Motstandsbevegelsen, hvor mange?

[Laktampe]

Hei,

 

Synes det er litt bortkastet med egen tråd for et så kort spørsmål, men kan ikke se noen andre steder hvor dette passer inn.

 

Hvor mange i Norge under andre verdenskrig var medlem i en motstandsbevegelse?

 

-Cromsen

[Quote]

Jeg har funnet tall på at Milord hadde ca 55 000 soldater. http://no.wikipedia.org/wiki/Milorg

Kommunistene hadde dog egne motstandsgrupper.

[norskgoy]

Pellegruppen hadde vel ~100 medlemmer. Osvald-gruppen 300-400.

 

Disse to utførte ~2/3 av alle aksjoner utført på norsk jord. Synes å huske at kommunistorganisasjonene var i 1942 på 1200 stykker.

 

XU hadde rundt 1000, og var i særdeleshet en av de viktigste delene av milorg, rent militærmessig.

 

Av en befolkning på ca 3 mill så snakker man altså høyst om et par prosent, totalt sett.

 

Angående milorg skal det ikke forundre meg at storparten av medlemmene kom til slutten av 44, starten av 45. Rundt 90k ble siktet under landssvikeroppgjøret, til sammenligning.

Endret 2. januar 2014 av norskgoy

[Hjemlengsel]

Av flere grunner er dette særdeles vanskelig å uttale seg om.

Først: Hva skal vi helt presist definere som "motstandsbevegelse"? Gruppene som var en del av Milorg er lette nok, de kommer med. Så begynner problemene: Hva med Norwegian Independent Company 1 (bedre kjent som Kompani Linge), var de "motstandsbevegelse" eller militærenhet? Hva med Shetlandsbussen og andre grupper innen Nordsjøfarten? Hva med lærernes motstandsbevegelse med formål å hindre Norsk Lærersamband og Nasjonal Ungdomstjeneste? Hva med prestenes motstand og nedlegging av verv? Hva med de illegale avisene, den organiserte "lytt på England - spre budskapet" i noen bygder? Hva med grenselosene som fikk folk over til Sverige? Hva med sjøfolkene som seilte for Nortraship? For den del: Hva med unggutter som oppildnet av voksnes innsats mer eller mindre systematisk raserte den tyske krigsmakts kjøretøy med oppkutting av dekk og sand/sukker på bensintankene? Kort sagt: HVOR går grensene for motstandsbevegelse og motstandsarbeid? Arbeidsmåtene og - mulighetene var høyst ulike, men målet var det samme for alle: Et fritt Norge.

For det andre: Hva er "medlem i"? De færreste grener av motstandsarbeidet hadde medlemsprotokoll - den hadde gjort seg i hendene på STAPO. Likevel visste man hvem som var aktive, hvem som kunne brukes for en enkeltstående jobb og hvem som "var med", men "var farlige" av ulike grunner og ble holdt utenfor. Hvem av disse var medlemmer?

For det tredje: Hva med dobbeltmedlemskap: Enkelte hadde så mange identiteter under krigen at de måtte tenke seg om "hvem er jeg i dag" når de trakk fram ID, ellers gikk det galt. Disse var ikke alltid helt klar over selv om de opptrådte som medlem i "motstandsgruppe A under navn NN" eller medlem i "motstandsgruppe B under navn PP", og det interesserte dem ofte måtelig også så lenge de utrettet noe. En person som Gunnar "Kjakan" Sønsteby hadde brukt mange dekknavn at han - iflg eget utsagn - ikke ville påta seg å sette opp noen komplett liste?

Ta f eks ei bygd som Tælavåg. Det var svært få "offisielle medlemmer" i motstandsarbeidet her og man kan finne langt, langt "prektigere" bygder å vise til i så måte. Praktisk hverdag ble noe annet. Tælavåg var landets største rottereir av motstand slik man så det fra tysk side, og absolutt ikke uten grunn. Derfor jevnet den tyske krigsmakt bygda med jorda, eneste norske sted som fikk denne skjeben. Det finnes imidlertid en del flere små "Telavåg" langs kysten - ikke nødvendigvis like hard motstand, men man kan finne eksempler på det også. At det gikk dem mildere enn Telavåg kommer bare av én ting - ingen fikk skutt noen viktig tysker der. Andre steder - gjerne der man hadde militærleire og var vant til å "organisere militært" fikk motstandsarbeidet helt annet preg og tilsynelatende var det langt mer aktiv "motstandsbevegelse" her ut fra dokumentene man finner i dag. Hverdagen behøver slett ikke å ha vært slik av den grunn - den var bare annerledes, netopp fordi de ytre forhold var det

[WeirdFace]

Den offisielle historien om verdenskrigen i Norge går omtrent slik: I april 1940 blir Norge tatt helt på sengen av et fullstendig uprovosert angrep fra Nazi-Tyskland. Til tross for en meget aktiv og heroisk motstand blant folket, så forblir Norge okkupert av en stor og overlegen militærmakt i fem lange år. Det var ettersigende bare et veldig lite mindretall med Vidkun Quisling i spissen som svek sitt land, og etter krigen fikk disse overløperne sin rettferdige straff...

 

Men det finnes faktisk et aldri så lite gap mellom disse nasjonalromantiske forestillingene som nordmenn flest ser ut til å ha om andre verdenskrig, og det som faktisk skjedde i virkeligheten. De norske mytene om krigen er fremdeles veldig utbredte, og de aller fleste har fremdeles et sammenfallende syn på hva som foregikk. Ondskapen til nazistene blir selvfølgelig innprentet fra barnsben av. Men det som er virkelig spennende er hva som egentlig fant sted blant gode nordmenn, og blant dem som gjorde sitt ytterste for å fremstå som patriotiske nordmenn..

Hvor mange nordmenn i dag er klar over at Nasjonal Samling (NS) på det aller meste faktisk hadde flere medlemmer i Norge enn det Milorg kunne oppgi som sine? I uniform var det flere nordmenn som kjempet side om side med tyskerne enn mot dem. Slike fakta passer overhodet ikke inn i den offisielle norske historien om andre verdenskrig som er en del av vår kollektive bevissthet. Slike fakta er fremdeles forbausende ukjent for nordmenn flest...

[Hjemlengsel]

Vel, sjøl er jeg født under 15 år etter krigen og hadde altså en "eldre barndomstid/tidlig ungdomstid" rundt 25 år etter krigen - en tid man må formode "de nasjonalromantiske forestillingene som nordmenn flest ser ut til å ha om andre verdenskrig" var enda mer nasjonalromantiske enn i dag, med større avstand til andre verdenskrig. Det inntrykk jeg fikk så vel hjemme som gjennom "offisiell historie" (skolen) var slett ikke noe Norge tatt på senga, heller et bilde av et land som lot seg ta på senga fordi for mange sov på post. De "stripete" blei heller ikke unnlatt i historien, og jeg var i en alder av 12-13 år fullt klar over at ikke alle var like klare i sin ferd.

At det var flere i NS enn Mil.org var noe 12-13-åringer som ikke sov i timen var fullt klar over da i hvert fall, og vi fikk også høre et par momenter om hvorfor: For det ene var slett ikke enhver som var medlem i NS medlem der med sin vilje. Det var som med "støttemedlemsskap i idrettslaget" i min barndoms bygd: Hadde du (eller naboen på dine vegne) tegnet deg som "støttemedlem" ved å betale kr 10 for dette var det ikke akkurat lett å bli kvitt den registringen etterpå, og "bagateller" som å unnlate å betale kontigent noen år var sjølsagt uten betydning. NS hadde et stort behov for å dokumentere sin "legitimitet" og sjølsagt kunne - i beste førerprinsipp - familiens husfar melde inn både sønner og døtre (voksne så vel som hjemmeboende), gjerne noen "senile" foreldre som ikke forstod seg på de nye tider også. For det andre var Mil.org - arbeidet svært ujevnt fra sted til sted - nettopp fordi det var bygget på MILitær tenkemåte. Det fungerte godt der man hadde tropper til vanlig og var vant til å arbeide slikt, det fungerte atskillig mindre godt i små bygder hvor "det militære" var like fjernt fra hverdagen som New York og SIngapore. Her fungerte motstandsarbeidet helt annerledes.

Det blir altså helt riktig at flere nordmenn kjempet med enn mot tyskerne i uniform, men kan ikke det i aller høyste grad skyldes at den som av natur blir tiltrukket av en uniform også av natur ble tiltrukket av NS? Der manglet det så visst ikke på uniformer! Gunnar Sønsteby påpekte en gang at det ofte var små detaljer som avgjorde om en ungdom i krigsårene ble involvert i NS-arbeid eller i motstandsarbeid, og at NS' uniformer tiltrakk mange unge.
¨
En side ved NS er derimot ofte høyst upopulært å snakke om, også i dag. Hvor (geografisk og sosialt) hadde NS sine (mer aktive) medlemmer? Det som forbauser mange var at i de militære kretser over 20 % (ja, over tjue prosent!) medlemmer i NS. Jevnt over høyst aktive medlemmer også. (Hvorfor i all verden setter ingen søkelyset på den siden og et "sovende Norge tatt på sengen"?) Generalstaben hadde aller høyest andel, ni personer var NS-medlemmer! Mange blir også forbauset over å oppdage at Finnmark var det fylket i Norge hvor NS stod sterkest relativt sett, tett fulgt av Hedmark. I en kommune som Valle (Setesdal) var nær hver femte stemmeberettiget NS-medlem, Tolga (Hedmark) og Aurskog (Akershus) var også sterke NS-reir. Heilt generelt stod NS sterkt i byer med et klart og utpreget borgerskap (hvor Bergen danner største unntak i rekken), og i bygder preget av store, mektige gårder og bønder. Gode, prektige nordmenn - så lenge verken pengepungen eller slektsæren led...

Det er videre klart mønster at der NS var sterkt var også Mil.org sterkt og motsatt. Hvorfor? Kan det ikke tenkes at rekruttering til ene siden bidro til rekruttering til andre siden, jfr Sønstebys ord om "ofte tilfeldigheter som avgjorde hvem som ble med i hva"? Der både NS og Mil.org var svake, betyr det at der gav man bæng i Norges skjebne? Vel, et studium av et sted som Tælavåg (hvor det ikke akkurat fløt over av verken NS- eller Mil.org-medlemmer!) tyder ikke akkurat på det, og som jeg nevnte: Norge har mange små "Tælavåg".

Å få fram at Norge hadde en rikelig del innbyggere som var "stripete" og ikke klare motstandere av den tyske invasjon er viktig, og det er absolutt ikke uten grunn Øverlands dikt "Du må ikke sove" poengterer at "Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap/og tenke på hvad der gir vinning og tap!/Du må ikke skylde på aker og fe/ og at du har mer enn nok med det!". Flere enn hyggelig er å tenke på var "motstandere av tyskerne - og veldig glade i pengene deres" som en person i hjembygda mi sa det, og den siden skal absolutt fram. Jeg ser likevel ikke den store motsetning mellom det og "vår kollektive bevissthet" preget av et land som i det store og heile beit fra seg i en meget aktiv og heroisk motstand blant folket.

At det skal ha vært et lite mindretall som sveik sitt land og at disse fikk sin rettferdige straff var heller ikke særlig langt framme i den "offisielle historie" jeg fikk høre på skolen. Der blei tvert om poengtert at "bare de verste blei straffa" - for det ene hadde man ikke kapasitet til mer, og for det andre var prinsippet om at "heller frikjenne ti skyldige enn domfelle en uskyldig" etter beste evne prøvd fulgt. (At den "beste evne" kunne vært noe bedre sett i etterpåklokskapens bakspeil er en annen sak - men etterpåklokskap har alltid vært beste klokskap)

Jeg er heilt enig med WeirdFace i at det er viktig å få fram alle krigshistoriens sider, ikke bare de som passer vår nasjonalromantiske bevissthet. Derimot ser jeg absolutt ikke det digre gapet her som WeirdFace later til å se.