Sliter med depresjon

[AnonymDiskusjon]

Har time hos psykolog om en måned, men det er lenge til og jeg føler for å lufte tankene mine. Kort sagt så har jeg vært deprimert en god stund, flere år, og i det siste har jeg opplevd en stor forbedring av livssituasjonen min, noe som overraskende nok har ført til en forverring av depresjonen.

 

Først litt om mitt livet mitt for de interesserte (bare å hoppe over hvis du ikke føler for å lese alt):

Jeg har opplevd mye motgang opp i gjennom. Vokste opp i et lite bondesamfunn og ble mobbet mye på barneskolen, og fikk derfor ingen venner. Vi flyttet etterhvert til en større by, hvor jeg til alt overmål klarte å få én venn, som var like mye einstøing som meg. Han nøt godt av venneforholdet vårt og ble mer sosial etter hvert som årene gikk, mens jeg stod på stedet hvil. Utover videregående begynte han å sortere vennene sine etter både inntekt og politiske synspunkter, og han syntes vel ikke jeg var noe å spare på mer. Vi mistet etter hvert kontakten helt, det er i dag rundt fire år siden jeg snakket med ham sist. Han var den eneste vennen jeg hadde gjennom 13 års skolegang.

Jeg gjorde ikke så bra på videregående, og slet mye med karakterer som skulle gjøre det vanskelig for meg å komme inn på høyere utdanning. Mer om dette senere.

Familien min har aldri vært rik, og moren min mistet jobben og faren min døde omtrent på samme tid, noe som ødela min mor psykisk. Det gikk nedover økonomisk for familien da hun ikke orket å lete etter en ny jobb. Jeg har alltid drømt om å reise, men det sier jo seg selv at en alenemor uten jobb ikke kan ta med barna på ferie så altfor ofte. Etter hvert begynte hun også å favorisere min søster over meg. Jeg kunne få skylden for ting som hadde skjedd der hvor kun min søster var tilstede. Det høres kanskje ikke så brutalt ut, men forestill deg et helt liv i en slik situasjon. Det eneste man trenger å vite om min søster er at hun ikke er i stand til å føle medfølelse for andre, og at hun mobbet meg like mye hjemme som jeg til tider ble på skolen. Det var i denne perioden jeg og min venn begynte å gli fra hverandre. Det var altså meg, helt alene, uten noen som ville meg vel, og jeg tror det var rundt disse tider jeg ble alvorlig deprimert. Jeg begynte å slite med selvmordstanker. Jeg ble mer bevisst på at jeg var overvektig, og prøvde å begynne å trene, uten altfor stort hell.

 

Mitt første lyspunkt på lenge var da jeg dro inn til førstegangstjenesten for et par år siden. Jeg ble mindre sjenert, og fikk åpnet meg mer opp sosialt, og i stor grad var dette et positivt år, selv om det også her fantes mennesker som likte å plage de som var svakere enn en selv. Jeg klarte imidlertid verken å få noen venner som jeg holdt kontakten med etter jeg dimmet, eller bruke førstegangstjenesten som et springbrett inn til en karriere i Forsvaret, som jeg ønsket på den tiden. I ettertid har jeg fått et mindre positivt syn på Forsvaret, så sistnevnte punkt var kanskje liksågreit, men jeg dimmet altså tilbake til det samme miljøet jeg ønsket å unnslippe, alene med min mor og min søster.

 

 

Etter førstegangstjenesten flyttet familien til et nytt bondehøl i et av vårt lands mindre siviliserte fylker. Jeg fikk en jobb med en sjef som så på arbeidsmiljøloven som dasspapir. Jeg satt fast i en sump, uten noe lys i enden av tunnelen. De få karrieredrømmene jeg hadde ble brutalt knust av et lunkent snitt fra videregående. Allikevel finner jeg plutselig et studium jeg virkelig kunne tenke meg hvor poenggrensen ikke er så altfor høy. Jeg søkte, og kom inn nå i høst.

 

Jeg har altså kommet inn på drømmestudiet. Jeg flytter for meg selv til en av landets større byer. Jeg får venner. Framtidsplanene ser lysere ut enn de har gjort så langt i hele mitt liv. Allikevel er jeg mer deprimert nå enn jeg var for et år siden.

 

Jeg skjønner det ikke. Mer eller mindre alle faktorer som gjorde meg deprimert før i tiden er borte, og erstattet med ting jeg har drømt om siden jeg gikk på ungdomsskolen. Allikevel føler jeg ingen glede over gledelige ting. Ting som gjorde meg glad for et år siden gir meg ingenting nå! Jeg orker av og til knapt å gjøre lekser, selv om jeg elsker faget og ligger an til å gjøre det bra på eksamen. Jeg sliter fortsatt med overvekt, men nå når jeg endelig sitter med makten til å forandre noe, klarer jeg det ikke. Som nevnt har jeg alltid drømt om å reise, og nå har jeg ikke mindre enn to eksotiske reiser, en av dem med venner fra klassen, på tapetet, men å tenke på det gir meg lite glede. Jeg tenker mye på ting som har skjedd før, og sliter med å sove. Jeg prøver å fokusere på at jeg faktisk lever et bra liv nå, men det hjelper ikke.

 

Noen tips til noe jeg kan gjøre? Noen som har vært borti noe lignende og kommet seg gjennom det?

 

Takker for svar.

Anonymous poster hash: 9a8b8...26f

[Manus70000]

Det er utrolig vanskelig å si, men du burde nok prøve å fylle opp fritiden din med mest mulig slik at du ikke rekker å tenke så mye på dette! Meld deg inn på treningsenteret, snakk med noen der, feks spør om de kan sikkre deg osv. og etterhvert blir dette en treningskamerat! Det fungerer. Da har du ihvertfall noe du kan holde på med. Ellers så kan jeg anbefalle å lære deg et instrument, lese bøker om livet, kanskje dra på ferie osv. Bare ikke mist motet.