Kan du faktisk glede deg litt til døden også?

[Sukkertøy]

Ingen vet med sikkerhet hva som skjer når man dør, og man hører jo litt av hvert som kan påvirke dine tanker rundt døden osv.

 

 

Min tanke er at man havner der man var før man ble født/unnfanget, altså inn i et intet. Man eksisterer rett og slett ikke lenger. Man vet ingenting og man bare er ikke lenger. det er det mest naturligste jeg kan tenke meg skjer.

 

 

Men hvem vet??

 

Det kan hende noe annet skjer.. Og det er jo litt spennende at man ikke vet?
Mener ikke at man skal glede seg og hoppe av lykke når man får vite man har kort tid igjen, men det døden er jo litt spennende selv om den er grusom trist og skremmende også?

Endret 17. november 2013 av Sukkertøy

[Kakeshoma]

Glede seg blir vel å ta i litt, men er vite vits å grue seg hvert fall. Det kommer man ikke særlig langt med.

[Sukkertøy]

jaja glede seg som i "glede seg" selvsagt, i og med at man ikke får kommet unna det så er det jo så mange som lever i dødsfrykt hver dag og hvis man har en sykdom der man vet man kommer til å dø så kan det jo være en liten trøst oppi alt helvete at man ikke vet noe.

[Dragavon]

Gleder meg til livet eg. Døden kan eg ikkje gjøre noe med, så den tenker eg ikkje på

[Sukkertøy]

hehe, ja men håper det er noen her som skjønner hva jeg mener..

[LiamH]

Jeg gleder meg ikke, rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg skulle gledet meg til.

 

På den andre siden, så har jeg aldri skjønt hvorfor religiøse gråter og er i sorg når noen dør. De bør vel være glade på den dødes vegne og feire at han nå er kommet til et "bedre sted"...?

Endret 17. november 2013 av LiamH

[medlem-124997]

Jeg er litt usikker på om jeg skjønner helt hva du mener?
Tenker du på folk som feks tar selvmord nå? De som heller vil dø enn å leve?

 

Min mening: Gleder meg gjør jeg jo ikke. Så deprimert og lei av livet har jeg heldigvis aldri vært selv om det til tider kan føles ganske så meningsløst. Men jeg har heller aldri opplevd skikkelig "dødsangst" selv om jeg i løpet av livet har vært oppi flere farlige situasjoner som kunne kostet meg livet hadde jeg ikke hatt ren flaks. Mye skyldes kanskje at jeg har en evne til å holde hodet kaldt i fæle situasjoner og konsentrerer meg på å - rett og slett - leve.

Men jeg har sett hvordan andre reagerer. De kan få panikk, gråter, blir umulig å snakke til, går inn i sjokk osv. Jeg tenker at det må være dødsangst. Og det må være helt jævelig.

Synes det er bra at man ikke er redd for døden. Skal man gå rundt å være redd for alt mulig blir det vanskelig å nyte de årene vi har på jorden og som vi (ihvertfall etter hva jeg tror) aldri får igjen når de er over.

Men det å glede seg til døden, og ønske den velkommen i en alder av kanskje bare ett par å tjue år, det blir egoistisk. Alle som har sittet i en stappfull kirke når en ung mann eller kvinne som har tatt sitt eget liv skal senkes i jorden vet hva jeg snakker om.

Men på en absurd måte synes jeg døden er litt spennende.
Jeg har sittet på dødsleie til eldre personer i nær familie og opplevd at de har i "ørska" snakket til meg om at de har hatt besøk av søsken og foreldre som har vært døde i mange år, og ikke nevnt at de søskene som fremdeles har vært i live har vært der.
Hvorpå jeg svarte at "Nei men de er jo døde. Er du sikker nå?" og han svarte likegyldig "Åja! Det er de ja".
Har hørt om flere slike tilfeller før.

Og dersom vi i døden virkelig igjenforenes med de som har reist herifra før oss, så har vi mange gledelige igjensyn i vente etter døden.

[Gjest bruker-45896]

Kanskje en kan glede seg på samme måte som en gleder seg til å sove. Sovne inn; også en "ny runde".

[IHS]

Ingen vet med sikkerhet hva som skjer når man dør, og man hører jo litt av hvert som kan påvirke dine tanker rundt døden osv.

 

Min tanke er at man havner der man var før man ble født/unnfanget, altså inn i et intet. Man eksisterer rett og slett ikke lenger. Man vet ingenting og man bare er ikke lenger. det er det mest naturligste jeg kan tenke meg skjer.

Du kom ikke fra intet, før du ble født/unnfanget var du din mor og far.

[Zeph]

Eg veit kva eg har, men eg veit ikkje kva som eventuelt ventar etter døden. All min logikk tilseier at det ikkje eksisterer eit liv etter døden, så eg gler meg ikkje til den.

[Isbilen]

Jeg håper jeg vil være oppegående nok til virkelig å oppleve mitt siste øyeblikk. Jeg tror det er interessant.

Endret 17. november 2013 av Isbilen

[G]

Det at ingen vet, det sier seg jo selv.

 

Så hvordan religiøse vet så enormt mye om det er også en slags gåte.

 

Også til den som ikke tenker så mye på døden, jeg kan love deg at du vil tenke mer på det om mange nære deg har gått bort. Ellers venter jeg i spenning på den som i denne tråden skal løse denne gåten døden for oss.

[Zepticon]

Jeg synes det er litt sært at kristne, som tror på ett liv i paradis etter døden, er så lite instillt på at de selv og andre skal dø....

[OJ Doe]

Jeg er vel, som mange andre, nysgjerrig. Man lurer på hva som skjer, hvordan det er. Det er et spørsmål ingen kan svare på, og er derfor et ganske ultimat spørsmål.

[IHS]

Hva med folks NDE opplevelser, sier ikke de noe ?

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Near-death_experience

[LiamH]

Hva med folks NDE opplevelser, sier ikke de noe ?

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Near-death_experience

 

http://www.plosone.org/article/info%3Adoi%2F10.1371%2Fjournal.pone.0057620

 

Linken ligger i artikkelen du selv la ut. Mye forskning viser at dette kan komme av prosesser som skjer i hjernen når kroppen begynner å "slå seg av".

Endret 17. november 2013 av LiamH

[Sukkertøy]

Du kom ikke fra intet, før du ble født/unnfanget var du din mor og far.

 

Altså, jeg eksisterte ikke før de lagde meg. Filosofisk sett så kan man se det fra en annen side perhaps, men fra et realistisk syn så eksisterte jeg ikke. Hjernen min fantes ikke før den vokste seg str nok til å få aktivitet og de første hjerteslagene fant sted. Jeg vil si at i det momentet der så startet mitt liv.

 

 

Og det slutter også i det momentet hjertet mitt slutter å slå og hjernen dør. Og da går jeg tilbake til der jeg var før det hele begynte i magen til moren min.

 

kort sagt, jeg begynte å eksistere og jeg slutter å eksistere.

 

 

Sjelen finnes ikke, det hele er kun hjerneaktivitet. Det finnes ingen magisk ånd bla bla bla. Det er bare svada. Det er er hva jeg tenker i hvert fall. Men om jeg tar feil, bare OM jeg tar feil, så blir det jo kanskje innmari gøy å daue. Who knows.

 

Men det strider mot all min logikk i så fall.

 

 

[Gjest Bruker-95147]

Toward dawn I dozed off, and in my dream I found myself surrounded by a group of skeletons . . . . One skeleton came over to me and said:

Memories
Flee and
Are no more.

All are empty dreams
Devoid of meaning.

Violate the reality of things
And babble about
"God" and "the Buddha"

And you will never find
the true Way.
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I liked this skeleton . . . . He saw things clearly, just as they are. I lay there with the wind in the pines whispering in my ears and the autumn moonlight dancing across my face.

What is not a dream? Who will not end up as a skeleton? We appear as skeletons covered with skin -- male and female -- and lust after each other.

When the breath expires, though, the skin ruptures, sex disappears, and there is no more high or low.

Underneath the skin of the person we fondle and caress right now is nothing more than a set of bare bones. Think about it -- high and low, young and old, male and female, all are the same. Awaken to this one great matter and you will immediately comprehend the meaning of "unborn and undying."

[Psykake]

Jeg er i den oppfatning at det som skjer når en dør er helt individuelt. Dine siste øyeblikk vil være en manifestasjon av hvordan du føler du har levd livet. Om du har vært "god eller ond"(etter samfunnets standard ) spiller ingen rolle, det er hvordan man selv ser på seg selv som avgjør denne siste opplevelsen.

Har man dårlig samvittighet vil jeg tro at døden kan være helt forferdelig og skremmende. Går man ut med en god samvittighet vil opplevelsen være langt mer behagelig.

 

Begrunnelsen for dette er teorien om at hjernen produserer store mengder dimethyltryptamine (DMT) når døden intreffer.

Det finnes naturligvis ingen vitenskaplige beviser som bekrefter dette, men det er gjort studier som antyder at dette er sannsynlig.

Spesielt med tanke på hvordan folk beskriver nær-døden opplevelser.

[Rescue me]

Ingen vet med sikkerhet hva som skjer når man dør, og man hører jo litt av hvert som kan påvirke dine tanker rundt døden osv.

 

 

Min tanke er at man havner der man var før man ble født/unnfanget, altså inn i et intet. Man eksisterer rett og slett ikke lenger. Man vet ingenting og man bare er ikke lenger. det er det mest naturligste jeg kan tenke meg skjer.

 

 

Men hvem vet??

 

Det kan hende noe annet skjer.. Og det er jo litt spennende at man ikke vet?

Mener ikke at man skal glede seg og hoppe av lykke når man får vite man har kort tid igjen, men det døden er jo litt spennende selv om den er grusom trist og skremmende også?

Forestill deg å våkne opp uten å noensinne ha lagt seg (fødselen). Om man ikke lengre eksisterer er ikke din ikke eksistens et problem(?).

 

Døden tror jeg faktisk gir livet mer mening, og gjør det hele mer vakkert. Jeg tror man med evig tid ikke ville satt pris på den lengre, og man har intet press for å bruke den fornuftig, da det ikke hadde gått ann å sløse tid om det var evig mye av den.

 

Siden vi lever i en verden som ikke nødvebdigvis bare er behagelig, er det også fint å ha en sikkerhetsventil mot evig tortur; døden.