er "powered by spirit" istedenfor "powered by nature".

 

Noen av de logiske implikasjonene som jeg har funnet av det å ha en åndelig kropp, er ganske utenomjordiske og vil kanskje virke litt useriøse:

• En kropp som er et fullkomment uttrykk for ens personlighet, karakter og sinnsliv;
• En kropp som responderer instinktivt etter ens vilje/tanke;
• En kropp som kan operere og forflytte seg ved tankens fart;
• En kropp som kan formes og opptre etter ens egen vilje.

Dette virker kanskje mer som fantasifull tankeflukt enn seriøs teologi. Likevel må det sies at en finner alle disse egenskapene ovenfor hos åndevesener i Bibelen (gode og onde engler, den oppstandne Jesus, og Gud selv). Mange observasjoner utenfor Bibelen kan også vitne om at flere slike "metamorfiske" egenskaper ofte forekommer i det paranormale. 

 

I Matteus-evangeliet sier Jesus til saddukeerne (en jødisk sekt som ikke trodde på åndeverden) at de frelste etter oppstandelsen "er som engler i himmelen" (Matt 22,30). Som etterfølger av Jesus delte Paulus også dette synet, og fra sin egen innsikt legger han til i sine brev til de kristne at Guds barn skal få en kropp lik Jesu himmelske legeme (1 Kor 15,48-49; Fil 3,20-21). Oppstandne mennesker vil, ifølge Bibelen, dele de samme overnaturlige egenskapene som Guds engler og Guds Sønn som man leser om i Bibelen.

 

 

Konklusjon 

Paulus sammenlikner døden og oppstandelsen av frelste mennesker med frø som legges i jorden en stund for så å bli en plante. Legemet som dør og blir borte kan ikke sammenliknes med legemet som står opp, likesom frøet ikke kan sammenliknes med planten det gir. Planten er det sanne uttrykket av hva frøet virkelig er på innsiden. Den åndelige kroppen som de frelste vil få vil være det sanne uttrykket av hvem de er innvendig. Det finnes ikke noe mer passende bilde på Paulus' avhandling om sjelelig og åndelig eksistens, om døden og om oppstandelsen, synes jeg.

 

Personlig tror jeg Bibelen er inspirert av Gud og at de bibelske forfatterne hadde rett i deres fremstilling av mennesket og verden. For meg var det overnaturlige lenge en magisk idéverden som jeg ikke kunne fatte eller forholde meg til. Nå har jeg et helt annet syn på det og på Gud og på naturen som makes sense og som faktisk gjør at jeg genuint verdsetter Bibelen og det åndelige, og ikke minst Gud selv. Gud har laget et univers som er mer komplekst og med flere muligheter enn det vi kan fatte. Himmelen er ikke lenger bare en sky. Himmelen er det virkelige livet der vitenskap og (ut)forskning og oppdagelsesreiser vil nå helt nye dimensjoner, bokstavelig talt. Hvor friheten vil være ubegrenset, og mulighetene like store som universet selv.

 

". . . I am only a child playing on the beach, while vast oceans of truth lie undiscovered before me." - Isaac Newton

Endret 14. juni 2015 av Mennesket

[IHS]

....I Matteus-evangeliet sier Jesus til saddukeerne (en jødisk sekt som ikke trodde på åndeverden) at de frelste etter oppstandelsen "er som engler i himmelen" (Matt 22,30). Som etterfølger av Jesus delte Paulus åpenbart også dette synet, og fra sin egen innsikt legger han til i sine brev til de kristne at Guds barn skal få en kropp lik Jesu himmelske legeme (1 Kor 15,48-49; Fil 3,20-21). .....

Jesu Kristi "himmelske" kropp = Jesu Kristi oppstandelses kropp, den kroppen han dro opp til himmelen med.

[Amatus]

Jesu Kristi "himmelske" kropp = Jesu Kristi oppstandelses kropp, den kroppen han dro opp til himmelen med.

 

Korrekt!

[IHS]

 

Korrekt!

Som var og er av kjøtt og blod