Eksiserer universet etter man dør?

[Fibonacci]

En tankenøtt.

Uten en observatør, eksisterer universet? Uten bevissthet, er det noen som observerer at noe som helst eksisterer? Det vi observerer i dag er basert på vår oppfatning av tid og rom, som vi kan føle, se og måle.

 

Uten liv på jorden (eller universet) ville det bare vært et tomt skall uten noen noen observatør, og tid eller rom ville ikke spilt noen rolle.

 

Kanskje en sær tanke, men det er "Ville et tre som falt i skogen uten at noen så det, laget lyd?" - bare i større skala.

 

Vanskelig å forklare hva jeg mener, men det koker ned til at uten tid og rom er det irrelevant for den andre part om den andre eksisterer.

 

Egosentrisk teori, men interessant tankeeksperiment. Er jeg far out?

Endret 23. november 2013 av Fibonacci

[elghunk]

Det du skriver minner meg om George Berkely som hadde et "esse est percipi" -prinsipp. Jeg vet ikke om jeg skjønte det prinsippet for å være ærlig.

 

Er ikke spørsmålet egentlig absurd? Det forutsetter bevissthet samtidig som det eksplisitt avviser bevissthet. Det er i hvert fall empirisk umulig å undersøke dette?

 

Skrev du noe feil i forbindelse med treet som falt? Du mente vel om det laget lyd dersom ingen hørte det? Jeg tror jeg ville svart ja, men det er jo vanskelig å få testet dette. Eller er det ikke bare rett og slett å ta opp lyden på bånd?

 

Min intuisjon sier at ting eksisterer selv om ingen bevissthet sanser dem. Jeg tror at radioaktivitet ikke blir borte selv om vi slutter å tro at noe sånt finnes. Men ting som Gud, stat og voldtekt er nok avhengig av at vi tror at disse tingene eksisterer for at de skal eksistere. Men de vil vel ikke ha samme type objektiv eksistens som radioaktivitet.

 

Jeg stemmer uansett ja til eksistens uavhengig av bevissthet.

Endret 23. november 2013 av elghunk

[Anvilycus]

Det finnes små bakterier og virus i universet. Er forholdene gode nok kan det vokse fram nye raser av vesener i verdensrommet og liv på planeter.

 

Det finnes over millioner av planeter i verdensrommet. Vi vet bare ikke hvor sivilisert disse planetene er.

 

Selv om menneskerasen dør ut så kommer det alltid til å vokse nytt liv i universet. Mennesket startet først som en bakterie og gjennom mange år av utviklinger er vi den skapningen vi er idag.

 

Svaret er ja. Universet og andre skapninger vokser fram fra bakterier. Universet kommer til å leve uendelig selv om menneskerasen dør ut.

 

Endret 23. november 2013 av Anvilycus

[VikingF]

En tankenøtt.

Uten en observatør, eksisterer universet? Uten bevissthet, er det noen som observerer at noe som helst eksisterer? Det vi observerer i dag er basert på vår oppfatning av tid og rom, som vi kan føle, se og måle.

 

Uten liv på jorden (eller universet) ville det bare vært et tomt skall uten noen noen observatør, og tid eller rom ville ikke spilt noen rolle.

 

Kanskje en sær tanke, men det er "Ville et tre som falt i skogen uten at noen så det, laget lyd?" - bare i større skala.

 

Vanskelig å forklare hva jeg mener, men det koker ned til at uten tid og rom er det irrelevant for den andre part om den andre eksisterer.

 

Egosentrisk teori, men interessant tankeeksperiment. Er jeg far out?

 

Det er et interessant spørsmål, men det er viktig å skille på det som er den objektive virkeligheten og hva som er hjernens tolkning av sanseinntrykk. Når du dør slutter hjernen å fungere, dvs ingen flere sanseinntrykk (da sanseorgenene også slutter å fungere), og heller ingen tolkning fra hjernens side. Den objektive virkeligheten eksisterer fremdeles, om dog litt annerledes enn hvordan vi opplevde den. Andre med fungerende hjerne vil fremdeles ha opplevelser av den.

 

Om et tre faller i skogen uten at noen med en fungerende hjerne er til stede vil ikke dette lage lyd, da lyd nettopp er resultatet av en hjernes prosessering av lydbølger. Altså, lydbølger eksisterer i den objektive virkeligheten, mens lyd er resultatet av hjernens prosessering av lydbølgene. Det samme gjelder forøvrig farger og endel andre ting.

[elghunk]

 

Om et tre faller i skogen uten at noen med en fungerende hjerne er til stede vil ikke dette lage lyd, da lyd nettopp er resultatet av en hjernes prosessering av lydbølger. Altså, lydbølger eksisterer i den objektive virkeligheten, mens lyd er resultatet av hjernens prosessering av lydbølgene. Det samme gjelder forøvrig farger og endel andre ting.

 

Det var et godt poeng. Lurer på om dette skillet tilsvarer skillet mellom primære og sekundære sansekvaliteter hos de britiske empirikerne? Det samme poenget vil da gjelde farger?

 

edit: Men betyr det da at vi ikke kan ta opp lyder på en båndspiller? At det ikke kan finnes noe sånt som et lydopptak?

Endret 24. november 2013 av elghunk

[VikingF]

 

Det var et godt poeng. Lurer på om dette skillet tilsvarer skillet mellom primære og sekundære sansekvaliteter hos de britiske empirikerne? Det samme poenget vil da gjelde farger?

 

edit: Men betyr det da at vi ikke kan ta opp lyder på en båndspiller? At det ikke kan finnes noe sånt som et lydopptak?

 

Jeg kjenner dessverre ikke til de britiske empirikerne, men mulig de sa noe i likhet med det jeg skriver over her.

 

Lydbølgene treffer mikrofonen og opptagsmaskinen konverterer lydbølgene til noe lagringsbart, f eks digitalt i form av 0'er og 1'ere eller som spor på et bånd. Når det som er lagret spilles av konverteres disse 0'ene og 1'erne eller det på båndet tilbake til lydbølger, som igjen treffer øret og setter igang hjerneprosessene for å konvertere disse til lyd. Så lyder kan ikke tas opp, kun representasjon av lyd.

 

Jeg anbefaler å google "qualia". Det er hjernens tolkninger av omverdenen. Farger er kun lys i en bestemt frekvens som konverteres av hjernen til opplevelsen av farge. Dette er også grobunnen til ideen om at den fargen jeg ser når jeg ser "rødt" ikke er den samme fargen som du ser, noe som igjen kan være årsaken til at mennesker har ulik smak. Hvis jeg liker blått og du ikke liker blått, kan dette komme av at min hjernes representasjon av blått faktisk er mer likbar enn din hjernes representasjon av blått.

Endret 24. november 2013 av VikingF

[Fibonacci]

Beklager at jeg skreiv litt feil i "om et tre faller..." :-)

 

Uansett, tanken er at eksistens i det hele tatt er avhengig av observasjon og bevissthet. Man ser selvsagt at verden i dag eksisterer og går videre når en person senkes i graven. Samtidig eksister ikke verden lenger for denne personen. På samme måte som verden i dag ikke eksisterer for en person som levde for tusen år siden, eller en person som vil bli født om tusen år.

Tid og rom er avhengig av at et objekt observerer det, ellers er det meningsløst.

I bunn og grunn eksisterer bare universet for de som lever og observerer det på nåværende tidspunkt.

 

Fikk denne ideen for et par uker siden, og det viser seg at den ikke er helt ny.

Endret 24. november 2013 av Fibonacci

[LiamH]

Universet kommer til å leve uendelig selv om menneskerasen dør ut.

 

Her vil nok mange forskere være uenig med deg.

[Gjest bruker-45896]

Til trådstarter, hva er det som får deg til å tro at de tingene du ikke tror har bevissthet ikke har det?

Edit:

Og hvor var din bevissthet før du ble født? Før dine foreldre ble født? osv. etc. ad infinitum

Endret 24. november 2013 av bruker-45896

[IHS]

En tankenøtt.

Uten en observatør, eksisterer universet? Uten bevissthet, er det noen som observerer at noe som helst eksisterer? Det vi observerer i dag er basert på vår oppfatning av tid og rom, som vi kan føle, se og måle.

 

Uten liv på jorden (eller universet) ville det bare vært et tomt skall uten noen noen observatør, og tid eller rom ville ikke spilt noen rolle.

 

Kanskje en sær tanke, men det er "Ville et tre som falt i skogen uten at noen så det, laget lyd?" - bare i større skala.

 

Vanskelig å forklare hva jeg mener, men det koker ned til at uten tid og rom er det irrelevant for den andre part om den andre eksisterer.

 

Egosentrisk teori, men interessant tankeeksperiment. Er jeg far out?

Er en mus en observatør ? eller må det være en høyere bevissthet som observere universet ? for at universet skal eksistere ?

[Horrorbyte]

Vi kan jo dra Descartes sin cogito ergu sum inn i dette. Alt man kan vite er at det er noe som tenker (det som utformer ens egne tanker). Ut fra dette så vil man ikke lenger kunne bevise at noe eksisterer dersom det noe slutter å tenke. Jeg tenker, altså er jeg. Jeg tenker ikke, altså kan jeg ikke bevise at jeg er. Sistnevnte blir selvsagt en selvmotsigelse, siden det å konkludere med at man ikke tenker i seg selv er tenking, men you get the point.

[Sheasy]

Beklager at jeg skreiv litt feil i "om et tre faller..." :-)

 

Uansett, tanken er at eksistens i det hele tatt er avhengig av observasjon og bevissthet. Man ser selvsagt at verden i dag eksisterer og går videre når en person senkes i graven. Samtidig eksister ikke verden lenger for denne personen. På samme måte som verden i dag ikke eksisterer for en person som levde for tusen år siden, eller en person som vil bli født om tusen år.

Tid og rom er avhengig av at et objekt observerer det, ellers er det meningsløst.

I bunn og grunn eksisterer bare universet for de som lever og observerer det på nåværende tidspunkt.

 

Fikk denne ideen for et par uker siden, og det viser seg at den ikke er helt ny.

Hva mener du med "eksistere for"?

[Zeph]

Ikkje bland inn den evinnelege evolusjonsdebatten igjen i denne tråden. Det finnes andre trådar for sånt. 2 innlegg er fjerna.

[Fustasjeopphengsforkobling]

Interessant tema. Fant en interessant videosnutt her: http://m.youtube.com/watch?v=4C5pq7W5yRM

[anon12234]

Har tenkt på akkurat dette selv! Dersom liv på jorden opphører, og intet annet liv eksisterer i universet. Hva er da eksistens? Enorme mengder ingen kan observere? en deprimerende men oppslukende tanke.