Å snakke med seg selv.

[Pratsom]

Jeg lurer egentlig på om det er normalt å snakke med seg selv? Er det mange som gjør dette?

 

Jeg snakker nemlig til meg selv (høyt/lavt) konstant hele døgnet. Snakker aldri til meg selv foran andre, og snakker lavt slik at andre ikke hører meg (hvis jeg er på besøk ol.). Det er ganske flaut å innrømme det, men hva jeg snakker om kan være alt fra været til hendelser. Ser jeg på film snakker jeg gjerne høyt til meg selv om vittigheter eller emner filmen tar opp, og tar jeg avgjørelser eller planlegger ting diskuterer jeg lenge med meg selv. Ellers småprater jeg til meg selv konstant. Det ligner egentlig godt på fullverdige samtaler som man har med andre mennesker, bare at jeg har de med meg selv i steden. Snakker også endel med meg selv om hvordan jeg har det og (!) hva jeg har bedrevet dagen med (!) Kan til og med fortelle om innkjøp eller f.eks. spill til meg selv. (Noe som er helt idiotisk fordi jeg var jo der når jeg kjøpte tingene/gamet, og vet jo hva som skjedde).

 

Denne snakkingen begynte i barndommen og har etter dette vært kontenuerlig frem til nå. Tror det kan ha noe med at jeg ble veldig mobbet og hadde lite venner, og at jeg mistet familien min som barn. Har hatt mange ensomme stunder alene og begynte å snakke til meg selv slik at jeg hadde noen å snakke til. Hvis jeg ville fortelle noen om ting som hadde skjedd eller bare mette behovet for å være sosial måtte jeg, der andre kunne snakke med venner og/eller familie, henvende meg til meg selv. Har egentlig vært veldig ensom i mange år.

 

Greia er i hvert fall at jeg synes dette er utrolig flaut og pinelig, og skammer meg ganske mye for at jeg ikke klarer å slutte. Jeg vet ikke om det er normalt eller unormalt, men tror jo at det heller mot unormalt. Dessuten bor jeg nå i kollektiv og kan ikke skjule det like godt som før.

 

Er det andre som snakker slik til seg selv? Og er det noen som noen tips til hvordan jeg kan slutte? Problemet er at når jeg prøver å slutte blir det jo helt stille, og da har jeg jo ingen å snakke med lenger. Tror jeg må være verdens mest patetiske person, synes det er ganske flaut å skrive dette. Glad jeg er anonym.

 

Edit: Kan nevnes at når jeg er offentlig bytter jeg om fra å snakke høyt til å snakke i tankene i steden. Noen ganger kan jeg glemme meg litt og plutselig si noe til meg selv lavt før jeg raskt oppfatter hva jeg akkurat gjorde.

Endret 21. desember 2013 av Pratsom

[Hèxacôres]

Jeg snakker ofte med meg selv, fordi da får jeg det svaret jeg vil ha.

[Pratsom]

Jeg snakker ofte med meg selv, fordi da får jeg det svaret jeg vil ha.

 

Nå ble jeg litt lettet. Kan du definere "ofte"? Har hørt at noen kommenterer ting når de er sure o.l. men ikke at de snakker til seg selv hele dagen lang som jeg gjør. Er ikke noe folk pleier å innrømme heller så er litt vanskelig å vite om det faktisk er unormalt eller normalt. Håper jo egentlig at alle gjør det når de er alene. Er ikke noe galt med meg mentalt heller, er bare en vane som har tatt litt overhånd og er veldig vanskelig å bli kvitt.

[elghunk]

Jeg snakker med meg selv. Det er en bevisst handling. Vanen ble etablert da jeg fant ut at det var lettere å holde seg våken når en snakket med seg selv om stoff en leste i studiene. En vet ikke om en har forstått ting før en formulerer det språklig, tror jeg. Å skrive alt en tenker tar for lang tid. Etter at jeg begynte med dette har vanen vokst.

 

Den er ikke nøye om det er normalt eller unormalt. Normalitet er for kjedelige mennesker som er mer redd for å dumme seg ut enn å dø. Spørsmålet er om det er nyttig eller ikke. Så lenge ikke en plager andre med dette, så burde det vel være greit?

 

Jeg synes ikke det er noe å skamme seg over. Skam bør en føle når en har skadet andre mennesker. Ellers er skam noe en bør slutte å føle.

 

Bodde en gang med en som ble hørselsskadet og som snakket HØYT med seg selv. Fordelen var at jeg hørte alt som ble sagt. Det er litt irriterende når andre snakker høyt med seg selv, men ikke høyt nok til at en kan høre alt som blir sagt. Kanskje du burde vurdere å snakke enda høyere?

 

edit: og snakke i vei når andre er tilstede? Kom ut av skapet!

Endret 21. desember 2013 av elghunk

[Pratsom]

Jeg snakker med meg selv. Det er en bevisst handling. Vanen ble etablert da jeg fant ut at det var lettere å holde seg våken når en snakket med seg selv om stoff en leste i studiene. En vet ikke om en har forstått ting før en formulerer det språklig, tror jeg. Å skrive alt en tenker tar for lang tid. Etter at jeg begynte med dette har vanen vokst.

 

 

edit: og snakke i vei når andre er tilstede? Kom ut av skapet!

 

Godt å høre. Var forberedt på å bli kalt psykisk syk eller noe i den banen. Joda, det er vel sant. Går jo ikke ut over noen andre, er bare flaut når noen "buster" en eller hører at jeg snakker til meg selv. Alle samtaler jeg egentlig burde ha med andre har jeg med meg selv, ellers klarer jeg ikke å "mette" behovet mitt for kontakt. Skjønner ikke at noen klarer å være stille når de er alene.

 

Da tror jeg de i kollektivet hadde begynt å sett rart på meg hvis jeg begynte å snakke høylytt. Har sett filmer av "skrullinger" som snakker høyt med seg selv. Tror ikke jeg er på det stadiet helt enda. Uansett burde vel det å snakke mer med andre hjelpe, men kan jo ikke snakke om hva som helst, eller hvor lenge som helst, til bekjente.

Endret 21. desember 2013 av Pratsom

[Krozmar]

Dette er helt vanlig hos de fleste, egentlig på samme måte som at vi prater til både dyr og planter. Jeg bor selv helt alene og før jeg skaffet meg hunden og hadde lengere perioder for meg selv kunne jeg finne på å bare si noe for å høre min egen stemme. Etter jeg skaffet meg hund så prater jeg så mye med ham at det behovet egentlig har falt bort.

 

Jeg søkte opp temaet en gang, samt nylig så en dokumentar som var innom temaet, og det er hovedsaklig for å kompansere med mangel på sosial kontakt.. selv Lars Monsen var jo i skauen og preiket til et kamera i timesvis og ikke minst engelsk til en bjørn i canada.

[Pratsom]

Dette er helt vanlig hos de fleste, egentlig på samme måte som at vi prater til både dyr og planter. Jeg bor selv helt alene og før jeg skaffet meg hunden og hadde lengere perioder for meg selv kunne jeg finne på å bare si noe for å høre min egen stemme. Etter jeg skaffet meg hund så prater jeg så mye med ham at det behovet egentlig har falt bort.

 

Jeg søkte opp temaet en gang, samt nylig så en dokumentar som var innom temaet, og det er hovedsaklig for å kompansere med mangel på sosial kontakt.. selv Lars Monsen var jo i skauen og preiket til et kamera i timesvis og ikke minst engelsk til en bjørn i canada.

 

Okay, for min oppfatning er at folk sjeldent snakker til seg selv. Har spurt andre, men alle svarer at de ikke gjør det og synes det er lite informasjon å google opp. Trodde derfor det var unormalt. Det er gjerne en litt flau greie å innrømme. Kanskje jeg burde skaffe meg et dyr å snakke med. Da har jeg i hvert fall noen å skylde på hvis jeg blir busted.

 

Ja tenkte meg at det var på grunn kontakt med andre å gjøre. Men nå er jeg jo ikke akkurat Lars Monsen stuck i skauen helt alene. Går jo på forelesing og jobb der jeg snakker med bekjente og kunder. Dog er disse samtalene enten jobbrelaterte eller overfladiske. Men de burde vel dekke behovet for sosial kontakt uansett?

Endret 21. desember 2013 av Pratsom

[Krozmar]

Vel, selv om du skulle krangle med deg selv høylytt ville jeg bare tenkt på deg som litt eksentrisk Sherlock Holms type

 

Noen tenker bare høyt. Ellers så er det jo slik at folk som kanskje burde prate litt mer til seg selv surfer nettet, skriver på facebook, taster meldinger med mobilen mens de har montert noen ørepropper i hodet som dundrer høy musikk.

 

Ellers er det få som stusser over at noen synger i dusjen, selv om jeg aldri har hatt det behovet

 

Hva som er direkte årsak til behovet for å snakke høyt til seg selv er og blir jo bare teoretisk, men som nevnt tidligere er det jo klart det at man gjerne kan få bedre struktur i tanker og teorier man har. Høytlesning til seg selv av noe man ønsker å pugge er jo som regel anbefalt av av kursholdere og lærere.. jeg vil iallefall si at det ikke er en dårlig egenskap, men man kan kanskje som jeg skrev tidligere virke litt eksentrisk. ;-)

Endret 21. desember 2013 av Krozmar

[heblilla]

Pratsom skrev (På ‎21‎.‎12‎.‎2013 den 4.00):

Jeg lurer egentlig på om det er normalt å snakke med seg selv? Er det mange som gjør dette?

 

Jeg snakker nemlig til meg selv (høyt/lavt) konstant hele døgnet. Snakker aldri til meg selv foran andre, og snakker lavt slik at andre ikke hører meg (hvis jeg er på besøk ol.). Det er ganske flaut å innrømme det, men hva jeg snakker om kan være alt fra været til hendelser. Ser jeg på film snakker jeg gjerne høyt til meg selv om vittigheter eller emner filmen tar opp, og tar jeg avgjørelser eller planlegger ting diskuterer jeg lenge med meg selv. Ellers småprater jeg til meg selv konstant. Det ligner egentlig godt på fullverdige samtaler som man har med andre mennesker, bare at jeg har de med meg selv i steden. Snakker også endel med meg selv om hvordan jeg har det og (!) hva jeg har bedrevet dagen med (!) Kan til og med fortelle om innkjøp eller f.eks. spill til meg selv. (Noe som er helt idiotisk fordi jeg var jo der når jeg kjøpte tingene/gamet, og vet jo hva som skjedde).

 

Denne snakkingen begynte i barndommen og har etter dette vært kontenuerlig frem til nå. Tror det kan ha noe med at jeg ble veldig mobbet og hadde lite venner, og at jeg mistet familien min som barn. Har hatt mange ensomme stunder alene og begynte å snakke til meg selv slik at jeg hadde noen å snakke til. Hvis jeg ville fortelle noen om ting som hadde skjedd eller bare mette behovet for å være sosial måtte jeg, der andre kunne snakke med venner og/eller familie, henvende meg til meg selv. Har egentlig vært veldig ensom i mange år.

 

Greia er i hvert fall at jeg synes dette er utrolig flaut og pinelig, og skammer meg ganske mye for at jeg ikke klarer å slutte. Jeg vet ikke om det er normalt eller unormalt, men tror jo at det heller mot unormalt. Dessuten bor jeg nå i kollektiv og kan ikke skjule det like godt som før.

 

Er det andre som snakker slik til seg selv? Og er det noen som noen tips til hvordan jeg kan slutte? Problemet er at når jeg prøver å slutte blir det jo helt stille, og da har jeg jo ingen å snakke med lenger. Tror jeg må være verdens mest patetiske person, synes det er ganske flaut å skrive dette. Glad jeg er anonym.

 

Edit: Kan nevnes at når jeg er offentlig bytter jeg om fra å snakke høyt til å snakke i tankene i steden. Noen ganger kan jeg glemme meg litt og plutselig si noe til meg selv lavt før jeg raskt oppfatter hva jeg akkurat gjorde.

 

Pratsom skrev (På ‎21‎.‎12‎.‎2013 den 4.00):

Jeg lurer egentlig på om det er normalt å snakke med seg selv? Er det mange som gjør dette?

 

Jeg snakker nemlig til meg selv (høyt/lavt) konstant hele døgnet. Snakker aldri til meg selv foran andre, og snakker lavt slik at andre ikke hører meg (hvis jeg er på besøk ol.). Det er ganske flaut å innrømme det, men hva jeg snakker om kan være alt fra været til hendelser. Ser jeg på film snakker jeg gjerne høyt til meg selv om vittigheter eller emner filmen tar opp, og tar jeg avgjørelser eller planlegger ting diskuterer jeg lenge med meg selv. Ellers småprater jeg til meg selv konstant. Det ligner egentlig godt på fullverdige samtaler som man har med andre mennesker, bare at jeg har de med meg selv i steden. Snakker også endel med meg selv om hvordan jeg har det og (!) hva jeg har bedrevet dagen med (!) Kan til og med fortelle om innkjøp eller f.eks. spill til meg selv. (Noe som er helt idiotisk fordi jeg var jo der når jeg kjøpte tingene/gamet, og vet jo hva som skjedde).

 

Denne snakkingen begynte i barndommen og har etter dette vært kontenuerlig frem til nå. Tror det kan ha noe med at jeg ble veldig mobbet og hadde lite venner, og at jeg mistet familien min som barn. Har hatt mange ensomme stunder alene og begynte å snakke til meg selv slik at jeg hadde noen å snakke til. Hvis jeg ville fortelle noen om ting som hadde skjedd eller bare mette behovet for å være sosial måtte jeg, der andre kunne snakke med venner og/eller familie, henvende meg til meg selv. Har egentlig vært veldig ensom i mange år.

 

Greia er i hvert fall at jeg synes dette er utrolig flaut og pinelig, og skammer meg ganske mye for at jeg ikke klarer å slutte. Jeg vet ikke om det er normalt eller unormalt, men tror jo at det heller mot unormalt. Dessuten bor jeg nå i kollektiv og kan ikke skjule det like godt som før.

 

Er det andre som snakker slik til seg selv? Og er det noen som noen tips til hvordan jeg kan slutte? Problemet er at når jeg prøver å slutte blir det jo helt stille, og da har jeg jo ingen å snakke med lenger. Tror jeg må være verdens mest patetiske person, synes det er ganske flaut å skrive dette. Glad jeg er anonym.

 

Edit: Kan nevnes at når jeg er offentlig bytter jeg om fra å snakke høyt til å snakke i tankene i steden. Noen ganger kan jeg glemme meg litt og plutselig si noe til meg selv lavt før jeg raskt oppfatter hva jeg akkurat gjorde.

 Litt eksentrisme har aldri skadet noen. Tvert imot.

Endret 11. mai 2020 av heblilla

[Tutti Frutti]

Snakker høyt med meg selv når jeg er hjemme alene, men bare inni meg når jeg er ute blant folk tror nok det er ganske vanlig å snakke med seg selv, de fleste gjør det. I tillegg til at du ble mye mobbet i barndommen, er det nok enda vanligere.

[Hèxacôres]

 

Nå ble jeg litt lettet. Kan du definere "ofte"? Har hørt at noen kommenterer ting når de er sure o.l. men ikke at de snakker til seg selv hele dagen lang som jeg gjør. Er ikke noe folk pleier å innrømme heller så er litt vanskelig å vite om det faktisk er unormalt eller normalt. Håper jo egentlig at alle gjør det når de er alene. Er ikke noe galt med meg mentalt heller, er bare en vane som har tatt litt overhånd og er veldig vanskelig å bli kvitt.

 

Jeg har ADHD, noe som gjør at det kan være vanskelig å ha system, huske ting osv. Ett eksempel er i butikken, når jeg skal huske ditt og datt. Da forteller jeg meg selv hva jeg trenger, og hva jeg har lagt i vogna. Høres kanskje tett ut, men for meg er det helt naturlig.

[Pratsom]

Er litt misunnelig på deg som har den evnen. Det virker ganske koselig. Du har en fullgod begrunnelse for at du begynte sånn. Det er veldig lett å skjønne at du begynte å snakke med deg selv. Virker som en smart måte å overleve på.( Det er verre når man blir gående å gruble. Tror det er de som klikker?) Litt eksentrisme har aldri skadet noen. Tvert imot.

Så du snakker ikke med deg selv? Nå ble jeg ganske så lettet. Har alltid tenkt at jeg er rar som er sånn. Vel, det var jo en god grunn da, men nå som jeg er myndig burde jeg kanskje prøve å trappe ned litt. Jeg var egentlig litt redd for at det kunne "utvikle" seg når jeg ble eldre (litt teit), men når dere også gjør det ser jeg at problemet ikke er så ille.

 

Snakker høyt med meg selv når jeg er hjemme alene, men bare inni meg når jeg er ute blant folk tror nok det er ganske vanlig å snakke med seg selv, de fleste gjør det. I tillegg til at du ble mye mobbet i barndommen, er det nok enda vanligere.

 

Så bra! Samme her. Er det en grunn til at du snakker til deg selv, eller er det bare en vane? Litt rart at alle jeg har spurt om snakker til seg selv svarer nei, mens dere som svarer her sier ja. Kanskje det ikke er så sosialt "akseptabelt" å innrømme det til andre så lenge man ikke er anonym. Pleier jo ikke å innrømme det selv.

[Pratsom]

 

Jeg har ADHD, noe som gjør at det kan være vanskelig å ha system, huske ting osv. Ett eksempel er i butikken, når jeg skal huske ditt og datt. Da forteller jeg meg selv hva jeg trenger, og hva jeg har lagt i vogna. Høres kanskje tett ut, men for meg er det helt naturlig.

 

Da har du vel en ordentlig grunn til å snakke med deg selv, i motsetning til meg per i dag. Kjenner meg godt igjen, gjør det samme selv. Er ganske naturlig for meg også.

 

Det var egentlig ikke slik småprat jeg var mest bekymret for, men at jeg faktisk snakker til meg selv hele dagen. At jeg har fullverdige samtaler med meg selv der jeg svarer meg selv og slikt.

(Akkurat som det er en annen person jeg snakker med som ikke er der).

[Pratsom]

Vel, selv om du skulle krangle med deg selv høylytt ville jeg bare tenkt på deg som litt eksentrisk Sherlock Holms type

 

Noen tenker bare høyt. Ellers så er det jo slik at folk som kanskje burde prate litt mer til seg selv surfer nettet, skriver på facebook, taster meldinger med mobilen mens de har montert noen ørepropper i hodet som dundrer høy musikk.

 

Ellers er det få som stusser over at noen synger i dusjen, selv om jeg aldri har hatt det behovet

 

Hva som er direkte årsak til behovet for å snakke høyt til seg selv er og blir jo bare teoretisk, men som nevnt tidligere er det jo klart det at man gjerne kan få bedre struktur i tanker og teorier man har. Høytlesning til seg selv av noe man ønsker å pugge er jo som regel anbefalt av av kursholdere og lærere.. jeg vil iallefall si at det ikke er en dårlig egenskap, men man kan kanskje som jeg skrev tidligere virke litt eksentrisk. ;-)

 

Haha, det beste hadde vel vært å snakke med ekte mennesker i steden for til seg selv ja. Når det kommer til akkurat høytlesning og diverse studieteknikker så er jeg nok på et annent stadie siden min snakking er konstant. Er ikke så keen på at de jeg bor med skal tro jeg er helt sær, så burde kanskje prøve å trappe ned litt. Får bare prøve å holde skjeften lukket og tenke det jeg vil si i steden.

[Tutti Frutti]

Det er bare en vane, klarer selvfølgelig å kontrollere meg, da. Her er det motsatt, har spurt noen om de snakker med seg selv, og da har de sagt ja!

[Pratsom]

Okay, så bra da. Siden alle sa nei trodde jeg kanskje at jeg var litt rar. God å høre at flere synes det er relativt vanlig Dog burde jeg uansett prøve å fokusere på å avvenne meg litt, for min egen del.

[Horten Market]

Beklager å bryte idyllen her. Du lurer på om du skal stole på den indre stemmen som forteller at du er en liten raring som snakker med deg selv. Jeg kan bekrefte at din persepsjon av virkeligheten er helt korrekt. Det er ikke normalt å snakke med seg selv i den grad du gjør. Det var vel det du fryktet å høre?

Derimot er det normalt at mennesker utvikler slike avvik når de opplever sosial isolasjon over lang tid. Det er en beskyttelsesmekanisme som sørger for at du ikke får større skader av isolasjonen.

Nå er du ikke lenger i den situasjonen du var i som barn da du ikke så noen annen utvei enn å snakke med deg selv. I dag vet du at du kan oppnå sosial kontakt med andre mennesker. Men denne uvanen din blir en sovepute som hindrer deg i å legge nok innsats i å oppnå dybdekontakt med andre mennesker. Det som før var en løsning, fører nå til at du blir avsondret fra kontakt med andre i større grad enn det din livssituasjon og muligheter skulle tilsi.

Så hva kan du gjøre? Gitt at du har rett i at dette bare er en uvane, så er vel løsningen å finne noen å prate med. Når du føler behov for å prate med deg selv, så er det egentlig et behov for å prate med andre du har. Det er en større terskel enn å bare henfalle til uvanen, men prøv å finne motiovasjon i at det er den eneste muligheten som finnes til å tilfredsstille behovet du har for sosial kontakt. Å snakke med deg selv er et substitutt du kan ty til når andre muligheter ikke finnes, men det kan selvfølgelig ikke måle seg med den genuine, dype kontakt med andre som mennesker kan og må ha.

[Pratsom]

Beklager å bryte idyllen her. Du lurer på om du skal stole på den indre stemmen som forteller at du er en liten raring som snakker med deg selv. Jeg kan bekrefte at din persepsjon av virkeligheten er helt korrekt. Det er ikke normalt å snakke med seg selv i den grad du gjør. Det var vel det du fryktet å høre?

 

Derimot er det normalt at mennesker utvikler slike avvik når de opplever sosial isolasjon over lang tid. Det er en beskyttelsesmekanisme som sørger for at du ikke får større skader av isolasjonen.

 

Nå er du ikke lenger i den situasjonen du var i som barn da du ikke så noen annen utvei enn å snakke med deg selv. I dag vet du at du kan oppnå sosial kontakt med andre mennesker. Men denne uvanen din blir en sovepute som hindrer deg i å legge nok innsats i å oppnå dybdekontakt med andre mennesker. Det som før var en løsning, fører nå til at du blir avsondret fra kontakt med andre i større grad enn det din livssituasjon og muligheter skulle tilsi.

 

Så hva kan du gjøre? Gitt at du har rett i at dette bare er en uvane, så er vel løsningen å finne noen å prate med. Når du føler behov for å prate med deg selv, så er det egentlig et behov for å prate med andre du har. Det er en større terskel enn å bare henfalle til uvanen, men prøv å finne motiovasjon i at det er den eneste muligheten som finnes til å tilfredsstille behovet du har for sosial kontakt. Å snakke med deg selv er et substitutt du kan ty til når andre muligheter ikke finnes, men det kan selvfølgelig ikke måle seg med den genuine, dype kontakt med andre som mennesker kan og må ha.

 

 

Nja er vel det jeg også tenker og regnet med å høre, men siden ingen annen enn deg sier at det er unormalt hadde jeg håpet at det egentlig ikke gjorde noe siden det er vanskelig å slutte. Men vil jo heller ikke at jeg skal utvikle meg til å bli den særingen som snakker til seg selv.

 

Greia er at jeg per i dag har bekjente og noen venner som jeg snakker med hver dag. F.eks på studie, og på jobb snakker jeg hele dagen med kunder. Det blir selvsagt bare overfladiske samtaler. Fortsatt snakker jeg med meg selv hele tiden (sikkert fordi det er en vane). Jeg tenker at de kompisene jeg har bare kommer til å gå lei meg hvis jeg snakker så mye.

 

I går prøvde jeg å slutte, men gikk ikke. Glemmer det etter fem minutter og "kjeder" meg når det blir så stille. Hjelper ikke å game/se på TV ol. Virker som du hadde litt greie på dette, hva hadde du gjort for å bli kvitt uvanen (annet enn å skaffe flere venner)?

Endret 22. desember 2013 av Pratsom

[heblilla]

Hei Pratsom, syns Horten M. skriver veldig fornuftig om saken. Det stemmer sikkert at alle mennesker egentlig helst vil prate med andre. Men livet gjør noe med noen av oss, sånn at å prate med andre blir utilfredstillende, man får ikke de svarene man gjerne hadde sett man fikk, andres meninger er så ulike ens egne, en har forskjellig mentalitet, en er tilbakeholdende/sky, sjenert, har liten selvtillit. Det å finne noen å snakke tilfredstillende med, kan for noen av oss virke som en uoppnåelig drøm. Og det er ikke andres feil altså.

Derfor syns jeg det du driver med, ikke er så å forakte, du snakker med en du er på bølgelengde med. Ikke dårlig å være sin egen venn.. Men helt enig, målet må jo være å finne noen å prate like utvunget med. Det er vel bare å stå på, du er vel ikke så gammel at du kan tillate deg å resignere, håper jeg.

[Pratsom]

Hei Pratsom, syns Horten M. skriver veldig fornuftig om saken. Det stemmer sikkert at alle mennesker egentlig helst vil prate med andre. Men livet gjør noe med noen av oss, sånn at å prate med andre blir utilfredstillende, man får ikke de svarene man gjerne hadde sett man fikk, andres meninger er så ulike ens egne, en har forskjellig mentalitet, en er tilbakeholdende/sky, sjenert, har liten selvtillit. Det å finne noen å snakke tilfredstillende med, kan for noen av oss virke som en uoppnåelig drøm. Og det er ikke andres feil altså.

Derfor syns jeg det du driver med, ikke er så å forakte, du snakker med en du er på bølgelengde med. Ikke dårlig å være sin egen venn.. Men helt enig, målet må jo være å finne noen å prate like utvunget med. Det er vel bare å stå på, du er vel ikke så gammel at du kan tillate deg å resignere, håper jeg.

 

Nei, er bare 21 så burde ikke resignere helt enda. Klarer virkelig ikke å slutte. Har forsøkt i to dager nå. Er helt umulig. Vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem for å slutte. Har ikke lyst til å snakke med meg selv mer.