Veien til medisinstudiet

[Mawese]

Hei.

 

Jeg er en 22 år gammel gutt som har bestemt meg for å ta medisinstudiet, men vet ikke helt hva den beste veien for å komme inn på studiet er, da det er mange veier å velge.

 

Litt om bakgrunnen min:

 

På vgs tok jeg en yrkesfaglig utdannelse med generell studiekompetanse. Har ikke mer enn 4.0 i snitt derifra.

Har tatt førstegangstjenesten, så har fått 2 tilleggspoeng.

Jeg har tatt realfagskurs (matematikk R1+R2 og fysikk 1), men fagene er kun godkjent for ingeniørstudier (ingen tilleggspoeng her tror jeg).

Går for øyeblikket første året på byggingeniør.

 

 

Jeg har mest lyst til å ta medisinstudiet i Norge, men tror dette kan bli vanskelig å realisere. I så fall må jeg vel gjøre det på denne måten:

 

Øke snittet fra videregående ved å ta opp de 6 fagene som går under 23/5-regelen, samt ta opp realfagene som kreves (matematikk R1, fysikk 1 og kjemi 1+2). Jeg tror dette kan bli hardt, og at jeg i så fall må fordele det på 2 år. Jeg får heller ingen alderspoeng før jeg fyller 24 år, noe som gjør at jeg så å si må få 6-er i alle fagene for å komme inn.

 

En annen mulighet er å ta medisinstudiet i utlandet (f. eks. Krakow), og da er kravene litt lavere.

 

En må ha generell studiekompetanse, matematikk R1, fysikk 1 og kjemi 1+2 og minimum karakter 4 i engelsk (jeg har 3). En må også bestå en opptaksprøve med temaene kjemi og biologi (humanbiologidelen fra biologi 1+2). Her kan det bli mye enklere å komme inn, da jeg kun må ta eksamen i disse fagene og bestå opptaksprøven. Jeg tror jeg skal klare det på et halv år, med tanke på at jeg kan matematikk R1 og fysikk 1 ganske godt fra før av.

 

 

Tenker jeg riktig?

Er dette 2 realistiske og fult oppnåelige fremgangsmåter?

I så fall, hvilken er best?

Er det andre og bedre måter?

Kanskje andre land?

Burde jeg droppe ut av byggingeniør-studiet og kun konsentrere meg om fagene jeg skal ta opp, eller burde jeg fullføre året så det ikke blir bortkastet, og i verste fall ha noe å falle tilbake på?

Hva tenker dere? Noen med erfaringer?

 

 

Takk på forhånd

[ZerothLaw]

Jeg var i litt samme båt som deg. Jeg begynte på ingeniørstudiene, men lurte på mulighetene for medisin. Når det gjelder realfagene dine; Jeg var i dialog med UiB angående dette siden jeg også hadde tatt realfagskurs, eller rettere sagt forkurs. Jeg ble fortalt at dette var akseptabelt, så jeg tviler på at du trenger å tenke særlig på disse fagene. Men, poenggrensene for alle universiteter i Norge var vel nå sist litt over 66 poeng. Så med åtte poeng for alder og to poeng fra Forsvaret så må du fortsatt kunne stille med 56 poeng. Det krever at nesten alle fagene fra videregående må tas på nytt med 6 som ny eksamenskarakter, i tillegg til kjemifagene.

 

Eventuelt, dersom du kan dokumentere 5 år med heltidsarbeid eller studier, så kan du ta fagene som kvalifiserer deg innenfor 23/5-regelen. Se Samordna Opptak sine sider for mer info om det. Utdanning i utlandet kan jeg lite om, men da vil jo også skolepenger spille en rolle, og du må være motivert for å bo lenge i utlandet.

 

Jeg er nå på andre året mitt på ingeniørfag, og har slått meg til ro med det. Men det er i seg selv tidvis ganske tunge studier, og du skal ha solid motivasjonsfaktor for å klare å ta så mange fag ved siden av det. Dersom medisin er noe du føler du brenner for, og ingeniøryrket ikke på langt nær kan måle seg, så er det nok sikkert verdt å hoppe av linjen for. Men som 22-åring, og noen år før du kan begynne på medisin, så vil du være 30+ før du kommer deg ut i arbeidslivet, og da kommer jo valget om du vil spesialisere deg i tillegg. Det er ikke meningen å knuse drømmer, men du holder allerede på med en viktig, god utdanning, og da bør det være en virkelig lidenskap som får deg til å endre den veien.

 

Uansett, håper du fikk noe informasjon ut av dette, og uansett hva du velger så må du ha lykke til med utdanning!

[aryastark]

Det er ikke uvanlig at folk bruker mer enn ett år på å ta opp fag for å komme inn på medisin. Det er flere i min klasse som gikk 2 år på sonans, og en gikk faktisk 3 år. Det er også veldig mange på kullet som var 25+ da de startet på studiet, og det er også et par stykker over 40. Det er klart at de eldste vil få veldig få tiår med legearbeid i forhold til de andre, og har startet i seneste laget, men vil ikke si at du er for gammel.

 

Jeg vet ikke om forkurset ditt kan godtas, men jeg ville likevel vurdert å ta disse fagene på nytt om jeg var deg, fordi du har gode kunnskaper i dem fra før, og det da er lettere å få 6.

 

Jeg er veldig glad for at jeg studerer i Norge. Det er veldig greit å få undervisningen på sitt eget morsmål (mange av bøkene er på engelsk), og innen noen emner er det en stor fordel å studere i det landet man skal praktisere (kunnskaper om helsesystemet, hvilke antibiotika som har effekt på de "norske" variantene av bakterier osv). Synes derfor ikke du skal kaste fra deg muligheten til å studere i Norge med en gang. Ei venninne av meg gikk ut av vgs med 3 i snitt, og etter 2 år på sonans kom hun inn på medisin i Tromsø, så det er mulig for deg også om du har god nok motivasjon!

[Stereotypisk bergenser]

Hard work beats talent.

[Futuredoc]

Jeg gikk ut fra vgs med rent snitt på 3,8. Jeg har nå tatt opp fag i 2 år(tredje året nå) og jeg har et rent snitt på 4,9=) Alt er mulig! Jeg prøver selv å komme inn på medisinstudiet i Oslo. Forhåpentligvis kommer jeg inn nå når jeg søker. Jeg vil absolutt anbefale å prøve å komme inn i Norge! Jeg angrer ikke på at jeg begynte å ta opp fag. Jeg gikk fra 2 i kjemi 2 til 5 og 6. Jeg har læringsvanske også! Så alt er mulig =) Prøv å begynn på en av privatistskolene. Det er best! Jeg går selv på en privatistskole=)

 

 

Lykke til!

[Diafragma]

Jeg følte ikke at jeg hadde tid å bruke på å ta opp fag (var 24 når jeg bestemte meg), så jeg tok sentral-europa alternativet. Er nå midt i første året. Det er mindre fame and glory ved å studere her, og vi blir jo i enkelte sammenhenger sett ned på av de norske medisinstudentene i Norge, men jeg studerer medisin fordi jeg ønsker å jobbe som lege, ikke fordi jeg ønsker meg en statusboost. Såklart hadde man sluppet mye stress med flytting, oppholdstillatelser, lånekassestyr og mindreverdighetsstempel hvis man valgte Norge som studiested, men som sagt, jeg hadde ikke tid til å ta opp fag.

 

Så rådet mitt er: Prøv å komme inn i Norge, og få forbedret karakterene dine litt raskt, så du kommer deg i gang om ikke alt for lenge. Tid er en viktig ting. Hvis du føler at det blir vanskelig, og for langdrøyt å holde på slik, bør du søke deg til utlandet. Danmark er et alternativ, men relativt få velger å studere der, antakelig fordi kravene ligger så nært til Norge, dog litt lavere. Tyskland er veldig lurt, hvis du kan tysk (eller tror du kan lære deg det godt). Sentral- og østeuropa er de gjenværende alternativene, og studenter herfra blir i økende grad "godtatt" og anerkjent i det norske systemet. Det henger nok sammen med at skoler med mye nordmenn, i samarbeid med ANSA, AMG, og andre norske grupper/foreninger for norske studenter i utlandet, tar grep og tilpasser (eller legger til kurs/fag/annet) undervisningen, så man er bedre rustet til å møte norske forhold.

 

Mitt inntrykk er at vi i løpet av studiene kommer til å få en svært sterk teoretisk bakgrunn. Det er plusset. Minuset er en åpenbart dårligere erfaring med helsenorge, norsk kotyme, arbeidsmåte og tankegang som lege. Dette tar vi igjen ved å være aktive hospitanter i ferier, eller bruke mentorordningen til NMF, pluss at vi gjerne er avhengige av å jobbe en sommer eller to som stud.med med lisens i tiden før vi avslutter studiene.

 

Ingen tvil, hadde jeg stått med inntaksbrevet til uio i den ene hånda, og et fra et utenlandsk universitet i den andre, ville jeg valgt Norge, glatt. Men, det er på grunn av det sømløse utdanningsløpet, som på alle måter er tilpasset norske forhold, og at jeg ville sluppet å flytte.

 

Samtidig har dét at jeg flyttet hit, gitt meg en "all in" følelse, som gjør meg veldig motivert og studielysten. No way back, så er jo bare å gi alt. Om noen år jobber vi alle side ved side, og det gleder jeg meg veldig til

 

Lykke til!

[Stereotypisk bergenser]

Spørsmålet om tid er noe man må kjenne på selv, jeg tror ikke det har mye å si at man er 23 eller 33 ved studiestart. Noe livserfaring kommer godt med, jeg ser for meg at en nervøs turnuslege som ser ut han var konfirmant helgen før dessverre kan komme til kort i flere sammenhenger. Men "All in"-følelsen er viktig, ellers vil man nok raskt stagnere. Har selv satt av 2 år til å ta opp fag og begynner høsten 2014.

Endret 3. desember 2013 av Stereotypisk bergenser