Barnevernet, hva skal til før de henter ut ett barn?

[medlem-124997]

Selv har jeg ikke unger, og jeg hadde aldri noe med barnevernet å gjøre når jeg var barn selv.
Min eneste relasjon til barnevern er via familier jeg kjenner godt som er blitt fosterforeldre. Det er ett par familier, og ungene var i aldersgruppen 2-12 år når de ble hentet ut.

 

 

En bekjent av meg benytter hver sjanse h*n har til å bashe barnevernet på sosiale medier som feks facebook. Misstenker at vedkommede har vært innblandet med barnevernet selv for mange år siden og at det er derfor.

Men jeg kjenner jeg blir sint når jeg leser det som skrives. Jeg kan forstå at h*n har opplevd barnevernet som en trussel, som kom inn og "ødela" familiefreden. Og vedkommede hevder at h*n har sett at barnevern har kommet inn å hentet ut barn fra familier "uten grunn", kun basert på en enkel bekymringsmelding og en agenda om å "ta" vedkommede.
Her linkes også til blogger og artikler ala denne hvor flere barn som er i barnevernsystemet selv kommenterer at livene deres er ødelagt pga barnetvernet.

Min mening her er at ungene får slike innstillinger til barnevern pga at foreldrene planter det inn i hodene deres. "Barnevernet vil ta deg i fra oss! Barnevernet vil ødelegge oss!" det er klart at ungene begynner å tro på det etterhvert. Og når de begynner å komme i skolealder og blir vanskelige og ha med å gjøre som følge av dette, kan det bli mye trøbbel med at de havner i fosterhjem som ikke klarer hanskes med dem, og dermed flyttes mye på, havner i feil miljøer osv.

 

Det eneste jeg mener Barnevernet gjør feil er at de henter ut ungene for sent. I en av fosterfamiliene jeg kjenner ble ungene hentet ut og satt i beredskapshjem. (Rusmissbruk) Men her hadde jo barnevernet fulgt med over en periode og kunne rykket inn før.
Jeg ønsker ikke å legge ut for mye om detaljer. Det har ikke vært skrevet noe i media om akkurat denne saken, men den er faktisk så grov og ille, at jeg har vanskeligheter for å forestille meg at det kan finnes lignende saker i norge, selv om det helt sikkert gjør det. Det er av typen saker som hadde blitt slått opp stort i media hadde media fått skrive om det.

Noen år senere er disse ungene fortsatt "skadet" etter det de har vært igjennom, men det merkes at de har hatt ett bedre hjem de siste årene. De har begynt å snakke igjen, og oppfører seg på en langt bedre måte enn før.

For foreldrene mener jeg også at det beste er at barnet hentes ut. Fordi det vil være en motivasjon til å ta seg sammen og få orden på livet sitt. En av foreldrene i de forskjellige sakene jeg kjenner til har feks gått inn for å bli rusfri, droppe dårlige venner og er tilbake på skolebenken for å ta fagbrev og få jobb. For hvis vedkommede skikker livet sitt vil h*n få mer kontakt med ungene sine, selv om de aldri kommer til å "reise hjem" igjen.

 

I en annen sak er barnet nesten i tenårene og er blitt matet opp med å ta parti med èn forelder i saken og avsky den andre forelderens nye partner osv. Og barnevernet. Barnevernet er "slemme". Det blir litt det samme som når folk sier til barna sine at "hvis du ikke er snill kommer politimannen å tar deg!" og plutselig blir de som skal ta vare på å beskytte deg noen du frykter og ikke vil ha noe med å gjøre.
Denne saken er ikke i nærheten lik den jeg nevnte tidligere, selv om rus er grunnlaget her også. Fosterfamilie visste hvilket barn de skulle få i over ett år før barnet ble hentet ut. På ett år skjer det mye i hodet til ett barn og ihvertfall i den alderen der. Det var også veldig mye fram og tilbake om søskene skulle skilles eller ikke.

 

Generelt for alle barna er at de er "understimulerte" psykisk og gjerne henger litt etter de andre barna på samme alder når det kommer til skolearbeid osv.
Mange har veldige konsentrasjonsvansker, raseriutbrudd og er veldig opptatte av å være midtpunktet absolutt hele tiden, da de ofte har blitt behandlet som luft i sine biologiske familier. Noen av dem har også angst og mangler forståelse for små ting som vil være opplagt for andre barn på samme alder.
Jo senere ungene er hentet ut, jo vanskeligere er de å ha med å gjøre.

Jeg nekter å kjøpe at barnevernet rykker ut basert på bygdesnakk og plukker meg seg ungene helt uten grunn.

Er det noen som har kjennskap til regelverket og vet hvor mye som faktisk skal til? Jeg vil tippe det er snakk om ett visst antall varsler, legetimer, møter og generell etterforskning selvfølgelig basert på hvor grov saken er.

Takker for innspill. Og om noen er så tøffe å deler sine erfaringer med barnevernet også blir jeg glad for det.

 

Touchy tema. Men likevel utrolig viktig.

[Red Frostraven]

Det skal også nevnes at barn ikke forstår hvem foreldrene er og hva foreldrene har gjort selv langt opp i voksen alder. Og da snakker jeg ikke om kriminelle foreldre eller lovbrudd eller mishandling -- men om egoisme, hvite, blodige og kullsorte løgner, tillitsbrudd, svik -- og foreldres individualitet, som barn sjeldent blir klar over før langt ut i voksen alder, foreldres hobbyer som de har drevet med på kveldstid etter at barna har lagt seg og foreldrenes følelsesliv.

 

Jeg har aldri hatt noe med barnevernet å gjøre, utenom som avlastingsfamilie for barnevernsbarn.

 

Det jeg husker best var deres frykt for å bli tatt vekk fra deres alkoholiserte foreldre:

8-åringer som er livredde for å havne på barnehjem og som påvirker yngre søsken -- som de også, i praksis, har opplæringsansvaret for i hjemmet.

 

I nevnte familier -- to stykker, hvor begge hadde brødrepar på to barn -- hadde foreldrene alvorlige rusproblemer, ingen inntekt eller utdannelse, og var ute av stand til å hjelpe barna med skole (lekser, kjøring, penger til sosiale hendelser) eller til og med kjøpe klær til barna.

 

Disse barna var ikke blitt tatt bort fra foreldrene -- men foreldrene hadde fått mange måneder til å rydde opp i rus, under trussel om å bli fratatt foreldreansvaret.

 

Altså: Å være konstant ruset år ut og år inn i 8 år er ikke alltid nok til å bli fratatt foreldreansvaret, selv om mislighold av skolebarn helt sikkert fører til at sakene blir prioritert... og det burde de virkelig.

Endret 24. november 2013 av Red Frostraven

[aklla]

Å ta fra barna er siste eller eneste utvei. Har hatt en slektning som har mister ett barn til barnevernet, der var vel barnevernet inne i bildet i nærmere året før de mistet foreldreretten. Der var det veiledning, opplæring, observasjoner og til slutt bodde de 3 sammen på en institusjon for tett oppfølging, som heller ikke hjalp. I dette tilfelle var det ikke misshandling, rusmisbruk eller noe sånt, men ren omsorgssvikt og egoisme.

 

Har inntrykk av at det er i sånne saker barnevernet er den store, stygge ulven, for foreldrene har jo ikke gjort noe direkte galt...

[medlem-124997]

Nettopp! Det er mange måter å forsømme ett barn på. Rus er bare en av mange.

Var en unge i barnehagen min når jeg var liten. I ettertid har jeg blitt fortalt at han ble levert i de samme møkkete klærne hver dag, hadde ikke klær til å leke ute i og det hele endte med at de barnehageansatte samlet inn klær de selv hadde brukt på sine barn 20 år tidligere og kledde opp guttungen i disse. Dette var på bygda for 20 år siden og alle kjente foreldrene. Foreldrene elsket guttungen sin mer en noen annet, men sunn fornuft og oppdragelse var mangelvare. Og ingen ville melde ifra..

 

Ikke vet jeg hvor i verden denne fyren er idag.

Endret 24. november 2013 av medlem-124997

[BuffyAnneSummers]

Jeg var innom barnevernet i løpet av min oppvekst og ble endelig flyttet vekk permanent da jeg var 16, på eget ønske.

Jeg ser veldig ofte at folk har liten til ingen selvinnsikt, både barna og foreldrene, og at det derfor blir seendes ut som om BV er den store stygge ulven, når det ikke egentlig er tilfellet. Tar derfor alt med en stor neve salt når jeg leser eller hører noen som prater om BV og sier at de henter barn uten grunn i hytt og pine, for det VET jeg ikke skjer (jeg ble tatt ut altfor sent, det skulle skjedd mye tidligere).

Det var ikke alltid jeg var så veldig glad for å være under BV sin omsorg, men når jeg ser tilbake med voksne øyne og etter å ha fått noen år på å reflektere over min situasjon så er jeg så sinnsykt glad for at BV finnes, og jeg skylder dem alt og enda mer for å ha hjulpet meg ut av en veldig dårlig situasjon.

[Gloria]

Skal faktisk ganske mye til slik jeg har opplevd det, og en bekymringsmelding er ofte ikke nok. Selv med en narkoman mor og derav lite mat tok det en god stund før barnevernet tok hånd om ungen.

[norskgoy]

Nettopp! Det er mange måter å forsømme ett barn på. Rus er bare en av mange.

Var en unge i barnehagen min når jeg var liten. I ettertid har jeg blitt fortalt at han ble levert i de samme møkkete klærne hver dag, hadde ikke klær til å leke ute i og det hele endte med at de barnehageansatte samlet inn klær de selv hadde brukt på sine barn 20 år tidligere og kledde opp guttungen i disse. Dette var på bygda for 20 år siden og alle kjente foreldrene. Foreldrene elsket guttungen sin mer en noen annet, men sunn fornuft og oppdragelse var mangelvare. Og ingen ville melde ifra..

 

Ikke vet jeg hvor i verden denne fyren er idag.

Kanskje en ide å spørre fyren, før du setter konklusjonen.

 

Problemet med BV er ikke at de tar barn ut av familier, men at de gjør dette i stor grad uten uavhengig prerettslig prøving. Altså er BV en diktatorisk organisasjon (på vegne av lovgiver selvsagt), som rigger det rettslige spillet til sin fordel, uansett vedtak.

 

Det hele bunner ned i troen at et 0-samfunn er mulig, der tanken om at ingen barn overhode skal ha det vondt er rasjonalen. Resultatet er lover og regler som valser over mennesker uten å mukke, og man bruker unnskyldningen "barnets beste" som forsvar. Hvem er egentlig mot "barnets beste"? Man er i samme liga som spørsmålet: "har du sluttet å kaste kniver etter din mann?"

 

Og slik vil det alltid forbli når den organisasjon som er satt til å "hjelpe" også har sanksjonensmulighetene. Konsekvensen av å tyste i din sak ovenfor er altså potensialet til å totalt ødelegge en familie.

[medlem-124997]

Det er da ingen som har dratt konklusjoner vedr guttungen jeg nevnte?

[norskgoy]

Det er da ingen som har dratt konklusjoner vedr guttungen jeg nevnte?

Selvsagt ikke...

[medlem-124997]

Jeg tar høyde for at han aldri ble hentet ut men at han lever ett fint liv i dag. Men jeg vet jo ikke. Derfor drar jeg ikke konklusjoner.
Det eneste jeg vet var at det ikke stod så bra til når han var 3-4 år.

[norskgoy]

Jeg tar høyde for at han aldri ble hentet ut men at han lever ett fint liv i dag. Men jeg vet jo ikke. Derfor drar jeg ikke konklusjoner.

Det eneste jeg vet var at det ikke stod så bra til når han var 3-4 år.

 

Altså trekker du konklusjonen basert på hva du trodde. Hva som er stova i dag har ingen betydning. Da du faktisk ikke er villig til å tenke tanken engang ved å spørre personen om forholdene i fortiden...

Det er altså 4 muligheter med basis i din presumpsjon; X hadde det ikke bra ved tid y.

 

1) X har det bra i dag pga foreldrenes handlinger under oppvekst

2) X har det bra i dag pga sine egne handlinger uavhengig av foreldrene

3) X har det dårlig i dag pga sine foreldres handlinger under oppvekst

4) X har det dårlig i dag pga sine egne handlinger uavhengig av foreldrenes handlinger.

[medlem-124997]

Jeg husker ikke gutten. Jeg vet ikke hvem det var, det har mamma aldri villet fortelle meg. Det kan være en barndomsvenn for alt jeg vet.

Så jeg kan ikke spørre. Og jeg vil ikke spørre. Jeg vil ikke vite hvem det var.
Men jeg drar ikke flere konklusjoner om han enn det du gjør.

Han kan ha lederstilling i Statoil og han kan være død for alt jeg vet.

[BuffyAnneSummers]

Det hele bunner ned i troen at et 0-samfunn er mulig, der tanken om at ingen barn overhode skal ha det vondt er rasjonalen. Resultatet er lover og regler som valser over mennesker uten å mukke, og man bruker unnskyldningen "barnets beste" som forsvar. Hvem er egentlig mot "barnets beste"? Man er i samme liga som spørsmålet: "har du sluttet å kaste kniver etter din mann?"

 

Jeg tror de aller færreste er MOT barnets beste, men derimot så er det veldig mange som ikke klarer å SE barnets beste, fordi de er blindet av kjærligheten en forelder har til sine barn. De ønsker ikke å innse at det å fore ungen sin heroin ikke er til deres eget beste, eller å la dem gå sulten og skitten, eller så klarer de ikke å se noe problem med å ''disiplinere'' dem med en sterk hånd (fysisk vold som MANGE syns er OK, til og med i norge).

 

Livet er ikke svart/hvitt, og ja det er leit at de har ''makten'' til å gjøre som de vil, men de må fremdeles få tillatelse til å sette inn tiltakene de setter inn så de gjør ikke akkurat som de selv ønsker, foreldre kan også klage på avgjørelsene deres og en ''høyere makt'' vil da se på saken mer nøye.

Endret 2. januar 2014 av BuffyAnneSummers

[SonicDragon]

MARTIN: Har du barn?
SAGA: Nei hvorfor skulle jeg det?
MARTIN: Har aldri hørt noen stille det spørsmålet før
SAGA: Nei men jeg vet om mange som burde stilt seg det spørsmålet

 

et sitat som kan fungere som en viktig memo.

Og så var det barnevernet da. Aner ikke hva som hender bak de dørene der jeg!
Barnevernet og Foreldrene er kanskje litt som Nord og Sør Korea. er vi sikker på at Sør (barnevernet)

er så jækla mye vennligere en Nord (foreldrene). vet ikke hvor strenge og gammeldagse de er på barnehjem i dag.

[Krisha]

I og med at det heter barnets beste, ikke foreldrenes beste er det klart at det til tider foretas grep som oppleves som en alvorlig inngripen i foreldrenes tilværelse, men det er hele poenget med systemet i Norge. Man har en frihet som faktisk ikke er ubegrenset. Ellers gjør barnevernet alt i sin makt for at barna skal kunne være hos foreldrene sine, og noen ganger kan man se i ettertid at de burde vært tatt ut av hjemmet framfor å leve med foreldrene.

 

Hvis jeg ikke husker feil så skal ikke barn under 12 eller 14 år bo på institusjon, så de yngre skal vokse opp under relativt normale kår hos fosterfamilier. Dessverre ser man at de eldre ungdommene som ruser seg og har et rulleblad plasseres på institusjoner som "oppbevarer" dem fram til de blir 18 og gamle nok til å "ta ansvar" for seg selv. Men det finnes også gode ordninger som skal støtte de som velger å ta høyere utdanning. Det finnes såklart mye som kan kritiseres, men en ting er sikkert og det er at barnevernet er til for å ivareta barnet.

Endret 3. januar 2014 av Krisha

[norskgoy]

Jeg tror de aller færreste er MOT barnets beste, men derimot så er det veldig mange som ikke klarer å SE barnets beste, fordi de er blindet av kjærligheten en forelder har til sine barn. De ønsker ikke å innse at det å fore ungen sin heroin ikke er til deres eget beste, eller å la dem gå sulten og skitten, eller så klarer de ikke å se noe problem med å ''disiplinere'' dem med en sterk hånd (fysisk vold som MANGE syns er OK, til og med i norge).

 

Livet er ikke svart/hvitt, og ja det er leit at de har ''makten'' til å gjøre som de vil, men de må fremdeles få tillatelse til å sette inn tiltakene de setter inn så de gjør ikke akkurat som de selv ønsker, foreldre kan også klage på avgjørelsene deres og en ''høyere makt'' vil da se på saken mer nøye.

 

Første bisetning ok, resten intetsigende.

[BuffyAnneSummers]

I og med at det heter barnets beste, ikke foreldrenes beste er det klart at det til tider foretas grep som oppleves som en alvorlig inngripen i foreldrenes tilværelse, men det er hele poenget med systemet i Norge. Man har en frihet som faktisk ikke er ubegrenset. Ellers gjør barnevernet alt i sin makt for at barna skal kunne være hos foreldrene sine, og noen ganger kan man se i ettertid at de burde vært tatt ut av hjemmet framfor å leve med foreldrene.

 

Hvis jeg ikke husker feil så skal ikke barn under 12 eller 14 år bo på institusjon, så de yngre skal vokse opp under relativt normale kår hos fosterfamilier. Dessverre ser man at de eldre ungdommene som ruser seg og har et rulleblad plasseres på institusjoner som "oppbevarer" dem fram til de blir 18 og gamle nok til å "ta ansvar" for seg selv. Men det finnes også gode ordninger som skal støtte de som velger å ta høyere utdanning. Det finnes såklart mye som kan kritiseres, men en ting er sikkert og det er at barnevernet er til for å ivareta barnet.

Det stemmer at de har andre tiltak de kan sette igang så en ungdom får støtte lenger - helt til 21 års alderen.

 

Jeg syns barnevernet får for mye pes for akkurat det, de prøver å hjelpe men ofte så får de skadet ungdom som absolutt ikke ønsker noe hjelp og ofte ser på BV som noe ''ondt'' fordi de enten er blitt hjernevasket av foreldrene sine om at BV er forferdelig, eller så er det fordi BV faktisk ikke lar dem gjøre akkurat som de vil, og tenåringer vil alltid være vanskelige til en viss grad, ikke kan BV fysisk holde igjen ungdom heller hvis de ikke er en fare for seg selv eller andre..

De prøver å unngå instutisjon for ALLE både barn og ungdom, men dessverre er det ikke nok fosterfamilier for alle

[Krisha]

Det stemmer at de har andre tiltak de kan sette igang så en ungdom får støtte lenger - helt til 21 års alderen.

 

Jeg syns barnevernet får for mye pes for akkurat det, de prøver å hjelpe men ofte så får de skadet ungdom som absolutt ikke ønsker noe hjelp og ofte ser på BV som noe ''ondt'' fordi de enten er blitt hjernevasket av foreldrene sine om at BV er forferdelig, eller så er det fordi BV faktisk ikke lar dem gjøre akkurat som de vil, og tenåringer vil alltid være vanskelige til en viss grad, ikke kan BV fysisk holde igjen ungdom heller hvis de ikke er en fare for seg selv eller andre..

De prøver å unngå instutisjon for ALLE både barn og ungdom, men dessverre er det ikke nok fosterfamilier for alle

Denne såkalte "oppbevaringen" er også en løsning som kan gi ungdommene noen år å se tilbake på som litt bedre. I enkelte tilfeller er det for sent og da kan man ikke annet enn å gjøre de årene på institusjon bra. Såvidt jeg vet er Oslo de eneste som har yngre barn på institusjon, så en liten bedring er det jo. Dessverre har barnevernet svært ofte knappe ressurser, og det gjør jo at de må foreta (kjipe) prioriteringer.

[anon12234]

Dersom foreldre får høre at de kommer til å miste barnet dersom de ikke forandrer seg, og deretter ikke forandrer seg, så fortjener de å miste barnet. Da bryr man seg ikke nok. Det å være uenig med barnevernet og mene en ikke behøver forandre seg og "stå på sin sak" vitner om groveste form for egoisme og sannsynligvis et vedkommende komplett uskikket til å ha barn.

 

Det som er skummelt med barnevernet derimot er at en kan tenke at de tar heller 1000 barn feilaktig ut av familien sin, enn å la ett barn bli feilaktig værende igjen. Altså det å fjerne barnet er "defacto safe" og vil "aldri være feil" fordi barnet får det jo "bra uansett" i forsterfamilie men risikerer å ikke få det bra i sin naturlige familie. Saksbehandlere i BV overlever ikke mere enn 1 eller maks 2 feil når det gjelder å la barn bli værende igjen i familien før de får sparken, det å feilaktig ha tatt ut for mange barn derimot er mye enklere å forsvare av over nevnte grunn.

 

for hva er egentlig værst? å la et barn feilaktig bli igjen i sin naturlige familie eller å ta et barn feilaktig ut av sin familie?

 

Rettsvesenet opererer med den moralske retningslinjen: "det er bedre at 10 000 kriminelle går fri, enn at 1 uskyldig blir dømt."

 

Kan noe slikt skrives for BV? og hvilken vei vil den skrives? Sannsynligvis i det å "ta barnet feilaktig ut" sin favør.....

 

Alt jeg skriver er selvfølgelig kontrovers, synsing og overhodet ikke noe annet enn mine tanker om hvordan mye av roten til barnevernets kritikk og problemet kan komme ifra. Jeg påstår ingenting.

Endret 7. januar 2014 av Henrik2k

[norskgoy]

Dersom foreldre får høre at de kommer til å miste barnet dersom de ikke forandrer seg, og deretter ikke forandrer seg, så fortjener de å miste barnet. Da bryr man seg ikke nok. Det å være uenig med barnevernet og mene en ikke behøver forandre seg og "stå på sin sak" vitner om groveste form for egoisme og sannsynligvis et vedkommende komplett uskikket til å ha barn.

Du bortser totalt at BV også kan utvise egoisme. At foreldre er egoistiske ovenfor sine egne unger skal man være ganske glad for at de defacto er. Det har med beskyttelsebehovet som barn trenger internt familien.