Aspergers - spør meg

[Jahdu]

Det jeg i hvert fall har erfart, er at en diagnose ikke alltid er riktig. Og selv om den skulle være riktig, er det ingen bra ting å bære merkelappen. Alle symptomer blir bedre eller borte om en klarer å gjøre det som trengs for hvert enkeltindivid. Må jo komme ut av diagnose-bobla for å kunne fungere optimalt for mange, bare føler det trekker flere ned. Er jo så mye stigmatisering og lte kjærlighet blant folk som ikke kjenner hverandre. Lever i angstens dager

 

[Jahdu]

Søsteren min med asperger er utrolig følsom og litt paranoid. Hvis hun sier noe som kan oppfattes som frekt, så sier hun unnskyld minst fem ganger etterpå. Hun sier også "ses i morgen" før hun legger seg og må få et svar tilbake, hvis ikke klarer hun ikke å sove siden hun innbiller seg at noe kommer til å skje med oss. Hun er ekstremt opptatt av at alle skal ha det bra, og er nok det snilleste mennesket jeg vet om.

Om det har en sammenheng med diagnosen er jeg ikke sikker på.

 

Har en bror som ikke takler at andre har det dårlig, spesielt bekjente. Sykelig opptatt av rettferdighet og jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, det med de paranoide tendensene også. Han er i utredning, men det viser seg å være alt annet enn enkelt. På grunn av den sterke angsten kommer han seg ikke en gang til utredning. Hvis han hadde gjennomført en, så vil jo angsten prege alt.. ikke lett

 

Har veldig empati med ham ettersom jeg har hatt og har flere av symptomene hans. De ble nærmest borte da det gikk bra. Akkurat som det tvangsmessige av et eller annet slag gjør alt verre å komme ut av. Psykologisk helvete spør du meg.

Endret 3. januar 2014 av Jahdu

[Ssnerk]

snip

 

Vanskelig situasjon du er i. Heldigvis var søsteren min på utredning når hun var 8-9 år, så vi kunne tilrettelegge for henne allerede da. Hvor gammel er broren din?

[SonicDragon]

jeg har ikke noe problemer med å bære denne diagnosen eller merkelappen som du kaller det

folk får selv ta seg tiden til å bli kjent med meg, ikke diagnosen min. deres problem ikke mitt

[Horten Market]

Jeg kunne sikkert ha kommet med flere eller bedre eksempler også. Om dere lurer, så kom gjerne med eksempler på situasjoner, så kan jeg prøve å forklare hvordan jeg tror jeg ville ha reagert, eller beskrive hvordan jeg reagerte i lignende situasjoner om jeg har vært borti noe lignende selv.

 

I hele det fyldige innlegget ditt som dette er sitat fra, finner jeg ikke en eneste tanke som også ikke-AS har. Slik du fremstiller deg selv her er du etter mitt skjønn komplett og fullstendig normal. Jeg stusser en del på dette, for det gjelder alle aspergere som har skrevet her at de ikke har (det jeg forstår som) helt sentrale symptomer på AS; Ikke-verbale problemer og manglende sosial interesse. Kan det være at aspergere ikke har nok sykdomsinnsikt, og dermed ikke ser symptomene som andre opplever hos dem? Eller feildiagnose?

 

Det er ikke meningen å fornærme noen, eller ta fra dere diagnosen. Jeg bare prøver å forstå. Noen flere spørsmål har jeg også:

 

1. Forutsatt at aspergere sliter med ikke-verbale signaler, både å gi og forstå: Man skulle kanskje tro at to aspergere kan forstå hverandres måte å se verden på og finne tonen, men er det ikke heller slik at det må bli mer misforståelser, irritasjon og sinne når to personer feiltolker hverandre? Altså at aspergere tross alt går bedre sammen med ikke-aspergere enn med personer som lider av det samme.

 

2. Dette spørsmålet forutsetter at aspergere har mindre sosial interesse, de har ikke ønsket og behovet for kontakt med andre som vanligvis er der hos mennesker. I så fall, vil dette også gjelde i forhold til barn, eller vil aspergere kunne være mer avslappet og naturlig sammen med barn? Jeg tenker at dette vil være tilfelle for personer med sosial angst, men ikke for aspergere.

Endret 12. januar 2014 av Horten Market