Hvorfor er GUD en "han"?

[Skatteflyktning]

 

Når det da i Bibelen står at Gud skapte mannen i sitt bilde, så mener jeg altså at mann må tolkes som menneske i dag, og i dag har vi heldigvis andre tanker om hva et menneske er, hvilket inkluderer både kvinner og menn. Det blir også etter mitt skjønn problematisk å tilknytte Gud et mannlig pronomen etter vår tids kjønnsdefinisjon siden konseptet om «Ham» da defineres på våre premisser, noe som gjør Gud til et objekt snarer enn et absolutt subjekt.

Om dere skal tolke Bibelen slik dere selv finner det best, og ikke prøve å forstå hva forfatterne faktiske MENTE med det de skrev, hva er da vitsen med å lese hva de skrev?

[Spider]

 

 

Om dere skal tolke Bibelen slik dere selv finner det best, og ikke prøve å forstå hva forfatterne faktiske MENTE med det de skrev, hva er da vitsen med å lese hva de skrev?

Nå tror ikke jeg forfatterne mente så fryktelig mye ved bruken av pronomet «han». Jeg tror heller at bruken av ordet har forandret seg.

[Skatteflyktning]

 

Nå tror ikke jeg forfatterne mente så fryktelig mye ved bruken av pronomet «han». Jeg tror heller at bruken av ordet har forandret seg.

Er litt uenig i den. Alle som skriver noe mener faktisk noe med hvert eneste ord de skriver.

 

Noen ganger bruker de feil ord, mange ganger er det uklart hva de mener, mange ord er ikke så veldig viktige i sammenhengen, men man mener alltid ett eller annet med hvert eneste ord man skriver, og man mener noe helt spesifikt (medmindre man kun skriver for å villlede eller å underholde).

[Spider]

 

Er litt uenig i den. Alle som skriver noe mener faktisk noe med hvert eneste ord de skriver.

Noen ganger bruker de feil ord, mange ganger er det uklart hva de mener, mange ord er ikke så veldig viktige i sammenhengen, men man mener alltid ett eller annet med hvert eneste ord man skriver, og man mener noe helt spesifikt (medmindre man kun skriver for å villlede eller å underholde).

Men hvordan er det hermeneutisk mulig å hente frem denne meningen i det som i dag kun står igjen som ord? Jeg mener at den rette veien inn i en fortolkningsprosess er å ta for seg det som blir presentert foran oss: ordene. Så kan meningen komme deretter og fargelegge ordene, som igjen gir ny mening, osv.

[Skatteflyktning]

 

Men hvordan er det hermeneutisk mulig å hente frem denne meningen i det som i dag kun står igjen som ord?

 

Jeg mener at den rette veien inn i en fortolkningsprosess er å ta for seg det som blir presentert foran oss: ordene. Så kan meningen komme deretter og fargelegge ordene, som igjen gir ny mening, osv.

 

 

 

Kanskje vanskelig, eller til og med umulig. Men om noe er umulig å forstå, bør man da bare tillegge endres ord den mening man selv finner best, eller er det greit å innrømme at man ikke forstår, når man ikke forstår?

 

Om jeg ikke forstår Einsteins relativitetsteori, kan jeg da fortolke (legge nye meninger i) hans ord slik at det tilslutt omhandler økonomi, som er noe jeg forstår (mer av)?

[Spider]

 

 

Kanskje vanskelig, eller til og med umulig. Men om noe er umulig å forstå, bør man da bare tillegge endres ord den mening man selv finner best, eller er det greit å innrømme at man ikke forstår, når man ikke forstår?

Om jeg ikke forstår Einsteins relativitetsteori, kan jeg da fortolke (legge nye meninger i) hans ord slik at det tilslutt omhandler økonomi, som er noe jeg forstår (mer av)?

Hvis det lager mening for deg å gjøre dette, eller hvis du føler at du oppnår noe, så vil jeg si ja. Hvis du ikke allerede har gjort det så kan jeg anbefale deg å lese Sannhet og metode av Hans-Georg Gadamer hvor han vittig nok skriver om fortolkning av fysikk...

 

Hermeneutikken kan nok med rette kritiseres for at den kan være like skapende som den er fortolkende, altså at den kan tilføre en mening som ikke er der. Jeg tror allikevel at ved å fornye det som er gammelt, så forhindrer det at verdensanskuelsen vår stagnerer. Som Gadamer selv skrev: «Sokrates [...] stilte kunsten ovenfor et krav om legitimering. Dette var første gang det ble tydelig at overlevering av et tradisjonelt innhold [...] ikke uten videre har den sannhet som den gjør krav på. Hver gang en ny forståelse av sannnhet stiller seg kritisk til det tradisjonelle innhold [...] er det med andre ord et gammelt og alvorlig spørsmål som reises» (Gadamer: Skjønnhetens aktualitet).

 

En annen kjent teoretiker innenfor hermeneutikken, Friedrich Ast, mener at bare det å fortolke gir mening i seg selv: «Når vi forstår greske og romerske tekster, hevder han [Ast], forstår vi egentlig oss selv. Grunnen til at vi i det hele tatt er i stand til å fortolke disse tekstene, er at de inngår i den samme historie som vi også er en del av, og dermed et utrykk for den samme ånd. [...] Menneskene og språket kan endre seg, men ånden forblir den samme» (Helge Jordheim: Humaniora - en innføring).

 

Jeg syns begge teorier er interessante. For å legitimere noe så må man kanskje endre eller se etter en ny mening, som f.eks. i bruken av den mannlige pronomen på subjektet Gud. På en annen side, og dette gjelder spesielt i mitt møte med kunst, så kan jeg tillate meg selv å ikke prøve å forstå, men heller å skape min egen mening fordi denne handlingen i seg selv virker meningsfull for meg.

[Skatteflyktning]

Pussige og interesante refleksjoner. Jeg ser for meg språklige uttrykk som ett forsøk på å formidle noe til en annen, men språket kan være så lite klart at det eneste den andre kan se er sin egen refleksjon.

 

Problemet med det er at man faktisk tror at man forstår hva forfatter prøver å si, og man er så hjertens enig. Problemet er spesielt tilstede innen politisk og religiøse tekster ser det ut for meg.

 

 

På en måte ser jeg på en tekst som ett vindu inn til en annens persons "mind", men ett vindu som er langt fra perfekt, og iblandt helt ugjennomsiktig. (Og det er værre om man ikke kan lese originalteksten, for da har man to vinduer man må se gjennom ettersom oversetter må nødvendigvis sette inn sitt eget for at du kan se videre inn).

 

Noen få ganger, når forfatter (og oversetter) har gjort en bra jobb, er vinduet helt gjennomsiktig, iblant er det som ett speil, som oftes er det en blanding.

 

Endret 16. januar 2014 av Skatteflyktning

[Spider]

Problemet med det er at man faktisk tror at man forstår hva forfatter prøver å si, og man er så hjertens enig. Problemet er spesielt tilstede innen politisk og religiøse tekster ser det ut for meg.

Dette sier jeg meg enig i, og det er så klart et problemområde som den hermeneutiske diskursen preges av. På en annen side er det allikevel rart, da fortolkning teoretisk sett ikke er en lineær men en sirkulær prosess. Når noen da hevder, på tross av dette, å besitte en sannhet -- en sannhet som ikke har noen forutsetning for å være allmenn -- må man ikke da aktivt ta et valg om å stanse fortolkningsprosessen, og er da resultatet en fortolkning som er allmenn?

[Skatteflyktning]

 

På en annen side er det allikevel rart, da fortolkning teoretisk sett ikke er en lineær men en sirkulær prosess.

Jeg antar at med sirkulær prosess, henviser du til dialog med annen person for å "overføre" hans tanker til ditt hode?

 

Klart med forlengst døde forfattere er dialogen noe vanskelig.

 

Dog, noe er vel mulig å få ut av det om forfatteren har vørt flink. Du har sannsynligvis hørt om, om muligens lest, "How to read a book", som omhandler dette på ett vis og med praktiske råd.

 

Når noen da hevder, på tross av dette, å besitte en sannhet -- en sannhet som ikke har noen forutsetning for å være allmenn -- må man ikke da aktivt ta et valg om å stanse fortolkningsprosessen, og er da resultatet en fortolkning som er allmenn?

Nå skal jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt ordet "Hermeneutikk" før jeg leste din post over, så her er jeg litt usikker på din mening, men våger meg frempå med noen observasjoner:

 

Sannhet er i seg selv ett ord som kan ha forskjellige meninger, og er noe vanskelig å forstå i seg selv. I min forståelse av ordet (overenstemmelse med virkeligheten) så det man vel prøver å forstå er forfatters mening, og hvorvidt denne stemmer overens med virkeligheten. (Ens egen oppfattelse av virkeligheten vil da utvilsomt farge tolkningen av forfatter. Desto mer "ambiguos" og "unclear" forfatters ord og meninger er, desto blankere speilet, eller desto mer ugjennomsiktig glasset hvis forfatters ord er ukjente)

[Spider]

 

Jeg antar at med sirkulær prosess, henviser du til dialog med annen person for å "overføre" hans tanker til ditt hode?

 

Med sirkulær prosess mener jeg at fortolkning aldri stanser, og at den derfor alltid forandrer det som fortolkes. Helge Jordheim skriver det bedre enn meg: «Det er [...] ikke uten grunn at det å fortolke har blitt sammenlignet med å gå i sirkel. Vi går fra detaljen til helheten, tilbake til detaljen, også [sic] tilbake til helheten igjen. Hver gang oppdager vi nye detaljer som ikke har sett før, eller som vi nå ser på nye måter. Nye detaljer skaper igjen -- selvfølgelig -- nye helheter. Om igjen og om igjen, rundt og rundt. Ustanselig oppdager vi eller kommer vi på nye ting som gjør at vi må korrigere det vi først trodde var sikkert og sant» (Humaniora - en innføring.

 

Paradokset oppstår derfor når noen hevder at deres fortolkning er «sann».

 

Klart med forlengst døde forfattere er dialogen noe vanskelig.

Dog, noe er vel mulig å få ut av det om forfatteren har vørt flink. Du har sannsynligvis hørt om, om muligens lest, "How to read a book", som omhandler dette på ett vis og med praktiske råd.

 

Hverken lest eller hørt om, men jeg skal skrive den opp på leselista.

 

Nå skal jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt ordet "Hermeneutikk" før jeg leste din post over, så her er jeg litt usikker på din mening, men våger meg frempå med noen observasjoner:

Sannhet er i seg selv ett ord som kan ha forskjellige meninger, og er noe vanskelig å forstå i seg selv. I min forståelse av ordet (overenstemmelse med virkeligheten) så det man vel prøver å forstå er forfatters mening, og hvorvidt denne stemmer overens med virkeligheten. (Ens egen oppfattelse av virkeligheten vil da utvilsomt farge tolkningen av forfatter. Desto mer "ambiguos" og "unclear" forfatters ord og meninger er, desto blankere speilet, eller desto mer ugjennomsiktig glasset hvis forfatters ord er ukjente)

Dette kan jeg holde med deg i.

[Skatteflyktning]

 

Paradokset oppstår derfor når noen hevder at deres fortolkning er «sann».

Pussig påstand, all den tid forfatter nok burde være istand til å påstå å ha en sann tolkning av sine egne meninger, hvorvidt disse meninger er sanne er dog ett annet tema.

 

Hverken lest eller hørt om, men jeg skal skrive den opp på leselista.

 

http://www.amazon.com/How-Read-Book-Intelligent-Touchstone/dp/0671212095 Endret 16. januar 2014 av Skatteflyktning

[Spider]

Pussig påstand, all den tid forfatter nok burde være istand til å påstå å ha en sann tolkning av sine egne meninger, hvorvidt disse meninger er sanne er dog ett annet tema.

Nå var min påstand mer rettet mot fortolkeren enn forfatter, men jeg kan akseptere dine tanker om dette, da hvis man forsøker å gjennom fortolkning å forstå forfatter, så vil forfatterens tanker om sitt eget forfatterskap være viktig, om tilgjengelige.

 

Takk for link! Den er notert