Trenger hjelp til å få orden på hodet mitt, hva skal jeg gjøre?

[AnonymDiskusjon]

Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig, men det er ganske mye jeg vil fortelle. Håper likevel noen kan ta seg tid til å lese.

 

Det hele startet tidlig i 2009. Jeg hadde god fart fremover i livet, med gode resultater så langt i mitt første år på videregående. Det var da ting plutselig ble snudd på hodet. Satt på skolen, på en tilsynelatenede vanlig dag (dag x), helt til jeg fikk beskjed om at min far var her og ville snakke med meg. Trodde først jeg hadde gjort noe galt, uten å helt vite hva det skulle være. Men det viste seg at tilstanden til min mor som lå på sykehuset, var værre enn først antatt. Eller værre enn jeg først hadde blitt fortalt.

 

Altså, hun hadde flere diagnoser og plager hovedsaklig grunnet en hendelse tidligere i livet hennes. Og er par netter før dag x fikk hun et astmaanfall. Dette hadde skjedd før, og hun hadde havnet på sykehus for dette før også. Så morgenen etter sa min far at hun var på sykehuset. Jeg tenkte ikke mer på det. Det hadde jo skjedd før og hun var sikkert hjemme igjen snart. Som de andre gangene.

 

Men, nei. Noe jeg fikk vite dag x. Min far hadde ikke sagt hvor alvorlig det var før, da han ikke ville uroe meg, eller søsknene min. Men vi fikk alle beskjed om at hun kanskje ikke kom til å våkne igjen. De neste par dagene ble tilbrakt på sykehuset, i håp om gode nyheter. Selv om jeg var veldig optimistisk, da jeg viste hun var sterk, kom beskjed om at det var over. Jeg husker det som om det var igår. Jeg satt der å viste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg gråt ikke, jeg sa ikke noe. Min eldre søster gråt mye, og ble sint for at jeg ikke gjorde det. Hun lurte på om jeg ikke hadde skjønt hva som hadde skjedd, men jeg hadde jo det. Tror bare ikke jeg ville tro det. Hadde hørt om andre som hadde mistet en forelder, men trodde aldri det kom til å skje meg, det var bare noe jeg hørt om.

 

Det var her nedturen startet. Tok lang tid før jeg dro tilbake på skolen. Men gjorde det tilslutt, noe som var veldig merkelig. Siden alle viste hva som hadde skjedd. Men ingen sa noe. Men bare så på meg. Følte meg litt utafor og stengte meg derfor inne. Mista mye skole og alt gikk egentlig til helvette. Gikk ut av videregående med mye fravær og stryk i et fag. Ingen viste egentlig dette. Ikke min far engang, men han ante jo at noe var galt. Og tilslutt fant han jo også ut av det, alt kom på bordet og ting gikk seg til. Starta på en etterlengtet opptur.

 

 

Men det jeg ikke viste var at min yngere bror hadde tatt det enda tyngere enn meg. Og det har ført til at jeg nå har starta en ny nedtur. Uten at jeg skal si for mye så har han slitt enda mer med skole, droppa ut helt. Han har også drevet med mye rus, ikke værstingene av narkotikum, men det er likevel ikke bra. Jeg har tenkt mye på han, prøvd å hjelpe uten at han vil ta imot. Og det er ingen tvil om at han har et rusproblem. Han drikker/ruser seg omtrent hver kveld, og noen ganger på dagtid også. Har også en mistanke om at han kanskje selger noe videre. Og ja, både politi og barnevernet har vært innblandet. Men de ser ikke ut til å gjøre stort.

 

Og det er nå kommet til det stadiet at min far er lei. Altså min bror nekter å ta imot hjelp, kan ikke stoles på, og respekterer ingen i huset. Det går utover samboeren til min far, som jeg ikke tror min bror liker, eller bare nekter å gi en sjanse. Det går utover barna hennes også. Men det som er det værste er at han tar penger for å dekke rusen sin. Og det er snakk om relativt store beløp. Og han ruser seg mens han er hjemme, og det lukta blir plagsom for oss andre. Han kommer å går som han vil, ofte er han borte i flere døgn. Og han driver med noe aktivitet om natten som jeg ikke tror er helt lovlig.

 

Uansett så har min far nå sagt at han kommer til å kaste han ut, ettersom han nå kommer til å bli gammel nok til å regnes som voksen. Og jeg skjønner at det er eneste utvei, men er likevel litt usikker på hva jeg føler om det. Tenk om det skjer han noe?

 

Sitter med mye tanker, og sliter med å sove. Sov totalt 1 time i natt, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre, eller burde gjort. Jeg tok på meg mye av skylda for min mor. Vet det ikke ga mening, men jeg gjorde det. Og tror jeg er i ferd med å gjøre det samme nå.

 

Har snakket med min far, men han kan ikke si mye annet enn meg. Da det er en ny og vanskelig situasjon for oss begge. Håper kanskje noen her kan komme med noen gode råd.

 

Beklager eventuelle skrivefeil. Er både trøtt og sliten. Prøver bare å får orden på tankene mine.

Anonymous poster hash: adc15...78b

[Tvillingsjel]

Kan relatere meg til å miste en av foreldrene sine. Har selv opplevd det samme. Det er veldig tøft. Jeg mistet min far.

 

Så på en venninne bli dradd inn i feil miljø og begynne med narkotika, stjele etc. Var bestevenninnen min på vgs. Utrolig frustrerende å se på fra sidelinjen og så vite at man ikke kan hjelpe uten at de vil det selv.

 

Det er IKKE din skyld at ting har blitt slik. Din bror har gjort dette selv og dessverre må han ønske hjelp... Har du/dere prøvd å prate med ham? Prøvd å prate med ham om alt som har skjedd fra dere mistet moren deres?

 

Går det an å få ham tvangsinnlagt? Spørsmålet er hvor mye nytte det vil gjøre om han ikke vil.

 

Føles ikke som jeg hadde så mye å komme med. Skulle gjerne hjulpet deg mer.

[fervent]

Kanskje dere som brødre kan finne på ting sammen? Dette løser ikke alt, men kan føre dere nærmere hverandre igjen.

[AnonymDiskusjon]

Har prøvd å prate med han, og har prøvd å finne på ting med han. Men når jeg/vi prater med han har han alt under kontroll. Alt er fint og han skjønner ikke hvorfor vi er bekymret. Han vil heller ikke være med på ting, og sier han klarer seg selv. Fnyser bare av forslagene mine.

 

Siden han blir myndig kan han ikke tvinges til stort, og etter å ha snakket med de som faktisk skal ha peiling på slikt har vi funnet ut at å kaste han ut kanskje ikke er en god idet. Da det vistnok er 50/50 sjangse for at han går under da. Noe vi ikke ønsker, han er tross alt familie. Og hadde han kunne oppført seg og respektert andre i huset vil vi mer enn gjerne ha han her.

 

Det er faktisk så ille nå at far samboer vurderer å dra, noe hverken jeg eller far ønsker. Så noe er nødt til å skje, men hva? Altså han har gått fra å prøve å skjule hva han holder på med, til å gi faen i hva vi vet. Om vi blir plaget av rusen hanes driter han i. Altså han handliger har ikke så langt fått ordentlige konsekvenser. Så noe trenger å skje, men hva?

Anonymous poster hash: adc15...78b

[Tvillingsjel]

Kjenner du noen som jobber i politiet eller som jobber med avrusning? Noen som har erfaring og kunnskap om hva du bør gjøre og kan gjøre?

 

Han ser nok ikke på det som et problem selv og det i seg selv er et problem.

 

Kjipt ang samboeren til faren din. Får håpe hun ikke går.

[vidor]

En eller annen form for intervensjon er vel nødvendig her, men det fordrer at det blir tatt pent og at han er i alle fall litt motivert for det selv. Alternativet er en domfellelse, hvis det er kriminalitet han holder på med kveld/natt. Jo tidligere en intervenerer jo bedre blir resultatene så lenge det gjøres på riktig måte. Tvang bør bare brukes hvis alt annet og litt til ikke fungerer. Det er et overtramt i en allerede betent situasjon.

 

Situasjonen nå fungerer åpenbart ikke for noen av dere og er bare destruktivt i lengden for alle parter. Følelsen av å ikke nå inn eller kunne gjøre noe fører for de fleste til en vond følelse av handlingslammelse.

 

For meg virker det som at han har tatt ut tapet i et veldig negativt handlingsforsvar i destruktivt opprør som ikke kan føre noe vei fordi tapet ikke kan reverseres. Samboer blir vel her et konkurranse-element for en mor som aldri kan komme tilbake og noe fremmed. Reaksjonen kan synes urimelig men den har som sagt sine årsaker. Hun må bli akseptert på hans premisser. Det å stresse og forsøke en hurtigløsning setter sannsynligvis bare situasjonen i enda mer lås.

 

Snakk gjerne med profesjonelle ang. hvordan dette bør håndteres. Sett for all del ikke lokk over saken, men bruk de mulighetene som finnes.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

 

Sitter med mye tanker, og sliter med å sove. Sov totalt 1 time i natt, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre, eller burde gjort. Jeg tok på meg mye av skylda for min mor. Vet det ikke ga mening, men jeg gjorde det. Og tror jeg er i ferd med å gjøre det samme nå.

 

 

Anonymous poster hash: adc15...78b

 

 

Jeg har to forslag - det en er av praktisk art: sett en tydelig grense for deg selv, overfor resten av familien og ellers der du føler du må vise "ansikt". Det tror jeg er med å forhindre at du begår samme feil på ny, og som du selv skriver. Du må ta vare på deg selv først

 

Det andre er at for meg ser det ut som du må tilgi deg selv, for din mors død, og det som fulgte. Å gå rundt å holde på en sånn brennende kullbit i sinnet, eller rettere sagt; samvittigheten, er nødt til å smerte. du har ingen skyld, og du må ikke påføre deg sånn sykdom selv

 

lykke til

 

[Binders']

EDIT: Har blitt nevnt tidligere

Endret 4. desember 2013 av Binders'

[AnonymDiskusjon]

Har vært i kontakt med politi og lignende, men så vidt jeg kan forstå så kan ikke de gjøre stort om han selv ikke vil det. Han er faktisk blitt dømt for besittelse tidligere, og fikk da bot.

En intervensjon blir vel heller ikke så lett om han selv ikke vil det. Og som sagt tror jeg alle i familien har prøvd å prate med han. Men han feier alt av banen og sier alt er under kontroll osv. Hva vil en evt. dom gjøre? Og da må det vel være bevis på dette også?

At samboer kan bli sett på som konkurranse er jo klart. Og hun må bli akseptret på hans premisser, selvfølgelig. Men hun har prøvd alle mulige tilnærminger til han, og fortsatt virker det ikke som han liker, eller respekterer henne som voksen. Det blir veldig vanskelig når han ikke vil, uansett hva som blir gjort.

Situasjonen er veldig låst, og jeg føler vi har prøvd alt. Og noe må skje nå, for vi kan ikke ha det slik det er nå her i huset.

Anonymous poster hash: adc15...78b