hvem får hva ved samlivsbrudd uten samboerkontrakt

[undrerpåmye]

jeg og min samboer er i ferd med å gå hver til vårt , og da kommer det jo opp en del diskusjoner rundt hvem som har krav på / rett til hva

 

vi har 2 barn sammen

felles gjeld og har sammen bygget hus ( ca 4 år gammelt )

huset er bygget på tomt som er min fra tidligere og tinglyst på meg . på tomten var det tidligere ett annet hus som var mitt , så veirett , vann/kloakk og alt slikt lå klart

 

gjlden er forelt slik :

felles 2 350 000

jeg har i tillegg ca 1mill i lån av famile som og gikk til husbygging

 

av innventar har jeg kjøpt inn alt av møbler , hvitevarer , tv , lamper ++ , og dette er betalt av meg fra min konto

 

lån og alle regninger som strøm , forsikring telefon , kommunale avgifter , forsikrin ++ er betalt av meg og fra min konto( dette kan dokumenteres via kontoutskrifter)

 

samboer har betalt mye av det som går på mat , aktiviteter og lignende av mat , men her har jeg og bidratt da jeg har hatt høyere inntekt

 

har hatt 2 biler som begge er i mitt navn og jeg har hatt alle utgifter på disse minus besin på en bil som samboer har disponert

 

jeg mener jo at jeg i dette tilfelle har klart størst rette i forhold til verdi og fordeling av dette

 

ettersom vi ikke har kontrakt skrevet , så er det vel slik at man beholder det man har tilført , og da har jo jeg stått for det meste at alle utgifter og anskaffelser til hus

 

eller er dette feil og fordeling blir på annen måte

[krikkert]

Samboere som går fra hverandre tar med seg det de selv eier. Man eier det man selv har betalt for. Det samboerne eier sammen må de dele (som hovedregel på midten med mindre det er grunnlag for en annen fordelingsbrøk).

 

Husstandsfellesskapsloven § 3 sier at hvis sterke grunner taler for det kan den ikke-eiende parten få overta boligen (det vil si tvangskjøpe boligen fra deg), og hvis særlige grunner taler for det kan vedkommende få bruksrett (det vil si at domstolen bestemmer at du ikke kan kaste ut samboer).

[toth]

Samboere som går fra hverandre tar med seg det de selv eier. Man eier det man selv har betalt for. Det samboerne eier sammen må de dele (som hovedregel på midten med mindre det er grunnlag for en annen fordelingsbrøk).

 

Husstandsfellesskapsloven § 3 sier at hvis sterke grunner taler for det kan den ikke-eiende parten få overta boligen (det vil si tvangskjøpe boligen fra deg), og hvis særlige grunner taler for det kan vedkommende få bruksrett (det vil si at domstolen bestemmer at du ikke kan kaste ut samboer).

Så en (muntlig)deal mellom samboere som sier "jeg kjøper bilene, så holder du all mat i ti år" vil slå ekstremt dårlig ut for matkjøperen? Den som kjøpte bilene fra sin konto sitter igjen med verdi, mens den som kjøpte maten sitter igjen med litt fett rundt magan?

Finnes det ingen praksis for penger brukt på innkjøpte "eiendeler" som ikke fortsatt eksisterer, dvs forbruksvarer?

[1245112654122755325882462]

Så en (muntlig)deal mellom samboere som sier "jeg kjøper bilene, så holder du all mat i ti år" vil slå ekstremt dårlig ut for matkjøperen? Den som kjøpte bilene fra sin konto sitter igjen med verdi, mens den som kjøpte maten sitter igjen med litt fett rundt magan?

Finnes det ingen praksis for penger brukt på innkjøpte "eiendeler" som ikke fortsatt eksisterer, dvs forbruksvarer?

 

Praksisen er vell strengt tatt slik i mange tilfeller

 

Mannen kjøper - Damen får.

Mannen eiger - Damen tar over

[toth]

 

Praksisen er vell strengt tatt slik i mange tilfeller

 

Mannen kjøper - Damen får.

Mannen eiger - Damen tar over

Nei, dette er praksis ved ekteskapsbrudd - her snakker vi samboere.

[Simen1]

Så en (muntlig)deal mellom samboere som sier "jeg kjøper bilene, så holder du all mat i ti år" vil slå ekstremt dårlig ut for matkjøperen? Den som kjøpte bilene fra sin konto sitter igjen med verdi, mens den som kjøpte maten sitter igjen med litt fett rundt magan?

Det kommer helt an på når bruddet skjer. Skjer bruddet ett år inn i denne tiårsavtalen så har matkjøperen bare brukt 1/10 av budsjettet mens bilkjøperen har brukt 100% av budsjettet og sitter med en restverdi på 80%. Altså 20% rent tap. Matkjøperen har på sin side brukt 10% av budsjettet, derav halvparten på på seg selv, og kan nyte godt av renter på resterende budsjett i lang tid fremover. Bilkjøperen sitter antagelig med rentekostnader i lang tid fremover.

 

Skjer derimot bruddet etter 10 år så sitter bilkjøperen igjen med ca 10-20% av budsjettet i restverdi (men har antagelig betalt langt mer enn det i rentekostnader), mens matkjøperen sitter igjen med null restverdi og kanskje en liten rentegevinst.

 

Finnes det ingen praksis for penger brukt på innkjøpte "eiendeler" som ikke fortsatt eksisterer, dvs forbruksvarer?

Da må det nok dokumenteres godt at det er en vesentlig forskjell i hvem som har betalt hva. F.eks med familieårsregnskap for hele perioden, med tilhørende bilag/kvitteringer.

[frevild]

Så en (muntlig)deal mellom samboere som sier "jeg kjøper bilene, så holder du all mat i ti år" vil slå ekstremt dårlig ut for matkjøperen? Den som kjøpte bilene fra sin konto sitter igjen med verdi, mens den som kjøpte maten sitter igjen med litt fett rundt magan?

Finnes det ingen praksis for penger brukt på innkjøpte "eiendeler" som ikke fortsatt eksisterer, dvs forbruksvarer?

 

Det du beskriver er en typisk ordning som virker balansert og grei ved første øyekast - særlig når brudd slett ikke er i noens tanker - men som viser seg å slå ulikt ut når bruddet først er et faktum.

 

Man kan trekke det enda lenger også: Man kan avtale at den ene skal stå for boligkjøpet og den andre dekke alle løpende forpliktelser. La oss si at hver bruker kr 2,5 mill på dette i en tidsperiode frem til det oppstår brudd. Den ene vil sitte igjen med boligen, som kanskje har steget til kr 3,5 mill, den andre sitter igjen med kr 0.

 

Ikke alle avtaler godt nok gjennomtenkt. Samtidig er prinsippet at avtaler skal holdes slik de er inngått, og det skal adskillig til før man kan gå bort fra eller moderere en avtale man har godkjent.

Endret 25. november 2013 av frevild

[frevild]

Det kommer helt an på når bruddet skjer. Skjer bruddet ett år inn i denne tiårsavtalen så har matkjøperen bare brukt 1/10 av budsjettet mens bilkjøperen har brukt 100% av budsjettet og sitter med en restverdi på 80%. Altså 20% rent tap. Matkjøperen har på sin side brukt 10% av budsjettet, derav halvparten på på seg selv, og kan nyte godt av renter på resterende budsjett i lang tid fremover. Bilkjøperen sitter antagelig med rentekostnader i lang tid fremover.

 

Skjer derimot bruddet etter 10 år så sitter bilkjøperen igjen med ca 10-20% av budsjettet i restverdi (men har antagelig betalt langt mer enn det i rentekostnader), mens matkjøperen sitter igjen med null restverdi og kanskje en liten rentegevinst.

 

Da må det nok dokumenteres godt at det er en vesentlig forskjell i hvem som har betalt hva. F.eks med familieårsregnskap for hele perioden, med tilhørende bilag/kvitteringer.

 

Er ikke sikker på om dette blir riktig. De fleste trenger bil, og også single må belage seg å tape penger i form av verdifall på bil. For bilkjøper-samboeren er det derfor ikke sikkert at avtalen representerer noe tap.

 

Matkjøper-samboeren vil derimot ha fødd på en ekstra person under forholdet og dermed utvilsomt ha pådratt seg merkostnader som den annen ikke har gjort. Dette representerer også en tilsvarende besparelse for bilkjøper-samboeren.

 

Men det blir nok litt snevert å se dette rent økonomisk. Man kan også se det slik at matkjøpersamboerens mulighet til å disponere bilen gratis veier opp for at han/hun har kjøpt inn matvarene til den andre. Å kunne bruke en bil har jo også en verdi.

[Andeith]

 

Praksisen er vell strengt tatt slik i mange tilfeller

 

Mannen kjøper - Damen får.

Mannen eiger - Damen tar over

 

Kan du forklare litt nærmere hva du mener her eller hvor du har dette ifra?