Forelsket i en jeg jobber med.

[Maxim1]

Jeg tror egentlig jeg vet hva folk vil si, men antar at det her bare er ytret i frustrasjon.

 

Jeg har jobbet sammen med en jente/dame i ca 8 år nå. Vi har jobbet tett i alle år, og har fått et nært forhold. Dette året byttet vi arbeidsteam på jobben, og jeg innser at jeg har veldig sterke følelser for henne. Sannsynligvis har jeg hatt det lenger enn jeg har visst om. Jeg ser henne litt, men mye mindre nå enn før for vi deler ikke samme kontorrom lenger. Jeg tror nok det kunne ha blitt oss to under andre omstendigheter, men hun er gift og har to barn. Jeg kan ikke si noe til henne heller føler jeg, men kanskje hun merker det litt på meg. Jeg vet ikke. Jeg savner henne for tiden, for jeg får ikke pratet så mye med henne .

 

Jeg er litt deprimert på grunn av dette og har vært det det siste halvåret. Det er noe trist når man føler at noe tar slutt før det har begynt. Man lever kun et liv(som jeg vet), og jeg innser at jeg sannsynligvis har truffet dama i mitt liv, men aldri vil kunne få henne.

 

Jeg stod på kontoret i dag og snakket med henne for første gang på noen dager, og jeg bare kjenner at jeg blir helt fortvilet av at jeg ikke kan få henne. Rett foran meg. Perfekt for meg. Ikke tilgjengelig.

 

Det var vel egentlig det jeg ville skrive. Av og til blir man bare demotivert, og dette er noe jeg tar tungt. Kanskje jeg tar det ekstra tungt fordi det det har skjedd litt andre greier i livet mitt de siste årene(dødsfall av venner etc), og dette kommer nå . Jeg føler egentlig ikke at jeg har noen å prate med om det her, så...sånn er det.

[rockPaperScissors()]

Er nødvendigvis ikke bra for deg å fortsette å dele kontorrom når du aldri kommer til å få henne likevel. Har opplevd noe som minner om det du går gjennom, og selv om jeg ikke glemmer denne personen, går jeg ikke rundt og ser mørkt på livet. Man lærer seg å distansere seg fra det, og fyller dagene med andre tanker.

[BirgerCaC]

Hun er gift! Det er best at du holder deg unna henne, og bare glemmer henne. Hun er gidt, har to barn, og du vil ødelegge en familie hvis du prøver deg på hun dama der!

[Maxim1]

Jepp...det er vel så.

 

 

Men det følest utgjort.

 

 

## dobbelpost slått sammen av ilpostino ##

Endret 12. desember 2013 av ilpostino

[BirgerCaC]

Uansett, så gå videre. Se etter en annen som du blir betatt av, og som er singel så kanskje du til og med har sjanse på henne

[Maxim1]

Lettere sagt enn gjort. Men noen er sikkert flinkere enn meg til å komme over folk. Har ikke så lett for å bli forelsket dessverre.

[Zakke]

Jeg har truffet flere jenter som virker veldig koselige og oppegående, som alltid er i godt humør, og alltid gjør meg glad, men som er sammen andre.

Da er det veldig demotiverende å føle seg litt fortapt av at man vet at man ikke kan få henne, eller ikke bør prøve seg, men for min del kommer jeg meg ganske fort over det når det går en stund uten at jeg treffer dem mye. Når jeg senere treffer dem igjen, virker det som at de samme følelsene ikke sitter like dypt lengre. Om det er fordi man slår fra seg følelsene, eller fordi man går og tenker på noen andre vet jeg ikke.

[Maxim1]

Det som er greien er at jeg har delt kontor med henne i åtte år før i år. Jeg har tilbrakt store deler av dagen mellom 08.00 til 16.00 hver eneste arbeidsdag de siste årene. Det blir litt feil for meg å si at hun virker koselig og oppegående. Jeg vet hun er det. Jeg kjenner henne godt, og vi har pratet om så mangt i løpet av disse årene. Det er på en måte omtrent som jeg føler jeg har vært sammen med henne allerede. Hun er et år yngre enn meg. Vi er begge over 30 så jeg føler ikke det bare er snakk om et "crush" heller. Og det er vel egentlig det som fortviler meg en hel del. Jeg innser at jeg sannsynligvis har hatt følelser for henne lenge, men på et mer ubevisst plan. Kanskje fordi jeg nettopp har tilbrakt så mye tid om dagene med henne at fraværet av dette nå gjør meg full av lengsel.

Det er ca 6 måneder siden dette begynte å gå opp for meg. Det hørest sikkert rart ut at man såpass plutselig kan oppdage slik. Det begynte gradvis før sommerferien, og da siste dagen før sommerferien kom, var jeg fullstendig på hæla forelsket.

Jeg treffer jo på henne på jobb i pausene og sånn, så det er ikke som jeg ikke treffer henne om dagene.

Jeg er virkelig dypt forelsket i henne, men føler at jeg er mellom barken og veden. Og ellers skjønner jeg for såvidt alt dere sier, men kroppen min reagerer som den gjør. Og jeg skjønner det dere sier om at følelser kommer og går, men dette er en jeg har kjent i nærmere ti år. Jeg er såpass gammel nå og vet at dette er følelsene jeg ville ha for den jeg giftet meg med.

Men..ja...jeg vet..


Jeg skriver vel dette fordi jeg er frustrert. Så nærme, men så fjern. Det følest som jeg har funnet nåla i høysstakken, men ikke kan bruke den.

 

 

## dobbelpost slått sammen av ilpostino ##

Endret 12. desember 2013 av ilpostino

[darkness|]

Tillater du deg selv å se på andre damer uten å sammenligne dem med henne? Har du vært sammen med andre på de åtte årene?

[Maxim1]

Jeg har jo ikke akkurat sammenlignet andre med henne(bevisst iallefall) med tanke på at jeg alltid har sett på henne som utigjengelig. Det er de siste 6 månedene jeg har hatt disse følelsene. Og jeg har vel hatt følelsen av hun har tenkt litt av det samme. Ikke at vi har snakket direkte om det, men jeg er ganske sikker på at hun har vært inne på den tanken via hint og blikkontakt osv. Uansett...Jeg er ikke den som er den typiske se på damer- typen. Jeg blir veldig sjeldent interessert i noen. De siste 5 årene har det vært en annen som jeg hadde dype følelser for. Hun var bestevenninna mi,, men det ble ikke oss. Vi har mistet kontakten nå, og det hadde vel mye med at det ble for vanskelig å være venner etterhvert. Jeg har egentlig brent meg litt når det gjelder de jentene jeg har likt,og det har sikkert gjort til at jeg har trekt meg litt unna jenter en stund.

 

 

Og det er det jeg lurer på...om at ting har toppet seg litt for meg. Jeg har mistet tre nære venner i løpet av de siste par årene, og lurer på om jeg går gjennom en slags sorgfase også. En av mine beste venner døde for ca et år siden, og en annen brøt all kontakt med omverdenen og flyttet til utlandet. Hun jenta jeg snakket om...vel, som jeg sa i sted....Jeg er lei...Og jeg har begynt å få negative assosiasjoner til forelskelse og jenter, og det er egentlig trist.

 

## dobbelpost slått sammen av ilpostino ##

Endret 12. desember 2013 av ilpostino

[darkness|]

Kanskje du rett og slett burde oppsøke proff hjelp til å få koblet om tankene dine?

[Maxim1]

Ut fra det jeg skriver...er det noe som slår deg at jeg bør?

[Tvillingsjel]

Dette høres veldig frustrerendee ut. Så kjedelig for deg at det er slik

 

Du er vel ikke forelsket i henne fordi du vet at hun er uoppnåelig og dermed "trygg"? Er ikke meningen å ta lett på følelsene dine altså, jeg lurer bare på det. Kan ikke være greit å gå rundt og føle det slik.

 

Jeg antar at det ikke er noe alternativ å bytte jobb?

[Maxim1]

Jeg føler jeg er forelsket i henne fordi...det er henne jeg ser frem til å se om dagene, til tross for urealismen i det . Og som jeg nevnte litt i sted har det vært noen tunge stunder de siste årene, og hun er en av de få jeg føler meg trygg på liksom. Jeg vet ikke...Jeg føler meg avslappet når jeg er med henne.

 

Det er rart. Det følest som veien mellom en stor glede og en sorg for meg, er kort. Vi hadde passet sammen.

 

Det er ikke aktuelt å bytte jobb nå. For mye logistikk rundt det.

 

 

Hvordan mener du hun er "trygg" forresten? Når hun er uoppnåelig?

 

 

## dobbelpost slått sammen av ilpostino ##

Endret 12. desember 2013 av ilpostino

[Tvillingsjel]

Hvordan mener du hun er "trygg" forresten? Når hun er uoppnåelig?

Det er mange måter å tenke på. Noen er redd for å bli i alvorlige forhold og det at hun er uoppnåelig er jo en måte å sikre at det ikke skjer. En annen tankegang er at hun er trygg på den måten at man ikke risikerer at man blir såret, blir ikke noen situasjon der man blir dumpet. Er skummelt med følelser og forhold.

 

Man slipper også å aktivt flørte eller prøve seg, risikere å bli avvist. Kan være seg selv også, så er mer fritt på den måten kanskje? Man prøver seg jo ikke.

[Maxim1]

Ok. Skjønner. Men jeg hadde ikke vært redd for å være i et forhold med henne iallefall. Hvis jeg først skulle vært sammen med noen så hadde jeg definitivt vært trygg på at hun hadde vært rett for meg. Men jeg er ikke så sikker på at jeg ikke kan bli "såret" nå heller. Man blir jo påminnet på at det er en annen som har henne inneimellom. Dette har ikke vært noe problem for meg tidligere, men det siste halvåret har jeg merket at hjertet mitt synker litt de gangene det evt.blir nevnt, selv om jeg på en måte er innforstått med det. Det er ikke logisk, men av en eller annen grunn har ting endret seg for meg.

 

Dessuten er jeg såpass sikkert på at hadde hun vært single, så hadde hun ikke avvist meg, at jeg tror ikke det ligger der heller.

 

Men ja...

[Tvillingsjel]

Hva gjør at du vet hun hadde valgt deg?

 

Følelser er ikke logiske. Om den man vil ha er med noen andre, så er det lett å bli sjalu. Han delerd e tingene du kunne tenkt deg å dele med henne.

[Juggel]

Og her råder A4 menneskene altså. Folk må synes hva de vil, men jeg synes du skal kjøre på og gå for det. Ja vel, kanskje dere ikke kommer til å få det samme forholdet dere har i dag etter du har vært ærlig. Men da får du heller angre på det du har gjort enn det du ikke har gjort.

 

OM du får et nei, noe du kanskje ikke får, så er det lettere å gå videre også. Da har du prøvd min kjekke mann

[Maxim1]

Hvis hun hadde vært single? Jeg synst bare hun oppfører seg slik. Væremåte, kroppsspråk. Og foruten han hun er sammen med, er jeg den mannlige personen hun har tilbrakt mest tid med de siste åtte årene.

 

Det er vanskelig å forklare slikt. Jeg er vanligvis en veldig lite innbilsk person, men akkurat i denne situasjonen er jeg ganske sikker på det.

 

 

Altså, jeg kommer ikke til å "legge an" på henne. Jeg er for glad til henne til å....jeg vet ikke. Men jeg skulle gjerne ønsket at hun visste det liksom.

 

 

Jeg vil ikke ødelegge noe.

 

 

## trippelpostslått sammen av ilpostino ##

Endret 12. desember 2013 av ilpostino

[Gjest Bruker-182691]

Hva med å prøve å komme deg på samme arbeidsteam som henne igjen. Da blir det som før, selvom du ikke er bundet til henne vil du likevel kunne hygge deg og ha mye kontakt, og ja, fortsette å være forelsket.