Nattestanker

[AnonymDiskusjon]

Sitter her tankefull i natten.

 

Jeg tenker på hvor mye som egentlig er skjedd i livet mitt den siste tiden.
For å si det kort så har jeg klart å komme meg vekk fra en svært streng og kontrollerende familie. Mange år med konstant fysisk og psykisk vold, ydmykelse, latterliggjøring og undertrykkelse.

 

Selv om butikkdamen, bussjåføren, naboen, læreren, klassekamerater og arbeidskolleger så en smilende og positiv person, så var det beklagelige ting som skjedde innenfor husets fire vegger. Jeg husker de harde ordene som dype stikk i hjertet.
"Din ubrukelige, utakknemlige drittunge!"
"Hadde jeg visst hvordan det ville være å ha deg, ville jeg ikke engang giftet meg med moren din!"
"Ikke tro at jeg ikke vil slå deg helseløs, for det gjør jeg!"
"Du skal være glad jeg ikke allerede har pakket sakene og stukket fra dere"
"Hvorfor skulle du tro at en slik taper som deg vil oppnå noe som helst her i livet?"

Fysiske voldsepisoder vil jeg dessverre ikke gi noe beskrivelser av, i og med at det blir for mye for å meg å takle og gjenopplive.

 

En dag hadde jeg fått nok, jeg satte meg ned og planla de neste ukene til punkt og prikke for hvordan jeg skulle kunne komme meg vekk og starte mitt eget liv. Dagen kom, jeg tok med meg sakene mine, satte meg i bilen og kjørte for helvete vekk fra dette stedet som jeg en gang kalte mitt hjem.

Nå har jeg har alt som gjør meg lykkelig. Venner, jobb, givende fritidsaktiviteter, eget sted å bo, en sunn og aktiv livsstil og ikke minst: anerkjennelse fra andre mennesker og best av alt - anerkjennelse av meg selv.

Det er godt, men samtidig skummelt å kjenne på hvordan man vokser på alle erfaringene, opplevelsene og inntrykkene man gjør seg fra dag til dag.

Å tenke på hvor og hvem man var for fem år siden, og hvor man befinner seg den dag i dag. Å hele tiden kjempe, og aldri gi opp selv når tvilen står på sitt sterkeste. Hvordan den eviglange kampen betaler for seg, former deg som person, gir deg tro på deg selv og ikke minst lærer deg å sette pris på hver eneste dag som går - gode som dårlige.

Jeg vil bare si til alle dere som har det vondt, som føler dere ensomme selv om dere har mange mennesker rundt dere, redde fordi dere ikke vet hva som venter dere neste gang dere drar hjem, på jobb eller på skolen, deprimerte fordi dere mistrives med dere selv, bekymret fordi dere ikke har nok å leve på de neste dagene eller usikre på om dere vil stå eksamen, eller sliter med angst og selvmordstanker:
Aldri gi opp! Aldri tenk at livet ikke lenger er verdt å nyte eller leve. Selv om alt føles håpløst nå, så tro meg mine ord når jeg sier at du har gode ting som venter deg i fremtiden. Husk at herfra kan det bare gå oppover.

 

 

Vi er alle mennesker og har våre svake stunder. Det er lov å gråte fordi man har det vondt, det er lov å gråte fordi man tenker på triste ting.
Og husk at det er OK. Det er helt OK å gråte iblant, være usikker, lei seg og ha en dårlig dag. Kjenn på de vonde følelsene, og aksepter at de er der.

Det er noen ord som har hjulpet og holdt motet mitt oppe hele livet:
"Uansett hva som skjer, så vil det ordne seg til slutt".

Når du først oppriktig har klart å tro på dette, så vil jeg love deg at livet blir utrolig mye lettere å leve. Når alt er mørkt og trist, så husk: det ordner seg til slutt.

 

Og en siste ting: Det er aldri skamfullt å be om andres hjelp.

 

Dette var mine nattestanker. Hvis du ønsker å dele din historie eller bare vil lufte noen tanker, er er du mer enn velkommen til å gjøre det i denne tråden.

Mvh

Anonymous poster hash: fe8eb...890

[Tvillingsjel]

Jeg er lei meg for at du har gjort deg de erfaringene. Alle barn fortjener å bli elsket betingelsesløst for den de er og få all den støtte og oppmuntring de kan få hjemmefra. Jeg elsker barna mine i egenskap av at de er seg selv og fordi de er fantastiske små mennesker.

 

Selv om du har opplevd mye kjipt, så ser det ut som du har vokst veldig på det og som at du er et veldig sterkt menneske. Var bra at du tok ansvar for ditt eget liv på den måten og kom deg vekk! Det er nok ikke alltid like lett kan jeg tenke meg.

 

Vi har alle tunge tider av og til, livet er ikke alltid like rosenrødt - da er det greit å ha noen som man kan strekke ut til og prate med, som er der for en. Man må aldri gi opp, samme hvor mørkt det ser ut. Ting kan bare bli bedre.

 

Klem til deg, TS