Betale "husleie" hjemme..

[martin1d]

Er 17 selv , men når jeg blir 18++ og får jobb har jeg blitt enig med foreldrene mine at jeg skal spare penger istedenfor å betale for meg selv hjemme siden dette ikke er nødvendig.

[Lady_A]

Er 17 selv , men når jeg blir 18++ og får jobb har jeg blitt enig med foreldrene mine at jeg skal spare penger istedenfor å betale for meg selv hjemme siden dette ikke er nødvendig.

 

Det høres fornuftig ut

 

[FrihetensRegn]

Det stemmer nok ikke. Eneste kravet er at pengene går til "boligformål". Du kan, om du har råd, la BSU stå til du er 60 år.

 

Men du kan kun spare frem til du blir 34 år. Det sier ihvertfall min bank. Fra og med neste år blir det også økning i skattefradraget fra 4000 til 5000 kr. Man må vel betale tilbake skattefradraget hvis man tar ut pengene og bruker det på noe annet enn bolig, tror jeg.

Endret 3. desember 2013 av FrihetensRegn

[Araho]

Har poden full jobb er det helt naturlig at han/hun skal ta sin del av utgiftene. Det er selvfølgelig annerledes om man studerer eller lignende. Husk også at det er ingen regler på hva du skal gjøre med pengene du krever. Et alternativ er jo å sette de på en sparekonto og så bidra med de når poden skal inn på boligmarkedet selv. Personlig ville jeg ikke krevd like mye leie som av en fremmed person, men at han skulle bidra. 3000 månedlig er i hvertfall ikke på trynet.

Studerer borte nå selv, men jeg vurderer å flytte hjem en periode etter at jeg er ferdig utdanna, spesielt siden jeg gjerne vil ha jobb i samme område. Men da skal jeg selvfølgelig betale husleie, det skulle bare mangle.

[norskgoy]

Men du kan kun spare frem til du blir 34 år. Det sier ihvertfall min bank. Fra og med neste år blir det også økning i skattefradraget fra 4000 til 5000 kr. Man må vel betale tilbake skattefradraget hvis man tar ut pengene og bruker det på noe annet enn bolig, tror jeg.

Korrekt. Men du er ikke pålagt til å heve BSU-kontoen ved utgangen av det året du fyller 34. Den kan stå så lenge du ønsker. Skattefradraget er bundet opp til innskuddet du setter inn pr skatteår. Ved uttak av kontoen som ikke går til boligformål vil du få skattesmell.

 

Rent økonomisk lønner det seg altså å beholde BSU, hvis du kan, etter 34 år. Så lenge rente+omkostninger på betaling av huslån er mindre enn bsurenten.

[Scriptgutten]

Bor selv hjemme, men betaler ingenting i "husleie". Jeg føler jeg bidrar med min del i huset når det kommer til husarbeid og slike ting. Jeg kjøper de tingene jeg selv trenger, og kjøper ikke unødvendige og dyre ting. Jeg står for det meste av innkjøp og tilberedning av spiselig mat, som naturligvis deles med de andre.

 

Jeg sparer alle pengene som blir til overs til bolig, og det er vel snakk om kanskje 16-17000kr/mnd.

 

Jeg har den oppfatningen at jo tidligere man kommer inn på boligmarkedet, jo bedre vil man komme ut i det økonomiske "kappløpet" man har mot alle andre gjennom livet for å nå drømmen om egen enebolig. Da tenker jeg litt at ved å kreve husleie, setter man egentlig en bremse for dem som skal starte sitt eget voksne liv og bygge sin egen økonomi, og resulterer i at folk blir boende hjemme lengre.

 

Husk at penger som står og råtner på en konto øker ikke i nærheten av like mye i verdi som penger som er investert i en bolig, og det er derfor viktig at man får spart opp nok egenkapital, og brukt dem så tidlig som mulig slik at man får økonomien til å vokse.

 

Jeg tok dette opp med min far en gang da han begynte å snakke om husleie. Det ble diskutert på nivået av at han sa "jeg mener å ha hørt at andre av og til krever husleie av sønnene sine, jeg tror kanskje det ikke er helt uvanlig, og lurte på å kanskje gjøre det samme". Han er ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen når det kommer til å tenke gjennom konsekvensene og hensikten med slikt, og baserer hele livet sitt på å se på hva andre gjør enn å tenke selv.

 

Jeg sa det da som det var, at jeg føler selv at jeg er flink til å spare, og at jeg føler at jeg selv betaler det det koster å ha meg i hus, og at jeg bidrar med min del av husarbeidet, og at det virket lite hensiktsmessig at han skulle kreve husleie bare for å gjøre det. Siden den gang har jeg ikke hørt noe om det, og jeg har heller ikke dårlig samvittighet. Jeg føler ikke at jeg får puter sydd under armene heller, jeg føler istedet at de har forståelse for at jeg har en plan med pengene mine, og at husleie ikke vil hjelpe på eller være rettferdig.

 

Hadde jeg derimot vært en idiot som aldri kjøpte så mye som et eneste rundstykke eller såpestykke til fellesskapet, og fortsatt hadde forventet at foreldrene mine hadde holdt meg med klær, middag og klesvask, samtidig som jeg hadde kommet hjem med en bil til 400000kr, og brukt overskuddet til øl, kebab og dyre appleprodukter, kunne jeg gjerne ha forstått at foreldrene hadde satt ned foten og krevd at jeg satte av penger til sparing. Men pengene burde da også faktisk ha blitt satt av til sparing, og ikke bidratt enda mer til å kjøre økonomien på ræv. Det er isåfall dårlig gjennomtenkt oppdragelse, akkurat som å sperre wifinettverket etter "sengetid".

[Iguil]

Det overhodet ikke latterlig og hvem snakker om å ribbe sønner/døtre?

Jeg synes ikke det er for mye å be om, at en myndig person bidrar med en liten sum hvis de tjener egne penger, sålenge han/hun bor hjemme.

 

Du får ikke meg til å endre mening om dette. Det er totalt lavmål å kreve penger av sine egne barn. Jeg respekterer at andre har andre meninger om ting, men jeg har ikke respekt for foreldre som gjør sånt. Og nei, det svekker drastisk all mulighet til å bygge seg opp egenkapital. Å leie ut boareal for penger hører hjemme i business, ikke i noe som skal ha rett til å kalle seg familie.

[Iguil]

Slipper foreldrene å gjøre husarbeid, selv om de betaler husleie og mat? Hvis ikke, tror jeg du skjønner svaret på spørsmålet ditt selv.

 

Jeg forstår ikke hva du mener. Om foreldrene ikke eier hus, men leier har de selvsagt like mye husrelatert som ellers.

 

Eller tenkte du på at det heller ikke blir noe mer eller mindre husarbeid selv om barnet betaler husleie til foreldrene? Det bestrider jeg heller ikke.

 

Lady_A viser til at man i vedkommendes familie hjelper hverandre og ikke driver med sånt tull som å kreve penger av hverandre. Av andre har dette blitt sammenlignet med å "overføre verdier" på samme måte som en eventuell husleie.

 

Så spørsmålet mitt er da; kan et barn som bor hjemme og blir avkrevd penger av sine foreldre da nekte å "hjelpe til" slik som man i Lady_A's eksempel gjør i familier, da husleien er den tilsvarende "verdioverføring", og for eksempel kun forholde seg til lovfestede rettigheter og plikter som ordinær leietaker, eller forventes det at barnet "selvsagt" også hjelper foreldrene i hjemmet slik som man gjør i gode familier?

 

Og da tenker jeg ikke på ting som å vaske sine egne klær eller lage sin egen mat/rydde sitt eget rom, men alt annet som heller mer mot å hjelpe foreldrene med deres oppgaver.

 

Og som en sidenote så jeg at noen poengterte at hvis sønnen bare brukte penger på festing og tull, da var det mye greiere å kreve husleie. Noe som også er sludder. Hva sønnen bruker sine egne penger på er kun vedkommendes problem. Da vil sønnen i så fall, til tross for at familien lar han bo gratis og gir muligheten til å bygge opp egenkapital, kastet bort denne muligheten. Å kreve husleie på grunn av at man ikke liker hva barnet bruker penger på blir bare moralisme.

[Gjest Bruker-292501]

Selvfølgelig skal han betale husleie, om han nekter så bare minn han på at vist han skal flytte til egen leilighet må han betale for strøm, leie, mat, internet regning osv og at han er heldig som fortsatt for bo hjemme)

[Scriptgutten]

Selvfølgelig skal han betale husleie

 

Jeg er ikke enig. Om noen burde punge ut, så burde faktisk foreldrene gi en hjelpende hånd, istedenfor å kreve. Barnas oppgave er å gjøre seg fortjent til pengene.

 

Edit: for å tilføye noe, det kan godt være det virker litt lite saklig at jeg som kan defineres som "barnet" her skal uttale meg om hva som er riktig å gjøre som "foreldre", men jeg gjør likevel et forsøk på å høres troverdig og saklig ut nå.

 

Sannheten er at dersom det kreves husleie som ikke spares opp og gis som belønning til barna senere, vil denne lille fillesaken om noen små tusenlapper nå, forsterkes over tid, og vil faktisk kunne avgjøre om barnet får et bra liv med romslig økonomi i forhold til alderen, eller om barnet vil leve et fattig liv, og alltid henge etter, uten å ha råd til å kjøpe sitt eget. Etterhvert som boligprisene øker, blir det vanskeligere å spare, og man må leie leilighet i mellomtiden, slik at man har en ond sirkel gående.

 

Da er spørsmålet om det faktisk er så verdt å ta fra barna noen tusenlapper tidlig i livet, for disse små tusenlappene kan potensielt doble seg til flere hundretusener for barna senere hvis de investeres riktig. Den dagen jeg har barn som går i full jobb, vet jeg ihvertfall hva jeg skal gjøre.

Endret 4. desember 2013 av Scriptgutten

[osmoen]

Jeg synes ikke 2-3000 i måneden er for mye forlangt fra en sønn som er i full jobb. Dersom det vil redusere dine bekymringer for egen økonomisk situasjon må det være helt greit. Det er noe annet å bo hjemme hos to foreldre som enebarn enn å være tre barn hos én forelder. Det er heller ikke noe galt i at sønnen din får en forståelse for at ting koster før han havner i boligmarkedet selv.

[Gjest Bruker-292501]

 

Jeg er ikke enig. Om noen burde punge ut, så burde faktisk foreldrene gi en hjelpende hånd, istedenfor å kreve. Barnas oppgave er å gjøre seg fortjent til pengene.

 

Edit: for å tilføye noe, det kan godt være det virker litt lite saklig at jeg som kan defineres som "barnet" her skal uttale meg om hva som er riktig å gjøre som "foreldre", men jeg gjør likevel et forsøk på å høres troverdig og saklig ut nå.

 

Sannheten er at dersom det kreves husleie som ikke spares opp og gis som belønning til barna senere, vil denne lille fillesaken om noen små tusenlapper nå, forsterkes over tid, og vil faktisk kunne avgjøre om barnet får et bra liv med romslig økonomi i forhold til alderen, eller om barnet vil leve et fattig liv, og alltid henge etter, uten å ha råd til å kjøpe sitt eget. Etterhvert som boligprisene øker, blir det vanskeligere å spare, og man må leie leilighet i mellomtiden, slik at man har en ond sirkel gående.

 

Da er spørsmålet om det faktisk er så verdt å ta fra barna noen tusenlapper tidlig i livet, for disse små tusenlappene kan potensielt doble seg til flere hundretusener for barna senere hvis de investeres riktig. Den dagen jeg har barn som går i full jobb, vet jeg ihvertfall hva jeg skal gjøre.

Man må forbedre seg på til når man skal flytte for seg selv og betale egen husleie, vist man ikke gjør det vil det komme som et realityshock når man først flytter og innser

[Xprez]

Det høres urimelig ut å måtte betale husleie for å bo hos sine egne foreldre. Men kanskje de gjør det for at du skal bli mer selvstendig og finne deg et eget sted å bo

Forklar meg hvorfor? når man er 18+ så er man myndig og når han er i full jobb å ikke i skole så er det da på sin plass at en fullt oppegående mann bidrar i husholdningen hvis ikke så kan han jo bare finne seg en hybelleilighet å flytte ut.

[martin1d]

Jeg mener iallefall at det er helt greit at foreldre krever litt penger eller at de vil at du skal spare, men beløpet skal ikke være slik at foreldrene tjener på det men at de istedenfor ikke går like mye i minus for å ha deg der.

men beløpet bør ikke være noe høyere enn sånn 3000 kroner.

[Hjemlengsel]

 

Du får ikke meg til å endre mening om dette. Det er totalt lavmål å kreve penger av sine egne barn. Jeg respekterer at andre har andre meninger om ting, men jeg har ikke respekt for foreldre som gjør sånt. Og nei, det svekker drastisk all mulighet til å bygge seg opp egenkapital. Å leie ut boareal for penger hører hjemme i business, ikke i noe som skal ha rett til å kalle seg familie.

 

Det har aldri falt deg inn at når du er 18 er du ikke noe selvskrevet medlem av familen lengre, men en person som er blitt klar for å stifte din egen husholdning og din egen familie? Det er derfor man blir noe som kalles "myndig". Dette betyr at foreldrenes myndighet og styringsrett over ditt liv oppheves - og det betyr også at foreldrens ansvar for å skaffe deg mat i munnen, klær på kroppen og tak over hodet oppheves. En myndig person forventes å sørge for sine egne behov så lenge vedkommende er fysisk i stand til å sørge for dem. (Det er i så måte kanskje verdt å notere seg en dansk skikk - den danske hverdag og kultur er ikke veldig ulik den norske: I Danmark er det slett ikke uvanlig at unge fratas husnøkkelen på 18-årsdagen. Det er synlig tegn på at de er myndige og derfor ikke lengre automatisk en del av huset, men gjester der så lenge foreldrene ønsker det?)

Ellers ser jeg klart din oppfatning, men du begrunner visst ikke hvorfor du mener den er riktig? Husk at dette er et diskusjonsforum og ingen skrikekonkurranse, og i diskusjoner pleier man å begrunne sine synspunkter. Dersom man da har passert nivået "barnslig". Skulle det være en slik person som ikke eier respekt for andre som opptrer annerledes enn vedkommende ønsker, så vektlegger jeg den respektmangelen lite. Det gjorde jeg også da våre barn var to år og fortalte hvilke forferdelige foreldre de hadde som ikke ville adlyde dem og hvor lite respekt de hadde for slike foreldre.

 

Etter mitt syn er det aldeles ikke noe lavmål å kreve penger av sine egne barn - det kan faktisk godt være et større lavmål å la være. Den som vil være med på å nyte det godet et godt felles familehjem skal også yte for at dette hjemmet fortsatt skal være et godt felles familiehjem og fortsatt skal være et gode. Den plikten har i prinsipp sjøl et barn fra det stort nok til å kunne yte noe som helst. Nå er det så absolutt begrenset hva f eks en niåring kan yte for å vedlikeholde et slikt hjem, men også niåringen har plikt til å yte så langt dette er mulig: Gjennom alt fra å rydde og gjøre reint på sitt eget rom via å sørge for en viss andel av borddekking og oppvask (evt fylling/tømming/kjøring av oppvaskmaskin) til å sørge for at bossposene finner veien fra oppvaskbenkskapet til bossbeholderne. Å forlange at niåringen skal yte økonomisk er derimot urimelig og etter norsk lov også ulovlig (med noen unntak - faktisk!)

 

Når den niåringen er blitt dobbelt så gammel og har nådd sin myndighetsalder er det derimot fullstendig rimelig å forlange ytelser også på det området dersom denne attenåringen er i en situasjon hvor han/hun kan yte noe økonomisk. Noe som kan være ytterst vanskelig dersom 18-åringen er skoleelev/student, har noe å bidra med på dette feltet og bruker minst like mye tid på dette prosjektet som foreldrene bruker på sine arbeidsplasser. Kanskje klarer 18-årigen da med et nødskrik å skaffe seg et tilsku dd til lommepenger slik at lån i lånekassen kan unngås, kanskje klarer han ikke engang det og må ta opp lån for å dekke det behovet. I et slikt tilfelle kan man diskutere i hvilken grad det skal ytes økonomisk til en felles husholdning.

 

Er 18-åringen derimot i fullt arbeid skal han/hun yte presis like mye til "prosjekt felles hjem" som sine foreldre og evt andre søsken i tilsvarende situasjon, og av en meget enkel grunn: Det er også hans/hennes felles hjem og med det også hans/hennes medansvar å opprettholde dette felles hjemmet. En ytelse som ikke bare gjelder kvadratmeter eget værelse, men også andel av andre værelser med bruksrett til, oppvarming av dette, felles innhold i på fat og gryter og kjøleskap, felles tilgang på TV, telefon, breibånd, vaskemaskin, tørketrommel osv osv. Kort sagt: Sin brøk/part av de utgiftene som er felles og som ikke den enkelte avgjør suverent sjøl, uten å stå til ansvar for andre i forhold til.

 

Noen slik tanke er ikke "business". Business driver man for å få økonomisk overskudd, og drift av "Andelslaget Felles Hjem" er det sikreste underskuddsforetak i økonomisk sammenheng man kan forestille seg. Å ikke praktisere en slik tanke er derimot å forsømme et vesentlig bidrag i den oppdragelsesplikt som foreldre har for sine barn før de flytter hjemmefra - la dem få en porsjon praktisk erfaring i hva som kreves av innsats for å drive et felles hjem, både hva gjelder hard valuta og praktisk arbeid. En forsømmelse alt for mange barn/unge i Norge utsettes for i dag. Merkelig ungdom som går glipp av denne erfaringen under sine foreldres ledelse får sjokk når de (omsider) oppdager disse omkostningene i praktisk hverdag? Merkelig de krangler med ektefelle/samlever om dette så bustene flyr når de plutselig må ta ansvar for prosjektet oppdager virkelighetens verden?

 

Nei, TS: Krev frimodig inn en rimelig andel av "drift felles hjem" hvor både dine inntekter/forpliktelser og den unges inntekter/forpliktelser hensyntas, og hvor den unge sitter igjen med noenlunde det samme som deg sjøl som "lommepenger" som fritt kan brukes til helse/klær/hobbyer/fornøyelser/---- (Om du vil: Sett evt noe av dette til f eks etableringshjelp for den unge uten at den unge vet det og tilby dette senere når den unge etablerer seg sjøl som et rentefritt lån. Et lån som ikke forfaller før den unge har begrenset sin gjeld og dermed evne til å betale tilbake eller når den unge begynner å vise gjennom sin livsførsel at han/hun åpenbart har fått råd til å betale tilbake.) Etterpå er det opp til den unge å avgjøre om han synes dette er urimelig og i så fall skaffe seg sitt eget hjem. Noe man forlengst er moden til som 19-åring i fullt arbeid og som også foreldre må respektere dersom den unge ser som mer formålstjenlig og velger. Da opptrer du som far som tar ansvar for barnets ve og vel inntil barnet flytter hjemmefra.

[€uropa]

Jeg har en kompis på 19 år som bor hjemme og jobber fulltid som elektrikerlærling. Foreldrene hans har det ikke vanskelig økonomisk. Jeg vet ikke akkurat hvor mye han får utbetalt, men det er vesentlig mer enn studielånet mitt på 7000 kroner i måneden. Han betaler 2500 kroner i måneden og får da bo og spise så mye han vil hjemme. Jeg betaler 3800 kroner bare i husleie og selv jeg klarer å spare penger, så da klarer han det også hvis han vil. Med tanke på at kompisen min har de pengene han trenger og at han helt sikkert koster mer enn 2500 kroner å ha hjemme, synes jeg ikke at det er urimelig mye og det gjør ikke han heller.

[Rosanes]

Mye fornuft i det du skriver! Takk

 

 

Det har aldri falt deg inn at når du er 18 er du ikke noe selvskrevet medlem av familen lengre, men en person som er blitt klar for å stifte din egen husholdning og din egen familie? Det er derfor man blir noe som kalles "myndig". Dette betyr at foreldrenes myndighet og styringsrett over ditt liv oppheves - og det betyr også at foreldrens ansvar for å skaffe deg mat i munnen, klær på kroppen og tak over hodet oppheves. En myndig person forventes å sørge for sine egne behov så lenge vedkommende er fysisk i stand til å sørge for dem. (Det er i så måte kanskje verdt å notere seg en dansk skikk - den danske hverdag og kultur er ikke veldig ulik den norske: I Danmark er det slett ikke uvanlig at unge fratas husnøkkelen på 18-årsdagen. Det er synlig tegn på at de er myndige og derfor ikke lengre automatisk en del av huset, men gjester der så lenge foreldrene ønsker det?)

Ellers ser jeg klart din oppfatning, men du begrunner visst ikke hvorfor du mener den er riktig? Husk at dette er et diskusjonsforum og ingen skrikekonkurranse, og i diskusjoner pleier man å begrunne sine synspunkter. Dersom man da har passert nivået "barnslig". Skulle det være en slik person som ikke eier respekt for andre som opptrer annerledes enn vedkommende ønsker, så vektlegger jeg den respektmangelen lite. Det gjorde jeg også da våre barn var to år og fortalte hvilke forferdelige foreldre de hadde som ikke ville adlyde dem og hvor lite respekt de hadde for slike foreldre.

Etter mitt syn er det aldeles ikke noe lavmål å kreve penger av sine egne barn - det kan faktisk godt være et større lavmål å la være. Den som vil være med på å nyte det godet et godt felles familehjem skal også yte for at dette hjemmet fortsatt skal være et godt felles familiehjem og fortsatt skal være et gode. Den plikten har i prinsipp sjøl et barn fra det stort nok til å kunne yte noe som helst. Nå er det så absolutt begrenset hva f eks en niåring kan yte for å vedlikeholde et slikt hjem, men også niåringen har plikt til å yte så langt dette er mulig: Gjennom alt fra å rydde og gjøre reint på sitt eget rom via å sørge for en viss andel av borddekking og oppvask (evt fylling/tømming/kjøring av oppvaskmaskin) til å sørge for at bossposene finner veien fra oppvaskbenkskapet til bossbeholderne. Å forlange at niåringen skal yte økonomisk er derimot urimelig og etter norsk lov også ulovlig (med noen unntak - faktisk!)

 

Når den niåringen er blitt dobbelt så gammel og har nådd sin myndighetsalder er det derimot fullstendig rimelig å forlange ytelser også på det området dersom denne attenåringen er i en situasjon hvor han/hun kan yte noe økonomisk. Noe som kan være ytterst vanskelig dersom 18-åringen er skoleelev/student, har noe å bidra med på dette feltet og bruker minst like mye tid på dette prosjektet som foreldrene bruker på sine arbeidsplasser. Kanskje klarer 18-årigen da med et nødskrik å skaffe seg et tilsku dd til lommepenger slik at lån i lånekassen kan unngås, kanskje klarer han ikke engang det og må ta opp lån for å dekke det behovet. I et slikt tilfelle kan man diskutere i hvilken grad det skal ytes økonomisk til en felles husholdning.

 

Er 18-åringen derimot i fullt arbeid skal han/hun yte presis like mye til "prosjekt felles hjem" som sine foreldre og evt andre søsken i tilsvarende situasjon, og av en meget enkel grunn: Det er også hans/hennes felles hjem og med det også hans/hennes medansvar å opprettholde dette felles hjemmet. En ytelse som ikke bare gjelder kvadratmeter eget værelse, men også andel av andre værelser med bruksrett til, oppvarming av dette, felles innhold i på fat og gryter og kjøleskap, felles tilgang på TV, telefon, breibånd, vaskemaskin, tørketrommel osv osv. Kort sagt: Sin brøk/part av de utgiftene som er felles og som ikke den enkelte avgjør suverent sjøl, uten å stå til ansvar for andre i forhold til.

Noen slik tanke er ikke "business". Business driver man for å få økonomisk overskudd, og drift av "Andelslaget Felles Hjem" er det sikreste underskuddsforetak i økonomisk sammenheng man kan forestille seg. Å ikke praktisere en slik tanke er derimot å forsømme et vesentlig bidrag i den oppdragelsesplikt som foreldre har for sine barn før de flytter hjemmefra - la dem få en porsjon praktisk erfaring i hva som kreves av innsats for å drive et felles hjem, både hva gjelder hard valuta og praktisk arbeid. En forsømmelse alt for mange barn/unge i Norge utsettes for i dag. Merkelig ungdom som går glipp av denne erfaringen under sine foreldres ledelse får sjokk når de (omsider) oppdager disse omkostningene i praktisk hverdag? Merkelig de krangler med ektefelle/samlever om dette så bustene flyr når de plutselig må ta ansvar for prosjektet oppdager virkelighetens verden?

Nei, TS: Krev frimodig inn en rimelig andel av "drift felles hjem" hvor både dine inntekter/forpliktelser og den unges inntekter/forpliktelser hensyntas, og hvor den unge sitter igjen med noenlunde det samme som deg sjøl som "lommepenger" som fritt kan brukes til helse/klær/hobbyer/fornøyelser/---- (Om du vil: Sett evt noe av dette til f eks etableringshjelp for den unge uten at den unge vet det og tilby dette senere når den unge etablerer seg sjøl som et rentefritt lån. Et lån som ikke forfaller før den unge har begrenset sin gjeld og dermed evne til å betale tilbake eller når den unge begynner å vise gjennom sin livsførsel at han/hun åpenbart har fått råd til å betale tilbake.) Etterpå er det opp til den unge å avgjøre om han synes dette er urimelig og i så fall skaffe seg sitt eget hjem. Noe man forlengst er moden til som 19-åring i fullt arbeid og som også foreldre må respektere dersom den unge ser som mer formålstjenlig og velger. Da opptrer du som far som tar ansvar for barnets ve og vel inntil barnet flytter hjemmefra.

[Red Frostraven]

Vi tar godt vare på på våre egne vi og, det kan jeg forsikre deg. Dét er nok et av områdene hvor forskjellige kulturer ikke differerer så mye.

Så kan vi være uenige om enkelte ting.. Jeg mener i motsetning til deg at det er sunt for unge mennesker å på en kanskje symbolsk måte lære seg å ta litt ansvar.

 

Nordmenn er iskalde, og ikke bare ovenfor fremmede.

 

Fasade og luksuskonsum er viktigere enn kjøtt og blod -- med mindre nevnte kjøtt er indrefilét og blodet er rødvin.

 

Jeg er sikker på at graden av kaldhet mellom foreldre og deres barn er mye høyere i Norge enn i de fleste andre land i verden.

[Iguil]

 

Det har aldri falt deg inn at når du er 18 er du ikke noe selvskrevet medlem av familen lengre, men en person som er blitt klar for å stifte din egen husholdning og din egen familie? Det er derfor man blir noe som kalles "myndig". Dette betyr at foreldrenes myndighet og styringsrett over ditt liv oppheves - og det betyr også at foreldrens ansvar for å skaffe deg mat i munnen, klær på kroppen og tak over hodet oppheves. En myndig person forventes å sørge for sine egne behov så lenge vedkommende er fysisk i stand til å sørge for dem. (Det er i så måte kanskje verdt å notere seg en dansk skikk - den danske hverdag og kultur er ikke veldig ulik den norske: I Danmark er det slett ikke uvanlig at unge fratas husnøkkelen på 18-årsdagen. Det er synlig tegn på at de er myndige og derfor ikke lengre automatisk en del av huset, men gjester der så lenge foreldrene ønsker det?)

 

For det første snakker jeg ikke om de tilfeller der man i en familie blir enig om det ene eller andre med fullstendig enighet og fri vilje fra alle parter. For min del må gjerne en familie ha en ordning der foreldre betaler barna sine for at de skal bo hjemme.

 

Jeg vil vel håpe og tro at man fortsatt blir regnet som et fullverdig medlem av familien selv om man er 18. Hvis ikke understreker det bare poenget mitt om kyniskhet og kulde i familier, og kort sagt, lavmålsholdninger.

 

Jeg snakker om tilfeller der foreldre enten rett ut krever eller presser barnet til å gå med å betale husleie for å bo hjemme, og forsåvidt spesielt i den situasjonen der barnet ikke har noen realistisk mulighet til å flytte for seg selv. I Norge blir man normalt sett 18 mens man enda er midt i videregående (enten 2. semester VG2, eller 1. semester VG1), og det er ingen realisme i å si at 18-årsdagen har noen vesentlig betydning.

 

Hva man gjør i Danmark er forsåvidt uinteressant, men dersom det du beskriver stemmer er jeg glad for at jeg ikke har vokst opp i Danmark for å si det sånn. Hva slags foreldre er det som lar barnet sitt få et inntrykk av å leve på nåde? Som sagt, lavmål.

 

 

Ellers ser jeg klart din oppfatning, men du begrunner visst ikke hvorfor du mener den er riktig? Husk at dette er et diskusjonsforum og ingen skrikekonkurranse, og i diskusjoner pleier man å begrunne sine synspunkter. Dersom man da har passert nivået "barnslig". Skulle det være en slik person som ikke eier respekt for andre som opptrer annerledes enn vedkommende ønsker, så vektlegger jeg den respektmangelen lite. Det gjorde jeg også da våre barn var to år og fortalte hvilke forferdelige foreldre de hadde som ikke ville adlyde dem og hvor lite respekt de hadde for slike foreldre.

 

Jeg regner med at en god del vil være uenig med meg uansett. Dette er og blir min personlige mening. Igjen vil jeg presisere at jeg ikke snakker om situasjoner der begge parter er fullt ut enige uten noe form for tvang eller press.

 

For det første vil et krav om penger redusere barnets egen økonomi, først og fremst i forhold til sparing til bolig senere. Dette med mindre 100% av husleien blir satt inn på en egen sparekonto for nettopp senere egenkapital til bolig.

 

For det andre; i en familie skal man hjelpe hverandre. Hva slags familie er det som har utstrakt bruk av pengekrav og tvang mot sine egne slektninger, og til og med sine egne barn? Betingelsesløs kjærlighet? Yeah right... Som far hadde jeg selvfølgelig med glede forsørget mitt eget barn, ikke begynt med pengekrav av prinsipp og en eller annen syk forventning i samfunnet. Jeg vil for øvrig ikke legge opp min barneoppdragelse etter hva samfunnet forventer generelt, men det er nå en annen sak.

 

Og; foreldrene eier et hus. Barnet er i en etableringsfase uten særlig med ben å stå på. Det er foreldrene som er den sterke parten her, og som den sterke part hjelper man de man er glad i. Hvis man mener man skal ha rett til å påstå det.

 

Selv om barnet betaler og forsåvidt har det bra, har jeg ikke vanskelig for å se for meg at noe slikt vil skape spenninger og kulde innad i familien.

 

 

 

Etter mitt syn er det aldeles ikke noe lavmål å kreve penger av sine egne barn - det kan faktisk godt være et større lavmål å la være. Den som vil være med på å nyte det godet et godt felles familehjem skal også yte for at dette hjemmet fortsatt skal være et godt felles familiehjem og fortsatt skal være et gode. Den plikten har i prinsipp sjøl et barn fra det stort nok til å kunne yte noe som helst. Nå er det så absolutt begrenset hva f eks en niåring kan yte for å vedlikeholde et slikt hjem, men også niåringen har plikt til å yte så langt dette er mulig: Gjennom alt fra å rydde og gjøre reint på sitt eget rom via å sørge for en viss andel av borddekking og oppvask (evt fylling/tømming/kjøring av oppvaskmaskin) til å sørge for at bossposene finner veien fra oppvaskbenkskapet til bossbeholderne. Å forlange at niåringen skal yte økonomisk er derimot urimelig og etter norsk lov også ulovlig (med noen unntak - faktisk!)

 

Å ta en oppvask er etter mitt syn vidt forskjellig fra det å betale husleie, men har registrert at noen har ment at oppvask også er en "økonomisk transaksjon". I så fall må vel et barn som blir avkrevd husleie kunne nekte en hver form for husarbeid og hjelp, men det er en annen sak.

 

Det går fint an å lære barnet sitt om verdien av penger, det å yte i et fellesskap og alt det der uten å flå det. Hva med (veldig grovt skissert) å tidlig få barnet med på en spareavtale, der man som 9-åring kanskje setter av en 50-lapp av lommepengene hver uke til sparekonto, og så etter hvert mer jo eldre man blir osv.? Mye bedre enn pengekrav, og man får inn spareholdning tidlig.

 

 

Når den niåringen er blitt dobbelt så gammel og har nådd sin myndighetsalder er det derimot fullstendig rimelig å forlange ytelser også på det området dersom denne attenåringen er i en situasjon hvor han/hun kan yte noe økonomisk. Noe som kan være ytterst vanskelig dersom 18-åringen er skoleelev/student, har noe å bidra med på dette feltet og bruker minst like mye tid på dette prosjektet som foreldrene bruker på sine arbeidsplasser. Kanskje klarer 18-årigen da med et nødskrik å skaffe seg et tilsku dd til lommepenger slik at lån i lånekassen kan unngås, kanskje klarer han ikke engang det og må ta opp lån for å dekke det behovet. I et slikt tilfelle kan man diskutere i hvilken grad det skal ytes økonomisk til en felles husholdning.

 

Er 18-åringen derimot i fullt arbeid skal han/hun yte presis like mye til "prosjekt felles hjem" som sine foreldre og evt andre søsken i tilsvarende situasjon, og av en meget enkel grunn: Det er også hans/hennes felles hjem og med det også hans/hennes medansvar å opprettholde dette felles hjemmet. En ytelse som ikke bare gjelder kvadratmeter eget værelse, men også andel av andre værelser med bruksrett til, oppvarming av dette, felles innhold i på fat og gryter og kjøleskap, felles tilgang på TV, telefon, breibånd, vaskemaskin, tørketrommel osv osv. Kort sagt: Sin brøk/part av de utgiftene som er felles og som ikke den enkelte avgjør suverent sjøl, uten å stå til ansvar for andre i forhold til.

 

Det er fortsatt ikke et likeverdig forhold. 18-åringen eier ikke huset. 18-åringen har ingen rettigheter i forhold til bopel. Barna i en familie skal såvisst ikke yte like mye til "prosjekt felles hjem" som foreldre. Det er foreldrene som eier huset, og som har det faktiske ansvaret for drift og vedlikehold av dette, slik man har for sine egne eiendeler. Det er ingenting i rollen til barnet som er endret fra f.eks. 14 til 18 år.

 

Det kan vel ikke akkurat sies å være hans/hennes felles hjem når du tidligere gjør et poeng av at man som 18,00000 år ikke har noen rettigheter mer, og er gjest på nåde.

 

Ellers er ikke poenget å være urimelig i forhold til å hjelpe til med daglige oppgaver, oppvask, snømåking eller hva det nå måtte være. Poenget er at 18-åringen aldri har samme rolle og ansvar for boligen som sine foreldre.

 

 

Noen slik tanke er ikke "business". Business driver man for å få økonomisk overskudd, og drift av "Andelslaget Felles Hjem" er det sikreste underskuddsforetak i økonomisk sammenheng man kan forestille seg. Å ikke praktisere en slik tanke er derimot å forsømme et vesentlig bidrag i den oppdragelsesplikt som foreldre har for sine barn før de flytter hjemmefra - la dem få en porsjon praktisk erfaring i hva som kreves av innsats for å drive et felles hjem, både hva gjelder hard valuta og praktisk arbeid. En forsømmelse alt for mange barn/unge i Norge utsettes for i dag. Merkelig ungdom som går glipp av denne erfaringen under sine foreldres ledelse får sjokk når de (omsider) oppdager disse omkostningene i praktisk hverdag? Merkelig de krangler med ektefelle/samlever om dette så bustene flyr når de plutselig må ta ansvar for prosjektet oppdager virkelighetens verden?

 

Det er lite sannsynlig at kostnadene med å huse en 17,9-åring plutselig endrer seg fordi barnet runder 18. Så lenge foreldrene ikke har noe økonomiske problemer med å forsørge barnet blir det "business" å kreve penger.

 

Jeg har allerede nevnt dette over, men jeg mener det fint er mulig å både få inn pengevett og gode holdninger i forhold til husdrift og felles bidrag uten pengekrav.

 

Personlig har jeg aldri betalt "husleie" i de perioder jeg har bodd hos familiemedlemmer, og jeg klarte fint overgangen til egen bopel uten noe problemer. I min familie har vi en felles forståelse av at man hjelper hverandre i en familie.

 

 

Nei, TS: Krev frimodig inn en rimelig andel av "drift felles hjem" hvor både dine inntekter/forpliktelser og den unges inntekter/forpliktelser hensyntas, og hvor den unge sitter igjen med noenlunde det samme som deg sjøl som "lommepenger" som fritt kan brukes til helse/klær/hobbyer/fornøyelser/---- (Om du vil: Sett evt noe av dette til f eks etableringshjelp for den unge uten at den unge vet det og tilby dette senere når den unge etablerer seg sjøl som et rentefritt lån. Et lån som ikke forfaller før den unge har begrenset sin gjeld og dermed evne til å betale tilbake eller når den unge begynner å vise gjennom sin livsførsel at han/hun åpenbart har fått råd til å betale tilbake.) Etterpå er det opp til den unge å avgjøre om han synes dette er urimelig og i så fall skaffe seg sitt eget hjem. Noe man forlengst er moden til som 19-åring i fullt arbeid og som også foreldre må respektere dersom den unge ser som mer formålstjenlig og velger. Da opptrer du som far som tar ansvar for barnets ve og vel inntil barnet flytter hjemmefra.

 

Det er vel i og for seg meningsløst å diskutere noe videre, så det blir vel med dette svaret. Jeg har vel egentlig liten tro på at så veldig mange vil være enig med meg, her er det "tough love" og kynisme som gjelder, forkledd som å "lære barnet om økonomi/selvstendighet", men det får så være, jeg forandrer ikke mening. Får TS og sønn en felles enighet uten tvang eller press; kjør på. Hvis ikke er det etter mitt syn lavmål å kreve penger av sin egen sønn.

 

Og igjen, det går fint an å lære om pengevett osv. uten "husleie".

Endret 8. desember 2013 av Iguil

[covah]

 

Nordmenn er iskalde, og ikke bare ovenfor fremmede.

 

Fasade og luksuskonsum er viktigere enn kjøtt og blod -- med mindre nevnte kjøtt er indrefilét og blodet er rødvin.

 

Jeg er sikker på at graden av kaldhet mellom foreldre og deres barn er mye høyere i Norge enn i de fleste andre land i verden.

 

Snakk om å gre alle over en kam.

Hadde du skrevet noe annet enn "nordmenn" (la oss si "afrikanere" eller "pakistanere"), hadde nok mange reagert svært negativt på det du skrv.