Tråden for tanker.

[Rescue me]

Det er mer menneskelig enn man skulle tro å være dømmende. Jeg tror det handler mye om usikkerhet og synet på sitt eget selvbilde. Mulig det er andre grunner også, det vet jeg ikke.

Jeg er iallfall veldig glad for at jeg aldri har vært en særlig dømmende person, er meget åpen, nysgjerrig og blir fort fascinert av både mennesker og ting. Prøver å sette meg inn og forstå vedkommendes brennende lidenskap og interesser. Jeg føler at livet blir så mye enklere å leve på den måten.

Jeg trodde jeg ikke var dømmende, ikke at du nødvendigvis trenger å være noe særlig dømmende.

 

Føler jeg særlig før, men også nå, sammenlignet meg veldig mye med folk, altså om jeg var bedre enn noen i noe, så ga det meg en grunn til å føle meg bedre om meg selv. Helt idiotisk selvfølgelig, men slik er nå det.

 

 

Det er nok det man gjerne tror, men til syvende og sist vil man få et heftig slag i trynet når man endelig innser at man ikke har skadet noen andre enn seg selv. Jeg tror det er utrolig viktig å få kontakt med følelsene sine, og ikke gå rundt og undertrykke dem hele tiden. Når du først har forståelse og sympati for din fortid, påvirket både av deg selv og andre, først da er man forsonet og kan gå ut i verden med ny motivasjon og med hevet hode, tenker jeg.

Viktig å akseptere seg selv. Men sliter litt i blant med det. Utbryter sikkert fem ganger om dagen at jeg vil dø, når jeg tenker på situasjoner i min fortid. Hver gang jeg sier jeg vil dø, har jeg i hvert fall nå i det siste, etter på sagt at jeg ikke vil det. For ingenting hadde vært mer kjedelig enn om jeg skulle dø nå, og det på mange måter bare er det jeg ønsker meg .

 

 

Kommer helt an på hvordan man ser på verden. Jeg tror også at verden egentlig er helt fucked up og mennesker er onde, men jeg velger å tro at vi har all potensiale for å gjøre en forskjell - både for oss selv og verden. (verden i min definisjon = andre mennesker)

Føler det er en slags krig mellom frykt og kjærlighet. Verden er delvis fucked up, men det skjer også mye bra.

 

Det som er litt trist er at folk er hyggeligere mot meg om de føler de tjener noe på det. Så i dag så er nok folk generelt sett mer hyggelig mot meg enn for 2 år siden, men det kan jo også være fordi jeg er mer hyggelig/avslappet. For sånn 2 år siden var jeg super snill, men alt var egentlig manipulasjon. Som det nok også er til en viss grad i dag, men jeg liker jo å tenke på slikt som gode handlinger lønner seg, og dermed er jo egentlig ikke min intensjon så veldig ren?

 

 

Hm, dette var interessant. Kan du utdype mer om dette "dataspill"-verdenen?

Denne "teorien" er basert på to faktum:

 

- Det er en bevissthet.

- Evolusjon eksisterer.

 

Alt er en bevissthet, og bevisstheten er det grunnleggende. Dens mål er å forminske entropi som vil si uorden. Alt er en evolusjon mot den perfekte orden.

 

I starten var det vanskelig for bevisstheten å utvikle seg, da den bare var bevissthet. Men så lærte bevisstheten å dele seg opp, og skape slikt som tid og rom, som igjen gir flere muligheter.

 

Det fysiske universet vi lever i, er et produkt av bevisstheten, og er en av mange universer som bevisstheten har skapt. Grunnen til at bevisstheten skaper universer slik som vår, er fordi det hjelper til med å utvikle bevisstheten mot den perfekte orden. Dette er fordi man i det fysiske universet vi lever får veldig raske og gode tilbakemeldinger.

 

Man kan nesten se på universet vårt som en slags simulasjon, akkurat som vi i dag bruker simulasjoner i forbindelse med for eksempel værmeldinger eller trafikkplanlegging.

 

Kroppen vi har her i dette universet er akkurat som en spillekarakter i et dataspill. Man styrer karakteren i spillet, men den egentlige hjernen bak det hele er ikke en del av spillet.

 

Vår bevissthet er ikke et produkt av det fysiske universet, men omvendt.

 

Så hvorfor skal man tro på noe slikt vrøvl? Nå tror jeg forsåvidt ikke det er bra å tro på det, men absolutt en artig teori, og det har vært perioder i livet mitt hvor jeg har funnet "bevis" for en bevissthet, som da overbeviste meg.

 

Vel, om universet er et produkt av bevisstheten er det lett å svare på i hvert fall følgende spørsmål:

 

- Universet utvider seg i takt med hva bevisstheten observerer, dermed trenger man ikke bry seg om slikt som hva som er utenfor universet.

 

- Siden tid er noe som er skapt av universet, så trenger ikke universet noen start, akkurat som et dataspill ikke trenger noen start (man velger rett og slett hva tiden i spillet skal være).

 

 

Noen andre spørsmål man også kan lage svar på:

 

- Våre liv fortsetter også etter vår død her på jorden. Dermed trenger man ikke være redd for evig tomhet.

 

- Siden vi alle er en del av den samme bevisstheten, vil vi også dele kunnskap, og alle og enhver er viktig for helheten. Følte dette virkelig en gang jeg mediterte. Følte at jeg kunne hjelpe individer i andre universer .

 

Er livet en drøm? I så fall, hva skal jeg gjøre for å gjøre den behagelig?

Å gi 100% faen er behagelig, men ikke veldig stabilt i lengden.

 

Nei, generelt sett tror jeg man ikke bør la fryktene stoppe seg selv fra å gjøre det man virkelig vil gjøre.

 

Men jeg sliter jo også med å ha en behagelig "drøm" . Mitt mål er å oppnå en slags "nirvana" hvor sinnet mitt er helt rolig. Nå har jeg ikke meditert på lenge, så det må jeg jo nesten ta opp igjen da det hjelper mye mot unødvendig tankeaktivitet.

Endret 6. desember 2013 av Because I need change!

[Emily1]

Det er en stor sjanse for at jeg dømmer mennesker i underbevisstheten min, men slik jeg har kjent meg selv i alle år har dette ikke vært veldig merkbart verken for meg selv eller fysisk/verbalt utenom en liten periode på ungdomsskolen.

Tro meg at du ikke er alene, jeg har også kjent på den følelsen i mine yngre dager. Kan innrømme at det var den mest slitsomme tiden av livet mitt. Men vi lærer så lenge vi lever, og jeg kan skrive under på at så lenge du går aktivt inn for å jobbe med deg selv og følelsene/tankene dine, så vil du til slutt komme til et punkt hvor du er så trygg på deg selv at det er mye som skal til for å knekke selvbildet ditt. "Med selvtillit har du allerede vunnet før du har startet" . Kanskje det ligger noe der.

 

 

Utbryter sikkert fem ganger om dagen at jeg vil dø

Veldig interessant dette. Utifra det lille jeg har sett av deg i denne tråden virker du som en meget oppegående og reflektert person. Positiv og spøkefull virker du også.

Alle opplevelser, sanser og erfaringer man gjør seg/blir pådratt fra man lærer å gå til den dag i dag tror jeg er mye med på å forme deg som person. Likevel mener jeg at personligheten er en avgjørende faktor for hvor du vil ende opp både fysisk og mentalt i det senere liv. Hvorfor ender noen opp med rusproblemer mens andre blir statsministere som følge av en stygg barndom, f.eks? Er dette personlighet/egenskaper, til tross for samme triste oppvekst?

 

Jeg tror ikke du er et ondt menneske av den grunn. For meg høres det iallfall du som om du prøver, men alle disse vonde erfaringene dine med et dårlig selvbilde har påvirket deg i den retning til å tro ondt om både deg selv og andre. Er du sikker på at folk er snille mot deg bare fordi de tjener på det? Er du sikker på at du er en grei person bare fordi du føler at du "må"? Du er litt diffus i beskrivelsen din, dermed er jeg også litt diffus i svaret mitt.
Jeg tror forresten at det kommer seg. Fake it until you make it, er det jo noen som sier.





Det er en veldig spennende teori du har der. Gid vi hadde fasitsvaret.
Jeg ble oppdratt kristen, men den dag i dag er jeg vel... Agnostiker.
Jeg synes det er viktig å gå ut i verden med et åpent sinn, livet berikes på så mange måter på denne måten. Istedenfor å være negativ og skeptisk til alt, hvorfor ikke være lysten, søkende og nysgjerrig? Dette forsterkes dessuten ti ganger om du i tillegg går inn for dette med en fordomsfri holdning. Det er så lite som skal til for å få til den lille ekstra gnisten i livet.

Uansett, jeg tenker at vi mennesker er så like, men samtidig så utrolig ulike. Det finnes så mange teorier om hvordan verden ble til, hvordan vi ble skapt, hvordan vi skal leve og ikke minst om livet etter døden. Hva så om du tror at man kommer til himmelen? Hva så om du tror vi kommer til helvetet? Hva så om du tror at man blir gjenfødt på ny eller at det kanskje tror du at det ikke finnes noe liv etter døden?
Folkens, det spiller ingen som helst rolle. Vi lever det livet vi har fått utdelt her i dag, her og nå, og forhåpentligvis en tid fremover. Kan vi ikke bare behandle hverandre med medmenneskelighet - respekt, omtanke og forståelse? Kan vi ikke bare legge bort dette hatet og ikke minst forakten vi har skapt, og heller fokusere på å behandle din neste som din likemann?



Hvordan gjøre "drømmen" behagelig. For å si det kort så er det nok svært individuelt. Jeg vet hva jeg må gjøre for å gjøre min behagelig, det samme må den enkelte finne ut av selv. Livet handler om å prøve og feile, komme seg ut av komfortsonen, utfordre seg selv og stadig oppsøke nye erfaringer og muligheter. Oppskriften til suksess er å bestandig ville noe. Min mening.

Et råd: Ha respekt for deg selv, bli glad i den du er, så vil ingenting knekke deg og ikke minst alt det andre komme automatisk.

Sticks and stones.

[Rescue me]

Tro meg at du ikke er alene, jeg har også kjent på den følelsen i mine yngre dager. Kan innrømme at det var den mest slitsomme tiden av livet mitt. Men vi lærer så lenge vi lever, og jeg kan skrive under på at så lenge du går aktivt inn for å jobbe med deg selv og følelsene/tankene dine, så vil du til slutt komme til et punkt hvor du er så trygg på deg selv at det er mye som skal til for å knekke selvbildet ditt. "Med selvtillit har du allerede vunnet før du har startet" . Kanskje det ligger noe der.

Min selvtillit er blitt jævlig bra faktisk. I det at jeg har fått hjertet mitt knust så mye at jeg har begynt å gi i overkant faen i alt og alle. Ikke helt bra det heller.

 

 

Veldig interessant dette. Utifra det lille jeg har sett av deg i denne tråden virker du som en meget oppegående og reflektert person. Positiv og spøkefull virker du også.

Takk takk . Jeg har en teori om at det ikke er bra å legge for mye i skryt. Fordi da legger man også for mye i kritikk, og har man blitt skrytt opp for mye, så blir man redd for å drite seg ut, noe som ikke er bra. Men, uansett artig å høre.

 

 

Alle opplevelser, sanser og erfaringer man gjør seg/blir pådratt fra man lærer å gå til den dag i dag tror jeg er mye med på å forme deg som person. Likevel mener jeg at personligheten er en avgjørende faktor for hvor du vil ende opp både fysisk og mentalt i det senere liv. Hvorfor ender noen opp med rusproblemer mens andre blir statsministere som følge av en stygg barndom, f.eks? Er dette personlighet/egenskaper, til tross for samme triste oppvekst?

Si det, veldig interessant. Men det er vel nok av de folk som har fått rusproblemer selv om de har levd en super barndom. Rusproblemer er vel blant annet ikke så uvanlig blant kjendiser som har "alt".

 

 

 

Jeg tror ikke du er et ondt menneske av den grunn. For meg høres det iallfall du som om du prøver, men alle disse vonde erfaringene dine med et dårlig selvbilde har påvirket deg i den retning til å tro ondt om både deg selv og andre. Er du sikker på at folk er snille mot deg bare fordi de tjener på det? Er du sikker på at du er en grei person bare fordi du føler at du "må"? Du er litt diffus i beskrivelsen din, dermed er jeg også litt diffus i svaret mitt.

Jeg tror forresten at det kommer seg. Fake it until you make it, er det jo noen som sier.

Vel, jeg liker å spre glede, så jeg vil nok ikke definere meg selv som ond. Men jeg har forsatt en del onde tanker, og gjør til tider litt onde handlinger, men det er vel sånn sett helt menneskelig, men samtidig ikke noe jeg liker akkurat.

 

At folk flest er jævlig egoistiske er noe jeg forsåvidt ikke tviler så veldig på. Fordi jeg før var helt latterlig egoistisk. Jeg gjorde mye bra, men samtidig så forventet jeg alltids noe tilbake. Altså, jeg gjorde gode handlinger fordi jeg trodde det ville bringe godt til meg. Og da er det jo litt egoistisk? Men så tror jeg også man ser andre i seg selv, så kan godt hende jeg synes alle er så egoistiske fordi jeg selv er/har vært egoistisk.

 

 

 

 

Det er en veldig spennende teori du har der. Gid vi hadde fasitsvaret.

Jeg ble oppdratt kristen, men den dag i dag er jeg vel... Agnostiker.

Jeg synes det er viktig å gå ut i verden med et åpent sinn, livet berikes på så mange måter på denne måten. Istedenfor å være negativ og skeptisk til alt, hvorfor ikke være lysten, søkende og nysgjerrig? Dette forsterkes dessuten ti ganger om du i tillegg går inn for dette med en fordomsfri holdning. Det er så lite som skal til for å få til den lille ekstra gnisten i livet.

Tror det egentlig bare er bra vi ikke har fasiten. Kanskje også fasiten er så deprimerende at vi ikke hadde greid å bli glad lengre. Jeg tror også livet hadde blitt kjedelig om man hadde visst alt. Ingenting er som når man innser noe sykt, og går rundt i flere dager i ekstase på grunn av det .

 

Viktig med å være både kritisk, og ha et åpent sinn .

 

Uansett, jeg tenker at vi mennesker er så like, men samtidig så utrolig ulike. Det finnes så mange teorier om hvordan verden ble til, hvordan vi ble skapt, hvordan vi skal leve og ikke minst om livet etter døden. Hva så om du tror at man kommer til himmelen? Hva så om du tror vi kommer til helvetet? Hva så om du tror at man blir gjenfødt på ny eller at det kanskje tror du at det ikke finnes noe liv etter døden?

Folkens, det spiller ingen som helst rolle. Vi lever det livet vi har fått utdelt her i dag, her og nå, og forhåpentligvis en tid fremover. Kan vi ikke bare behandle hverandre med medmenneskelighet - respekt, omtanke og forståelse? Kan vi ikke bare legge bort dette hatet og ikke minst forakten vi har skapt, og heller fokusere på å behandle din neste som din likemann?

Jeg er veldig enig i at vi burde behandle hverandre bedre.

 

 

Hvordan gjøre "drømmen" behagelig. For å si det kort så er det nok svært individuelt. Jeg vet hva jeg må gjøre for å gjøre min behagelig, det samme må den enkelte finne ut av selv. Livet handler om å prøve og feile, komme seg ut av komfortsonen, utfordre seg selv og stadig oppsøke nye erfaringer og muligheter. Oppskriften til suksess er å bestandig ville noe. Min mening.

Alltids bra å komme seg ut av autopiloten . For jeg tror den fort tar over livene våre.

 

Et råd: Ha respekt for deg selv, bli glad i den du er, så vil ingenting knekke deg og ikke minst alt det andre komme automatisk.

 

Sticks and stones.

Jeg blir ofte knekt, men hver gang det skjer, så skal det mer til neste gang.

 

________________________________________

 

Må si jeg sliter litt med tvangstanker av typen "Jeg vil dø", noen andre som har lignende problemer? Kommer som oftest når jeg tenker på opplevelser i fortiden, og de trenger ikke nødvendigvis være noe særlig jævlige, men kanskje en god mulighet jeg ikke har tatt. Jeg liker jo å tro det er bare bra, men jeg får litt noia over det hele, fordi jeg vil jo egentlig ikke dø .

Endret 8. desember 2013 av Because I need change!

[Emily1]

Det å gi faen i alt og alle kjenner jeg meg selv i, av nettopp samme grunn som deg. Nå er jeg for lenge siden over den delen av livet mitt, men ser jeg tilbake til det i dag vil jeg absolutt ikke kalle det selvtillit, heller en gi faen-holdning til både deg selv og alt rundt deg som et resultat av å bli så emosjonelt såret. Viktig med å være forsiktig så du ikke gir så mye faen i deg selv at det skader deg på noen måte.

 

Dette med skryt/komplimenter/kritikk, ja. Kan være et sårbart tema. Jeg har ikke så mye å si til det, annet enn at jeg har valgt å faktisk ta til meg komplimenter de gangene jeg får dem, og det trenger ikke nødvendigvis å være ofte, og også ta til meg kritikk så sant de er konstruktive. Det som er fort gjort når man opplever å få kritikk av noe slag er å umiddelbart gå i forsvarsposisjon i form av at man kanskje får en følelse av personangrep og dermed svarer tilbake med aggresjon eller på en måte som man senere angrer på. Men igjen, det er en menneskelig reaksjon. Men aggresjon fører bare til mer aggresjon synes jeg. Ydmykhet er mitt nøkkelord, men ikke i den forstand at jeg lar andre utnytte eller tråkke på meg.


Man kan ha alt, men man er ikke nødvendigvis lykkelig av den grunn. Hva er lykke? Det er for omstridt. Lykken ligger langt inne i deg, man må gjøre en innsats for å finne den. Man kan føle at det er verden og alle rundt en som er problemet - jeg sier at det er en selv. Viktig å ha innsikt.



Tror jeg forstår hva du mener. Uten å legge ut for mye om hvilke baner disse tankene går i, så tror jeg også det er menneskelig. Menneskehjernen er komplisert, og tankene kan være "unormale". Jeg mener fortsatt det er forskjell på tanke/fantasi og handling.



Jeg tror oppskriften til et(unnskyld meg) elendig liv er å hele tiden forvente for mye, hele tiden. Både i form av prestasjoner og det å ønske noe tilbake av andre. Det beste er nok å senke/ha minimalt med forventninger, men dette er selvsagt lettere sagt enn gjort.
Jeg tror det er fort gjort å gi opp og ende opp med å bli kald og kynisk spesielt om man gir mye - bare dette i seg selv krever jo mye av deg som person. Uansett, flott gjort av deg å ha hatt(har) disse gode intensjonene. Du kan jo tenke på å bringe disse flotte egenskapene ved deg tilbake, men senke forventningene et par hakk denne gangen?

 

Jeg er egoistisk. Kan jeg innrømme med en gang. Tro meg at jeg gjør mye og kan gå veldig langt kun for egen vinning. Har også mye med å gjøre at jeg er opptatt av opplevelser og selvrealisering/utvikling.




Verden er et deprimerende sted. Sannheten er deprimerende, mye er deprimerende. Du har rett i at det kan være best å ikke vite sannheten. Jeg prøver å se på verden som en leke -og læringsplass. Det kommer onde innspill inn i livene våre hver eneste dag, man må vel bare lære å takle det på best mulig måte.
Jeg har iallfall funnet ut at ydmykelse som oftest overvinner arroganse. Av og til(eh, ofte) er jeg så ydmyk at jeg fremstår som dum, men dette er også bevisst - jeg gidder bare ikke. Nå er jeg diffus, men poenget er at om jeg merker det dukker opp noe eller noen opp i veien for meg som jeg vet ikke prøver annet enn å provosere eller knekke meg, så feier jeg vedkommende av banen på raskest mulig måte: Spille dum og komme meg videre. God egenskap? Har innsikt nok til å si at det neppe er det, men ofte er jeg for lat eller for feig, rett og slett til, å gidde å starte en konflikt eller innviklet diskusjon.



Hehe, den kritiske evnen vet jeg at jeg kunne hatt mer av. Kanskje fordi jeg stort sett aldri har hatt bruk for den. Men nå som jeg har begynt å komme meg ut i det virkelige livet må jeg nok lære å bli både hard og kritisk. Fucked up at det må være sånn, at jeg må forandre personligheten min og trekke frem egenskaper jeg ikke liker, men fremstår man som et svakt individ så blir man hakkemat på stedet. Gidder ikke å være Jesus heller, hallo.



Jeg er iallfall en veldig rastløs person, søker opplevelser og erfaringer hele tiden. Slitsomt, men jeg ser fremover. Har jeg lagt en plan så fullfører jeg det. Gleder jeg meg? Gruer jeg meg? Er jeg positiv? Er jeg negativ?
Jeg kan være alt, men jeg velger ut: "gleder meg" og "positiv".

 

Skjønner. Det som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere.




(til det siste du sier: har aldri hatt selvmordstanker, men jeg håper for guds skyld du ikke finner på å gjøre noe sånt. vær sterk, min venn.)

 

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg har noen tanker jeg vil lufte litt.

 

Jeg har ei venninne. Vi er sammen så å si hver dag. Min veninne var sammen med en kamerat jeg også var god venn med før. Min kamerat var ofte lei seg over venninna mi. Han følte at hun ikke støttet ham, at hun var utakknemlig, at hun var utro, at hun ikke kunne stole på henne. Han var egentlig velfig paranoid. Jeg snakket ofte med han om henne. Ikke ment som baksnakking, men var ofte jeg var litt lei meg selv pga av denne venninna. Hun kunne finne på å ikke ta tlf, følte meg ofte litt ignorert, oversett osv.

 

For ei stund siden ble det slutt mellom disse to. Min kamerat fortalte hva som hadde skjedd da de gjorde det slutt. Jeg sa det at jeg støttet han, og tror også jeg sa at han fortjener bedre. (selv om det er ei utrolig god vennine) Jeg sa også at det kunne være vansklig å vite hvor man hadde denne henne.

 

Noen uker seinere ble plutslig fikk ble kameraten min sur på meg. Jeg gjore ingen ting galt. Vi tok opp kontakten 2 uker seinere, men vi har enda pratet ordentlig da vi ikke har sett hverandre.

 

Da pratet med min vennine begynte vi å prate om hennes ex og min kamerat. Jeg fikk da vite at min kamerat har juget. Han er egentlig veldig paranoid og litt kontrollerenes. Så det vil si at det han har sagt ikke nødvendigivs er sant. Jeg fortalte da noe jeg egentlig ikke skulle sagt til henne. Redd det kan føre til at både ho og han slutter å stole på meg.

 

Jeg har flere ganger sag til min vennine at det er henne jeg stoler på. Dette er for å prøve å forhindre at jeg mister de begge. Det er flere som har reagert på min kamreats oppførsel, og har vært litt kritiske da vi har funnet ut at han egentlig har laget problemer for seg selv. Og problemer som egentlig ikke har vært der, men jeg har støttet ham. Jeg visste ikke bedre, og jeg visste litt av hvordan min venninne kunne være så jeg trodde på ham. Nå ser jeg at det er han som har vært problemet.

 

Hva gjør jeg? Jeg har selv pratet med min kamerat om exen før de gjorde det slutt fordi jeg var så lei meg pga oppførselen hennes mot meg. Dette har gjort at jeg har støttet han i det han har sagt til meg om henne fordi jeg forstår ham. Nå har jeg jo funnet ut at han egentlig har laget mye problemer for seg selv, så det å støttet ham så mye blir feil. Og at han i tilegg juger.

 

Mitt problem er at jeg er redd for at hans skal si noe av det jeg har sagt til ham om min vennine. Det verste er at jeg ikke husker hva jeg har sagt. Vi har pratet mye sammen, fordi vi begge var så lei oss.

 

Denne venninna er ei god vennine også. Hun prøver virklelig så godt hun kan. Jeg har prøvd å hinte at jeg har vært litt skeptis på en del ting, og få henne til å forstå at det er henne jeg har mest respekt for og henne jeg stoler på. Jeg er bare veldig uiskker på hva kameraten min kan finne på å si hvis de krangler og jeg blir et tema i kranglingen.

 

Uff ble mye dette.

Har dere noe tips?

Anonymous poster hash: 313d6...5ad

[Rescue me]

Nudelpus:

 

Er nok ikke bra å gi for mye faen, selv om det er jævlig deilig da. Føler det hovedsaklig er et problem ovenfor familie og venner om man bryr seg altfor lite om det de bryr seg om. Men, jeg gir jo egentlig ikke faen i alt og alle, er vel mer noe jeg like å tro.

 

Og komplimenter er jo heller ikke nødvendigvis dårlig. Tenker alt har sine sider, både dårlige og gode.

 

Ja, dette med lykke er virkelig noe jeg interesserer meg for. Håper jeg en dag kan komme med mange tips for å leve et lykkelig liv .

 

Om man aksepterer alt som er til enhver tid, så vil man aldri være skuffet, men jeg greier ikke det helt. Selv om jeg forsåvidt har greid det i et par dager engang, og det var rimelig fantastisk.

 

Synes sannheten både er deprimerende og fantastisk. Jeg liker forsåvidt også å se på verden som en leke og læreplass, problemet føler jeg er at ikke alle andre også gjør det . Jeg har bare lyst til å tulle og ha det artig, ikke være så jævla seriøs hele tiden.

 

Til tider er det ingenting slår det å leke dum .

 

Jeg vet ikke hvor bra det er å være altfor kritisk da, særlig ikke ovenfor seg selv. Om man ikke er kritisk ovenfor seg selv, så vil man jo blant annet ha veldig god selvtillit, men selv er jeg for redd for at jeg blir en arrogant jævel.

 

Er glad i livet mitt, og har egentlig aldri vurdert selvmord seriøst. Disse "jeg vil dø" tankene, er bare tvangstanker som dukker opp, og jeg skulle gjerne vært foruten dem (eller, jeg vet faktisk ikke, for jeg vet egentlig ikke hvilken påvirkning de har på livet mitt).

 

For eksempel akkurat nå, så er jeg egentlig veldig glad .

[Rescue me]

Hei.

 

Jeg har noen tanker jeg vil lufte litt.

 

.....

Vel.

 

Generelt sett så bruker i hvert fall jeg ikke å baksnakke noen, uansett hvor "snill" baksnakking det er. Det er bare noe som kommer tilbake og biter meg i ræva når jeg minst venter det.

 

Angående hva folk sier om folk, ikke ta slikt seriøst. Slik jeg liker å tenke på det, så ser de jeg ser på som idioter, på meg som idioter tilbake.

 

Jeg vil jo selv ikke bli dømt ut fra hva andre sier om meg, så da kan jeg heller ikke dømme andre ut fra hva andre sier om dem.

 

Si til venninna at du kanskje pratet litt mye om henne med kameraten din, så slipper du at det kommer ut på feil måte. Eller, nå kan det jo hende alt fucker seg opp om du gjør det .

 

Nei, er jo en vanskelig situasjon, men min erfaring er at det meste ordner seg til slutt uansett. Men ikke driv å hold på venner for enhver pris, noen ganger er det beste at man skille lag som venner, heller ikke her vits å lage noe drama ut av det. Bare bli litt mer passiv om man føler et vennskap bringer med seg for mye dårlige følelser.

 

Sånn generelt sett så synes jeg det er ganske dårlig gjort å klage over alle sine problemer til vennene sine hele tiden. Om det er en close venn over lang tid, og man faktisk sliter, så kan det nok være en bra ting å gjøre. Men ingen liker bare negativ respons over lang tid, så jobb med å være positiv og ikke ta alt så seriøst når du er i sosiale settinger.

[Emily1]

 

Det kommer veldig an på hvordan man gir faen. F.eks jeg gir faen i hva andre sier og tenker om meg(med mindre det er konstruktiv kritikk), gir faen i at folk prøver å gi meg dårlig samvittighet og er flink til å gi faen når jeg vet at det er noe som bare tapper meg for energi om jeg bruker tid på å bry meg.

Jeg er også ganske kynisk og kald ovenfor familien min, men det har en historie bak og det virker som om de skjønner det. Men er ekstremt glad i vennene mine og elsker å bli kjent med nye mennesker : ) Ingenting som gir meg mer glede enn å få andre til å føle seg bra og verdsatt.

 

Det er så individuelt for hva som gjør en lykkelig! For meg er det gode venner og nye bekjentskap, opplevelser, erfaringer og det å utsette meg selv for utfordringer både fysisk og mentalt, og kaste meg ut i nye ting uten å tenke for mye på det på forhånd. Opplevelser i fellesskap er så gull verdt. Jeg blir så fort glad i folk også : )

 

Mhm, det er vanskelig det. Jeg tror man må jobbe rimelig mye med seg selv for å kunne klare å være en positiv og aksepterende person.

 

Hehe, det er veldig mange som har sagt til meg at jeg bør lære å være mer kritisk, men jeg klarer rett og slett ikke... Jeg er meg, og sånn får det bare være, tenker jeg. Kan ikke forandre meg bare for å gjøre andre fornøyde. Jeg er lykkelig ved å være tillitsfull og aksepterende, og da får det bare være slik, tenker jeg. Hm, ja man kan få veldig god selvtillit, men jeg tror ikke man trenger å være arrogant av den grunn! Bare passe på å ha beina godt plantet på jorden : )

 

Jeg synes du virker som en glad person. Hvordan har du det for tiden? : )

 

 

[Rescue me]

Jeg synes du virker som en glad person. Hvordan har du det for tiden? : )

Fantastisk .

[AdNauseam]

Interessant tråd (ikke sarkastisk ment).

 

Og interessant forumskikkelse.

 

 

Alle mennesker lever i sin egen boble, en drøm de kaller virkelighet. Vi er ikke istand til å se det store bildet.

[Rescue me]

Alle mennesker lever i sin egen boble, en drøm de kaller virkelighet. Vi er ikke istand til å se det store bildet.

Det er kanskje ikke meningen vi skal se det store bildet heller. Noen ganger får jeg litt paranoia over min eksistens, for det er jo litt rart.

[AdNauseam]

Det er kanskje ikke meningen vi skal se det store bildet heller. Noen ganger får jeg litt paranoia over min eksistens, for det er jo litt rart.

Nei, det er det nok ikke. Hvem vil vel det, hvis det ikke er flere spørsmål igjen, hvor interessant hadde verden vært da.

[Rescue me]

Nei, det er det nok ikke. Hvem vil vel det, hvis det ikke er flere spørsmål igjen, hvor interessant hadde verden vært da.

Sikkert interessant en stund, men så hadde man nok blitt lei ganske fort. Litt som med juksekoder i spill.

 

Men nå kan det jo hende vi egentlig vet alt, men at vi lurer oss selv til å tro vi ikke gjør det, for å gjøre det hele mer interessant.

[Rescue me]

Denne fucker litt med hodet mitt:

 

 

Handler om "negative suggestion", altså, at om man sier "ikke gjør det", så gjør vi det nettopp derfor.

 

Jeg har til tider litt tvangstanker av typen;

- at jeg ser for meg at jeg slår til noen

- svinger bilen i motsatt kjørefelt

- bare går bort på kjøkkenet og kutte av meg kuken

- kaste telefonen ned fra verandaen

-osv osv.

 

Ganske fucked up tanker egentlig, og det er jo ingen grunn til at jeg skal gjøre det, men ved å prøve å bli kvitt slike tanker så forsterker jeg bare dem føler jeg.

 

Forsåvidt, løsningen føler jeg er å akseptere at jeg allerede har gjort det . Jeg er allerede død, så hvorfor skulle jeg da drepe meg selv?

 

_______________________________________

 

Liker denne:

 

"Nothing being more important than anything else, a warrior chooses any act, and acts it out as if it mattered to him. His controlled folly makes him say that what he does matters and makes him act as if it did, and yet he knows that it does not. So when he fulfills his acts, he retreats in peace. Whether his acts were good or bad, or worked or did not, is in no way part of his concern."

 

________________________________________

 

Hva er gode og dårlige handlinger? Leste engang i en bok (Shantaram, mafiabossen forteller dette) at en dårlig handling er en dårlig handling, om verden hadde gått til helvete om alle hadde gjort det.

Endret 10. januar 2014 av Because I need change!

[Jahdu]

Vi vet ingenting, og det er så mye intellekt i oppstandelsen vår og universet. Hvis vi ikke ødelegger planeten helt, så kommer vi bare til å utvikle oss, mest sannsynlig spirituelt.

 

Uff, våknet opp i en sinnstilstand jeg er lite gira over. Elendig konsentrasjon, føles som hodet er isolert mot å gjøre ting eller uttrykke meg, men reflekterer vel bare fortiden. Kjipt å våkne opp helt nede av dårlige drømmer, gjør ikke akkurat starten på dagen lettere. Får lyst å bare skrike meg til våkne, jeg må virkelig slappe av helt og ikke tenke. Liker ikke tankene mine for tiden, de går av seg selv og ikke i det gode sporet.

[AdNauseam]

Sikkert interessant en stund, men så hadde man nok blitt lei ganske fort. Litt som med juksekoder i spill.

 

Men nå kan det jo hende vi egentlig vet alt, men at vi lurer oss selv til å tro vi ikke gjør det, for å gjøre det hele mer interessant.

Jeg tror det er mye vi ikke vet og ikke er istand til å vite.

 

Det med juksekoder, det virker sinnsykt kjekt i begynnelsen, men etter 5 minutter blir du lei hele greia. Men om du bruker mange timer på å opparbeide deg de samme tingene er det noe helt annet. Sånn er det nok med livet også, man trenger å ha noe å strekke seg etter. En mening, en grunn til å gjøre det vi vil og må gjøre hver dag. Verdier, ambisjoner, mål.

 

 

Hva om alle du kjenner bare er fiktive karakterer i et eksperiment, en simulasjon? Hvordan kan du vite hva som er virkelig, eller at noe er virkelig i det hele tatt. Du tror jo når du sover at det er virkelig, selv om du langt ifra er bevisst på samme måte. Kanskje de som vi idag ser på som gale/schizofrene faktisk ser den ekte virkeligheten med flere paralelle univers og gjenferd. Et kaos av skapt av tid i en overlappende verden. Fine temaer for film.

[Rescue me]

Vi vet ingenting, og det er så mye intellekt i oppstandelsen vår og universet. Hvis vi ikke ødelegger planeten helt, så kommer vi bare til å utvikle oss, mest sannsynlig spirituelt.

Jeg liker å tro at jeg ikke er redd for døden, fordi livet vårt er ikke det eneste som er. Men, jeg vil jo fortsatt være redd for å forlate alt som er i denne verden.

 

La oss vi verden bare er et dataspill, så vil man jo fortsatt ikke dø i dataspillet om man har dreve å jobbet hardt for å oppnå det man har oppnådd i spillet.

 

Uff, våknet opp i en sinnstilstand jeg er lite gira over. Elendig konsentrasjon, føles som hodet er isolert mot å gjøre ting eller uttrykke meg, men reflekterer vel bare fortiden. Kjipt å våkne opp helt nede av dårlige drømmer, gjør ikke akkurat starten på dagen lettere. Får lyst å bare skrike meg til våkne, jeg må virkelig slappe av helt og ikke tenke. Liker ikke tankene mine for tiden, de går av seg selv og ikke i det gode sporet.

Prøvd meditering?

[Jahdu]

Ja, og har veldig sansen for det. Problemet er at det er noe som ligger uforløst, og jeg klarer ikke å konfrontere det. Takler det virkelig ikke, og hele situasjonen er forjævlig. Vi pleier jo ofte å tenke det verre enn det er, men ser faktisk ingen god løsning på det. Plaget meg i flere år, og jeg er en som takler sånne endringer svært dårlig. Skikkelig dilemma jeg ikke kommer utenom og jeg får ikke gjort noe med det. Må akseptere og forholde meg til det, men klarer ikke. Vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre. Du hadde forstått det om du var i min situasjon

[Rescue me]

Jeg tror det er mye vi ikke vet og ikke er istand til å vite.

En gang når jeg var ruset på psykadelisk "truffles", så så jeg for meg hele universet og hvordan all logikk endte opp i paradokser for å kunne binde sammen hele universet. Logikken kunne ikke forklare hva som var utenfor, fordi logikken alltids utvide grensene for hva som er.

 

Det med juksekoder, det virker sinnsykt kjekt i begynnelsen, men etter 5 minutter blir du lei hele greia. Men om du bruker mange timer på å opparbeide deg de samme tingene er det noe helt annet. Sånn er det nok med livet også, man trenger å ha noe å strekke seg etter. En mening, en grunn til å gjøre det vi vil og må gjøre hver dag. Verdier, ambisjoner, mål.

Tenkt en del på slikt ala dette:

 

- Er godt et produkt av dårlig (og omvendt).

- Er lett et produkt av vanskelig (og omvendt).

osv osv

 

Forsåvidt har jeg egentlig funnet et ganske bra svar, for meg selv i hvert fall, for hva som er meningen med livet: Meningen med livet er mine mål i livet.

 

Mitt største mål her i livet er et rolig sinn.

 

 

Hva om alle du kjenner bare er fiktive karakterer i et eksperiment, en simulasjon? Hvordan kan du vite hva som er virkelig, eller at noe er virkelig i det hele tatt. Du tror jo når du sover at det er virkelig, selv om du langt ifra er bevisst på samme måte. Kanskje de som vi idag ser på som gale/schizofrene faktisk ser den ekte virkeligheten med flere paralelle univers og gjenferd. Et kaos av skapt av tid i en overlappende verden. Fine temaer for film.

Tenkt tanken . Men det er litt vel destruktivt å tenke slikt, eller alt kan jo diskuteres, men jeg tror ikke man blir så veldig glad av det.

 

Var en periode jeg følte meg veldig "schizofren". Dette var etter at jeg på en MDMA rus "innså mitt eget ego".

 

Ja, og har veldig sansen for det. Problemet er at det er noe som ligger uforløst, og jeg klarer ikke å konfrontere det. Takler det virkelig ikke, og hele situasjonen er forjævlig. Vi pleier jo ofte å tenke det verre enn det er, men ser faktisk ingen god løsning på det. Plaget meg i flere år, og jeg er en som takler sånne endringer svært dårlig. Skikkelig dilemma jeg ikke kommer utenom og jeg får ikke gjort noe med det. Må akseptere og forholde meg til det, men klarer ikke. Vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre. Du hadde forstått det om du var i min situasjon

Hva får deg til å tro at jeg ikke er i din situasjon? Kanskje det er problemet, at du tror du er alene om å ha det?

 

For jeg er i hvert fall langt fra den roen jeg ønsker.

Endret 10. januar 2014 av Because I need change!

[Jahdu]

Litt rart det med døden og hvordan vi ser annerledes på ting om vi er lykkelige eller ulykkelige. De fleste mennesker er skikkelig vanedyr og følsomme for forandringer, så ikke rart en del er redd for den største forandringen. Selv om vi hadde visst at bevisstheten vår går videre, er det fortsatt skremmende. Men om vi ikke tenker på det finnes det heller ikke noe å grue seg til, så beste er nok å sørge for at vi har det bra og lever i nuet