Sliter sosialt

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg er 16 år gammel. Høres snålt ut å si det, men jeg går i mitt stille sinn og er redd jeg aldri vil få meg kjæreste. Folk sier slikt tar tid, men min situasjon viser ikke en eneste antydning til at noe er på gang. Jeg klarer jo knapt å få meg venner engang.

 

Jeg synes jeg er pen og intelligent, men er det ett sted jeg failer totalt så er det på det sosiale. I sosiale situasjoner kommer jeg aldri på hva jeg skal si, og akkurat nå har jeg kun to venner jeg trives sånn halvgodt med.

 

Anonymous poster hash: 1c850...f58

[Tvillingsjel]

Jeg trodde også at jeg aldri kom til å få kjæreste, men fikk meg da jeg var 18. Det er ingen hast, det skjer nok etterhvert.

 

Hva gjør at du sliter med å prate? Er bare å prate det, ikke analysere alt så mye. Du har jo to venner. Hva prater dere om? Slet med å få meg venner selv før. Har fortsatt ikke mange. Har noen nære venner som kjenner meg veldig godt.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Er problemet ditt at du sliter med å holde en samtale gående? (Da er vi to, forresten, men jeg jobber med det.)

Endret 9. desember 2013 av Slettet-w7DZlO15

[AnonymDiskusjon]

Største problemet er vel å starte en samtale. Er det noen jeg ikke kjenner så godt kan jeg tenke meg lenge om før jeg finner ut at det ikke er verdt det. Enda verre er det om en person er omgitt av personer jeg ikke kjenner, da er det helt no-go. Skulle jeg forsåvidt havne i en samtale har jeg ikke problem med å holde den i gang, men det føles veldig anstrengende og livløst. Min ertete og ironiske talemåte forsvinner og jeg blir kjedelig. Ordene forsvinner rett og slett bare ut av hodet mitt.

Selv med mine to venner klarer jeg ikke helt å være meg selv. Hver gang jeg bruker ironi virker det som de blir helt satt ut, som om de ikke forstod hva jeg sa.

 

Anonymous poster hash: 1c850...f58

[kaffelatte]

Det å kunne holde en samtale og starte samtaler er vanskelig, og utrygt, men med trening blir det faktisk enklere. Man er nødt til å gå ut av sin komfortsone, men med trening blir man faktisk bedre.

 

Jeg var supersjenert, men etter å ha jobbet i utelivsbransjen i 5 år har jeg blitt tusen ganger bedre. Faktisk blir jeg sett på som sosial og utadvent! Det hadde jeg ikke trodd for 10 år siden. Aldri hade jeg trodd jeg skulle få kjæreste, men det har faktisk aldri vært et problem. Jeg tar folk på sjarmen fremfor utseende

 

Eventuelt er jo ikke nett-dating feil, da vil du få trening, men tid til å kunne formulere deg. Å tenke over svar er ikke dumt, og jo mer du blir kjent med folk jo enklere blir det å prate. Finner du noen du liker kan dere fortsette med å chatte direkte, snakke i telefon, skype også treffes tilslutt.

 

Det er ikke enkelt, men ALT blir bedre med øving.

[€uropa]

Jeg ser ikke noe spørsmål i innlegget ditt, men jeg antar at du ønsker råd for hvordan du kan få flere venner og bli flinkere sosialt?

 

Først av alt kan jeg anbefale deg å lese noen av artiklene på denne siden: http://www.succeedsocially.com/

 

Så kan jeg dele mine egne erfaringer. Du er langt fra den eneste på din alder som sitter med liknende tanker. Jeg var der selv og i løpet av årene er jeg blitt mer og mer klar over at dette er en ganske vanlig situasjon. I en alder av 20 år har jeg ikke hatt kjæreste i mellomtida, men jeg er ikke redd for å være alene og jeg har de vennene jeg trenger, så jeg kan kanskje bidra likevel. Du sier veldig lite om akkurat din situasjon, så jeg må også svare generelt, inntil du eventuelt forteller litt mer.

 

Det er noen hovedårsaker som jeg tror at står bak følelser av ensomhet og utilstrekkelighet i din (og min) alder. En ting er at man sammenlikner seg selv med andre. Det er blitt veldig lett de siste årene fordi man gjennom for eksempel facebook får bilder og informasjon om klassekameratene sine og får et inntrykk av at alle andre lever perfekte liv, at de er populære, omgjengelige og bekymringsfrie. Man skjønner at det forventes at en selv er like suksessfull sosialt. En annen ting er at man mangler sosiale ferdigheter, noe som også kan henge sammen med tida vi lever i, fordi det er lett å underholde seg selv med spill og TV og man merker ikke hvor lite produktivt dette er før det ikke er tilstrekkelig lenger, så man ønsker mer kontakt med andre. Men man vet rett og slett ikke hvordan man skal gjøre dette, så det er lett å vente på at det løser seg selv (hvilket ikke skjer) eller at en "magisk pille" skal komme på markedet. Da dette ikke fører noen vei, er det lett å trekke seg tilbake igjen til det trygge og velkjente. Disse tingene er med på å trekke en ned i en nedadgående spiral av ensomhet og utilstrekkelighet som bekrefter seg selv.

 

Nå kan det hende at jeg har bommet totalt og at dette ikke gjelder deg, men jeg skal likevel prøve å dele en løsning. Når det gjelder å sammenlikne seg med andre, så må man innse at det man ser i andre ikke er virkelig. Folk kan være, og er i høyeste grad, selektive med hva de deler, spesielt på facebook. Kanskje ser det ut som de har det helt storslått, men sannheten er at de også sliter med sine bekymringer og følelser. Kanskje er de andre på et mørkere sted enn en selv og derfor har et behov for oppmerksomhet og å vise hvor bra man har det. Innser du dette, kan du slutte å sammenlikne deg med andre og forventningspresset vil dempes.

 

Den andre delen av løsningen er å ta grep for å gjøre noe med situasjonen sin, for det nytter ikke å vente på at ting skal løse seg på egenhånd. Å være flink sosialt er, som det meste annet her i livet, en treningssak. Skal du bli flink til noe, må du trene. Du må rett og slett tvinge deg til å holde samtaler gående og så forsøke igjen og igjen. Du sier at du klarer å holde dem i gang, men med trening vil det bli mer naturlig og mindre anstrengende. Det skader ikke å forberede seg litt og ha noen mulige samtaleemner i bakhodet. Noen ting kan man prate om med hvem som helst, som for eksempel været, underholdning, lokale saker eller planer for dagen. Det er ikke så viktig hva du snakker om, for det meste du og andre forteller er ofte meningsløst og uten verdi uansett. Poenget er å få andre personer til å føle seg bra når du snakker med dem. Vis interesse og dra en spøk, for eksempel. Hvis den andre parten trives, vil han/hun også bli mer engasjert i samtalen og det vil hjelpe på å holde flyten.

 

Og så vil jeg gå tilbake til det du om at du er redd for å aldri få kjæreste. Jeg har som nevnt ikke hatt kjæreste selv, men jeg tror ikke at det er nødvendig å gjøre det til et mål i seg selv. Jeg har oppdaget at jeg har det bra uten kjæreste og uansett er det ikke realistisk å tro at alle ens problemer vil fordufte med en kjæreste. Det ville sikkert vært hyggelig, men din varige selvfølelse bør ikke stå og falle på det. Fokuser på deg selv og dine egne evner, så vil du trives me deg selv enten du har kjæreste eller ei. Det kan godt hende at jeg aldri vil få meg en kjæreste, men det går i så fall fint.

[AnonymDiskusjon]

Takk for utfyllende svar.

 

Jeg har spilt mye spill gjennom oppveksten, og mange vennskap har nok røket av den grunn. De siste årene har jeg dog følt meg ganske lei spilling, med noen få unntak, og det er vel kanskje derfor det plutselig har blitt viktig for meg å få stiftet noen relasjoner.

 

Kan nok også si jeg sammenligner meg med andre, men føler ikke Facebook har så mye å si. Virker ikke som folk deler så mye der.

 

Jeg føler jeg er med folk jeg ikke trives med. I fagene sitter jeg sammen med den samme fyren som vanligvis som sitter og smådupper, mens i spanskklassen kjenner jeg nesten ingen og sitter vanligvis alene. Er vel dette som er hovedgrunnen til at jeg ønsker noe mer. Er vel kanskje også verdt å nevne jeg flyttet hit i sommer.

 

Er også et problem at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme i kontakt med folk, får ikke helt anledningen. Skulle jeg omsider havne i en samtale blir det bare noen hyggelige småord, men ingenting mer. Klarer bare ikke å være spontan.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1c850...f58

[Tvillingsjel]

Høres ut som meg på vgs. Jeg hadde to venninner og hun ene likte jeg ikke nevneverdig. De to skulket mye også. Prstet omtrent ikke med noen andre og følte meg som en skikkelig outsider. Jeg var også eneste jenta i klassen som ikke ble spurt om å være med på russebil, men de to venninnene mine sa nei takk... Så joda, jeg vet nok en del om hva du går gjennom og hvor kjipt det er.

[Zakke]

Tror ikke du trenger å bekymre deg, jeg er 24 og har heller ikke hatt noe kjæreste.

Jeg og kompisgjengen min er mest sofaslasker og datafolk, og har derfor ikke så stort kontaktnett med jenter. Det er ikke så veldig mange "datajenter" der ute som er interessert i det samme som oss, selv om tallet er økende.

Da føles litt da som at jeg ikke har noe interessant å snakke om for å bidra i en samtale. Det blir litt sånn "Hva skal jeg snakke om? Hei, vil du se det nye våpenet jeg har unlocket i battlefield 4? Det er dritbra, og jeg har også unlocket det beste siktet til det!"

 

Jeg er også litt sjenert når det kommer til å treffe nye folk. Jeg snakker bra med dem jeg allerede kjenner, men blir veldig skeptisk når det kommer nye folk inni bildet, og det kan derfor ta lang tid før jeg blir trygg på folk. Hvis det f.eks er en filmkveld og jeg vet at det skal komme noen andre jeg ikke kjenner, tenker jeg litt sånn "åhr, må det være fremmede folk der", men det er ikke sånn at jeg kvir meg til å møte heller. Så hvis du bare er 16, så har du fortsatt 8 år på deg til å bli mer sosial enn det jeg er, i forhold til alder

[Tvillingsjel]

Det finnes datajenter. Jeg har vært interessert i data siden tenårene. Brukte å snike meg inn på høyskolen for å sitte på irc. Har alltid spilt rollespill som baldurs gate og neversinter nights, kotor... Spilte wow i noen år. Ga meg med det, men kjenner litt på lysta av og til. Var andre warlock på horde med tier 2 robe på min server... . Spiller enda, men mest playstation nå. Pc bruker jeg stadig mye. Så joda, vi finnes.

 

Edit: skrivefeil. Dumme ipad

Endret 10. desember 2013 av Tvillingsjel

[AnonymDiskusjon]

I dag satt jeg ved siden av en annen person i Tysken, forrige gang også. Har ikke vekslet et eneste ord med ham, siden jeg klarer bare ikke å ta initiativet. Herregud, blir så jævla oppgitt over meg selv

 

Anonymous poster hash: 1c850...f58

[Tvillingsjel]

I dag satt jeg ved siden av en annen person i Tysken, forrige gang også. Har ikke vekslet et eneste ord med ham, siden jeg klarer bare ikke å ta initiativet. Herregud, blir så jævla oppgitt over meg selv

 

Anonymous poster hash: 1c850...f58

Hva med å si "Sprechen sie deutch" eller et eller annet tøysete, siden dere opplagt er i tyskklassen - eller "Ich spreche nicht deutch" - eller noe. Er bare å prøve å snakke om noe dagligdags og ta det fra der.

[AnonymDiskusjon]

Er ikke det at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg tør bare ikke.

Anonymous poster hash: 1c850...f58

[€uropa]

Hva har du å tape? Hva tror du at sidemannen din gjør hvis du snakker?

[AnonymDiskusjon]

I øyeblikket tenker jeg hva "har jeg å vinne?" En klein samtale som ikke fører til noe som helst? (Som jeg så mange ganger har erfart). Jeg vet det virker ganske tåpelig, jeg ser det selv, men frykten er ganske irrasjonell. Det skammer meg at vi har sittet side om side i tre klokketimer uten å utveksle et eneste ord.

Anonymous poster hash: 1c850...f58

[Tvillingsjel]

Klein er bedre på tysk enn norsk, haha

[Kammizez]

 

I øyeblikket tenker jeg hva "har jeg å vinne?" En klein samtale som ikke fører til noe som helst? (Som jeg så mange ganger har erfart). Jeg vet det virker ganske tåpelig, jeg ser det selv, men frykten er ganske irrasjonell. Det skammer meg at vi har sittet side om side i tre klokketimer uten å utveksle et eneste ord.

 

Anonymous poster hash: 1c850...f58

 

Det er strengt tatt ikke en irrasjonell frykt. Du er redd for å bli sosialt avvist. Mennesker er avhengige av å være sosiale for å overleve.

 

Du har nok uansett sosial angst. En veldig normal tilstand. Sikkert rundt halvparten av alle trådene startet her inne er på grunn av sosiale vanskeligheter og da særlig det å være redd for å ta kontakt, og prate med ukjente personer.

Når det gjelder det at du er redd for å få deg kjæreste, så har du rett. Du får ikke kjæreste om du ikke klarer å bli kjent med nye folk. Og om du bare sitter hjemme og ikke aktivt går inn for endre deg selv, så vil sannsynligvis fortsette i akkurat samme spor. Det er sjelden slik at ting plutselig fikser seg selv, at du plutselig får slengt masse venner og kjærester i fanget.

 

Det er veldig lett for andre å si at det bare er å si noe, og prate om noe dagligdags. Og du vet sikkert hvor lett det er å tenke at nå skal du bare åpne kjeften og si hei. Men når du møter situasjonen, så er det alt annet enn lett. Det er så mye lettere å bare være stille.

Det gjelder å jobbe med dette gradvis. Begynn å prat med noen som ikke er like skumle som medelever. Prat med folk du aldri kommer til å se igjen, eldre mennesker, barn, spør tilfeldige folk om klokka, legg til et par ekstra ord når du er i kassa på butikken, og generelt vær mer åpen når det gjelder å være sosial. En veldig enkel, og veldig nyttig øvelse, er å prøve å se folk mer i øynene. Folk du prater med, og folk du går forbi. Hold blikket så lenge du kan. Smil og vær positiv når du prater med folk. Det gjør at du vil få det samme tilbake. "Vær som andre som du vil at andre skal være mot deg." En klisjé, men likevel veldig gyldig. Vil du ha en venn, så må du oppføre deg som en venn.

[Torleif_H]

 

Er ikke det at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg tør bare ikke.

 

Anonymous poster hash: 1c850...f58

 

 

Da kan du nok ta det helt med ro med ny kunnskap om at minst èn person til har problemer med å få ord ut av kjeften. Riktignok har jeg mer problemer med å gi komplimenter (noe jeg prøver å bli flinkere til, selv mot folk jeg treffer tilfeldig) enn å snakke i det hele tatt. Men det største poenget i dette er at du ikke er den eneste, og at når du møter noen og føler nervøsitet rundt å starte en samtale så er det ikke helt umulig at de har det akkurat på samme måte.

 

Som noen andre har skrevet kan det hjelpe å få mer erfaring ved å veksle noen ord med folk som sitter i kassa på Kiwi eller Rimi mens du skal til å betale. Det er jo som med mye annet i livet at øvelse gjør mester.

 

Det er også mulig å ta kontakt med noen fra https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530 for å bygge opp erfaring med kontinuitet. Eller sende PM til noen du synes virker hyggelig og forståelsesfull som har svart i denne tråden. Tror de fleste ønsker å hjelpe hvis det er mulig, spesielt hvis de har svart her

[AnonymDiskusjon]

Om jeg skal komme med mine tips, er 17 år, har begynt på ny skole fire ganger og går 1vgs om igjen etter et dårlig år. Jeg har slitt en del med sykdom som har hatt en stor del av det hele, men tror jeg kan relatere noe til deg.

 

Er du en person som sier mye nei til ting når folk spør deg om noe(være med deg, finne på noe etc etc)? Om du er det, slutt, med en gang! Dette nemlig av at det kan godt være de har det likt som deg, og når de blir avvist er det ikke noe poeng i å forsette og spørre deg. Dette kommer i STOR grad av erfaring. Jeg ble spurt til ting så mye at jeg sa nei til folk rundt fem ganger daglig, endte opp med at alle vennene forsvant samt at vi flyttet. Nå prøver jeg å bygge opp igjen en vennekrets.

 

Nummer to, skaff deg selvtillit. Jeg personlig føler at dette hadde mye med det å gjøre. Begynn å tren, kjøp deg nye fine klær osv. (om du mener dette er på plass så skip det) Utstrålingen din har mye å si om personer vil ta kontakt/være med deg. Beklager men utseendet teller både på vennskap og jenter (førsteintrykk), med mindre du har en veldig utadvent personlighet (noe du åpenbart ikke har.) Trening spesielt er viktig, med tanke på at du skrev du har vært litt(?) for mye på data de siste årene antar jeg at det fysiske ikke er helt på topp. Med en gang du begynner å se resultater så booster det selvtilliten din vanvittig.

 

Til slutt, drit i hva andre syns. Jeg vet, dette blir sagt så ofte, men til syvende å sist så blir rådet nesten aldri fulgt. Gi deg selv et løfte om at imorgen/mandag skal du spørre en person om et eller annet. Et tips er å finne ut hva andre i klassen din spiller av spill. Veldig enkel måte å bli kjent med folk også ta det derfra, nå til dags spiller jo omtrent alle ungdom et eller annet også. Det som er så bra for deg med dette er at du slipper å komme opp med temaer hele tiden da spillet kan snakke for seg selv, men husk å ta det videre fra dette etterhvert til f.eks kino.

 

Også for all del, ikke slutt om du greier å få deg noen venner. Har du fått to-tre som du kan snakke med på fritiden, hvorfor gi deg der? Gå for fem-seks, også forsetter du til at du ser at det blir for mye å ta vare på.

 

 

 

Ingen unnskyldninger, bare gjør det.

 

Anonymous poster hash: 1344f...88e

Anonymous poster hash: 1344f...88e

[€uropa]

 

I øyeblikket tenker jeg hva "har jeg å vinne?" En klein samtale som ikke fører til noe som helst? (Som jeg så mange ganger har erfart). Jeg vet det virker ganske tåpelig, jeg ser det selv, men frykten er ganske irrasjonell. Det skammer meg at vi har sittet side om side i tre klokketimer uten å utveksle et eneste ord.

 

Anonymous poster hash: 1c850...f58

 

 

Hvis du ikke har lyst til å snakke med folk, så lar du være. Men av de tidligere innleggene dine høres det ut som det hadde vært hyggelig for deg å snakke med litt flere mennesker enn de to vennene du har. Hvis ikke akkurat denne samtalen blir en stor suksess, så er det verd det for erfaringen sin skyld. Som sagt, du må trene på det du vil bli bedre på.