Norske elever presterer dårligere

[Spider]

Den forskningen du lenker til har null relevanse til hva jeg skrev. Jeg har aldri sagt at det er galt å ha drama i skolen. Folk som deg som trekker helt ville konklusjoner fra rapporter for å støtte opp om din ideologi er delansvarlig for svake norske skoleresultater.

 

Jeg skrev at vi trenger arbeidsro i timene og at det er viktig for elever å lære seg å jobbe, når de blir bedt om å gjøre det. Livet er ikke bare kos, noen ganger så må man jobbe.

 

Det er mulig jeg trakk litt raske konklusjoner, jeg skal innrømme det. Slik jeg ser det er skolen en prosess som som per i dag er det du ønsker deg, og at dette også kan være grunnen til at elever presterer dårlig fordi denne modellen ikke svarer til barnets iboende naturlige evner for å tilegne seg kunnskap (dvs. gjennom lek). Hvorfor ikke ta utgangspunkt i barnets lek, og derifra jobbe mot å skape et produktivt individ som ikke bare tilfredstiller de kravene skolene setter (lærerplanen) men også barnets behov for å utrykke seg. Poenget med DICE-undersøkelsen er at den viser at at elevene tilfredsstiller nettopp de kravene du utlyser: arbeidslyst, evnen til å jobbe hardt og fokusert mot et mål - og den motvirker det som gjør at mange barn faller av: det er kjedelig å lære (her vil jeg henvise til Ken Robinson-videoen jeg linket til i mitt første innlegg i denne tråden). I tillegg poengterer den at dette ikke kun dreier seg om å få inn dramafag i skolen, men å bruke drama som undervisningsmetode der det trengs. De som sliter med matte er ikke dumme, de blir utsatt for en undervisningsmetode som blangt ignorerer deres iboende naturlige måte å tilegne seg kunnskap på. Og dette er heller ikke lærernes feil da de lider like fult. Hvorfor skal en lærer måtte forholde seg til elever hvis eneste likhet er alder? Arbeidsro høres behagelig ut, men fungerer det for alle?

[Camlon]

Det er mulig jeg trakk litt raske konklusjoner, jeg skal innrømme det. Slik jeg ser det er skolen en prosess som som per i dag er det du ønsker deg, og at dette også kan være grunnen til at elever presterer dårlig fordi denne modellen ikke svarer til barnets iboende naturlige evner for å tilegne seg kunnskap (dvs. gjennom lek). Hvorfor ikke ta utgangspunkt i barnets lek, og derifra jobbe mot å skape et produktivt individ som ikke bare tilfredstiller de kravene skolene setter (lærerplanen) men også barnets behov for å utrykke seg. Poenget med DICE-undersøkelsen er at den viser at at elevene tilfredsstiller nettopp de kravene du utlyser: arbeidslyst, evnen til å jobbe hardt og fokusert mot et mål - og den motvirker det som gjør at mange barn faller av: det er kjedelig å lære (her vil jeg henvise til Ken Robinson-videoen jeg linket til i mitt første innlegg i denne tråden). I tillegg poengterer den at dette ikke kun dreier seg om å få inn dramafag i skolen, men å bruke drama som undervisningsmetode der det trengs. De som sliter med matte er ikke dumme, de blir utsatt for en undervisningsmetode som blangt ignorerer deres iboende naturlige måte å tilegne seg kunnskap på. Og dette er heller ikke lærernes feil da de lider like fult. Hvorfor skal en lærer måtte forholde seg til elever hvis eneste likhet er alder? Arbeidsro høres behagelig ut, men fungerer det for alle?

 

Jeg har faktisk stor tiltro til å gjøre læring mer interesant, men det tror jeg mange andre også har. Jeg forstår at det kan være tøft, spesielt etter å ha gått på et tøft universitet med mange kinesiske studenter, gradert med en gaussian kurve. Unervisningsmetodene kunne være veldig kjedelige.

 

Men arbeidsro er forsatt ekstremt viktig. De må lære seg at hvis de kjeder seg og orker ikke å følge med så sover du heller i timen. Å prate med sidemannen viser at du mangler respekt for de andre elevene og læreren. Det bør ha seriøse konsekvenser.

 

Tenk heller på dette. En elev sliter med skolen. Hvordan vil det hjelpe han med undervisningen om andre elever skaper bråk, noe som gjør det vanskelig å konsentrere seg. Hvordan vil det hjelpe han om noen andre elever prøver å prate med han?

[Spider]

Tenk heller på dette. En elev sliter med skolen. Hvordan vil det hjelpe han med undervisningen om andre elever skaper bråk, noe som gjør det vanskelig å konsentrere seg. Hvordan vil det hjelpe han om noen andre elever prøver å prate med han?

Det vil hjelpe å ta de individuelle barnas behov på alvor. Det vil si å reformere skolen vekk fra samlebåndsmentaliteten om at det eneste barn har til felles er deres alder (igjen, Ken Robinson), og heller skape en undervisningssituasjon hvor de barna som jobber best alene ikke må lide som følge av de som jobber best i grupper, og omvendt, og å anerkjenne at dette også vil variere fra fag til fag.

[Camlon]

Det vil hjelpe å ta de individuelle barnas behov på alvor. Det vil si å reformere skolen vekk fra samlebåndsmentaliteten om at det eneste barn har til felles er deres alder (igjen, Ken Robinson), og heller skape en undervisningssituasjon hvor de barna som jobber best alene ikke må lide som følge av de som jobber best i grupper, og omvendt, og å anerkjenne at dette også vil variere fra fag til fag.

Problemet med den løsningen er at elevene mister miljøet sitt. Om man hopper alder og klasser hele tiden så er det vanskelig å spape et godt klassemiljø. Jeg tror heller ikke at elevene er så forskjellige iforholdtil hvordan de lærer. Det er få elever som synes gammel tavleundervisning er spesielt interesant. Forskjellen er hvor villig de er til å følge med. Vi kan heller ikke droppe gruppearbeid eller individuelt arbeid. Det er viktig å lære begge deler.

 

Min erfaring er at vi bør fokusere på det viktigste først. Om vi fokuserer på store reformer så ender vi bare opp med å gjøre ingenting. Det er

1. Skape arbeidsro og ha nulltoleranse for bråk

2. Gjøre undervisningen mer interesant, med bruk av filmer, lek, spill, etc.

 

Da slår man to fluer i en smekk.

[Spider]

Problemet med den løsningen er at elevene mister miljøet sitt. Om man hopper alder og klasser hele tiden så er det vanskelig å spape et godt klassemiljø. Jeg tror heller ikke at elevene er så forskjellige iforholdtil hvordan de lærer. Det er få elever som synes gammel tavleundervisning er spesielt interesant. Forskjellen er hvor villig de er til å følge med. Vi kan heller ikke droppe gruppearbeid eller individuelt arbeid. Det er viktig å lære begge deler.

 

Min erfaring er at vi bør fokusere på det viktigste først. Om vi fokuserer på store reformer så ender vi bare opp med å gjøre ingenting. Det er

1. Skape arbeidsro og ha nulltoleranse for bråk

2. Gjøre undervisningen mer interesant, med bruk av filmer, lek, spill, etc.

 

Da slår man to fluer i en smekk.

Tørr jeg da spørre hvorvidt det faktisk er viktig med et konstant klassemiljø? Som du selv har skrevet tidligere så foregår mye av sosialiseringen utenfor klasserommet. Mitt forslag vil da igjen heller være å skape mindre skoler.

 

Forskning viser at at elever er forskjellige i forhold til hvordan de lærer, og jeg referer igjen til Ken Robinson som i stor grad bekrefter dette. Han viser også til at evnen til å lære individuelt eller i gruppe kan variere fra fag til fag. Du skriver at det er viktig for barn å lære seg begge deler, og dette er jeg helt enig i. (Å samarbeide i grupper og å jobbe individuelt er erfaringsmessig også knyttet til barnets lek.)

 

Det viktigste i en undervisningssammenheng er etter mitt skjønn barna, og for å kunne skape en skole som fungerer for alle så må det større endringer til. Det har aldri vært noen stor reformasjon i undervisningen. Det har vært forbedringer, men den eksisterer fortsatt som et produkt av industrialismen og ikke som et produkt av vår tid.

[LucarioX]

Med arbeidsro vil også flere lærere være interesert i å undervise og lærerene vil få høyere kvalitet. Det eneste problemet er at for å få arbeidsro så må dårlig oppførsel ha seriøse konsekvenser, og det er altfor mange som mener vi kan kose oss til bedre karakterer.

 

Jeg tror faktisk ofte det er motsatt: At arbeidsroen kommer med de gode lærerne.

 

Min erfaring er ganske entydig - i de fagene vi hadde lærere som brant for fagene sine - med karisma, engasjement, humor og stor kunnskap, var det lite eller ingen snakk i timene. Uroen kom med de dårlige lærerne. Samme lærerne som til liten nytte etterhvert prøvde å "straffe" elevene.

 

Hva vi trenger er altså karismatiske folk med faglig tyngde. Tror også du trenger en naturlig selvtillit/ro og autoritet for å være lærer. Kan kanskje være litt strengt og "brutal", men da trenger man glimt i øynene og respekt blant elevene.

 

En dårlig lærer som kjefter og skriker ender bare opp med å få klassen mot seg.

 

Disse dyktige lærerne vi må satse på - ikke bare utdanne flere slik de rødgrønne ønsket. Èn brennende engasjert person kan sikkert lære bort mer i en klasse på 30 elever enn tre dårlige klarer i en gruppe på 10.

 

Om klassen må ha vikar et par timer i året, ser jeg ikke store problemet med det. Flere av vikarene vi hadde var minst like gode som mange av lærerne

[Gjest medlem-141789]

Kanskje lærarane begynner å brenne meir for faget dersom det blir litt meir disiplin og meir respekt for yrket.

Endret 4. desember 2013 av medlem-141789

[LucarioX]

Tørr jeg da spørre hvorvidt det faktisk er viktig med et konstant klassemiljø? Som du selv har skrevet tidligere så foregår mye av sosialiseringen utenfor klasserommet. Mitt forslag vil da igjen heller være å skape mindre skoler.

 

Det viktigste i en undervisningssammenheng er etter mitt skjønn barna, og for å kunne skape en skole som fungerer for alle så må det større endringer til. Det har aldri vært noen stor reformasjon i undervisningen. Det har vært forbedringer, men den eksisterer fortsatt som et produkt av industrialismen og ikke som et produkt av vår tid.

 

Hvordan skal du gjøre dette i praksis? Høres veldig vanskelig ut å organisere på en god måte. Kanskje fint på papiret, men neppe enkelt å implementere i virkeligheten.

 

Åpne klasserom og mye ansvar for egen læring, har så vidt jeg skjønner ofte vist seg å være en elendig løsning. Bare se på Sverige, er det ikke nettopp slike ordninger mange av skolene der har eksprimentert med?

 

Har større tillit til den tradisjonelle kateterundervisningen. Det burde ihvertfall heller være regelen enn untaket.

 

Relativt faste klasser er også ekstremt viktig. Avgjørende for det sosiale felleskapet, som igjen skaper trygghet.

Endret 4. desember 2013 av LucarioX

[Quote]

En kamerat av meg var på praksis på en mellomtrinnsskole som var en såkalt "baseskole". Dette fungerte, i følge han, dårlig. Det var problemer med å blant annet holde ro.

[LucarioX]

Kanskje lærarane begynner å brenne meir for faget dersom det blir litt meir disiplin og meir respekt for yrket.

 

Som sagt - jeg tror rekkefølgen ofte er motsatt. Gode og engasjerte lærere gir elevene lyst til å høre på, dermed mindre prating.

 

Du kan ikke begynne å undervise i noe og forvente at engasjementet skal komme med elevene - interessen for faget må være der i utgangspunktet. Det er lærerens jobb å insiprere eleven, ikke motsatt!

 

Dessuten tror jeg det kreves en viss sosial inteligens og naturlig selvtillit/autoritet for å være en god lærer. Ikke alle egner seg for å undervise, på samme måte som ikke alle er egnet for andre yrker. Det må vi bare leve med.

Endret 4. desember 2013 av LucarioX

[Gjest medlem-141789]

Faktisk så har eg ein mykje større tru på at det er dårlig oppdragelse av barn som er hovedårsaken. Elevene skal alt være inspirert til å lære, fordi det er dei som tener på å gjøre det bra. Om elevene er disiplinerte, viser interesse og lærerene føler at jobben er viktig. Så trur eg at engasjemanget kjem, kanskje ikkje fra alle, men fra dei fleste.

[ChiaroScuro]

Det dreier seg om å få 10-øringen til å dette ned!

Jeg var elendig i regning, men fikk toppkarakterer i matte, og jeg takker i dag min lærer i regning for måten han utrettelig terpet på dette med multiplikasjon, divisjon, brøk etc. etc, men jeg mislikte ham sterkt den gang.

 

Det gjelder å overtale barn til å regne, uten at de nødvendigvis skjønner hvorfor og hva de trenger tall til.

 

I dag gidder ikke alle elevene følge med, men vi var tvunget til det på folkeskolen og for meg datt ti-øringen ned på realskolen, for 50 år siden.

Jeg er ikke sikker på om den hadde gjort det uten min gamle regnelærer, men uansett så var jeg meget godt rustet til å bli glad i tall da mynten løsnet,

 

Skolen må snu seg litt rundt og skjele til noe av det gamle. Noe av det virket!

 

Jeg er likevel redd det er et utopisk tankesett.

Fra 70 - 80-tallet er de som finner opp skolereformer de samme som skal rette opp reformen når den feiler, ved å finne opp en ny reform, som også feiler og de samme igjen skal løse floken, selv om de, kloke av skade, har forstått at det ikke bør kalles "reform", men "løfte". Øh - var det "løftet"? Var det et "kunnskaps løfte" eller "kunnskapsløftet?

 

Vel, vi vet hvordan det gikk også. Lurer på hva det heter i dag og hvem som skal rydde opp?

[Camlon]

Jeg tror faktisk ofte det er motsatt: At arbeidsroen kommer med de gode lærerne.

 

Det går begge veier. Det er hva vi kaller selforsterkende effekter. Mer ro i klasserommet fører til bedre lærere som igjen vil føre til mer ro i klasserommet. Men problemet er at det også går motsatt vei. Mer bråk og støy vil føre til færre gode lærere som vil føre til enda mer bråk og støy. Det er noe av grunnen til at det går så dårlig i Sverige, fordi i Sverige så lot de elevene styre klasserommet, noe som betyr masse bråk og støy, lærerene sluttet og de fikk mindre kompetente lærere som kan holde klassen i orden.

 

 

 

Min erfaring er ganske entydig - i de fagene vi hadde lærere som brant for fagene sine - med karisma, engasjement, humor og stor kunnskap, var det lite eller ingen snakk i timene. Uroen kom med de dårlige lærerne. Samme lærerne som til liten nytte etterhvert prøvde å "straffe" elevene.

 

Hva vi trenger er altså karismatiske folk med faglig tyngde. Tror også du trenger en naturlig selvtillit/ro og autoritet for å være lærer. Kan kanskje være litt strengt og "brutal", men da trenger man glimt i øynene og respekt blant elevene.

 

En dårlig lærer som kjefter og skriker ender bare opp med å få klassen mot seg.

 

Kjefter og skriker er ingen straff, det er bare patetisk. Det viser at man ikke klarer å kontrolere klassen. Du sier det er viktig at læreren har mye karisma og humor. Det er riktig det, men vi kan ikke forvente at alle lærerene er perfekte. Ikke fungerer det hele tiden heller, siden det er alltid noen håpløse tilfeller som må bli satt på plass. Da må man vise at deres dårlige oppførsel har konsekvenser.

 

Det fungerer egentlig ganske likt som oppdragelse. Man er normalt snill og grei, utenom når elevene viser dårlig oppførsel. Løsningen er ikke å skrike til dem, eller å straffe hele klassen., man bare viser at oppførslen deres har konsekvenser. F.eks. naturlig straff etter dårlig oppførsel over tid er at de må vaske etter skoletid og at de får brev med hjem. Når de er ferdig og de gjør en ordentlig jobb så bør man belønne dem for god oppførsel.

 

Om de nekter å gjøre noe som helst og forsetter å oppføre seg elendig så vil de bli sendt til en spesialskole. Slike elever har ingenting på normal skole å gjøre. De kan komme seg tilbake når de har lært seg å vise respekt for andre mennesker.

 

Disse dyktige lærerne vi må satse på - ikke bare utdanne flere slik de rødgrønne ønsket. Èn brennende engasjert person kan sikkert lære bort mer i en klasse på 30 elever enn tre dårlige klarer i en gruppe på 10.

 

Det er jeg helt enig i. Det finnes ingenting som tilsier at flere lærere fører til en kraftig forbedring i skoleresultatene. Faktisk de landene med gode resultater har høy lærerrtetthet.

Endret 4. desember 2013 av Camlon

[Quote]

Om de nekter å gjøre noe som helst og forsetter å oppføre seg elendig så vil de bli sendt til en spesialskole. Slike elever har ingenting på normal skole å gjøre. De kan komme seg tilbake når de har lært seg å vise respekt for andre mennesker.

 

Spesialskole? Tja, da må det være virkelig gale. Uansett, hvordan skal man få de ut av spesialskolen når de først har havnet der? De har da lettere for å havne i et miljø med flere "bråkebøtter". Hvordan hjelper det eleven? Det hjelper ikke å legge ansvaret over til eleven, som gjerne ikke har innsikt i hvilket resultat oppførselen kommer til å gi. Samtidig kommer det praktiske - skal man opprette spesialskoler i hver lille kommune i distriktene, godta mange timers reisetid, eller må man tvinge familier til å flytte for at deres lokale skole ikke klarer å oppdra barnet deres?

 

Angående lærertettheten; Jeg har tro på at det er viktig med små klasser. Jeg var i praksis i en 4. klasse nå for én måned siden, og i denne klassen var det en del diagnoser som gjorde at disse elevene måtte få litt ekstra oppmerksomhet. De måtte gjerne rettledes igjennom teksten, og trengte mye hjelp. Da var det litt frustrerende å se at man ikke fikk hjelpe alle som trengte hjelp, og jeg var i en klasse med 16 elever. Jeg ser ingen måte hvordan det kan gå å plassere 30 små barn i ett klasserom.

 

Husk at mye av grunnlaget i fag som matematikk og norsk blir lagt i tidlig barnetrinn. Allerede i 4. klasse kunne jeg egentlig se hvem som kom til å bli veldig flinke i matematikk og norsk - og her kommer holdninger inn. Det var noen elever hvor det knapt nok virket som at de "hadde lyst" til å forstå. Arbeidet vart gjort kjapt og dårlig, og de så bort på sidemannen. Når læreren også skal passe på dette, så stjeler dette mye tid.

 

Noe som er essensielt, er at det er et godt læringsmiljø i klassen. De aller fleste har vært i en del forskjellige klasser. Siden jeg gikk ut av 10. klasse for snart 6 år siden, har jeg vært i totalt 5 forskjellige klasser - og det er utrolig til hvor mye læringsmiljøet betyr. Det skal ikke være kult å "stryke på en prøve", og det er utrolig til hvordan det smitter over.

Endret 4. desember 2013 av Quote

[Camlon]

 

Spesialskole? Tja, da må det være virkelig gale. Uansett, hvordan skal man få de ut av spesialskolen når de først har havnet der? De har da lettere for å havne i et miljø med flere "bråkebøtter". Hvordan hjelper det eleven? Det hjelper ikke å legge ansvaret over til eleven, som gjerne ikke har innsikt i hvilket resultat oppførselen kommer til å gi. Samtidig kommer det praktiske - skal man opprette spesialskoler i hver lille kommune i distriktene, godta mange timers reisetid, eller må man tvinge familier til å flytte for at deres lokale skole ikke klarer å oppdra barnet deres?

 

Nei, de skal ikke være i hver kommune. Hvis de ønsker å bo hjemme så får de oppføre seg akseptabelt. Slike skoler vil også ha en langt høyere lærertetthet og langt strengere disiplin. Det vil være mindre fokus på læring og mer fokus på å lære seg å vise respekt for de som er rundt dem. F.eks. uteaktiviteter er en god måte å gjøre dem flinkere til å samarbeide med andre mennesker. Hva om de nekter? Det er greit det, da skjer akkuratt det samme som om en ungdomskoleelev nekter å gå på skolen.

 

Det er forventet at de vil forlate skolen etterhvert. Normalt skal de ikke være der lenger enn et par måneder.

 

Angående lærertettheten; Jeg har tro på at det er viktig med små klasser. Jeg var i praksis i en 4. klasse nå for én måned siden, og i denne klassen var det en del diagnoser som gjorde at disse elevene måtte få litt ekstra oppmerksomhet. De måtte gjerne rettledes igjennom teksten, og trengte mye hjelp. Da var det litt frustrerende å se at man ikke fikk hjelpe alle som trengte hjelp, og jeg var i en klasse med 16 elever. Jeg ser ingen måte hvordan det kan gå å plassere 30 små barn i ett klasserom.

 

I et stort klasserom har du ikke muligheten til å hjelpe alle. Du må sørge for at undervisningen er på et ordentlig nivå sånn at de fleste elever klarer oppgavene selv. Hvis det er problem som mange elever sliter med så bør du ta det på tavla. Det er også normalt å få gode elever til å hjelpe svakere elever i større klasser.

 

Jeg sier ikke at det er negativt med mindre klasser, men det er tydlig at effekten er liten.

 

 

 

Noe som er essensielt, er at det er et godt læringsmiljø i klassen. De aller fleste har vært i en del forskjellige klasser. Siden jeg gikk ut av 10. klasse for snart 6 år siden, har jeg vært i totalt 5 forskjellige klasser - og det er utrolig til hvor mye læringsmiljøet betyr. Det skal ikke være kult å "stryke på en prøve", og det er utrolig til hvordan det smitter over.

 

Det er jeg enig i. For å skape godt arbeidsmiljø trenger man ro og orden.

Endret 4. desember 2013 av Camlon

[Quote]

I et stort klasserom har du ikke muligheten til å hjelpe alle. Du må sørge for at undervisningen er på et ordentlig nivå sånn at de fleste elever klarer oppgavene selv. Hvis det er problem som mange elever sliter med så bør du ta det på tavla. Det er også normalt å få gode elever til å hjelpe svakere elever i større klasser.

 

I en perfekt time, i en perfekt verden, så hadde det jo selvsagt vært sånn at alle forstod det som ble sagt på tavlen. Og deretter hadde de klart alle oppgavene. Men slik er det ytterst sjelden. Dess flere elever, så øker sjansen for at det er en som ikke forstår det. Man har heller ikke tid til å basere tavleundervisningen slik at de som virkelig sliter ikke forstår det. Da går det også utover de skoleflinke, som har like mye rett på utfordringer som de skolesvake.

 

Det er også et godt virkemiddel å få gode elever til å hjelpe svakere elever, men dette kan man ikke gjøre hele tiden. Jeg er også litt i tvil om hvor enkelt dette er å få til på barnetrinn. Når elevene jobbet sammen, så ble det veldig lett for at den flinkeste overkjørte den andre - hvor den svakere eleven egentlig bare skrev av den flinke (i f. eks. matematikk).

 

Det er også viktig at foreldrene tar ansvar, og hjelper barna og setter krav til dem.

 

 

 

Det er jeg enig i. For å skape godt arbeidsmiljø trenger man ro og orden.

 

Ikke bare godt arbeidsmiljø, men som sagt; læremiljø. Det virker som om det er mange som "skyr" kunnskap. Det er ikke kult å være flink - det ligger rett og slett ikke i dagens kultur. Vi har idealer som er stein, stokk dumme - men de klarer i hvert fall å drikke tequila og ha sex på TV. Vi har helt mistet kontakt med teknologien, og "ingen" vet hvordan "noe" fungerer lenger.

 

Dette er kanskje litt ungdomsskolementalitet. Jeg merket heldigvis at dette endret seg mye ettersom jeg kom på videregående, men jeg har hovedsaklig gått en elektroteknisk linje hvor det var helt nødvendig med kunnskap, og hvor de flinke ble sett opp til.

[Gjest medlem-82119]

At norske elever som andre presterer dårligere og dårligere er helt som forventet og på mange måter en selvvalgt utvikling. Det er flere årsaker til dette:

 

01 -Manglende disiplin er en årsak. Når en lærer ikke har lov til noenting vil elevene utnytte dette til egen vinning og la være å utføre skolearbeidet.

 

02 -Endel grunnleggende elementer som handler om grunnverdier og forståelse av sammenhenger er visket vekk. Mange forstår ikke forskjell på verdien av f.eks mona lisa og et mobilbilde av bildet..man ser jo det samme. Tilsvarende skjønner færre og færre hvorfor vi f.eks har bønder når melk og kjøtt selges i butikken.

 

03 -Egenforherligelsen er total, og man belønnes for alt. Klarte du å stå opp? Stjerne i boka. Kledde du på deg selv? Ny stjerne. Frokost) Ny stjerne. Rakk du bussen? Ny stjerne. Puster du selv? Ny stjerne. Idet de når skolen har de mer belønninger enn generasjonen fikk på 10 år i skolen. De blir supermennesker uten å være noe som helst.

04 -Lavere IQ gjør at f.eks spill reduserer kravene til tenking. Man klarer like mye, men oppgavene er blitt mye enklere. Det gjør at hjernen ikke trenes.

05 -Realityserier har lært opp folk til hvordan de kan svindle, jukse og konspirere mot hverandre. Man trenger ikke gode karakterer om man kan hacke seg inn på skolens karaktersetting og forandre dem. Er man jente kan man true læreren med at man lyver om seksuelle overgrep om de ikke får gode karakterer. Å svindler er blitt foretrukne løsning frem for å jobbe for å få det samme.

06 -Fritiden spises opp av sosiale medier og aktiviteter. Det blir da ikke tid til lekser.

07 -Likhetstenkningen gjør at de dårlige elevene ikek skjønenr noenting mens de gode elevene kjeder seg. Man får en skole som ikke passer noen.

08 -Ingen mål, vi har jo oljen. I mange andre land, som finland og asiatiske land, jobber elevene for å få gode karakterer, høy lønn, prestere. Vi har olje så her gidder ikke elevene slikt tull.

 

09 -Tilfeldighetenes spill. Folk ser at man får jobb pga store pupper, og at selv om man får topp karakterer kan man dø i en bilulykke og alt er forgjeves. Mange har en holdning om at det ikke er vits i å bry seg fordi alt kan være forgjeves.

10 -Flinke elever mobbes. Man skal ikke skille seg ut, ihvertfall ikke ved å være god.

Oppi alt dette så må man også huske på at man bygger opp et samfunn hvor ingen nordmenn skal jobbe. Isteden skal vi leve på avkastningen fra oljefondet, og leie folk til å arbeide mens vi importerer det vi trenger. Sånn sett vil vi ikke lenger trenge utdanning i det hele tatt, men bare suse rundt som totalt uproduktive individer uten mål og mening mens vi alle får en million i året å shoppe for.

[ChiaroScuro]

At norske elever som andre presterer dårligere og dårligere er helt som forventet og på mange måter en selvvalgt utvikling. Det er flere årsaker til dette:

 

 

Inner-tier.

Dessverre nytteløst siden de som beslutter kun har lært at det gamle er fy og spy! Derom ikke et problem kan løses med smil, så er det et personlig nederlag.

Jeg sier ikke at ikke smilet skal prøves, gang på gang, men tilslutt trengs det noe mer enn anmerkning.

[Skatteflyktning]

Er vel ikke så overrsakende all den tid man stort sett leker skole i Norge

 

 

http://www.udir.no/U...?epslanguage=no

 

[Camlon]

Er vel ikke så overrsakende all den tid man stort sett leker skole i Norge http://www.udir.no/U...?epslanguage=no

 

Synes ikke det ser så ille ut. Å redusere kroppsøvning er bare dumt og det har blitt vist at drama hjelper barn å utvikle seg, ergo det er lurt å beholde musikk. Det er heller ikke dumt å lære ungene hvordan å lage mat og det er en veldig liten andel av timene.

 

Man kan muligens redusere samfunnsfag, KRL og kunst og håndtverk, men det vil ikke øke antall timer noe spesielt.

 

Antall timer for hvert fag er ikke problemet. Problemet er at elever ikke jobber i timen.