Aspergers - spør meg

[06855885447]

Sosial intelligens er ikke den eneste måten å være glup på, det er nok dette du ser.

 

Sosial intelligens er så og si ikke målbart en gang.

[AdNauseam]

Sosial intelligens er så og si ikke målbart en gang.

Nei, og sosial intelligens er ikke den samme en plass som en annen. Ulike miljøer, kulturer, humor osv. Men så er det folk som er mer allsidige igjen.

 

Jeg mener at intelligens ikke er målbar med mindre det er snakk om spesifike områder. Begrepet "IQ" er totalt misbrukt og på mange måter misvisende.

[Horten Market]

Hvordan er det med Aspergers og non-verbal kommunikasjon? Må ting sies eksplisitt, eller kan du lese på kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Jeg forestiller meg at når damen i kassen spør om du vil ha kvittering, så vil en utpreget AS svare litt monotont og omstendelig, "ja, det vil jeg", mens vi andre kan gi tilbakemelding med blikket uten å bruke ord. Er det riktig?

[Zakke]

Jeg for min del har ikke problemer med det, men så er jeg ikke like sterkt preget av AS som mange andre er heller.

Men om vi skal ta kvitteringseksempelet, så ville jeg svart med en blanding av verbalt og kroppsspråk. Hadde gjerne gjort en "feiebevegelse" med hånden mot kvitteringsprinteren, og sagt "neeeida, det går fint" og smilt på en høflig måte, mens jeg beveger meg mot enden av rullebåndet for å plukke med meg varene.

[AdNauseam]

Hvordan er det med Aspergers og non-verbal kommunikasjon? Må ting sies eksplisitt, eller kan du lese på kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Jeg forestiller meg at når damen i kassen spør om du vil ha kvittering, så vil en utpreget AS svare litt monotont og omstendelig, "ja, det vil jeg", mens vi andre kan gi tilbakemelding med blikket uten å bruke ord. Er det riktig?

Jeg for min del har ikke problemer med det, men så er jeg ikke like sterkt preget av AS som mange andre er heller.

Men om vi skal ta kvitteringseksempelet, så ville jeg svart med en blanding av verbalt og kroppsspråk. Hadde gjerne gjort en "feiebevegelse" med hånden mot kvitteringsprinteren, og sagt "neeeida, det går fint" og smilt på en høflig måte, mens jeg beveger meg mot enden av rullebåndet for å plukke med meg varene.

Ville ikke sagt dette var unormalt, bare forskjellen på hvor høflig man er.

 

Men det er vel helt kroppsspråk og tonefall som på noen kan virke litt annerledes.

[Horten Market]

Har du en følelse av å ikke bli forstått, eller er det mer at du ikke forstår andre?

 

De beskrivelsene vi har fått her av AS er på mange måter lik sosial angst med unnvikende innslag, eller bare generell sosial utrygghet. Sosial angst kan selvfølgelig være en konsekvens av AS, men kan også være en selvstendig lidelse som er oppstått uten en bakenforliggende AS. Jeg tror ikke en AS-diagnose kan stilles hvis symptomene oppfyller kravene til andre diagnoser. Hvis det er riktig må da sosial angst først utelukkes som selvstendig diagnose. Hva er det som skiller dere med AS fra andre med samme type sosiale problemer? Med andre ord, hvordan kan vi skille sosiale problemer som skyldes medfødt AS fra sosiale problemer som skyldes miljø?

[Zakke]

Jeg har ikke satt meg så veldig inn i hvordan det diagnostiseres og slikt, og nøyaktig hvilke symptomer som er mest vanlige, så jeg er nok ikke den rette å spørre hvis du skal ha pålitelig og korrekt informasjon, men jeg kan snakke ut fra det jeg har hørt og erfart selv.

 

Slik jeg har forstått det, så er det som barn at dette vises sterkest. Det de så på meg var at jeg var mye mer stille enn andre barn på samme alder og ikke sosialiserte meg like mye som andre. Mens andre lekte rundt med hverandre, kunne jeg gjerne sitte i en krok for meg selv og studere gjenstander, og ha dette som en fast greie jeg drev med hver dag.

 

Disse tingene er noe man uansett vokser litt fra med tiden, og det vil derfor være mindre merkbart hos voksne, men noen vil nok være sterkere preget av det enn andre. Jeg har sett noen videosnutter av folk som virker en del sterkere preget av det enn meg. Som jeg tidligere nevnte i tråden så var min diagnose så mild at de ikke mente at det var verdt å gi meg en offisiell diagnose på det. Dessuten fikk jeg jo ikke vite om dette før jeg var blitt såpass gammel at jeg ikke hadde så mye av dette igjen i meg, så jeg fikk aldri helt vurdert meg selv den gangen jeg selv var sterkere preget av det. Jeg kan bare se tilbake på hvordan jeg husker livet var den gangen.

 

I dag er jeg nok ikke så veldig preget av AS som en selvstendig lidelse lengre. Det eneste jeg føler at henger igjen er vel dette med at jeg kan tenke på ting som får meg til å bli veldig overivrig og litt hyperaktiv, slik at jeg må reise meg opp og riste litt på armene mens jeg går noen runder for å si det sånn. Men dette er ikke noe problem, det er bare en sånn "snål" ting med meg, og jeg klarer å holde meg når jeg har andre folk rundt meg. Ellers er det jo dette med at jeg kan være litt tregere med å forstå en spøk og ironi, men om dette skyldes AS eller bare vanlig usikkerhet kan jeg ikke svare på.

 

AS setter uansett sine spor i personligheten selv etter man har vokst av seg de vanlige symptomene. Siden vi ikke alltid er verdens mest sosiale mennesker, så får vi jo gjerne hobbyer og interesser som passer greit for en person alene, altså som det ikke er nødvendig at flere folk deltar i. I mitt tilfelle er det data og elektronikk, og jeg kan gjerne sette meg inn i litt tungt leselig detaljert fagstoff som vanlige folk kanskje ville sagt er gørr kjedelig. Dette har kanskje ikke noe med AS i seg selv å gjøre, men er vel heller et resultat av at man søker etter noe man trives med å holde på med, og i vårt tilfelle er det slike enmannshobbyer fordi vi trives med å være i fred for oss selv.

 

Hvordan en med mye kunnskap om AS det ville sagt at AS og den sosiale angsten henger sammen vet jeg ikke, men selv kan jeg tenke meg at den kommer av at vi som barn isolerer oss fra andre. Den er kanskje ikke forskjellig fra normale folk som har sosial angst pga. f.eks mobbing/utstøting eller folk som har blitt isolert av andre grunner. Det er vel bare to forskjellige årsaker som leder til samme problem, men igjen så er denne påstanden på tynn is, og det blir vanskelig for meg å vurdere siden jeg ikke vet hvordan tankene til normale mennesker med sosial angst er.

[Horten Market]

jeg kan snakke ut fra det jeg har hørt og erfart selv.

Det er nettopp egne erfaringer jeg er ute etter, så takk for et fyldig svar!

 

Det de så på meg var at jeg var mye mer stille enn andre barn på samme alder og ikke sosialiserte meg like mye som andre.

Var det fordi du ikke hadde behov for å være sammen med andre, ikke så vitsen, eller ønsket du kontakt, men fikk det ikke til?

 

Dette bringer oss tilbake til dette spørsmålet:

 

Har du en følelse av å ikke bli forstått, eller er det mer at du ikke forstår andre?

Slik jeg forstår Aspergers syndrom, så vil en AS tenke "jeg forstår ikke de andre" og kanskje holde seg alene av den grunn, mens en person med sosial angst tenker mer at "de andre forstår meg ikke". Sosial angst kan vise de samme symptomer som AS, f.eks. sosial og motorisk klossethet, mangel på sensitivitet for andres følelser, unaturlig øyekontakt, mangel på sosial forståelse, isolasjon, osv. Forskjellen er at hos den ene er dette fremkalt av angsten, hos den andre er dette tilstede uavhengig av angst.

 

For å komplisere bildet så kan AS og sosial angst være tilstede hos en person samtidig.

[Jahdu]

Som jeg hater generalisering. Alle mennesker er unike enkeltindivider, enten det gjelder asperger eller homofile. Blir så oppgitt av uvitne mennesker, og føler for å forklare hele tiden.. noe som er utrolig irriterende.

 

Mine erfaringer med folk som har asperger, er en forhøyet empati. Med andre ord helt motsatt av hva mange skulle tro. Har en fetter med diagnosen som ingen skulle tro det var noe med. For alt jeg vet, kan jeg ha det selv.. men det er så vanskelig å finne ut av sånn egentlig. Folk har det jo i alle former, og ulike grader. Sliter med engstelse blant ukjente folk, og kjenner også det med empatien.

 

Er det vanlig at mennesker med asperger forstår seg på andre, til og med bedre?

Endret 30. desember 2013 av Jahdu

[06855885447]

Det kan hende at noen med asperger lærer seg å ta hensyn, også tar dem like mye hensyn uavhengig om det virkelig foreligger et behov for det, fordi dem faktisk ikke har den forståelsen.

[Jahdu]

Det kan hende at noen med asperger lærer seg å ta hensyn, også tar dem like mye hensyn uavhengig om det virkelig foreligger et behov for det, fordi dem faktisk ikke har den forståelsen.

Var den ment til meg?

 

Tenker på oppriktig forståelse, ikke noe kunstig tillært. Har vært borti flere som mener aspergere kan ha en forhøyet følsomhet ovenfor andres følelser, som kan bli problematisk den andre veien rundt.

[06855885447]

Ja, var til deg.

 

Hm... Kanskje det oppstår en kompensatorisk mekanisme, der andre hjernedeler som er mindre evolusjonært tilpasset tar hånd om sosiale oppgaver. Bare en tanke altså.

[Jahdu]

Ja, var til deg.

 

Hm... Kanskje det oppstår en kompensatorisk mekanisme, der andre hjernedeler som er mindre evolusjonært tilpasset tar hånd om sosiale oppgaver. Bare en tanke altså.

aww til meg

 

Hvem vet, vanskelig å gjøre seg klok på. Gjeldende føler også mer på kynismen mange overser. Peace, love & understanding som gjelder

[06855885447]

Ja, hvem vet

 

Men empati er ikke enten eller. http://ipad.dagbladet.no/2011/08/18/nyheter/terror/anders_behring_breivik/innenriks/17722167/ For eksempel. Bare eksempel angående empati, ikke noe om at han lider av det ene eller det andre.

Endret 31. desember 2013 av jadaimorgen

[Jahdu]

Ja, hvem vet

 

Men empati er ikke enten eller. http://ipad.dagbladet.no/2011/08/18/nyheter/terror/anders_behring_breivik/innenriks/17722167/ For eksempel. Bare eksempel angående empati, ikke noe om at han lider av det ene eller det andre.

True that, men fetteren min har ikke problemer med å forstå seg på andre. Når det stilles en asperger-diagnose, tar de flere punkter i betraktning innenfor spekteret, for å skape en helhet. Han fikk fortsatt diagnosen, da det er andre ting det slo ut på.

[06855885447]

Vet du om noen utfordringer han har og hatt relatert til aspergerlidelsen/tilstanden?

Endret 31. desember 2013 av jadaimorgen

[Mortis360]

Her kan vel jeg også stille opp med noen svar om noen lurer på ting rundt Aspergers.
Under er det en kortversjon hvordan jeg er påvirket.

Jeg fikk diagnosen det første året på videregående skole, etter å ha slitt meg igjennom barneskolen, etter mange år med utredninger fra BUP og PPT.
Den gangen kunne jeg ikke snakke sammen med mange, hadde en veldig begrenset krets på tre personer, kombinert med sterk sosial angst, som gjorde at jeg ikke kunne gå i butikken engang. I tillegg til veldig snevre interesser.

 

I dag er jeg annerledes, jeg har fortsatt en begrenset vennekrets rundt meg, men jeg trives med å jobbe med mennesker, hvor jeg har vært i support-rollen i større bedrifter både via telefon og on-site med meget gode tilbakemeldinger.
Jeg kan fint gå i butikken, på kjøpesenteret eller i byen om jeg ønsker det, uten problemer, men jeg er av typen som forsøker å få gjort ting unna uten å gå rundt grøten. Det jeg fortsatt er "var" på er mye støy.
Ellers så fungerer jeg stort sett som de fleste andre i hverdagen, få problemer i dag.

 

[Ssnerk]

Var den ment til meg?

 

Tenker på oppriktig forståelse, ikke noe kunstig tillært. Har vært borti flere som mener aspergere kan ha en forhøyet følsomhet ovenfor andres følelser, som kan bli problematisk den andre veien rundt.

Søsteren min med asperger er utrolig følsom og litt paranoid. Hvis hun sier noe som kan oppfattes som frekt, så sier hun unnskyld minst fem ganger etterpå. Hun sier også "ses i morgen" før hun legger seg og må få et svar tilbake, hvis ikke klarer hun ikke å sove siden hun innbiller seg at noe kommer til å skje med oss. Hun er ekstremt opptatt av at alle skal ha det bra, og er nok det snilleste mennesket jeg vet om.

Om det har en sammenheng med diagnosen er jeg ikke sikker på.

[Horten Market]

Mine erfaringer med folk som har asperger, er en forhøyet empati.

Er det vanlig at mennesker med asperger forstår seg på andre, til og med bedre?

Mangelfull forståelse av følelser og non-verbal kommunikasjon er vel det som nettopp karakteriserer Aspergers, det inkluderer empati, kroppsspråk, sosiale hint, metaforer og visse former for humor, blant annet. Så normale eller bedre enn normale evner her vil etter mitt skjønn utelukke en AS-diagnose.

 

Dette betyr ikke nødvendigvis at personer med Aspergers ikke kan forstå disse sidene ved menneskelig kommunikasjon, men at de prosesserer signalene på en annen måte. Der andre automatisk og i nær kontekst gjenkjenner disse signalene, vil Aspergers kanskje forstå først flere timer senere, etter å ha analysert situasjonen intellektuelt.

 

Jeg har brukt en del tid i det siste til å sette meg grundigere inn i hva Aspergers egentlig innebærer, og har forstått at det er en komplisert diagnose å stille. Den har likheter med andre lidelser og kan derfor lett forveksles. Det gir grunn til å tro at en del feilaktig har fått diagnosen, mens andre kan ha fått andre diagnoser som skulle vært diagnostisert med Aspergers. Fordi Aspergers har vært i vinden i noen år nå, så tenker jeg at flere har fått den diagnosen feilaktig, enn omvendt.

 

Jeg er spesielt opptatt av å forstå hva som skiller Aspergers fra sosial angst. Utad kan oppførselen være til forveksling lik, også med tanke på empati og non-verbal kommunikasjon. Forskjellen kommer først til syne når man undersøker årsakene bak den særegne oppførselen. Hos personer med angst er det angsten selv som gjør det vanskelig å flytte fokus fra seg selv til andre, og de går dermed glipp av signaler fra andre mennesker. Personer med Aspergers er ikke i stand til å prosessere signalene på normalt vis selv uten at angst er tilstede.

 

Personer med sosial angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse kan utvikle en mestringsstrategi som går ut på å avsondre den delen av sinnslivet som oppleves som årsak til smerten, nemlig der sosiale signaler prosesseres. Hvis du opplever sterk avvisning virker det som en logisk mulighet å "dope ned" smerteopplevelsen ved å la være å ta inn signalene. Dette kan være krevende å avdekke, og desto større risiko for feildiagnose siden likheten med Aspergers blir sterkere.

 

Aspergers er medfødt og varer livet ut. Sosial angst er ervervet og kan kureres.

[Zakke]

Beklager, jeg glemte denne tråden litt.

 

Slik jeg forstår Aspergers syndrom, så vil en AS tenke "jeg forstår ikke de andre" og kanskje holde seg alene av den grunn, mens en person med sosial angst tenker mer at "de andre forstår meg ikke".
For å komplisere bildet så kan AS og sosial angst være tilstede hos en person samtidig.

 

Du har et godt poeng der, men jeg kan ikke helt svare på hvordan det er i mitt tilfelle. Jeg har aldri egentlig følt at jeg ikke har forstått andre, eller at andre ikke har forstått meg. Det er vel heller bare det at jeg har trives med å dulle på med mine egne ting, og dermed havnet litt utenfor det sosiale.

 

Jeg har lenge tenkt på å gå til lege/psykolog for å ta en liten prat rundt det siden jeg aldri har vært til noe behandling eller utredning i voksen alder, men har lagt det litt på is. Har jeg først levd i nesten 25 år så kan det da vel gå et år til. Det er ikke til å legge skjul på at jeg ikke alltid har det like bra, men jeg har vanskeligheter for å åpne meg om psykiske problemer face to face med folk, og jeg åpner meg heller aldri for folk jeg kjenner.

 

Når det kommer til mine sympatiske og empatiske evner, så må jeg først si at jeg ikke vet helt har satt meg inn i forskjellen på disse to begrepene (som et ord), men det omhandler vel mye det samme.

 

Når det kommer til å snakke med, eller høre fra andre folk som ikke har det bra, så har jeg ingen problemer med å forstå hvordan folk må føle det. Jeg har i det siste lest en del tråder fra forumbrukere som legger frem forskjellige problemer, og jeg blir ofte litt lei meg eller får en liten klump i halsen og en tåre i øyekroken av å lese om triste saker. Det samme gjelder når jeg leser en artikkel om en dødsulykke, når det står skrevet hvem den omkomne og de etterlatte er, spesielt hvis den omkomne var i familie med partner/ektefelle og hadde unge barn eller lignende. Jeg kan ofte sitte med en tanke om at jeg skulle ønske å kunne hjelpe folk i en slik situasjon, om jeg hadde hatt makt til gjøre det.

 

Jeg kan også snakke med folk som jeg mener at syter og klager og tar mer synd på seg selv enn jeg kanskje føler det virkelig er, og dermed ha en litt kaldere oppfatning av problemet. Noen ganger kan jeg tenke at det kanskje er til pass til folk at de har det vondt hvis de har satt seg selv i situasjonen, og spesielt hvis det bare er dem selv som kan løse problemet sitt. Narkomane kan forsåvidt havne litt i denne kategorien også, sånn hvis jeg skal dømme dem veldig overfladisk (og for å unngå å blusse opp noe rundt dette utsagnet, så vet jeg jo selvfølgelig at dette ofte er folk som har hatt det tøffere og vanskelige enn det høres ut ved første inntrykk, det er derfor jeg sier "dømme dem overfladisk" uten å kjenne hver enkelts problem)

 

 

Det eneste jeg kan komme på at jeg kanskje ikke har så veldig gode evner til, er å uttrykke medfølelse når noen fremmede forteller at deres mann eller kone har gått bort på grunn av f.eks alder. Et eksempel kan være hvis jeg snakker med en kunde i jobbsammenheng som sier noe slikt som "ja det var mye lettere den gangen han/hun var her, for dette var det han/hun som pleide å ta seg av, men han/hun gikk bort for et års tid siden, og derfor må jeg ha hjelp til å finne ut av hvordan det fungerer".

Dette er jo for det første folk jeg ikke kjenner, men jeg har problemer med å forstå hvor mye sympati jeg bør ha, og hvordan jeg bør opptre, og hvor mye dette egentlig "burde" gå inn på meg. Jeg kan da nevne at jeg selv ikke har mistet noen veldig nære enda, så jeg har vel aldri fått føle selv hvordan denne sorgen er, men i situasjonen over så må jeg si at jeg rett og slett ikke bryr meg i det hele tatt (ondt som det kanskje høres ut), og at det ikke påvirker meg i det hele tatt. Det er ikke sikkert at det er noe unormalt ved dette, kanskje noen uten AS kan gi sine meninger om det. Jeg tenker bare at kanskje ASen har laget et lite hull i evnen min til å føle noe sympati/empati/whatever her, men der må dere nesten bare sammenligne med dere selv.

 

Jeg kunne sikkert ha kommet med flere eller bedre eksempler også. Om dere lurer, så kom gjerne med eksempler på situasjoner, så kan jeg prøve å forklare hvordan jeg tror jeg ville ha reagert, eller beskrive hvordan jeg reagerte i lignende situasjoner om jeg har vært borti noe lignende selv.