Å snakke med seg selv.

[heblilla]

• Ok, du verden, bare 21 år.Må si du har vært uheldig som mista foreldrene dine så tidlig. Du er tapper.

Du kan prøve å skrive ned tankene/ føre dagbok, for på det viset å overføre "snakket" til skriverier.

Vær åpen om det. Folk vil forstå.

[Extraterrestrial]

Jeg har ikke hørt om så mange tilfeller lik den du beskriver, men jeg kan se for meg at det er en del mennesker der ute som deler denne tendensen med deg.. Har du vurdert å snakke med en lege, terapaut, psykolog, eller noe i den duren?

[Pratsom]

 

• Ok, du verden, bare 21 år.Må si du har vært uheldig som mista foreldrene dine så tidlig. Du er tapper.
• Du kan prøve å skrive ned tankene/ føre dagbok, for på det viset å overføre "snakket" til skriverier.
• Vær åpen om det. Folk vil forstå.

 

 

Nei det var ikke lett. Takk. Det kan jeg prøve. Er ikke så glad i å skrive, men er verdt et forsøk! Vil helst ikke bli stempla som sær. Så bør nok holde det for meg selv. Mener ikke å avvise rådet ditt, men de fleste vil vel ikke oppfattes som noe annet enn normal. Er ikke så mange på min alder som er veldig forståelsesfulle.

 

Jeg har ikke hørt om så mange tilfeller lik den du beskriver, men jeg kan se for meg at det er en del mennesker der ute som deler denne tendensen med deg.. Har du vurdert å snakke med en lege, terapaut, psykolog, eller noe i den duren?

Nei det har jeg ikke. Har ikke lyst til at noen skal vite at jeg snakker til meg selv. Er jo ikke syk og det er ikke noe galt med meg. Hadde egentlig håpet at alle snakket med seg selv. Det føles normalt for meg siden jeg har gjort nesten hele livet. Men du ser på det som så unormalt at jeg burde oppsøke hjelp?

Endret 23. desember 2013 av Pratsom

[Extraterrestrial]

Nei altså, du skader jo ingen - og sålenge du ikke føler det er noe problem for deg, så er det det som er viktig

[Rescue me]

Snakker ganske lite med meg selv, men utbryter i blant slikt som "elsker meg selv", "jeg vil dø" og "faen", da i forbindelse med at jeg tenker på noe som har skjedd. Jeg skjemmes forsåvidt hver gang det viser seg at folk er tilstede (bruker ikke å utbryte slikt om jeg vet noen er tilstede).

 

Jeg liker forsåvidt å lage lyder, da ikke snakkingen med bare lage lyder. Dette gjør jeg særlig om jeg er helt i 100.

 

Uansett burde vel det å snakke mer med andre hjelpe, men kan jo ikke snakke om hva som helst, eller hvor lenge som helst, til bekjente.

Hvorfor ikke? Endret 23. desember 2013 av Because I need change!

[Rescue me]

Det var egentlig ikke slik småprat jeg var mest bekymret for, men at jeg faktisk snakker til meg selv hele dagen. At jeg har fullverdige samtaler med meg selv der jeg svarer meg selv og slikt.

(Akkurat som det er en annen person jeg snakker med som ikke er der).

En gang når jeg var ruset på noe psykedeliske rusmidler, så var det som om jeg snakket med en "indre" meg. Var veldig lærerikt, og jeg fikk besvart mange av mine spørsmål.

 

 

Haha, det beste hadde vel vært å snakke med ekte mennesker i steden for til seg selv ja. Når det kommer til akkurat høytlesning og diverse studieteknikker så er jeg nok på et annent stadie siden min snakking er konstant. Er ikke så keen på at de jeg bor med skal tro jeg er helt sær, så burde kanskje prøve å trappe ned litt. Får bare prøve å holde skjeften lukket og tenke det jeg vil si i steden.

La de tenke du er sær . Du blir uansett å bo med dem, så de vil nok akseptere det til slutt.

 

Ved å være åpen om dine problemer, så vil det også hjelpe på dem. Og ikke tenk på snakkingen som et stort problem, bare si det som det er; at du har utviklet en slik vane i barndomme .

 

______________________________

 

Mitt tips er å dra ut hver dag og prate til folk . Liker selv å dra på uteplasser og prate/sjekke om jenter, og det føles alltids veldig godt når man har hatt en artig kveld med mange nye inntrykk.

 

________________________________

 

Aksepter at du prater med deg selv, og vær også åpen om at du ikke liker det. Da slipper du å bekymre deg om det, og kan fokusere på å utvikle deg selv.

 

Skal selv på et sjekkekurs nå i februar, og det er jo litt flaut å si det til bekjente, for det blir jo litt som å innrømme at man ikke har draget, og det er jo ingen menn som vil det. Men det føles veldig bra å være åpen om det, og jeg får faktsik litt hjelp av venner og kjente.

 

Jeg regner med du har tenkt mye oppigjennom, og det blir jo slik at man funderer veldig om man er alene. Og ved å være deg selv, tror jeg du har større sjanser for å møte andre mennesker som også har tenkt mye av det samme. Ingenting er som mennesker man virkelig knytter bånd til, disse vil du også kun finne ved å være deg selv.

Endret 23. desember 2013 av Because I need change!

[Pratsom]

Snakker ganske lite med meg selv, men utbryter i blant slikt som "elsker meg selv", "jeg vil dø" og "faen", da i forbindelse med at jeg tenker på noe som har skjedd. Jeg skjemmes forsåvidt hver gang det viser seg at folk er tilstede (bruker ikke å utbryte slikt om jeg vet noen er tilstede).

 

Jeg liker forsåvidt å lage lyder, da ikke snakkingen med bare lage lyder. Dette gjør jeg særlig om jeg er helt i 100.

 

Hvorfor ikke?

 

Fordi når jeg snakker med bekjente er det i studiesammenheng, da snakker man bare om studie eller hører på forelesing/ sitter på lesesalen. Ellers er samtalene særdeles overfladiske. Omhandler bare vors, helgen, spill osv. Og på jobb når jeg snakker med kunder er det bare jobbsnakk. Jeg har nære kompiser som bor et annet sted som jeg kan snakke med, men klarer fortsatt ikke slutte å snakke til meg selv. Vet egentlig ikke om det hjelper å få flere å snakke til. Som person har jeg egentlig ikke så mye behov for å være sosial. Det er nok å jobbe, studere og dra på et vors en gang i blant. Er heller ikke så glad i å drikke/feste. Liker å trene styrke, men er jo ikke akkurat en sosial hobby når man trener alene med musikk i ørene. Også liker jeg gaming. Altså driver jeg med ting som ikke omhandler så mange andre.

 

Nei altså, du skader jo ingen - og sålenge du ikke føler det er noe problem for deg, så er det det som er viktig

 

Nei, tror ikke at det er et problem, men er så flaut å snakke til seg selv. Er jo sånn barn gjør, ikke voksne. Skammer meg mye, spesielt hvis noen oppdager det og tar det opp foran andre for å le. Kunne sikkert "spilt kul", og ufarliggjort det, men, nei, er for flaut.

[Rescue me]

Du må nesten ufaliggjøre det, og bare spøke om det om du skulle bli tatt, for ellers vil de jo tro det verste.

[Pratsom]

En gang når jeg var ruset på noe psykedeliske rusmidler, så var det som om jeg snakket med en "indre" meg. Var veldig lærerikt, og jeg fikk besvart mange av mine spørsmål.

 

 

La de tenke du er sær . Du blir uansett å bo med dem, så de vil nok akseptere det til slutt.

 

Ved å være åpen om dine problemer, så vil det også hjelpe på dem. Og ikke tenk på snakkingen som et stort problem, bare si det som det er; at du har utviklet en slik vane i barndomme .

 

______________________________

 

Mitt tips er å dra ut hver dag og prate til folk . Liker selv å dra på uteplasser og prate/sjekke om jenter, og det føles alltids veldig godt når man har hatt en artig kveld med mange nye inntrykk.

 

________________________________

 

Aksepter at du prater med deg selv, og vær også åpen om at du ikke liker det. Da slipper du å bekymre deg om det, og kan fokusere på å utvikle deg selv.

 

Skal selv på et sjekkekurs nå i februar, og det er jo litt flaut å si det til bekjente, for det blir jo litt som å innrømme at man ikke har draget, og det er jo ingen menn som vil det. Men det føles veldig bra å være åpen om det, og jeg får faktsik litt hjelp av venner og kjente.

 

Jeg regner med du har tenkt mye oppigjennom, og det blir jo slik at man funderer veldig om man er alene. Og ved å være deg selv, tror jeg du har større sjanser for å møte andre mennesker som også har tenkt mye av det samme. Ingenting er som mennesker man virkelig knytter bånd til, disse vil du også kun finne ved å være deg selv.

 

Høres lurt ut, men er ikke så mye man kan dra ut å gjøre på vinteren? Som sagt er ikke fylla, byen eller alkohol min greie, men pleier å være med ut 1 eller 2 ganger i måneden. Kan vel si jeg hater utesteder, liker bare vors. Og der er de samme folka hver gang.

 

Hadde du virkelig fortalt folk rundt deg det jeg har skrevet i åpninginnlegget hvis du var meg? Da er du i hvert fall mer modig enn meg. For å ta sosialt selvmord er ikke helt min greie. Vil helst ikke at noen finner det ut Men fortsatt klarer jeg ikke å slutte. Tror den eneste måten er å sy eller lime igjen munnen, og det er ikke aktuelt.

 

Lykke til på sjekkekurs. Får håpe du får noe ut av det! Hvor mye koster sånt kurs? Har alltid trodd slikt var lureri siden alle som har hatt sosialpsykologi kan holde slike kurs, og derfor er det litt rip-off. Fordi det er veldig dyrt og hvem som helst med den type psykologibakgrunn kan holde et slikt kurs.

 

Er ikke meningen å avfeie alt du skriver. Kanskje det virker sånn, men er ikke meningen. Setter pris på at du tar deg tid til å svare!

Endret 23. desember 2013 av Pratsom

[Rescue me]

Høres lurt ut, men er ikke så mye man kan dra ut å gjøre på vinteren? Som sagt er ikke fylla, byen eller alkohol min greie, men pleier å være med ut 1 eller 2 ganger i måneden. Kan vel si jeg hater utesteder, liker bare vors. Og der er de samme folka hver gang.

Selv drikker jeg minimalt. Er "ofte" (bor i en altfor liten by) ute edru, og det funker som faen. Alkohol er jo bare en fuck up som får meg til å føle meg dårlig.

 

Hadde du virkelig fortalt folk rundt deg det jeg har skrevet i åpninginnlegget hvis du var meg? Da er du i hvert fall mer modig enn meg. For å ta sosialt selvmord er ikke helt min greie. Vil helst ikke at noen finner det ut Men fortsatt klarer jeg ikke å slutte. Tror den eneste måten er å sy eller lime igjen munnen, og det er ikke aktuelt.

Det vet jeg ikke, for jeg har aldri vært i situasjonen. Men jeg har vel tatt "sosialt selvmord" ved flere anledninger, uten å lykkes på noen som helst måte (sikkert noen som mener jeg har lykkes ). Det er egentlig litt bra å ta "sosialt selvmord", det er som når grekerne brente båtene de kom med når de skulle ta over en by: Du har ingen valg, sukess eller "død".

 

Lykke til på sjekkekurs. Får håpe du får noe ut av det! Hvor mye koster sånt kurs? Har alltid trodd slikt var lureri siden alle som har hatt sosialpsykologi kan holde slike kurs, og derfor er det litt rip-off. Fordi det er veldig dyrt og hvem som helst med psykologibakgrunn kan holde et slikt kurs.

Kurset koster 18 000, for fem dager, så er jo jævlig dyrt. Men, jeg har troen.

 

Og mannen bak Real Social Dynamics har drevet å lært bort 30 helger i året i 10 år eller noe. Så er nok litt mer en psykologibakgrunn, for man kan på mange måter vite masse teori, men en annen ting er å gjøre det i praksis.

 

Er ikke meningen å avfeie alt du skriver. Kanskje det virker sånn, men er ikke meningen. Setter pris på at du tar deg tid til å svare!

Bare bra å være kritisk .

[Pratsom]

Kurset koster 18 000, for fem dager, så er jo jævlig dyrt. Men, jeg har troen.

 

Og mannen bak Real Social Dynamics har drevet å lært bort 30 helger i året i 10 år eller noe. Så er nok litt mer en psykologibakgrunn, for man kan på mange måter vite masse teori, men en annen ting er å gjøre det i praksis.

 

 

 

Okay, vet at jeg avsporer min egen tråd nå, men dette var interessant. 18 000 var sykt mye penger, men du får sikkert mye ut av det (forhåpentligvis). For 18 000 kroner har du vel et større mål enn å "få mer selvsikkerhet" og "bli flinkere til å snakke med jenter"? (hvis jeg kan spørre)

 

Jeg klarer ikke å sjekke selv, og tror kanskje et forhold hadde løst mye av problemet. Da hadde jeg hatt noen jeg kunne snakke med hver dag, og om hva som helst. Kjæresten kunne jo helt fint visst at jeg hadde dette "problemet" og hjulpet meg litt. Har nok ikke råd til å avse så mye penger dessverre. Kanskje jeg bør prøve å få en venn som studerer sosialpsykologi for å få noen små grunntips

Endret 23. desember 2013 av Pratsom

[Rescue me]

Okay, vet at jeg avsporer min egen tråd nå, men dette var interessant. 18 000 var sykt mye penger, men du får sikkert mye ut av det (forhåpentligvis). For 18 000 kroner har du vel et større mål enn å "få mer selvsikkerhet" og "bli flinkere til å snakke med jenter"? (hvis jeg kan spørre)

Vel, jeg finner jo det å dra ut å sjekke opp jenter jævlig artig. Men ja, det handler om noe jeg må få på plass om jeg skal kunne bli den personen jeg har lyst til å bli.

 

Jeg klarer ikke å sjekke selv, og tror kanskje et forhold hadde løst mye av problemet. Da hadde jeg hatt noen jeg kunne snakke med hver dag, og om hva som helst. Kjæresten kunne jo helt fint visst at jeg hadde dette "problemet" og hjulpet meg litt. Har nok ikke råd til å avse så mye penger dessverre. Kanskje jeg bør prøve å få en venn som studerer sosialpsykologi for å få noen små grunntips

Grunntips finner du på nett, og jeg vil si det for det meste handler om hva man ikke skal gjøre. Slikt som:

- Ikke prøve å imponere.

- Ikke være en needy bitch.

 

Men jeg tror nok du burde starte å løse problemene dine før du prøver å få deg dame, og jeg selv tror det er lettere å løse dem om du ikke prøver å skjule dem. Ikke at du trenger å vente med å prøve å få deg dame, men jobb med deg selv.

 

 

Jeg sliter kinda med samme greia egentlig, at jeg utbryter slikt som "jeg vil dø" osv når jeg tenker tilbake på enkelte episoder (og de trenger ikke å være så jævlig heller), eller om jeg tenker på slikt som kunne gått galt, så kan få en skikkelig angstreaksjon.

Endret 23. desember 2013 av Because I need change!

[heblilla]

Jeg syns du skulle få deg en hund. En bekjent fortalte meg at etter han fikk hund, hadde han ikke lenger problemer med å være alene.(Hans problem var at han alltid måtte ha folk rundt seg, hvis jeg husker riktig, en litt annen problemstilling da) Hvis du fikk en hund, ville du vel snakke til den, men det er jo akseptert. Alle snakker til kjæledyra sine. Tro om ikke en hund kunne vært noe for deg. Har du hatt kjæledyr før?

ps. Jeg har stor glede av å "kommunisere" med mine dyr. Det beste ved dyr er at de trenger din oppmerksomhet, for å trives. Også det at de er vakre å se på, og gode å ta på.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg lurer egentlig på om det er normalt å snakke med seg selv? Er det mange som gjør dette?

 

 

 

Jeg mener at vi alle snakker med oss selv, men bare de færreste som forstår, eller verdsetter den dialogen.

 

Hver gang noen får et spørsmål, vil jeg tro at de foretar en stille vurdering innvendig, før de responderer, og det er vel ikke annet enn å "prate med seg selv". De som ikke prater med seg selv, går gjerne rundt å bare sier det som faller dem inn, og etterpå foretas vurderingene, og den forsinkede egenskapen, må jaggu være verre enn å ligge i forkanten av sitt eget uttrykk.

 

Jeg snakker forøvrig med meg selv hele tiden, men er blitt mer oppmerksom på hvor jeg er og hvem jeg er sammen med. Så, bare heng i du, å snakk i vei, ittno farlig

 

God jul

 

[Pratsom]

Jeg syns du skulle få deg en hund. En bekjent fortalte meg at etter han fikk hund, hadde han ikke lenger problemer med å være alene.(Hans problem var at han alltid måtte ha folk rundt seg, hvis jeg husker riktig, en litt annen problemstilling da) Hvis du fikk en hund, ville du vel snakke til den, men det er jo akseptert. Alle snakker til kjæledyra sine. Tro om ikke en hund kunne vært noe for deg. Har du hatt kjæledyr før?

ps. Jeg har stor glede av å "kommunisere" med mine dyr. Det beste ved dyr er at de trenger din oppmerksomhet, for å trives. Også det at de er vakre å se på, og gode å ta på.

Ja, har faktisk vurdert det. Det passer egentlig relativt godt med tanke på fritid og interesser. Men er veldig mye ansvar så tørr aldri helt å ta det steget. Er noe man må vurdere godt før man bestemmer seg. Nei, det har jeg ikke, men har alltid ønsket meg det. Det er jo mulig å begynne med dyr som ikke er så store eller blir så gamle for å se om jeg passer med en hund. Og hunder viser jo mye følelser tilbake. Da har jeg noen å snakke til ja.

[Pratsom]

Jeg mener at vi alle snakker med oss selv, men bare de færreste som forstår, eller verdsetter den dialogen.

 

Hver gang noen får et spørsmål, vil jeg tro at de foretar en stille vurdering innvendig, før de responderer, og det er vel ikke annet enn å "prate med seg selv". De som ikke prater med seg selv, går gjerne rundt å bare sier det som faller dem inn, og etterpå foretas vurderingene, og den forsinkede egenskapen, må jaggu være verre enn å ligge i forkanten av sitt eget uttrykk.

 

Jeg snakker forøvrig med meg selv hele tiden, men er blitt mer oppmerksom på hvor jeg er og hvem jeg er sammen med. Så, bare heng i du, å snakk i vei, ittno farlig

 

God jul

 

Ja du har absolutt et poeng! Har du snakket med deg selv hele livet? Godt å høre at det er flere vanlige mennesker som snakker til seg selv.

 

God jul

[Gjest Bruker-95147]

Ja, hele livet har jeg hatt dialog med meg selv, og fikk høre det opp gjennom oppveksten, at sånt skal man ikke gjøre, men så har jeg likevel gjort det, og har ikke tatt noen som helst skade av det

 

God jul!

 

[heblilla]

Nei, du er ikke unormal. Det som er unormalt er at du ble foreldreløs så tidlig og at du ble mobbet,(fanden ta de tankeløse mobberne). Du har vist en fabelaktig evne til å tilpasse deg etter forholdene. Hvis det at du snakker med deg selv er din største last, kan du være stolt av deg selv. God Jul:-)

[Ljóseind]

Jeg har et familiemedlem som jeg ganske ofte kan høre småviske med seg selv. Hører av og til et plutselig "Nei, det går jo ikke." eller "Nei nei nei nei", eller "Tja, men kanskje ...." unnslipper vedkommende.

Jeg tror ikke du trenger å tenke så mye på det. Hvis du plutselig snakker høyt når det er andre der, så er det bare å si "Nei, jeg snakka bare med meg selv" hvis de spør. Ingenting unormalt med det.

GOD JUL BTW

[Jofred]

 

Nja er vel det jeg også tenker og regnet med å høre, men siden ingen annen enn deg sier at det er unormalt hadde jeg håpet at det egentlig ikke gjorde noe siden det er vanskelig å slutte. Men vil jo heller ikke at jeg skal utvikle meg til å bli den særingen som snakker til seg selv.

Det kommer av at du er på et forum. Oppegående aktive mennesker tilbringer heller lite tid her.

No offense til alle andre, men jeg tror vi kan være enige i at (meg inkludert selvsagt) alle her inne har noen quirks ekstra.