Betale "husleie" hjemme..

[€uropa]

Det er en "økonomisk verdi" jeg hadde "betalt" mine foreldre, om jeg så også i tillegg hadde betalt husleie den perioden jeg bodde hos dem.

 

Du ønsker å kalle det betaling, det er greit.

Det er ikke min oppgave å få deg til å forstå forskjellen her.

 

Nå er du åpenbart vanskelig med vilje, men enten man gir en sum penger, gjør husarbeid eller hjelper til på en annen måte, bidrar man i husholdningen. Det er nettopp poenget, at alle bidrar etter evne.

 

 

Det er ingenting i veien for at også en 17-åring kan bidra så sant han/hun har mulighet til det.

[Dromle]

Jeg snakker om tilfeller der foreldre enten rett ut krever eller presser barnet til å gå med å betale husleie for å bo hjemme, og forsåvidt spesielt i den situasjonen der barnet ikke har noen realistisk mulighet til å flytte for seg selv. I Norge blir man normalt sett 18 mens man enda er midt i videregående (enten 2. semester VG2, eller 1. semester VG1), og det er ingen realisme i å si at 18-årsdagen har noen vesentlig betydning.

I Norge så er foreldrene normalt sett pliktige til å forsørge barna frem til de er ferdige med VGS. Tvinger foreldrene 18 åringen som går i VG2 til å flytte ut kan 18 åringen kreve barnebidrag fra begge foreldrene.

 

Dersom du ikke går på VGS så opphører forsørgerplikten for foreldrene den dagen du fyller 18. Går du på VGS så opphører forsørgerplikten for foreldrene den dagen du avslutter VG3. Da kan man ikke lenger forvente eller forlange at foreldrene betaler for en, spesielt ikke dersom man har en liten inntekt selv.

[Xprez]

 

 

 

For det første snakker jeg ikke om de tilfeller der man i en familie blir enig om det ene eller andre med fullstendig enighet og fri vilje fra alle parter. For min del må gjerne en familie ha en ordning der foreldre betaler barna sine for at de skal bo hjemme.

 

Jeg vil vel håpe og tro at man fortsatt blir regnet som et fullverdig medlem av familien selv om man er 18. Hvis ikke understreker det bare poenget mitt om kyniskhet og kulde i familier, og kort sagt, lavmålsholdninger.

 

Jeg snakker om tilfeller der foreldre enten rett ut krever eller presser barnet til å gå med å betale husleie for å bo hjemme, og forsåvidt spesielt i den situasjonen der barnet ikke har noen realistisk mulighet til å flytte for seg selv. I Norge blir man normalt sett 18 mens man enda er midt i videregående (enten 2. semester VG2, eller 1. semester VG1), og det er ingen realisme i å si at 18-årsdagen har noen vesentlig betydning.

 

Hva man gjør i Danmark er forsåvidt uinteressant, men dersom det du beskriver stemmer er jeg glad for at jeg ikke har vokst opp i Danmark for å si det sånn. Hva slags foreldre er det som lar barnet sitt få et inntrykk av å leve på nåde? Som sagt, lavmål.

 

 

 

Jeg regner med at en god del vil være uenig med meg uansett. Dette er og blir min personlige mening. Igjen vil jeg presisere at jeg ikke snakker om situasjoner der begge parter er fullt ut enige uten noe form for tvang eller press.

 

For det første vil et krav om penger redusere barnets egen økonomi, først og fremst i forhold til sparing til bolig senere. Dette med mindre 100% av husleien blir satt inn på en egen sparekonto for nettopp senere egenkapital til bolig.

 

For det andre; i en familie skal man hjelpe hverandre. Hva slags familie er det som har utstrakt bruk av pengekrav og tvang mot sine egne slektninger, og til og med sine egne barn? Betingelsesløs kjærlighet? Yeah right... Som far hadde jeg selvfølgelig med glede forsørget mitt eget barn, ikke begynt med pengekrav av prinsipp og en eller annen syk forventning i samfunnet. Jeg vil for øvrig ikke legge opp min barneoppdragelse etter hva samfunnet forventer generelt, men det er nå en annen sak.

 

Og; foreldrene eier et hus. Barnet er i en etableringsfase uten særlig med ben å stå på. Det er foreldrene som er den sterke parten her, og som den sterke part hjelper man de man er glad i. Hvis man mener man skal ha rett til å påstå det.

 

Selv om barnet betaler og forsåvidt har det bra, har jeg ikke vanskelig for å se for meg at noe slikt vil skape spenninger og kulde innad i familien.

 

 

 

 

Å ta en oppvask er etter mitt syn vidt forskjellig fra det å betale husleie, men har registrert at noen har ment at oppvask også er en "økonomisk transaksjon". I så fall må vel et barn som blir avkrevd husleie kunne nekte en hver form for husarbeid og hjelp, men det er en annen sak.

 

Det går fint an å lære barnet sitt om verdien av penger, det å yte i et fellesskap og alt det der uten å flå det. Hva med (veldig grovt skissert) å tidlig få barnet med på en spareavtale, der man som 9-åring kanskje setter av en 50-lapp av lommepengene hver uke til sparekonto, og så etter hvert mer jo eldre man blir osv.? Mye bedre enn pengekrav, og man får inn spareholdning tidlig.

 

 

 

Det er fortsatt ikke et likeverdig forhold. 18-åringen eier ikke huset. 18-åringen har ingen rettigheter i forhold til bopel. Barna i en familie skal såvisst ikke yte like mye til "prosjekt felles hjem" som foreldre. Det er foreldrene som eier huset, og som har det faktiske ansvaret for drift og vedlikehold av dette, slik man har for sine egne eiendeler. Det er ingenting i rollen til barnet som er endret fra f.eks. 14 til 18 år.

 

Det kan vel ikke akkurat sies å være hans/hennes felles hjem når du tidligere gjør et poeng av at man som 18,00000 år ikke har noen rettigheter mer, og er gjest på nåde.

 

Ellers er ikke poenget å være urimelig i forhold til å hjelpe til med daglige oppgaver, oppvask, snømåking eller hva det nå måtte være. Poenget er at 18-åringen aldri har samme rolle og ansvar for boligen som sine foreldre.

 

 

 

Det er lite sannsynlig at kostnadene med å huse en 17,9-åring plutselig endrer seg fordi barnet runder 18. Så lenge foreldrene ikke har noe økonomiske problemer med å forsørge barnet blir det "business" å kreve penger.

 

Jeg har allerede nevnt dette over, men jeg mener det fint er mulig å både få inn pengevett og gode holdninger i forhold til husdrift og felles bidrag uten pengekrav.

 

Personlig har jeg aldri betalt "husleie" i de perioder jeg har bodd hos familiemedlemmer, og jeg klarte fint overgangen til egen bopel uten noe problemer. I min familie har vi en felles forståelse av at man hjelper hverandre i en familie.

 

 

 

Det er vel i og for seg meningsløst å diskutere noe videre, så det blir vel med dette svaret. Jeg har vel egentlig liten tro på at så veldig mange vil være enig med meg, her er det "tough love" og kynisme som gjelder, forkledd som å "lære barnet om økonomi/selvstendighet", men det får så være, jeg forandrer ikke mening. Får TS og sønn en felles enighet uten tvang eller press; kjør på. Hvis ikke er det etter mitt syn lavmål å kreve penger av sin egen sønn.

 

Og igjen, det går fint an å lære om pengevett osv. uten "husleie".

 

 

Du må nesten tenke på at det er ikke alle som vokser opp med 2 foreldre så at barnet blir 18 kan bli en økonomisk byrde siden barnebidrag og andre stønader faller bort som gjør økonomien trang og ikke nødvendigvis gjør at forelderen kan huse barnet gratis.

[dysfunctional]

Krangling, personangrep, offtopic og generelt tullprat som ikke hørte hjemme i tråden er slettet.

 

Tilbakemeldinger/kommentarer skal tas på personlig melding og ikke i tråden.

[Abner]

 

Dere kan jo sammenligne med markedet ellers. I Bergen, for eksempel, kan man være heldig å få leie for 3 500-4 000 kr, mens 5 000 er vanlig. 6 000 er heller ikke uvanlig.

 

En husleie lik markedsleien vil nok oppfattes som urimelig for en sønn, så jeg ville nok gitt en familierabatt på x %.

Her tror jeg du må real orientere deg litt om husleieprisene. Du får ikke leid noe til under 5000 i Bergen,ikke annet et rom i et bokollektiv. Det er få som liker å bo slik når de passerer 20 år iallefall.

 

Skal du ha en 2 roms leilighet må du nærmere 10.000 kr mnd, ja kanskje over dette i Bergen by iallefall, i distriktene utenfor kan du få det til 7-8 000 avhengig av standarden.

 

Det å jobbe fult og bo gratis hjemme er å snylte, er det noe man ikke trenger å lære er det å snylte på andre, selv om det er foreldre.

Alle snakker om å spare ? Ja det kan de om de betaler litt hjemme, så kan de spare mye.

Så får de den leiligheten sin da, hva skal de da gjøre ?

Jo fortere man blir vant til hva voksenlivet innebærer, og hva dette koster, jo bedre.

 

En som får utbetalt 20.000 i mnd, ikke skal betale for seg ?

Endret 12. januar 2014 av Abner

[Sheasy]

Her tror jeg du må real orientere deg litt om husleieprisene. Du får ikke leid noe til under 5000 i Bergen,ikke annet et rom i et bokollektiv. Det er få som liker å bo slik når de passerer 20 år iallefall.

 

 

Ja, 2-roms er dyrt. Jeg deler en 3-roms leilighet med en kamerat, og vi betaler 8 000 totalt. 5 000+ er nok det normalen ligger på, men om man er heldig og litt oppfinnsom i letingen er det mulig å finne bedre priser.

[Mr_Spock]

Skjønner ikke tankegangen med å ikke betale hjemme kan kalles snylting. Er barna over 40 og tjener en mill i året kanskje?

 

Har selv en 16 åring i huset og kunne ikke tenke meg å be om penger - unner henne heller å få noen år uten økonomiske forpliktelser når hun kommer i jobb - for regninger og slikt kommer fort nok. Og jeg trenger ikke å pålegge henne masse tull for at hun skal lære - det er nettopp å ta egne avgjørelser som fører til erfaringer.

 

Samtidig håper jeg hun ikke flytter ut på en god stund, for det er veldig hyggelig å ha henne boende her.

[Jahdu]

Jeg synes helt klart at han burde betale for seg. Som du sa er du ikke ute etter å rane han heller, og i tillegg kunne du trengt et lite økonomisk bidrag.

 

Helt rimelig, skader ikke med litt tough love om du mener "ungen" er i stand til å beherske det. Ikke at det er tough love en gang spør du meg..

[Gjest Bruker-292501]

Money or gtfo, det kan du si til han

[Atmosphere]

Nå er faktisk de jeg kjenner som er mest opptatt av fasade og luksus nettopp innvandrere fra Pakistan og Øst-Europa ...

 

Uansett. Jeg fikk beskjed om å enten betale hjemme (5000) eller flytte, jeg veide forslagene mot hverandre og flyttet ut.

 

Jeg flyttet ut da jeg var 19, men tilbake da jeg var 24 fordi jeg hadde bodd utenlands og kom hjem. Bodde hjemme ca 4 måneder, og da syntes de at jeg hadde 'overstayed my welcome'. Bor utenlands nå.

[Iza_]

I det jeg begynte jobbe og fortsatt bodde hjemme betalte jeg en del av lønna mi til mine foreldre. Har alltid vert glad for det i ettertid, selv om jeg sikkert syntes det var litt trist da

[fiskerdigg]

Betalte husleie fra den dagen jeg var i fast jobb og fortsatt bodde hjemme.

 

Synes ikke det er rettferdig at foreldre skal ta ansvar for en person som er myndig, OG som er i full jobb. Det koster penger å drifte et hus, så enkelt er det.

 

Jeg husker også at det var en bedriten diskusjon fordi jeg ville beholde penga mine selv, og feste de bort, men i senere alder har jeg skjønt at dette var en bra ting. Foreldrene mine har nok av penger, men det spiller ingen rolle. For meg ga det meg en god selvfølelse å faktisk gjøre opp for den plassen man tar i et hus.

[Abner]

 

Vi tar godt vare på på våre egne vi og, det kan jeg forsikre deg. Dét er nok et av områdene hvor forskjellige kulturer ikke differerer så mye.

Så kan vi være uenige om enkelte ting.. Jeg mener i motsetning til deg at det er sunt for unge mennesker å på en kanskje symbolsk måte lære seg å ta litt ansvar.

 

Nordmenn er iskalde, og ikke bare ovenfor fremmede.

 

Fasade og luksuskonsum er viktigere enn kjøtt og blod -- med mindre nevnte kjøtt er indrefilét og blodet er rødvin.

 

Jeg er sikker på at graden av kaldhet mellom foreldre og deres barn er mye høyere i Norge enn i de fleste andre land i verden.

 

 

Et "barn" som har full jobb, men som ikke vil betale for seg hjemme ? Pengene blir ikke spart, men går til forbruk. Bil, festing og diverse forlystelser. Det er farlige greier. Det ender med at når foreldrene ikke kan fø barnet sitt lenger så ender det i problemer.

Det beste jeg kan hjelpe mitt barn med, er å få vedkommende til å forstå hva voksenlivet innebærer, og at han må stå på egne ben. Er dette "kaldhet " ? Det er sunn fornuft.

[Abner]

Skjønner ikke tankegangen med å ikke betale hjemme kan kalles snylting. Er barna over 40 og tjener en mill i året kanskje?

 

Har selv en 16 åring i huset og kunne ikke tenke meg å be om penger - unner henne heller å få noen år uten økonomiske forpliktelser når hun kommer i jobb - for regninger og slikt kommer fort nok. Og jeg trenger ikke å pålegge henne masse tull for at hun skal lære - det er nettopp å ta egne avgjørelser som fører til erfaringer.

 

Samtidig håper jeg hun ikke flytter ut på en god stund, for det er veldig hyggelig å ha henne boende her.

 

16 år ? Selvfølgelig ikke, du har forsørgerplikt på barnet ditt til vedkommende er 18 år, eller til vedkommende er ferdig med videregående utdannelse. Det vi snakker om er voksne (18 år ) som går i fult arbeid. Det er snylting når disse ikke betaler for seg hjemme. Samtidig som de bruker alle pengene de tjener på bare seg selv ? Egoisme kaller jeg det, man blir vant til en virkelighet som ikke eksisterer noe annet sted enn hos sine naive foreldre. Det kan ta raskt slutt ved alvorlig sykdom. Jo fortere man kan klare seg selv i livet etter 18 år, jo bedre.

[Mr_Spock]

 

Skjønner ikke tankegangen med å ikke betale hjemme kan kalles snylting. Er barna over 40 og tjener en mill i året kanskje?

 

Har selv en 16 åring i huset og kunne ikke tenke meg å be om penger - unner henne heller å få noen år uten økonomiske forpliktelser når hun kommer i jobb - for regninger og slikt kommer fort nok. Og jeg trenger ikke å pålegge henne masse tull for at hun skal lære - det er nettopp å ta egne avgjørelser som fører til erfaringer.

 

Samtidig håper jeg hun ikke flytter ut på en god stund, for det er veldig hyggelig å ha henne boende her.

 

16 år ? Selvfølgelig ikke, du har forsørgerplikt på barnet ditt til vedkommende er 18 år, eller til vedkommende er ferdig med videregående utdannelse. Det vi snakker om er voksne (18 år ) som går i fult arbeid. Det er snylting når disse ikke betaler for seg hjemme. Samtidig som de bruker alle pengene de tjener på bare seg selv ? Egoisme kaller jeg det, man blir vant til en virkelighet som ikke eksisterer noe annet sted enn hos sine naive foreldre. Det kan ta raskt slutt ved alvorlig sykdom. Jo fortere man kan klare seg selv i livet etter 18 år, jo bedre.

 

 

Hvis du leser hva jeg skriver, så kommer jeg ikke å kreve noen penger av henne når hun i fremtiden kommer i jobb.

 

Problemstillingen var det samme når jeg vokste opp - og det du skriver om naive foreldre, egoisme osv - er noe jeg ikke kjenner meg igjen i. Snylting? Næ

[krikkert]

16 år ? Selvfølgelig ikke, du har forsørgerplikt på barnet ditt til vedkommende er 18 år, eller til vedkommende er ferdig med videregående utdannelse. Det vi snakker om er voksne (18 år ) som går i fult arbeid. Det er snylting når disse ikke betaler for seg hjemme. Samtidig som de bruker alle pengene de tjener på bare seg selv ? Egoisme kaller jeg det, man blir vant til en virkelighet som ikke eksisterer noe annet sted enn hos sine naive foreldre. Det kan ta raskt slutt ved alvorlig sykdom. Jo fortere man kan klare seg selv i livet etter 18 år, jo bedre.

 

 

Et viktig element som virker å være glemt i ditt innlegg: Foreldre har bare forsørgerplikt for et barn (eller voksen som går på VGS) som ikke kan forsørge seg selv.

[NikkaYoichi]

 

Slipper foreldrene å gjøre husarbeid, selv om de betaler husleie og mat? Hvis ikke, tror jeg du skjønner svaret på spørsmålet ditt selv.

 

Jeg forstår ikke hva du mener. Om foreldrene ikke eier hus, men leier har de selvsagt like mye husrelatert som ellers.

Så spørsmålet mitt er da; kan et barn som bor hjemme og blir avkrevd penger av sine foreldre da nekte å "hjelpe til" slik som man i Lady_A's eksempel gjør i familier, da husleien er den tilsvarende "verdioverføring", og for eksempel kun forholde seg til lovfestede rettigheter og plikter som ordinær leietaker, eller forventes det at barnet "selvsagt" også hjelper foreldrene i hjemmet slik som man gjør i gode familier?

 

Og da tenker jeg ikke på ting som å vaske sine egne klær eller lage sin egen mat/rydde sitt eget rom, men alt annet som heller mer mot å hjelpe foreldrene med deres oppgaver.

 

Nei, det er naturlig at alle voksne mennesker som er del av en husholdning både bidrar økonomisk og med daglige gjøremål. Foreldrene dine slipper ikke å gjøre husarbeid, selv om de betaler mat og husleie - derfor er det heller ingen grunn til at andre voksne mennesker i en husholdning skal gjøre det.

 

Hvis du flytter for deg selv, så må du gjøre ALT husarbeidet og betale ALLE utgiftene alene. Det er det man kaller å bli voksen og å ta ansvar.

[Rosanes]

Har vært borte en stund og trodde denne tråden var død, men den lever i beste velgående ser jeg
Takk for alle gode innspill. Mye uenighet rundt temaet, men det er bare naturlig.
Min sønn synes det er helt rimelig at han bidrar litt økonomisk og vi har blitt enige om en sum i måneden som han er fornøyd med.
Og for å ha det helt klart.. Jeg har altså ikke bedt ham om å bidra som en del av en avstraffelse eller av prinsipielle grunner, som det virker som at flere her ser på dette som, men fordi det kommer godt med i en familieøkonomi. Han synes som sagt det er helt riktig å bidra, og jeg er glad for at han har den moralen han har.

[€uropa]

Jeg har visst glemt å fortelle hvordan vi gjorde det hjemme hos meg.

 

Omtrent da jeg fyllte 18 år i vg2, fikk jeg en jobb som ga meg en gjennomsnittlig inntekt på 4-5000 kroner i måneden (sett bort fra sommeren). Jeg og pappa ble enige om at jeg ikke skulle betale for å bo og spise hjemme. Men alle andre utgifter, som mobilbruk, klær, reise og kjøreopplæring, skulle jeg betale selv. I tillegg brukte jeg noen timer hver uke på snømåking, plenklipping, fôring og lufting av hunder, rengjøring, oppussing og andre ting i huset.

[Rosanes]

Var en grei avtale det, Zarac