Ingen venner

[trra]

.....

 

Endret 20. oktober 2016 av trra

[AnonymDiskusjon]

kjenner til ensomhetsfølelsen og den er vond. etter jeg har kutta ut rus så har jeg funnet ut hvor mange straight venner jeg har…ingen! prøver å engasjere meg i sport og sosiale ting, men gnisten er der ikke. det virker som at livet blir kjipere for hver dag og tar meg selv i drømme tilbake til den tiden da alt var enkelt og man var omringet av mange folk. det hadde vært kjekt med ei dame som har trøstet meg ja!

Anonymous poster hash: 5db1d...423

[trra]

....

 

Endret 20. oktober 2016 av trra

[trra]

....

 

Endret 20. oktober 2016 av trra

[Tvillingsjel]

Jeg syns også det er best med få venner, de periodene i livet hvor jeg har hatt venner har jeg alltid synes det har vært best med en håndfull.

 

Syns det er flott at du legger ut om det dine opplevelser, det hjelper hvertfall meg å lese det du skriver, takk!

 

Største problemet med å være venneløs er at det utløser en ond sirkel, man mister totalt selvtillit når kolleger legger ut hva de har gjort på fritiden, snakker om venner osv, da er det ikke noe særlig å sitte der venneløs.....

Så hyggelig å høre. Glad jeg har til litt hjelp.

 

Ensomhet er noe herk og det hjelper ikke når man via sosiale media får stadig rubber inn hva andre gjør. De fleste presenterer bare den versjonen av seg selv som de ønsker å vise frem der. Ikke alltid ting er like bra under overflaten.

 

Selv har jeg ikke noen venner fra oppveksten verdt å nevne. Bestevenninna frs vgs kuttet jeg ut da hun begynte å skikkelig dope seg og hun døde av overdose i 2011, det var trist.

Endret 14. desember 2013 av Tvillingsjel

[No Matter What You Say]

Aktivitetsvenner.no er ikke så dumt, traff noen herifra for noen måneder siden som jeg hadde litt fellesinteresser med trening o.l. Virker som det er mange kvinner som ser etter turvenninner.

 

http://www.aktivitetsvenner.no

[Gjest Bruker-95147]

At man er sin egen beste venn tror jeg på, å trives med seg selv er viktig, men kanskje ikke på måten du mener. Ja, venner kan være pest og plage, men er ikke alt det til tider?

 

Enig, alt av den så kalte virkelige verden, er egentlig uønsket, fordi det medfører en tilstand av konstant "ubehag" - ubehag som man ønsker seg ut av .. Derfor er det like greit å slutte å ønske seg noe som helst

 

Man ønsker seg noe av verden som verden ikke kan gi, og så blir vi lei oss.

 

Ha en fin helg

[Myst]

Kan signere på denne. Veldig nyttig sted om man er litt frampå og ikke redd for å ta kontakt med fremmede. Det tar tid å finne de man trives best med, men når man først finner dem, så er det godt utgangspunkt for et langt og godt vennskap. Er ikke alltid det ender godt men det er en annen sak. Eller nei, er egentlig direkte relatert med det Vanvittige sky sier, Det er i vår natur å ønske og ha det vi ikke kan få. Og så prøver vi å legge skylden på andre. Noen ting er vi ikke ment å ha.

[Gjest Bruker-95147]

Vi sitter å ser bak oss (fortiden), og forsøker å kopiere hendelser som skal gi følelser av akkurat den samme standard i nuet. Det er både ulogisk og illusorisk - fordi: man tar ikke hensyn til at "alt er i endring hele tiden - intet står i ro", og det gjelder både deg og dine venner. Det vil altså si at hvis alle vennene sitter å holder fast i hverandre, og kollektivt korrigerer hverandre slik at det skal virke som at vi har funnet stabil og vedvarende lykke sammen, så kan det virke som en god ide, fordi man føler seg jo vel i dette kjente - men man får egentlig ikke med seg at man selv blir "gjenfødt" flere tusen ganger i døgnet. Man holder fast i noe som var - opplever at dette er fryktelig krevende, og skaper enda mer stress og ubehag.

 

Frigjør deg selv, ved å glemme selvet ditt - bli heller som en appelsin!; helt våken og helt tom, og legg merke til det som forgår akkurat nu, fordi det er i nuet man skaper lykken fremover.

 

Mellom hver eneste bit av lidelse (ubehag), ligger det biter av lykke, og mellom hver bit av lykke, ligger biter av lidelse - sånn er det bare, og sånn har det vært hele tiden. Derfor er det ingen vits i å bry seg om den ene eller den andre "biten" - de hører til samme stykke begge to. Våken og tom ...

[Gebby]

Jeg blir ikke helt klok på hva grunnen er til at du ikke har venner, men det beste rådet du kan få er vel at du må gjøre noe med dette på egen hånd. Du har gode kollegaer - ta kontakt med dem, spør dem om dere ikke skal stikke og se den filmen, på den restauranten du hørte om, se det bandet eller stikke til den baren. Virkelig behagelige vennskap der man bare kan stikke bort til en kar og henge tar tid å bygge opp, så først må du belage deg selv på å vise deg som en person som tar initiativ og som finner på artige ting.

 

Du tenker kanskje "Men de er kollegaene mine, de synes sikkert det blir rart om jeg spør, jeg har ikke lyst til å ødelegge den forholdet på jobben" etc. Dette må du innse er en tanke du gjør fordi du er redd for å bli såret og for å rasjonalisere det faktum at du ikke har noen venner. I virkeligheten er det slik at folk liker å gjøre ting med andre folk, og siden du tydeligvis har det hyggelig med folka på jobb så har de det antakelig hyggelig med deg også - sånn funker det. Dessverre er nordmenn jævlig forsiktige så her er det du som må ta initiativet. Jeg tror også du ville blitt overrasket over hvor mange som har den faste rutina jobb -> hjem til barn og partner hver dag og som sjelden eller aldri ser de vennene de "har". Du kan også være helt åpen og si til dem at du akkurat innså at livet ditt er jævlig kjedelig, de kommer til å forstå og åpne opp med sine egne problemer - plutselig har du venner.

 

Du er sikkert fristet til å teste en ny by og en ny jobb - problemet er at ingenting kommer til å fikse seg selv magisk ved at du flytter. Det er en grunn til at du endte i situasjonen du er i nå, så du må endre deg selv - ikke omgivelsene. Du kan dog prøve å flytte inn i et kollektiv. Sosialisering under tvang er også sosialisering. Hvis du synes det er for ubehagelig å ta kontakt med gamle venner eller de du jobber med har du fortsatt mange valg. Få deg interesser - start å spille fotball, trene, bli med i bokklubb, strikkegjeng etc. Det er ikke så viktig hva det er, det er en pretext for å komme seg i kontakt med andre mennesker. Du kan også begynne smått med å sette deg små mål for hver dag. Type "I dag skal jeg invitere én person på noe gøy", "I dag skal jeg ha en samtale med en tilfeldig person på gata". Dette vil være ubehagelig, men vil få deg til å forstå at det ikke er så jævlig viktig om noe er litt kleint i et par sekunder - kanskje det leder til noe fint.

[trra]

....

 

Endret 20. oktober 2016 av trra

[trra]

.....

 

Endret 20. oktober 2016 av trra

[Gjest Bruker-95147]

 

Faktisk ganske godt sagt, men når man allikevel for en liten smak av det man ønsker noen ganger vil man gjerne kjenne det igjen, jeg syns hvertfall ikke det er så lett å bare blokkere det ut, selv om jeg virkelig prøver til tider.

 

Jeg har "trent" på dette en stund, så for meg kom det ikke av seg selv.

 

I løpet av de siste to årene har jeg egentlig ikke levd et så kalt "vanlig liv" (har sluppet alt av den vanlige verden, inkludert ideer om lykken, karriere, familie osv), og bare forholdt meg til det som hele tiden dukker opp: aksepter - tilgi - lær - slipp - gå videre (tom og våken)

 

Traff en god venninne her forleden, og hun lurte på hvordan jeg hadde det - det var et spørsmål som kom overraskende på meg (fordi jeg tenker sjelden på "hvordan JEG har det") - fant ikke brukbart svar, og sa til henne: Hvordan ser jeg ut for deg?

Hun måtte tenke seg om en stund (fordi normalt sett BURDE jeg være veldig nedbrutt) - og sa: "du ser forbausende harmonisk og balansert ut" - og jeg kunne bare være enig med henne, fordi når jeg kjenner etter, så er det intet i meg som ønsker seg noe annet enn akkurat det jeg har, hele tiden - nemlig "livet i seg selv", og det er jaggu nok å holde på med

 

Håper ikke jeg forvirrer deg, eller gjør deg nedbrutt. Den filosofien jeg følger, er for noen ganske "nifs", fordi den passer ikke med noen ting av det man er programmert til å tro på, og for noen er man en slags loser, fordi man sier nei takk, til det som "alle andre" sier selvfølgelig; ja takk, til

 

Nå skal jeg reise over kjølen, for å hente min kjære ajhan, slik at vi kan feire julen sammen

 

Ha en fin helg, alle sammen

 

[D.Selwyn]

 

Jeg har "trent" på dette en stund, så for meg kom det ikke av seg selv.

 

I løpet av de siste to årene har jeg egentlig ikke levd et så kalt "vanlig liv" (har sluppet alt av den vanlige verden, inkludert ideer om lykken, karriere, familie osv), og bare forholdt meg til det som hele tiden dukker opp: aksepter - tilgi - lær - slipp - gå videre (tom og våken)

 

Traff en god venninne her forleden, og hun lurte på hvordan jeg hadde det - det var et spørsmål som kom overraskende på meg (fordi jeg tenker sjelden på "hvordan JEG har det") - fant ikke brukbart svar, og sa til henne: Hvordan ser jeg ut for deg?

Hun måtte tenke seg om en stund (fordi normalt sett BURDE jeg være veldig nedbrutt) - og sa: "du ser forbausende harmonisk og balansert ut" - og jeg kunne bare være enig med henne, fordi når jeg kjenner etter, så er det intet i meg som ønsker seg noe annet enn akkurat det jeg har, hele tiden - nemlig "livet i seg selv", og det er jaggu nok å holde på med

 

Håper ikke jeg forvirrer deg, eller gjør deg nedbrutt. Den filosofien jeg følger, er for noen ganske "nifs", fordi den passer ikke med noen ting av det man er programmert til å tro på, og for noen er man en slags loser, fordi man sier nei takk, til det som "alle andre" sier selvfølgelig; ja takk, til

 

Nå skal jeg reise over kjølen, for å hente min kjære ajhan, slik at vi kan feire julen sammen

 

Ha en fin helg, alle sammen

 

 

Sky. Strever litt med filosofien din. Når jeg tenker litt i din retning (tror jeg), er jeg nødt til å holde fast ved at det er noe mer enn tankene om meg selv som er meg. Må tro på at hvis jeg pusser tavla i blant så er det fortsatt noe gjenkjennelig ved den som møter verden. Selv om jeg ikke på forhånd vet hva.

Jeg føler at hvis alle skal gå rundt og være ingen eller appelsiner går det ikke an å bry seg om noe. Vi kan ikke bry oss om ren smerte eller glede, det blir for abstrakt. Hvorfor ikke bare dø da.

Er det lenge siden du brydde deg om å bli sett og satt pris på?

Tror aldri jeg kan slutte å ønske å bli rørt ved som 'meg'.

[Rescue me]

Ordndtling vennskap er evig gjeld til hverandre.

[Extraterrestrial]

Med unntak av èn, så bor alle mine nærmeste venner et stykke unna (ene bor til og med i et annet kontinent). Et par av de møtte jeg på nett, og det synes jeg funker greit. Det kan være lettere å finne noen med samme interesser som deg, og få igang samtaler rundt dette, her inni det store interwebs.

[Gjest Bruker-95147]

 

Sky. Strever litt med filosofien din. Når jeg tenker litt i din retning (tror jeg), er jeg nødt til å holde fast ved at det er noe mer enn tankene om meg selv som er meg. Må tro på at hvis jeg pusser tavla i blant så er det fortsatt noe gjenkjennelig ved den som møter verden. Selv om jeg ikke på forhånd vet hva.

 

 

Den er ikke min, og den heter "teravada-buddhisme". Se for deg at din essens/tendens har gått gjennom millioner på millioner av gjenfødsel, aldring, sykdom, død, og ny gjenfødsel. Er det rart at selvet blir så steinhardt programmert, at det er bare forunt en håndfull å klare å se "sykdommen"? Jeg for min del bygde mitt eget bilde i løpet av 50 år, og du aner ikke hvor slitsomt det var å innse at man hadde lurt seg selv, hele tiden.

Så er det ikke sånn at jeg fornekter at det er en virksom verden der ute, med både vakker og heslig, men hvis man først ser at det er sånn, blir det neste spørsmålet en stiller seg; vil du virkelig ha et liv til (har du enda ikke lært?)

 

 

Jeg føler at hvis alle skal gå rundt og være ingen eller appelsiner går det ikke an å bry seg om noe.

 

Det er hentet fra denne:

 

 

“Your mind makes out the orange by seeing it, hearing it, touching it, smelling it, tasting it and thinking about it but without this mind, you call it, the orange would not be seen or heard or smelled or tasted or even mentally noticed, it's actually, that orange, depending on your mind to exist! Don't you see that? By itself it's a no-thing, it's really mental, it's seen only of your mind. In other words it's empty and awake.”

― Jack Kerouac,

Og legger ved en annen favoritt-dikter:

 

 

“Like vanishing dew,

a passing apparition

or the sudden flash

of lightning -- already gone --

thus should one regard one's self.”

(Ikkyu)

Hvis du fjerner alle aspekter som gjør deg til den personen med det selvet - tror du da at du slutter å bry deg, eller kan det være at du da får tid nok til å få med deg det som er mest viktig, og som skjer rett foran nesen din, og på innsiden din? Jeg vet at jeg ble mye mer sensitiv, for alt!

Vi kan ikke bry oss om ren smerte eller glede, det blir for abstrakt. Hvorfor ikke bare dø da.

 

Man bryr seg med det man må, men ikke mer. Det er ikke bare å dø, fordi det går bare videre til neste gjenfødsel. Og så er det en ny runddans i "samsara"

Er det lenge siden du brydde deg om å bli sett og satt pris på?

 

Husker faktisk ikke - det er mitt ansvar å holde meg selv i balanse, så det er ingen å skylde på. Men så klart liker jeg å bli likt, men jeg tåler fint å bli mislikt, uten at det bryr meg.

Tror aldri jeg kan slutte å ønske å bli rørt ved som 'meg'.

 

 

Det er ditt valg. Jeg for min del kan rett og slett ikke begynne å lyve for meg selv, og liksom gå tilbake

 

Du velger å drive med i strømmen, mens jeg har krabbet opp på steinen, og lar strømmen være, mens jeg speider for muligheten til å gå mot den strømmen - fordi det er det som må til

[D.Selwyn]

 

Den er ikke min, og den heter "teravada-buddhisme". Se for deg at din essens/tendens har gått gjennom millioner på millioner av gjenfødsel, aldring, sykdom, død, og ny gjenfødsel. Er det rart at selvet blir så steinhardt programmert, at det er bare forunt en håndfull å klare å se "sykdommen"? Jeg for min del bygde mitt eget bilde i løpet av 50 år, og du aner ikke hvor slitsomt det var å innse at man hadde lurt seg selv, hele tiden.

Så er det ikke sånn at jeg fornekter at det er en virksom verden der ute, med både vakker og heslig, men hvis man først ser at det er sånn, blir det neste spørsmålet en stiller seg; vil du virkelig ha et liv til (har du enda ikke lært?)

 

 

Det er hentet fra denne:

Og legger ved en annen favoritt-dikter:

Hvis du fjerner alle aspekter som gjør deg til den personen med det selvet - tror du da at du slutter å bry deg, eller kan det være at du da får tid nok til å få med deg det som er mest viktig, og som skjer rett foran nesen din, og på innsiden din? Jeg vet at jeg ble mye mer sensitiv, for alt!

Man bryr seg med det man må, men ikke mer. Det er ikke bare å dø, fordi det går bare videre til neste gjenfødsel. Og så er det en ny runddans i "samsara"

Husker faktisk ikke - det er mitt ansvar å holde meg selv i balanse, så det er ingen å skylde på. Men så klart liker jeg å bli likt, men jeg tåler fint å bli mislikt, uten at det bryr meg.

 

Det er ditt valg. Jeg for min del kan rett og slett ikke begynne å lyve for meg selv, og liksom gå tilbake

 

Du velger å drive med i strømmen, mens jeg har krabbet opp på steinen, og lar strømmen være, mens jeg speider for muligheten til å gå mot den strømmen - fordi det er det som må til

 

Å. Jeg innså ikke at du tror på gjenfødelse, og at målet er å unngå det.

 

Det er vel den typen spørsmål man ikke kan resonnere seg fram til svaret på.

[darkness|]

Personlig synes jeg det er mye lettere å bli kjent med folk etter at jeg fikk barn. Ta med deg barnet på lekeplassen eller i akebakken, så møter du andre foreldre. Inviter dem med på en playdate med barna, så blir dere bedre kjent.

[trra]

.....på.

 

Endret 20. oktober 2016 av trra