Slå opp med kjæresten? Usikker på egne følelser.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har en sak jeg gjerne tar imot meninger om.

 

Jeg er en gutt på 29 år, og har nå vært kjæreste med en 2 år yngre jente i 6mnd. Dette er det tredje "seriøse" forholdet jeg har, men første gang jeg har hatt et forhold som er nesten helt uten konflikter og misforståelser.

Vi har snakket om å flytte sammen, og selv om det i utgangspunktet var min idé, har jeg begynt å nøle litt.

 

Av og til, ofte spesielt når jeg IKKE er sammen med henne merker jeg at noe skurrer. Det er en liten ulming som har ligget der siden september ca. I perioder har den vært sterk og periodevis nesten fraværende. De siste dagene har den vært sterkere enn på lenge, og til tider også meldt seg når hun har vært til stede.

 

Det dumme med dette, er at jeg ikke finner noe konkret negativt overhodet med vårt forhold. Vi har ALDRI hatt en eneste krangel, vi koser oss sammen, liker hverandres venner, har mange av de samme interessene, sinnsykt bra sex, og ja: "alt" stemmer (i teorien)

 

Hun (med fare for å skryte) elsker meg veldig høyt, og jeg føler også til tider at jeg er veldig glad i henne, selv om hun føler mer for meg enn jeg føler for henne.

Jeg tenker og tenker på dette og har dårlig samvittighet for at jeg ikke bare kan skjerpe meg, slå meg til ro med at dette er et bra forhold.

Jeg er veldig glad i henne, og når jeg vurderer å slå opp med henne føles det ikke riktig, men det er samtidig slitsomt å gå rundt med en sånn "tung" magefølelse hver eneste dag.

Jeg høres vel ut som en forvirra 17-åring, men det får så være. Jeg hat dessverre store problemer med å tolke min egen situasjon, og jeg føler at jeg har grublet meg ferdig uten å ha kommet til noen konklusjon.

 

Noen ganger lurer jeg på om det er helt andre grunner til at jeg føler dette, om det ikke har noe med henne å gjøre i det hele tatt. Vanligvis har jeg det helt fint når vi er sammen, så kommer følelsen snikende i det vi drar på jobb. Hvis det virkelig var hun som var kjernen i problemet burde jeg vel føle det verst når hun var til stede, og ikke når jeg dro på jobb?

Anonymous poster hash: 7a524...215

[Maxi1234]

Nå har dere jo ikke vært sammen så veldig lenge. 6 mnd er jo ikke all verden, og jeg ville nok ventet med å flytte sammen. Spesiellt nå som du har fått litt tvilende tanker.

Kanskje du får tid til å tenke mer når du ikke tilbringer tid sammen med henne? At det er det som gjør at tankene kommer. Det er vanskelig når man ikke kan sette fingeren på noe spesiellt.

Nå vet ikke jeg hvordan du hadde det i de andre forholdene. Men hvis de ikke var bra, kan det kanskje sitte litt i minnet ditt. Men det som er viktig er å ikke ta med seg gamle forhold inn i et nytt forhold. Det kan by på problemer. Ingen forhold er like, vettu...og dette kan derimot bli et fantastisk forhold om du lar det få lov til å utvikle seg mer.

Dere krangler ikke, liker hverandres venner, har bra sex, trives i hverandres selskap...alt ligger jo egentlig til rette for dere. Det at du mener at du ikke elsker henne like mye som hun elsker deg, KAN komme av at du tenker mye på dette og blir i tvil. Jeg ville hvertfall latt det få en litt lenger sjanse før jeg begynte å vurdere å gi opp forholdet.

[Tvillingsjel]

Er du redd for å slå deg til ro? Redd for at det finnes bedre det ute? Blir det for alvorlig? Frykter du at spm om giftermål og barn dukker opp snart?

 

Savner du henne når dere er fra hverandre?

Er du redd for å slå deg til ro? Redd for at det finnes bedre det ute? Blir det for alvorlig? Frykter du at spm om giftermål og barn dukker opp snart?

 

Savner du henne når dere er fra hverandre?

[AnonymDiskusjon]

Maximalyd: takk for svar. Det du sa der fikk meg i hvertfall til å føle meg bedre om å prøve litt til, som egentlig er det jeg har mest lyst til!

Tvillingsjel: Jeg tror ikke jeg er redd for å slå meg til ro. Det er egentlig det jeg har mest lyst til. Samtidig kan jeg erkjenne at jeg er midt i en slags personlighetskrise. De siste årene har jeg brukt mye tid på å gjøre ting som gjør meg attraktiv for og setter meg i kontakt med nye damer (spille i band og å drikke øl på byen for eksempel), og nå som jeg har kjæreste har disse aktivitetene på en måte ikke lenger noe formål, og ting føles litt meningsløst. Jeg har også mindre tid til slikt, men er likevel ikke klar for å gi slipp på alle disse tingene. Jeg er ikke interessert i å møte andre jenter, og å flirte med andre er helt uaktuelt

 

Om det finnes en bedre? Jeg har vanskelig for å se for meg at det finnes en stort bedre match personlighetsmessig, men det er følelsene som skurrer her, ikke personlighetsmatchen. Jeg er ikke redd for spørsmål om giftemål og barn. frem til september var jeg ganske sikker på at det var det jeg var ute etter, men det er mulig at jeg ikke helt hadde innsett hvor nærme dette var, eller tenkt helt igjennom hva sånt innebærer.

 

Jeg savnet henne sist vi var fra hverandre over lenger tid, men det var før disse følelsene hadde satt inn for alvor. Nå vet jeg ikke helt. Det er noen uker siden vi var borte fra hverandre mer enn 2 døgn i strekk. Det skal mer enn 2 døgn til før jeg savner noen...

 

 

Anonymous poster hash: 7a524...215

[Tvillingsjel]

Det skal betraktelig mindre til før jeg savner typen. Med ham har jeg visst at han var den rette fra starten, har aldri vært i tvil.

 

Kan det være at du tenker for mye? Analyserer for mye? Du kan vel fortsette å spille gitar? Dere kan vel gå ut og drikke øl sammen? Avvente å flytte sammen om det føles for tidlig? Ville gitt forholdet en sjanse til om det er så bra på alle andre måter. Høres ut som dere har det veldig bra og det er ikke alltid lett å finne. Kan forstå at du vil det skal føles rett også og det er avsolutt en bra følelse det.

[Maxi1234]

Maximalyd: takk for svar. Det du sa der fikk meg i hvertfall til å føle meg bedre om å prøve litt til, som egentlig er det jeg har mest lyst til!

 

Bare hyggelig. Kan jeg bidra til at noen føler seg bedre og kanskje får det bedre, er jeg fornøyd jeg. Ikke gi opp.

[johanf]

Gresset er ikke grønnere på andre siden.

Endret 23. november 2013 av johanf

[Leo_]

Mitt råd vil være å definitivt IKKE flytte sammen før tanker om tvil er borte. Når derer først har flyttet sammen vil du langt på vei være avskåret fra å ta deg tid for deg selv og filosofere over livet og forholdet. I tillegg vil det å ombestemme seg medføre en langt verre prosess. Ta den tiden du trenger du, det er jeg overbevist om at lønner seg i lengden.

[Skipstrixy]

 

Jeg har en sak jeg gjerne tar imot meninger om.

 

Jeg er en gutt på 29 år, og har nå vært kjæreste med en 2 år yngre jente i 6mnd. Dette er det tredje "seriøse" forholdet jeg har, men første gang jeg har hatt et forhold som er nesten helt uten konflikter og misforståelser.

Vi har snakket om å flytte sammen, og selv om det i utgangspunktet var min idé, har jeg begynt å nøle litt.

 

Av og til, ofte spesielt når jeg IKKE er sammen med henne merker jeg at noe skurrer. Det er en liten ulming som har ligget der siden september ca. I perioder har den vært sterk og periodevis nesten fraværende. De siste dagene har den vært sterkere enn på lenge, og til tider også meldt seg når hun har vært til stede.

 

Det dumme med dette, er at jeg ikke finner noe konkret negativt overhodet med vårt forhold. Vi har ALDRI hatt en eneste krangel, vi koser oss sammen, liker hverandres venner, har mange av de samme interessene, sinnsykt bra sex, og ja: "alt" stemmer (i teorien)

 

Hun (med fare for å skryte) elsker meg veldig høyt, og jeg føler også til tider at jeg er veldig glad i henne, selv om hun føler mer for meg enn jeg føler for henne.

Jeg tenker og tenker på dette og har dårlig samvittighet for at jeg ikke bare kan skjerpe meg, slå meg til ro med at dette er et bra forhold.

Jeg er veldig glad i henne, og når jeg vurderer å slå opp med henne føles det ikke riktig, men det er samtidig slitsomt å gå rundt med en sånn "tung" magefølelse hver eneste dag.

 

Jeg høres vel ut som en forvirra 17-åring, men det får så være. Jeg hat dessverre store problemer med å tolke min egen situasjon, og jeg føler at jeg har grublet meg ferdig uten å ha kommet til noen konklusjon.

 

Noen ganger lurer jeg på om det er helt andre grunner til at jeg føler dette, om det ikke har noe med henne å gjøre i det hele tatt. Vanligvis har jeg det helt fint når vi er sammen, så kommer følelsen snikende i det vi drar på jobb. Hvis det virkelig var hun som var kjernen i problemet burde jeg vel føle det verst når hun var til stede, og ikke når jeg dro på jobb?

 

Anonymous poster hash: 7a524...215

 

 

skjønner ikke helt greia her jeg? Hva er problemet med å være med henne om dere har det så fint ilag som du gjør utrykk for`?

[Tvillingsjel]

Jeg lurer på hva det er som skurrer og føles feil. Er det redsel for tidligere dårlige erfaringer som gjør det? Frykt for at ting kommer til å bli dårligere når dere flytter sammen?

 

TS: har du tenkt noe mer siden du skrev dette?

 

Jeg forstår ikke helt greia jeg heller, forholdet virker jo tilsynelatende helt topp.

[johanf]

Jeg mistenker det er tanken om hva man kanskje går glipp av. At man har behov for å prøve noe annet, som man nå tror og føler er et bedre valg.

 

Hvis så er tilfelle, kan det være greit å ta en pause i forholdet. Få litt ting på avstand.

Du vet; Man vet ikke hva man har før man mister det.

[AnonymDiskusjon]

Tvillingsjel:

 

Hvor mye som skal til før man savner noen man er glad i er vel ikke noe direkte mål på hvor glad man er i noen? Hvis svaret er "aldri" er det jo én ting, men jeg forventer ikke å savne noen etter 2 dager. For vårt vedkommende sender vi hverandre så mange meldinger og bilder i løpet av dagen, at vi på en måte er i kontakt hele dagen, selv når vi er fra hverandre. Hadde det bare vært en nattamelding pr dag hadde nok dette vært litt annerledes.

 

Tenker for mye: Ja det tror jeg, men hvordan slutter jeg med det? Det værste er uansett at jeg har en vond magefølelse, jeg er ikke sikker på hvilke tanker som utløser dette

Du kan vel fortsette å spille gitar? Ja, men motivasjonen har dabbet av

 

Dere kan vel gå ut og drikke øl sammen? Det gjør vi, dette var et dårlig eksempel.

 

 

Avvente å flytte sammen om det føles for tidlig? Ville gitt forholdet en sjanse til om det er så bra på alle andre måter. Høres ut som dere har det veldig bra og det er ikke alltid lett å finne. Kan forstå at du vil det skal føles rett også og det er avsolutt en bra følelse det.

Vi har det bra, men det er likevel en følelse av at det er noe som ikke stemmer. Vanligvis svak, men noen ganger veldig sterk, og jeg synes det er vanskelig å ikke høre på magefølelsen.

--------------------

 

Skipstrixxy: Vi har det bra sammen, men jeg har en magefølelse av at noe ikke stemmer. Jeg kan ikke forklare hvorfor.

 

------------

 

Tvillingsjel: Jeg er ikke sikker på hva det er som skurrer. Men det gjør noen ganger vondt når hun sier hun er glad i meg. Det kan vel ikke være bra?

 

------------

 

Johanf: Redd for hva jeg kan gå glipp av? Ikke i det hele tatt. Jeg har vært med nok damer allerede, og har ikke noe behov for å prøve noen annet. Jeg har et behov for at denne følelsen i magen går vekk.

 

-------------

 

Vi snakket om dette i går, det var selvfølgelig helt forferderlig, og dette innlegget er ganske preget av det. I dag har jeg vurdert frem og tilbake om vi skal slå opp. Jeg klarer så vidt å holde tårene tilbake når jeg tenker på det, tanken på å forbli sammen er mindre vond, men hvordan kan jeg la henne gå og vente på et svar?

 

Hun tror at de vonde følelsene kan komme av at jeg har ofret for mye av meg selv for å være med henne mer, noe som jeg forsåvidt har gjort. Men er det derfor jeg har så vonde følelser? Da burde jeg vel heller være sint eller stressa og føle at jeg hun bruker opp tiden min? Det føles ikke sånn.

Anonymous poster hash: 7a524...215

[Tvillingsjel]

Nei klart ikke. Det er ikke noe mål på hvor glad man er i noen.

 

Hva med å gå noen dager uten hverandre og se hvordan det føles? Virker som du gir opp en veldig bra ting om du gjør det slutt. Skal ikke få vondt når noen sier de er glad i en da, ser den... Kjip situasjon. Hva har du ofret? Kan noe gjøres med det?

[AnonymDiskusjon]

Ja, vi har snakket om å ta noen dager fra hverandre. Men når jeg pratet med henne i sta var hun bare kjempelei seg, hadde ikke klart å stå opp og hente seg vann engang hele dagen. Hun sa hun ikke orket fler sånne dager, og jeg måtte finne ut av det her veldig snart.

 

Så, noen dager fra hverandre er nok ikke noen mulighet, da er det slutt slutt.

 

Ting jeg har ofret er tid til å gjøre alle de andre tingene jeg liker. Det er vel sånn man gjør når man akkurat har møtt noen man virkelig liker. Så har det blitt vane av det, siden jeg aldri har tatt noe av denne tiden tilbake.

Anonymous poster hash: 7a524...215

[Tvillingsjel]

Hva med å prøve å ha mer egentid? At begge har litt mer tid til egne ting? Du tenker jo på det som et offer mener jeg. Prøve det i en periode og se ol det hjelper? Eventuelt litt på flere dager eller en dag i uka eller det som måtte passe. Virker som dere på mange måter har et veldig flott forhold.

[Hasbro12]

Kan TS her hjelpe meg? Har mye av sammen problemet....

[t_o_m_m_y]

kan det være at du har forventninger om at "før eller senere må noe gå galt",
og derfor går rundt med en anspent nervøsitet som ligger dypt i din underbevissthet,-som om du venter på det,
og så vil hjernen din febrilsk finne en årsak og linker uroen direkte til kjæresten din,
dog at egentlig var problemet at du følte deg utrygg når denne "det må skje før eller senere" katastrofe tanke skulle skje?

men det kan like godt være din intuisjon som prøver å si deg noe for alt jeg vet.

men så er det tredje alternativ at du ikke er ærlig med deg selv i dette forholdet,
at du kjører altfor fort inn i noe som du ikke er moden for enda,
og at du må ta det roligere.

du trenger ikke nødvendigvis slå opp med henne,
men si at du må ta det litt roligere eventuelt ikke flytte inn med hverandre enda,
og la det rulle som det allerede går så lenge dere kan være venner oppi alt dette her.
(kjærester er i realiteten nære intime venner, og uten vennskap er du kun "fuckfriend").

men vis nå du skulle slå opp,
så er ikke det noe krise,
fordi så lenge du klarer å leve med din egen avgjørelse så har du beviset for deg selv at du gjorde ikke kjæresten din til noe gudinne tilbedelse(man skal unngå all tilbedelse og avhengighet av sine kjærester!).
viktigste er jo ikke om du bevarer kjæresten eller ikke,
det viktigste er om du klarer å trives i ditt eget selskap uten din kjæreste.

Endret 3. september 2015 av t_o_m_m_y