Problemer med psykisk helse.

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg har et problem.. som jeg egentlig har vært her ei stund. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal begynne, skal prøve å korte det ned så mye som mulig. Det jeg vil ut av denne tråden er å få hjelp, evt få høre hvis noen andre har det slik/har hatt, og hva de gjorde. Eller tips til hva jeg kan gjøre med det.

Det som er, er at jeg rødmer for ingenting. Er ekstremt sjenert! Takler ikke å være rundt folk, blir helt rar og fjern. Når jeg er på butikker blir jeg stressa og vil bare ut så fort som mulig, altså jeg har det ikke godt om dagen. Men det rare er at jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, men jeg har aldri turt å gjøre noe med det. Jeg veit det er idiotisk, men sånn er det bare. Det går ikke an å beskrive det akkurat som dette er - dere kommer sikkert til å svare at det er helt normalt å rødme. Men altså, jeg rødmer for alt! Jeg takler ikke å snakke foran masse folk. Og på konfirmasjonen til søsteren min, så ble det så voldsomt, at jeg sier at jeg må hjemme for å hente noe(f.eks) bare for å slippe alt folket som er der. Eller at jeg går på do når jeg egentlig ikke må på do.

Jeg føler at jeg sitter dypt i det her, og at dette har ødelagt mange muligheter for meg, mtp utdanning/skole osv..

Føler at dette er verdt å få med, med en gang jeg drikker litt alkohol.. så forsvinner alt! Kanskje jeg fortsatt rødmer, men da legger jeg ikke merke til det.. Jeg føler at jeg blir mye mer et menneske når jeg er beruset på alkohol! Hadde alkohol smakt bedre, hadde jeg sikkert ikke vært i stand til å skrive dette akkurat nå. Og en ting til, når jeg skriver til folk.. så merker jeg selv at jeg skriver på en helt annen måte enn hvis jeg skulle ha snakket med den personen face too face!

Så, det var alt jeg kom på..

Noen som har vært borti dette, eller kjenner til det?
Vær så snill og si det er flere og at det finnes en kur for dette!!

Anonymous poster hash: 96fb4...756

[Axxxy]

Det finnes en kur for alt, og kan det ikke fikses, så kan det forbedres.

Det du sliter med kan høres ut som noe som kalles Sosial Fobi. Sosial Angst er frykten sammen med det sosiale. Man liker ikke folkemengder, man blir fort ubekvem, og det kan blir vanskelig å 'fungere' i dagliglivet.

Jeg er ingen lege, og kan ikke si at det er slik, men jeg kjenner meg igjen, da jeg hadde det samme selv, i en mye større grad. Hos meg var det så voldsomt at når venner ringte på døren, åpnet jeg aldri. Sitte i bilen å se 2 personer jogge på fortauet fikk meg i panikk. Det var sykt. Men hey, jeg er ferdig med det den dag idag.

 

Jeg var selv veldig sjenert som liten (6-14år). I senere tider begynte jeg å føle ubehag med å ta buss. Det startet med en buss til samme tid samme dag, for den var alltid full. Senere ballet det på seg større og større utfordringer og det å åpne døren til sitt eget hus var absolutt ikke snakk om.

 

Jeg skjønte etter ett halvt år med dette at nå var det nok, og sa til mine foreldre at jeg frivillig var klar til å gjøre det som trengtes. Jeg ville kontakte en psykolog. Med tiden så klarte jeg å klarne tankene, og ting løste seg opp.

Den dag idag har jeg aldri følt meg bedre. Jeg er fri fra Sosial Fobi, (selvfølgelig er det lov å føle ubehag i ett selskap der du ikke kjenner noen) og jeg kan gå og gjøre det jeg vil, uten at angsten for mennesker eller store mengder stopper meg. Det som og var interessant var at etter jeg kom meg 'opp av grøften', så var jeg mye mer selvsikker og ikke like sjenert som det jeg var før jeg havnet i denne knipen. Jeg fantes ikke flau i det hele tatt.

 

Jeg vil anbefale deg å gjøre det samme. Om det hjelper å snakke med en voksen (lærer, foreldre, familie, venner, osv) så kan de komme med tips til hva som kan gjøres. Jeg valgte selv å gå til en psykolog, og jeg anbefaler deg å gjøre det samme. Men det er viktig å ikke føle tvang, for det er lettere for andre å hjelpe til, når du godtar det. Om psykologer skremmer deg, enten ved at det høres skummelt ut, eller at "det er teit å gå der, hva vil de andre tro om meg?", så er det ingenting å bekymre seg for. Jeg snakker fritt om meg og mitt uten at jeg bekymrer meg. For mange år siden var det 'fyfy' å snakke om psykiske vansker. Det var tabu, og mange godtok det ikke. Man skulle ikke 'ha det dårlig'. Den dag idag er mye lettere, og det er mange som har gått eller går til psykolog. Noen klarer å holde det hemmelig, andre bryr seg ikke. Det er også de som går til en psykolog en gang i året, bare for å rydde i hodet.

 

Grunnen til av jeg nevner psykolog, er fordi det kan være greit å gå der uansett. Om du føler du er frisk nok til å slippe, så kan det likevel være veldig lurt å gå, siden det er lettere å gjøre noe med noe som er 'lite'. Om det blir verre om 3 år, så kan det være mer å jobbe med.

 

Jeg vil også råde deg i å ikke bruke alkohol for å rømme fra livet, for å unngå å føle det sjenert. Det er en veldig skummel ting. Du føler deg mindre sjenert siden alkoholen tuller med hodet våres å gjør oss mindre oppmerksom, svakere dømmekraft, osv.

 

Denne kan være til interesse: http://www.psykol.no/Fag-og-profesjon/For-pasienter-og-paaroerende/Hva-kan-psykologen-hjelpe-med

 

Lykk til videre med livet! Det er ikke bare du, og det finnes en kur!

 

-Daniel