Mulig å leve et liv med kjæreste uten å få unger?

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet at mange ser på det med å få seg unge som en av de store tingene i livet, og det er heller ingen tvil om at dem som har barn sikkert verdsetter dem mer enn alt annet i verden, og ønsker dem det beste i livet. Jeg håper derfor at jeg ikke vil støte noen foreldre med dette innlegget, eller får meg selv til å høres ut som en sær tulling, men jeg må si at jeg på den andre siden ikke kan se for meg at det å få seg en unge er noe som vil gjøre en mer lykkelig, men heller tvert imot.

Jeg har lenge hatt litt av denne oppfatningen uten å tenke så veldig mye over det, men for en stund siden så jeg overskriften av en artikkel i en avis (uten å lese den) som lød noe slikt som "Stadig flere dropper det å få barn" - noe som fikk meg til å tenke litt mer over det.

Så lenge man ikke har unger, står man egentlig fritt til å gjøre nesten hva man vil i livet, man har ingen forpliktelser annet enn å forsørge seg selv, og kan ta ting som det kommer. Man kan leve et eventyrliv sammen med partneren sin uten noen form for bekymringer.

Men med en gang man har gjort det store, damen er blitt gravid, og småen blir født, så har man plutselig ansvar på en helt annen måte enn at man bare kan ta livet dag for dag. Da har man det gående med drittbleier, kjøring til og fra barnehage, skole med lekser, fjortisalder der poden blir helt umulig å ha med å gjøre, og alle ting som følger med av sutrete unger som ikke vil spise mat, rydde etter seg, legge seg om kvelden, og hvem vet hva disse energikrevende småtassene kan finne på. Det er jo også mulig at poden får personlige problemer i oppveksten med lærevansker, blir utsatt for mobbing, eller utsetter andre for mobbing, slik at man må ta tak i ting som kan være vanskelig og krevende å håndtere.

Videre har man dette med ferier hvor man er begrenset til å ta fri etter skolens kalender, og man blir låst etter en fast rute man må følge, og har ikke dette frie eventyrlivet som man en gang hadde. Man må også alltid ha ungene med seg, og står aldri fri til å leve livet lengre med mindre man har noen pålitelige barnevakter i ryggen.

Det er jo også fare for at det med tiden kan skjære seg mellom en selv og partneren, slik at man får dette med ansvarsfordeling og barnebidrag på toppen av alt. Har man ikke barn, og ting ryker, så er man jo egentlig bare tilbake til utgangspunktet som singel og kan starte på nytt med å lete etter en ny partner. Har man først fått barn med noen, så er dette et faktum man må leve med, og man må innstille seg etter det uansett hva som skjer, eller hva man egentlig ønsker.

Jeg vet jo også at ikke alle unger er helt planlagt, og at det ofte er "det andre hodet" som tenker når damen blir gravid, men samtidig vet jeg at det er mange som planlegger dette til et tidspunkt i livet hvor man føler seg klar for det. Dessuten er det jo ikke sikkert at partneren deler samme oppfatning om å skippe det å få unger, og at man da stiller henne i en vanskelig situasjon om hun har andre ambisjoner i livet, så det er jo klart at man må være enig med partneren om dette.

Da spør jeg dere, hva er deres syn på dette? Er jeg helt alene om å være en som ikke kan se at livet skulle bli bedre med unger enn det allerede er uten, eller er dette med unger noe som bare blir naturlig og kommer med tiden, hvor jeg også en dag vil bli voksen nok til å få lyst til å ha "et lite krapyl" å holde å hånden?

Anonymous poster hash: c21ca...d18

[Fibonacci]

Jeg har alltid vært av den oppfatning av at barn er mer bryderi enn glede. Det er selvsagt en subjektiv oppfatning, men for min del ønsker jeg ikke å ha et barn å ta vare på i 20 år fremover.

Nå er jeg så heldig å ha fått en dame som heller ikke er helt fremmed for tanken om å ikke få barn.

Det er flere fordeler med å ikke få barn. Man slipper alt styret med å passe på og oppdra barna hele tiden i flere år, man slipper å ordne barnevakt bare man vil ut en kveld, og man slipper alt slags fremtidig ansvar. I stedet kan man bruke tiden på å dyrke kjærlighetsforholdet og gjøre det man vil.

Vi er et par i 30-årene, og skal neste år reise ut på jordomseiling i seilbåt. Vi er uten gjeld, vi opparbeider oss formue, og kan gjøre nøyaktig som vi ønsker. Til sammen har vi rundt 50.000 kroner å rutte med hver måned. Jeg vil heller ha et fritt liv der vi kan gjøre hva som helst med all slags fritid og god råd enn å bo i et rekkehus med barn som krever all opperksomhet i årevis fremover.

[Skjeggape]

Vi er et par i 30-årene, og skal neste år reise ut på jordomseiling i seilbåt. Vi er uten gjeld, vi opparbeider oss formue, og kan gjøre nøyaktig som vi ønsker. Til sammen har vi rundt 50.000 kroner å rutte med hver måned. Jeg vil heller ha et fritt liv der vi kan gjøre hva som helst med all slags fritid og god råd enn å bo i et rekkehus med barn som krever all opperksomhet i årevis fremover.

 

Etter den søte kløe kommer den sure svien, heter det.

 

Kan dere også forestille dere et liv i pensjonistalder uten noen arvinger, mens dere sitter på en formue dere til slutt ikke vet hva dere skal gjøre med.

 

Dere får vel noen år som pensjonister med god helse og da ekstra mange reisemuligheter, men med en skranglende helse etterhvert og da ingen til å ta vare på dere slik barn og barnebarn gjør når du / dere ligger der en dag og ikke kommer opp av senga på egenhånd.

 

Personlig ville jeg heller hatt hjelp av noen nære enn av helsearbeidere jeg ikke kjenner, om jeg kunne velge.

[Munty]

Jeg er personlig helt enig i ditt syn på unger. Jeg hadde en heidundranes diskusjon med en venn av meg for to dager siden da jeg tok opp dette temaet (under mild berusing), da jeg delte med han at jeg ikke er noe glad i barn, og ser for meg et lykkelig liv uten det ansvaret et barn medbringer. Jeg ser poengene til de som argumenterer for å få barn, men de følelsene og gledene dette medbringer appellerer veldig lite til meg.

 

Jeg synes at å oppdra ett eller flere barn sluker mer tid enn det man får igjen. Jeg ser mye mer for meg at jeg bruker livet mitt til en meningsfull og samfunnsnyttig jobb, enn å oppdra en liten unge, noe som millioner av andre mennesker i verden uansett kommer til å gjøre.

 

De gangene jeg tar opp dette som tema i en diskusjon med venner og bekjente begynner de å forsvare saken med nebb og klør med en gang. For mange så tror jeg at å få seg en partner, og senere barn, er den eneste måten å virkelig være lykkelig i livet. Jeg forbinder ikke lykke med et barn før det har gått mange år, og man, som forelder, kan være stolt av noe barnet har utrettet. Jeg ser ikke for meg at jeg noen gang kommer til å være stolt over at mitt eventuelle barn har laget en makaroni-tegning, eller heklet en klump med tøy.

 

"Gleden med å oppdra et barn er å se det utvikle seg og oppdage verden"

- De fleste

 

Dette er jeg ikke enig i. En prosess som bokstavelig talt har skjedd milliarder av ganger tidligere er i mine øyne ikke veldig fascinerende. Nye oppdagelser og vitenskap er i mine øyne fascinerende ting.

 

Hvem vet, kanskje jeg forandrer mening totalt en dag, men per dags dato er dette min mening om saken.

[€uropa]

De gangene jeg tar opp dette som tema i en diskusjon med venner og bekjente begynner de å forsvare saken med nebb og klør med en gang. For mange så tror jeg at å få seg en partner, og senere barn, er den eneste måten å virkelig være lykkelig i livet. Jeg forbinder ikke lykke med et barn før det har gått mange år, og man, som forelder, kan være stolt av noe barnet har utrettet. Jeg ser ikke for meg at jeg noen gang kommer til å være stolt over at mitt eventuelle barn har laget en makaroni-tegning, eller heklet en klump med tøy.

 

Det må også nevnes at å få barn for å bli lykkelig, er å ta ting i feil rekkefølge og en veldig egoistisk ting å gjøre. Skal man få barn, bør det i det minste være når man har orden på livet sitt og mye å gi, ikke for at barnet skal kompensere for noe annet som mangler.

[Zeph]

Eg har per i dag ingen planar om å få born, så ja, eg kjenner meg godt igjen i det du skriv.

Etter den søte kløe kommer den sure svien, heter det.

Kan dere også forestille dere et liv i pensjonistalder uten noen arvinger, mens dere sitter på en formue dere til slutt ikke vet hva dere skal gjøre med.

Kven har sagt du treng sitje på ei stor formue? Med litt planlegging kan du bruke pengane etter kvart. Ikkje er det noko ulempe å akkumulere litt kapital heller, når me får mindre i pensjon en dagens eldregenerasjon.
Reis jorda rundt, kjøp hus i Frankrike, etc. Å bruke pengar er nok ein liten problemstilling for dei fleste. Og skulle du hamne i ein situasjon der du sit på fleire millionar utan noko fornuftig å bruke dei på, så kan du i verste fall donere dei til veldedige organisasjonar. Der kjem dei langt betre til nytte enn om arvingane skulle få dei til å kjøpe seg ny bil.

 

Arv ser eg ikkje på som noko menneskerett her i livet. Tvert imot synest eg dei som har jobba heile livet for å skaffe seg pengane, er dei som skal bruke dei. Eg vil ikkje arve ei krone om eg kan unngå det, og eg vil heller ikkje gje frå meg store summar til etterlatte. Det er mine pengar som eg har jobba heile livet for, då vil eg bruke dei på meg sjølv.

Dere får vel noen år som pensjonister med god helse og da ekstra mange reisemuligheter, men med en skranglende helse etterhvert og da ingen til å ta vare på dere slik barn og barnebarn gjør når du / dere ligger der en dag og ikke kommer opp av senga på egenhånd.

Personlig ville jeg heller hatt hjelp av noen nære enn av helsearbeidere jeg ikke kjenner, om jeg kunne velge.

 

Der er eg veldig ueinig. Skulle eg få ungar så vil eg ikkje at dei skal bruke delar av sitt liv til å passe på meg. Der kjem for øvrig kanskje pengane inn igjen. Med god økonomi som gammal, kan ein betale for meir. Får eg ungar så vil eg at dei skal leve sitt liv akkurat som dei sjølve vil. Eg vil ikkje at dei skal bruke delar av livet til å dra meg opp av senga og trykke i meg mat. Der vil eg bruke helsevesenet, eventuelt spe på med tenester eg betalar for sjølv.

[Tvillingsjel]

Det å ikke få barn er et valg og det er helt like mye verdt som å ikke få barn. Det som er riktig for en selv er riktig. Det gjelder å ha en partner som er enig, for det å frata noen sjansen til å få barn når de vil ha er ikke noe særlig...

 

Personlig har jeg aldri kjent kjærlighet før jeg fikk barn. Det er intenst og altoppslukende, men er klart at det er arbeid og utfordringer, men det gir så utrolig mye. Nå tenkte jeg ikke å komme med noen propagandatale for å få barn. Det gidder jeg ikke.

 

- Finn ut hva du vil.

- Finn en partner som vil det samme.

- Lev livet som dere vil.

 

Sånn er det

[Schreiber]

Hadde en lang diskusjon om dette med en venninne for en god stund siden. Hun hadde vært svært deppa over lengre tid, og vurderte faktisk selvmord en stund. Etterhvert ble det klart at hun var svært ensom, til tross for at hun er alenemor, og hun ønsket å ha en liten unge. Dette kunne ordnes med kunstig befruktning, noe hun seriøst vurderte. Alle sa hun ikke måtte gjennomføre det, og at hun kun tenkte på seg selv. Jeg er en av de som sto henne nærmest, og også jeg anbefalte henne å ikke gjøre det. Det endte med at hun innså hvor mange det er som faktisk er glad i henne, og hun gjennomførte ikke den kunstige befruktningen likevel.

 

Dette var som sagt en god stund siden, men selv i dag er jeg usikker på om jeg gjorde det rette. Jeg har hjulpet henne ut av depresjon flere ganger før, og jeg vet hun stoler på meg. Dermed er det nok ikke direkte arrogant å si at jeg er en av hovedgrunnene til hvorfor hun ikke ble gravid. Men når det er sagt klarer jegi kke helt å la være å tenke på hva som ville skjedd om jeg hadde "godtatt" planen hennes og støttet henne mer. Hun er som sagt alenemor fra før, og en fantastisk mor på alle måter. Hun og datteren gjør mye rart sammen, og hun stiller alltid opp når datteren trenger det (datteren er fem, btw.) Hadde hun fått enda en unge ville hun ha blitt en fantastisk mor til den ungen også, det er jeg ikke i tvil om. Det er fint lite jeg angrer på her i livet, og jeg angrer ikke direkte på måten jeg håndterte problemet hennes på. Men hadde jeg fått sjansen igjen, hadde jeg kanskje tatt et annet valg.

 

Dere lurer kanskje på hvor jeg er på vei med alt dette? Det er enkelt. Jeg kan ikke fordra unger, og selv når en i familien/nær venn har en baby, gjør jeg det meste for å holde meg i bakgrunnen og slippe å holde ungen. Men jeg vet også at andre har det stikk motsatt, og mange klarer ikke å se en baby uten å ønske sin egen. Jeg har også møtt folk som har nektet tvert å få barn, men når babyen likevel var på vei, ble situasjonen helt motsatt. Da er det ofte: "Jeg nekter å ha barn! Ikke faen! Det er så... øh... søte? Sukk..." Og da var det gjort. Jeg kan ikke love at jeg ikke vil føle det samme om jeg blir far en gang, men jeg har ikke noe hast med å finne ut.

[AnonymDiskusjon]

Så det er faktisk andre folk der ute med samme meningen om saken altså, det gjør jammen godt å vite at jeg ikke er alene om det, og at flere har svart at de er enige.

Jeg vet vel knapt nok om noen i generasjonene over som ikke har barn, og har derfor alltid tenkt at det å få barn er noe alle bare får eller vil få.

Takk skal dere ha.

Anonymous poster hash: c21ca...d18

[trollhatt]

Alene er du ikke, men samtidig sitter jeg med ett inntrykk av at det å ikke ønske seg barn/leve uten barn er noe som sitter mest hos mannfolk. Så jeg ville nok ikke forventet at hver andre dame jeg hilser på kunne tenke seg det samme.

[AnonymDiskusjon]

Vil helst ikke at noen jeg kjenner skal se dette, så jeg poster som anonym.

 

Jeg skjønner trådstarter sitt standpunkt, og er fullstendig enig. Jeg har aldri i livet mitt ønsket meg barn. Ikke ett eneste sekund har jeg tenkt at det er noe jeg vil ha. Nå når jeg har passert 30 år har ingenting forandret seg, kjenner jeg. Og det er da dessverre her problemstillingen min kommer inn.

Jeg ble for et par år siden sammen med en dame, som jeg fremdeles er veldig glad i. Hun er like jordnær som meg, hun har mange av de samme interessene, og vi går generelt godt i lag sammen. Problemet er at hun har en 9-åring fra et tidligere forhold.

 

I starten hadde jeg et håp om at "dette skulle gå seg til". Om jeg bare prøvde å bli kjent med dette barnet, og bli glad i det, ville de "gamle" fordommene mine gi seg. Det gjorde de ikke. Tvert imot. Jeg har nå kommet i en posisjon hvor jeg ikke vil gjøre det slutt med kjæresten, samtidig som det byr meg fullstendig imot å treffe 9-åringen. Og jeg misliker meg selv for å ha disse meningene. Det høres helt forferdelig ut å ikke ha lyst til å ha med et barn å gjøre, og jeg sliter veldig med å ta opp dette. Hver gang dette barnet har et snev av frekk tone mot hvem som helst rundt seg, kjenner jeg at jeg blir veldig forbannet, og jeg må egentlig bare gå ut av rommet for ikke å eksplodere i kjefting på ungen.

Både jeg og dama liker å komme oss ut i naturen og gå lengre turer, men pga. av barnet kan vi ikke ta de store turene, og hver gang vi tar det med på tur er det syting og klaging fra første kilometer. Og jeg hater å begrense meg på grunn av andre.

At barnet elsker å fortelle om absolutt som skjer i livet dets, mens jeg er gjerne mer av den stille typen, gjør selvsagt ikke ting lettere.

Jeg og damen har snakket om dette før, og kom til den litt for vage konklusjonen "at vi skulle finne en løsning".

 

Den eneste løsning jeg ser for meg nå, er at vi rett og slett gjør det slutt. Jeg får prøve å finne ei dame som deler mine syn på det å få barn, og hun får prøve å finne noen som kanskje har barn selv, eller ikke har noe imot å få en stesønn.

 

Mener ikke å kapre tråden her nå, men dette er nå et eksempel på hvordan ting kan utvikle seg. Dessverre.

Anonymous poster hash: dbb0e...87e

[ragge_jz]

Jeg er personlig helt enig i ditt syn på unger. Jeg hadde en heidundranes diskusjon med en venn av meg for to dager siden da jeg tok opp dette temaet (under mild berusing), da jeg delte med han at jeg ikke er noe glad i barn, og ser for meg et lykkelig liv uten det ansvaret et barn medbringer. Jeg ser poengene til de som argumenterer for å få barn, men de følelsene og gledene dette medbringer appellerer veldig lite til meg.

 

Jeg synes at å oppdra ett eller flere barn sluker mer tid enn det man får igjen. Jeg ser mye mer for meg at jeg bruker livet mitt til en meningsfull og samfunnsnyttig jobb, enn å oppdra en liten unge, noe som millioner av andre mennesker i verden uansett kommer til å gjøre.

 

De gangene jeg tar opp dette som tema i en diskusjon med venner og bekjente begynner de å forsvare saken med nebb og klør med en gang. For mange så tror jeg at å få seg en partner, og senere barn, er den eneste måten å virkelig være lykkelig i livet. Jeg forbinder ikke lykke med et barn før det har gått mange år, og man, som forelder, kan være stolt av noe barnet har utrettet. Jeg ser ikke for meg at jeg noen gang kommer til å være stolt over at mitt eventuelle barn har laget en makaroni-tegning, eller heklet en klump med tøy.

 

"Gleden med å oppdra et barn er å se det utvikle seg og oppdage verden"

- De fleste

 

Dette er jeg ikke enig i. En prosess som bokstavelig talt har skjedd milliarder av ganger tidligere er i mine øyne ikke veldig fascinerende. Nye oppdagelser og vitenskap er i mine øyne fascinerende ting.

 

Hvem vet, kanskje jeg forandrer mening totalt en dag, men per dags dato er dette min mening om saken.

 

 

støtter meg på denne.

Ble pappa for litt over ett halvt år siden og fikk en sønn attpåtil.

Men jeg synes ikke det er spesiellt givende, dama mente gutten burde være verdens midtpunkt og kjefta på meg fordi jeg fremdeles synes det var morsomt med terrengsykling, bilkjøring og prioriterte jobben.

Så forholdet gikk i dass også....

 

Helt ærlig, så nei: det er ikke så fantastisk å se barnet sitt prompe, gulpe eller smile for første gang.

Det er en helt dagligdags ting, som skjer med 95% av alle mennesker, at kjæresten trykker en liten klump ut av kroppen som tilslutt utvikler seg til ett menneske.

 

Mange gjør den feilen at de lar universet snurre rundt barnet, mens i virkeligheten bør folk heller skjerpe seg og fortsette VOKSENlivet sitt, og ikke leve livet gjennom ungene sine. Altfor mange gjør dette idag, min eks inkludert.

Sønnen ble HOBBYEN hennes, for å sitere hennes egne ord. Tror det er usunt og skadelig for barna også, de trenger å utvikle seg i følge med andre barn uten innblanding og stimuli fra de voksne KONSTANT.

(derfor har vi så mange forvokste tenåringer som ikke fikser livene sine selv, foreldrene har barna som hobby og de vokser aldri opp, lærer seg hverken ansvar for økonomi eller annet).

 

Så den dagen jeg ble pappa, var det ikke så mye spesiellt med, og dette har jeg snakket med kompiser om også

 

Barn er GLORIFISERT i dagens samfunn, mens teknikk og kunnskap er nedprioritert.

 

LYKKE er definert som å ha to unger, grå bil og rekkhus. Da har man lykkes som nordmann.

 

Fuck det livet der, gjør heller som du vil selv!

 

JEg er voksen nå, og bestemmer over meg selv. Jeg skal ta ansvar for kid'en min, men jeg dyrker han ikke.

Det må være lov å la livet gå videre, og snakke om andre ting.

 

Flere som har lagt merke til kollegaer som plaprer om barna sine i lunsjen? Stusselig ting å gjøre, sykt kjedelig.

Vitner om mangel på fritidsinteresser og hobby.

 

Kjør på folkens, og la ikke mediene og TV hjernevaske dere til å få dårlig samvittighet fordi dere velger bort barn. Viktigste er å ha det bra med seg selv.

 

Selv er jeg ikke missførnyød med å være pappa, til tross for at jeg ser den bare en gang/uke, men fordi man blir forelder så må det være frivillig å DYRKE barnet eller ikke, men det var ikke nok for dama mi.

Sønnen vår skulle DYRKES, universet skulle snurre rundt han. Og det funka ikke for meg.

Endret 20. januar 2014 av ragge_jz

[Tutti Frutti]

Det går vel fint ann å flytte sammen utenom å få barn. Mye bedre å bo sammen lykkelige uten barn. Enn å være slitne med barn dere bare har fordi det føles ut som man må få barn når man bor sammen. Det er heller ikke noe uvanlig i å bo sammen uten om å få barn, kjenner flere som gjør dette. Jeg personlig ser iallfall ikke noe grunn til at man må skaffe seg barn.

[Mr_Spock]

Fikk ikke barn selv før jeg var godt oppi 30 årene - og jeg hadde mange av de samme tankene som flere her. Skrekken var å ende opp i et rekkehus med kone og barn. Ikke likte jeg unger heller. Men så kom det et uplanert barn.

 

Stikk motsatt av det jeg trodde, ble bleieperioden kort, barnet våknet aldri på natten og har heller ikke hatt noe pubertetsopprør. Har vært en veldig behagelig reise hele tiden, så avgjort mange ganger mer positiv enn negativ. Det er klart det kan bli masse problemer - men det må ikke bli det.

 

Men jeg liker fremdeles ikke unger - bare min egen, hehe

[vidarkri]

Jeg har samme erfaring som Spock, kunne ikke tenke meg barn, hadde egentlig et dårlig forhold til barn inntil jeg fikk egne når jeg hadde passert 35.

 

Og som flere har nevnt så hadde jeg ingen anelse hva kjærlighet var før jeg fikk unger.

Men man blir ikke lykkeligere av å ha barn, det er vel strengt tatt besvist vitenskapelig, men det er noe mer der enn lykke som man ikke kan få uten unger.

[1245112654122755325882462]

Jeg har ingen intensjoner om å få barn. Eller kone for densaksskyld.

Er onkel og det holder i massevis.

 

Jeg er vell i grunn kommet til den slutningen at det å fungere i ett forhold er rett og slett ikke noe jeg klarer, ikke har jeg ett følelsesmessig register som andre mennesker og ikke har jeg ett ønske om å ha det heller. Jeg har en innstilling om at jeg er den viktigeste personen i mitt liv og stort sett gjør jeg alle mine handlinger for å gange meg selv, jeg har derav arbeidet meg opp til å kunne kjøpe mer eller mindre det jeg måtte ønske, jeg gjør stort sett det jeg ønsker og liker å ha friheten til å gjør det når jeg måtte ønske det. For meg er da kone og barn en reduksjon i min frihet til å leve livet slik jeg ønsker det. Jeg fikk også konstantert etter jeg var i forsvaret at det følelsesmessige registeret mitt har litt vanskelig for å bry meg om hva andre synest og mener om det jeg gjør eller har gjort. Når jeg og en kollega sitter å ser på en del gammle bilder der vi ser på litt uhyggelige ting å ler og koser oss. Så forstår jeg at det kan være en smule vanskelig for andre å akseptere mye av dette. Jeg har prøvd ett samliv for noen år siden, det ble ett låne bankkortet forhold til slutt, noe jeg ikke såg meg helt fornøgd med. Siden det har jeg trivdes best alene :-)

[AnonymDiskusjon]

Try, "NOT HAVING KIDS":

 

http://www.youtube.com/watch?v=4AhGvR0143s

 

"Og hvis det ikke virker - prøv en hund"

Anonymous poster hash: 7da54...359