Tråden for tanker.

[Rescue me]

Dette er tråden for tanker.

 

Hva vil dette si?

 

Ja, det vil si at vi kan diskutere tankeproblemstillinger vi har rotet oss bort i. Snakke litt om det som plager oss for øyeblikket tankemessig.

 

Tenker nå på kjedelige tvangstanker vi lider av.

 

Det kan være fint å få litt feedback på dem.

 

Det absolutt ingen krav i denne tråden utover forumets regler, men husk vi diskuterer kun tanker, ikke hendelser.

[Rescue me]

Hva skiller egentlig en tanke og en opplevelse? Er det ikke slik at man opplever tankene? Eller kanskje tankene påvirker hvordan vi opplever?

[fiskebollebiff]

Man opplever jo ikke tanker selv om det føles sånn noen ganger. Noen ganger er det vanskelig i skille drøm fra virkelighet.

Endret 22. november 2013 av fiskebollebiff

[Rescue me]

Hmm, føler du deg som en bølle? En ustoppelig styrke som krever så mye at det er nødt til engang å føre til en kjip situasjon.

 

Tenker i forhold til bilde du postet. Siden det er et stort skip, mye større en båtene jeg bruker å være på.

Endret 22. november 2013 av Because I need change!

[Rescue me]

Man opplever jo ikke tanker selv om det føles sånn noen ganger. Noen ganger er det vanskelig i skille drøm fra virkelighet.

Jeg føler egentlig det er ganske lett å skille drøm fra virkelighet. Men jeg tenker også at virkeligheten kanskje er en drøm det også.

 

Denne er fin:

 

http://www.youtube.com/results?search_query=the+dream+of+life+alan+watts&sm=3

 

____________________________________

 

 

Jeg tror tankene i seg selv er begrensningen, fordi tankene kan ikke produsere det universet kan produsere.

 

På mange måter er det å leve her på jord litt som å tenke, kanskje opplevelsene er tanker?

 

_____________________________________

 

Hva om alt bare er paradokser?

Endret 22. november 2013 av Because I need change!

[Emily1]

Håper jeg består på eksamen.

[Rescue me]

Håper jeg består på eksamen.

Om du er nervøs er det bra . Liker jeg i hvert fall å tro. Tror man lett vet om man greier det eller ikke, spørsmålet er jo litt hvor høyt man sikter.

[Emily1]

Tingen er at jeg egentlig ikke har noe sjans å bestå, fordi jeg startet i September, altså myyyyyyye senere enn alle de andre og de er en del undervisning og kurser jeg ikke har fått med meg. Likevel har jeg tatt notater fra de andre og pugger meg halvt ihjel nå, så om jeg står eller ikke blir 50/50 liksom.

[Rescue me]

Tingen er at jeg egentlig ikke har noe sjans å bestå, fordi jeg startet i September, altså myyyyyyye senere enn alle de andre og de er en del undervisning og kurser jeg ikke har fått med meg. Likevel har jeg tatt notater fra de andre og pugger meg halvt ihjel nå, så om jeg står eller ikke blir 50/50 liksom.

Min opplevelse av en to eksamener jeg hadde etter videregående. Var nemlig to fag jeg hadde strøket. Det ene var naturfag, og det andre var prosjekt til fordypning (gått yrkesveien). Naturfagen hadde jeg ikke pugget til, fikk tidenes letteste emne "Fornybare Energikilder" og endte opp med en 5'er. Den andre eksamenen, prosjekt til fordypning, strøk jeg. Men, så fikk jeg meg sommerjobb, som kunne brukes for å bli fritatt fra hele faget .

 

Altså, ting bruker å ordne seg .

[Emily1]

Enig <3

[Rescue me]

<3

[Rescue me]

Om man vil ha mer, må man da være misfornøyd med det man har?

 

Er det mulig å alltids være ute etter å ha det best mulig, men samtidig bare godta det som er, og dermed egentlig være fornøyd med selv det minste?

 

Det er kinda et paradoks.

 

Om man virkelig er fornøyd med det som er til enhver tid, så har man jo ingen motivasjon til å gjøre noe som helst.

 

Det at jeg har tidvis hatet livet mitt, tror jeg har hatt en positiv utvikling sånn generelt sett, men om jeg i utgangspunktet hadde vært fornøyd med det jeg hadde, så hadde jeg heller ikke trengt å "forbedre" livet mitt. Sånn sett, så var det jo kanskje aldri et valg å være fornøyd med det jeg hadde, da jeg rett og slett ikke hadde greid det.

[Emily1]

Interessant problemstilling.

 

Jeg vil si at jeg alt i alt er fornøyd med meg selv. Dvs, jeg er fornøyd med de egenskapene og den personligheten jeg har fått "utdelt". Jeg aksepterer også utseendet mitt, og fokuserer på de tingene jeg er fornøyd med.

 

Hva er det jeg streber etter å oppnå akkurat nå i livet mitt?
- Bli flink i musikk
- Bli sterk(derfor trener jeg mye)
- Finne meg selv(selvrealisering)

 

Jeg tror det er viktig å være aksepterende, men alltid ha rom for forbedringer, uten at tankene og holdningene rundt denne prossessen skal være negative eller bebreidende til fortiden/nåtidens utgave av deg selv og eget liv. Lær av fortiden, handle i fremtiden.

 

Kort oppsummert: Jeg er fornøyd med meg selv, men jeg er åpen for å forbedre tilværelsen.

[Rescue me]

Men om jeg har lyst på det beste livet byr, så må jeg også tro jeg fortjener det beste livet har å by. Men da igjen, så må jeg nesten også tro jeg er best, ellers vil jeg ikke føle jeg fortjener det beste.

 

Og da vil jeg ende opp som en arrogant narsissist, som jo sikkert er fet det, men jeg greier nok ikke å være en.

 

Narsissisme er jo sånn sett ganske fet, så jeg tror jeg skal jobbe på ide'er rundt at jeg er gud eller noe, hahahah .

 

__________________________________________

 

 

Tenkte denne setningen for noen dager siden, liker den veldig godt:

 

"Kanskje alt ordnet seg, fordi jeg ikke alltids tenkte at alt ordner seg."

 

Så sykt bra!

Endret 5. desember 2013 av Because I need change!

[Emily1]

Jeg er veldig glad i meg selv, og skammer meg ikke når jeg sier at jeg ønsker det beste for meg selv. Jeg liker ikke å sammenligne meg selv med andre mennesker(på en usunn måte), så derfor er jeg min egen beste venn, men jeg er likevel på ingen måte arrogant/nedlatende/nedsettende mot andre mennesker, heller tvert imot.

Tror på at man behandler + snakker til andre mennesker slik som man gjør mot seg selv.

 

Hehe, paradoksalt i forhold til mitt eget "livsmotto"

"Tro på at det ordner seg til slutt, og det vil gjøre det."

Endret 5. desember 2013 av Nudelpus

[Rescue me]

Jeg liker å tro jeg ikke er arrogant/nedlatende/nedsettende, men jeg vet jeg er det i blant. Om jeg ser noen gjøre noe "galt" kan jeg være ganske sikker på at jeg har gjort samme greia.

 

Men ja, tror det er mye i det at man ser andre ut fra hvordan man ser seg selv. Altså, jeg er veldig "snill" av den enkle grunn av at jeg har funnet ut at "the good way" er den eneste jeg faktisk kan gå med samvittighet. Men, det får meg jo også til å tro at alle er "on the good way", og med tanke på dagens kriger, drap osv osv, så er det jo ganske klart at ikke alle er det. Eller, så kan jeg jo sånn sett bare se på mine egne handlinger, da jeg nok har mange mindre gode.

 

Så om jeg har paranoia for at alle skal gjøre narr av meg, ser jeg kanskje på det å gjøre narr med folk som normalt, og dermed vil jeg også bedrive det.

[Emily1]

Vi mennesker er både gode og onde, vi har begge egenskapene godt innebygd i oss, men det handler mye om hvilke av egenskapene du ønsker å bringe til overflaten.
Hvorfor er det krig og sult i verden? Jeg har ikke fasitsvaret, men et spontant svar er: mangel på respekt, forståelse og sympati. Tror ikke jeg skal uttale meg noe mer om akkurat dette temaet(krig) i og med at jeg ikke har satt meg altfor mye inn i det.

 

Jeg merker at folk er veldig lett til å dømme, det skal så utrolig lite til. Bare noen skiller seg ut på noe måte. Jeg har iallfall alltid verdsatt slike ting som respekt. Hvorfor skal man legge seg opp i livene til andre, når man heller bør fokusere på å selv bli et godt menneske?

 

 

 

Jeg synes denne treffer spikeren på hodet.

[Rescue me]

Bra skilt ja.

 

Selv var jeg veldig dømmende før, sånn i virkelig dømmende. Jeg ble faktisk gal og super deprimert når jeg fant det ut. Tror mine symptomer var noe ala schizofreni eller noe.

 

 

Angående kriger og onde handlinger så tror jeg de kommer av frykt.

 

Det er litt rart, for for eksempel på byen, så finner i hvert fall enkelte menn det mindre skummelt å havne i en fight enn å gå opp og åpne en jente.

 

Altså, det virker som om folk tidvis går igjennom helt sykt mye stress og jævelskap, kun for å ikke skade noe så tåpelig som sitt eget selvbilde.

 

Nei, verden er fuuuucked up.

 

 

Men, sånn litt for å ikke bli en depressiv fuck, så har jeg i det siste virkelig begynt å like tanken på at vi lever i et dataspill . Eller, skal vel si "dataspill". Synes det er veldig artig å tenke på.

 

Når jeg sier "dataspill", så tenker jeg i forhold til at universet er et produkt av bevisstheten, ikke omvendt.

[Emily1]

Det er mer menneskelig enn man skulle tro å være dømmende. Jeg tror det handler mye om usikkerhet og synet på sitt eget selvbilde. Mulig det er andre grunner også, det vet jeg ikke.
Jeg er iallfall veldig glad for at jeg aldri har vært en særlig dømmende person, er meget åpen, nysgjerrig og blir fort fascinert av både mennesker og ting. Prøver å sette meg inn og forstå vedkommendes brennende lidenskap og interesser. Jeg føler at livet blir så mye enklere å leve på den måten.

 

 

det virker som om folk tidvis går igjennom helt sykt mye stress og jævelskap, kun for å ikke skade noe så tåpelig som sitt eget selvbilde.

 

Det er nok det man gjerne tror, men til syvende og sist vil man få et heftig slag i trynet når man endelig innser at man ikke har skadet noen andre enn seg selv. Jeg tror det er utrolig viktig å få kontakt med følelsene sine, og ikke gå rundt og undertrykke dem hele tiden. Når du først har forståelse og sympati for din fortid, påvirket både av deg selv og andre, først da er man forsonet og kan gå ut i verden med ny motivasjon og med hevet hode, tenker jeg.

 

Kommer helt an på hvordan man ser på verden. Jeg tror også at verden egentlig er helt fucked up og mennesker er onde, men jeg velger å tro at vi har all potensiale for å gjøre en forskjell - både for oss selv og verden. (verden i min definisjon = andre mennesker)

Hm, dette var interessant. Kan du utdype mer om dette "dataspill"-verdenen?

[Ytid]

Er livet en drøm? I så fall, hva skal jeg gjøre for å gjøre den behagelig?