Er jeg feig?

[larsno]

Hei dere

 

Jeg er en mann i 30'åra som lever i et forhold med ei dame som er jevngammel. Vi har bodd sammen i 6 år. Jeg har noen langtids forhold bak meg og ei datter fra et tidligere forhold. Dama har to korttidsforhold og ingen barn. Vi kranglet mye før. Faktisk to ganger i mnd omtrent. I utgangspunktet høres ikke det veldig mye ut, men kranglene varte gjerne en hel helg pluss et par restitusjonsdager etterpå (stillhet og beklagelser)

 

Kranglene kunne starte fra helt banale ting. Det er vanskelig å komme med eksempel uten å avsløre meg helt her, men alle disse "kranglestarterne" kan muligens pekes til at jeg var litt uforsiktig i hva jeg sa eller det som jeg oppfatter som sterk sjalusi. Relasjoner til andre kunne spesielt "trigge" en krangel. Hun spurte om ting som "liker du henne?", "er hun fin?", "har du hatt sex med henne?". Slike spørsmål er fortsatt mulige slike triggere. Spørsmålene kunne komme hvis jeg sa hei til et menneske på gaten. Faktisk noen ganger uansett kjønn (og jeg er innlysende ikke homofil). Det verste er faktisk at tidsperiode ikke har betydning i dette. Det virker å være like grusomt for henne om noe kunne ha inntruffet før jeg traff henne som etter jeg traff henne. Det kommer også ofte spørsmål om jeg fortsatt har følelser for x'er uansett hvor mye jeg sier nei.

 

Det som undrer meg og virker rart for meg er at det hjelper ikke hva jeg svarer på slike spørsmål. Svaret mitt ser ut til å bare filtreres bort i hodet hennes og den grusomme tanken virker å være der fortsatt. I det siste har jeg begynt å understreke t-y-d-e-l-i-g hva jeg mener og med en; "hørte du hva jeg sa?" til sist. Det virker som om jeg gjør meg litt mer forstått iallfall. Jeg har også begynt å være særdeles forsiktig med hva jeg sier og hvordan jeg responderer. Jeg må også passe på å holde med henne/være enig i det meste. Hvis jeg er uenig med henne, så kan hun ikke "fatte at jeg mener det og blir så såret" (som om jeg er uenig med henne bare for å være teit liksom). Selv om jeg sier at; vi må da kunne være uenige og la det være med det (ting som politikk og farge på veggen, ikke som; skal vi ha barn eller ikke), så hjelper det ikke.

 

Dette er egentlig bare en brøkdel av greia. Jeg har det ikke bra i forholdet i det heletatt og vil bare bli ferdig med det. Det har vært omtrent slutt ved flere krangler, men reaksjonen hennes er så blåst av banen følelsesmessig milevis over hva jeg kunne forestilt meg å være mulig at jeg tør rett og slett ikke fullføre avslutting av forholdet og trekker meg alltid med en beklagelse. Jeg har vært på tanken å stikke av med et brev igjen på bordet, men jeg må tilbake til heimen så klart, å plages av tanken at jeg skulle finne henne livløs på badegulvet eller noe. Det virker også veldig feigt og respektløst å stikke av. Hva skal jeg gjøre? Jeg lever i en "bitteliten boks" og friheten min er på jobben og når jeg er ute å reiser. Jeg har ikke noe sosialt liv lengre fordi jeg har tatt for mye "hensyn" til sjalusien hennes og hennes misnøye med alt og alle.

 

Er det noen råd der ute?

 

Mange takk for svar. Hilsen meg

[Jonic]

"Hun spurte om ting som "liker du henne?", "er hun fin?", "har du hatt sex med henne?". Slike spørsmål er fortsatt mulige slike triggere. Spørsmålene kunne komme hvis jeg sa hei til et menneske på gaten. Faktisk noen ganger uansett kjønn (og jeg er innlysende ikke homofil). Det verste er faktisk at tidsperiode ikke har betydning i dette" Har vært borti et par sånne kvinner..Noen verre enn andre. Dette er noe som ikke blir bedre med tiden tro meg. Og det sliter ekstremt mye på deg selv og forholdet. Sjalu som det er farlig og når det er sånn som du beskriver så kjenner jeg meg igjen. Dette er ikke et forhold som er noe å ta vare på..

 

Og nei du er ikke feig.

Dette har ingenting med feighet å gjøre.

Endret 15. november 2013 av Jonic

[Jarmo]

Kranglene kunne starte fra helt banale ting. Det er vanskelig å komme med eksempel uten å avsløre meg helt her, men alle disse "kranglestarterne" kan muligens pekes til at jeg var litt uforsiktig i hva jeg sa eller det som jeg oppfatter som sterk sjalusi. Relasjoner til andre kunne spesielt "trigge" en krangel. Hun spurte om ting som "liker du henne?", "er hun fin?", "har du hatt sex med henne?". Slike spørsmål er fortsatt mulige slike triggere. Spørsmålene kunne komme hvis jeg sa hei til et menneske på gaten. Faktisk noen ganger uansett kjønn (og jeg er innlysende ikke homofil). Det verste er faktisk at tidsperiode ikke har betydning i dette. Det virker å være like grusomt for henne om noe kunne ha inntruffet før jeg traff henne som etter jeg traff henne. Det kommer også ofte spørsmål om jeg fortsatt har følelser for x'er uansett hvor mye jeg sier nei.

 

 

 

Tja?

http://www.tv2.no/underholdning/tvinger-forloveden-til-aa-ta-loegndetektortest-hver-dag-4157819.html

[Leo_]

Jeg har en VELDIG god anelse om hvordan du har det! Jeg har selv vært i et forhold der jobben ble fristedet mitt, hjemmet var krangel. Mistro, ubegrunnet sjalusi, snoking på PCen min, et helvette om jeg måtte reise bort i jobbsammenheng med tilhørende telefonsamtaler for å overbevise om at jeg faktisk satt på hotellrommet og var alene. Jeg lærte meg en masse jatte-med-teknikker, men jeg gikk veldig mye på kompromisser med meg selv. Det var som en endeløs depresjon. Symptomene kom smygende fra vi flytta sammen og ble gradvis verre og verre.

Jeg vil først og fremst her si at om du ikke tar hensyn til din egen mentale helse, så har du i alle fall et ansvar ovenfor datteren din! Er dette en livssituasjon du vil hun skal vokse opp med å tro at er normal?? Tenk hvilken påvirkning det vil ha, hun vil kunne risikere å bli slik eller verre, hvilket liv er det å leve?

Oven for deg selv mistenker jeg at du nå er i forberedelsesfasen, du gjør deg klar til å komme deg til helsike ut. Det tar gjerne litt tid, det vet jeg godt. Jeg føler ikke jeg kan åpenbare for mye detaljer, det er for mange som vet hvem jeg og min eks er, men jeg har gått gjennom denne prosessen. Jeg TROR at brudd er uunngåelig når et forhold er sånn. Mennesker forandrer seg generelt sett ikke ovenfor hverandre. Med det mener jeg at man oppnår en innstilling til motparten og da blir den stort sett værende slik. Forandring blir sjelden varig, og i bestefall påtatt. Jeg TROR ikke din samboer vil kunne fungere normalt i et forhold med deg. KANSKJE med noen andre, men hennes innstilling til DEG er nok fastbrent.

Så til ansvar... Du har primært et ansvar for din datter og deg selv, IKKE for et annet voksent selvstendig individ. Du kan ikke ofre deg selv og din datter for å tekkes en person som ikke oppfyller den rollen som DU behøver fra en partner. Kort og godt, kom deg ut, ikke hal dette ut i det uendelige. Jeg gjore det, flere år og det angrer jeg på. INTET haltende forhold uten felles barn er verd å blø mentalt for. Så, jeg tror at du nå trenger å jobbe med den mentale delen før samlivsbrudd, forberede deg selv, sørge for å ha orden i tingene. Hvordan du ender det hele er jo mye opp til deg selv, om du kutter brått dagen etter at alt er klappet og klart, eller om du gir beskjed på forhånd om at "neste gang dette er et tema er vi ferdige". Du velger selvfølgelig et uunngåelig tema. I alle fall er jeg ut fra det du beskriver overbevist om at du bør komme deg ut av dette forholdet snarest.

Edit: Nei du er ikke feig, Du er en litt lat, konfliktsky kar av den heeelt vanlige sorten, som så mange av oss andre haler ut et dødsdømt forhold til du risikerer at strikken ryker og smeller deg over fingrene skikkelig.

Endret 15. november 2013 av Leo_

[larsno]

 

 

Tja?

http://www.tv2.no/underholdning/tvinger-forloveden-til-aa-ta-loegndetektortest-hver-dag-4157819.html

 

Oi.. Det må jeg si.. Jeg kan vel ikke si at det er riktig så ille, men facebook turte jeg ikke ha lenge i frykt for å måtte svare for uanmeldte meldinger skulle komme på veggen (het det da i allfall). Telefonen har jeg lås på (med grunn pga jobben krever det heldigvis). Hvis det kommer nakne/halvnakne damer på tv, så svitsjer hun eller nekter meg å se på med å forstyrre/holde for øynene (trodde dette var bare spøkefult først, men hun mener det faktisk)

 

Men det er vel alltid litt trøst i at det finnes verre tilfeller der ute

[TheGaame]

til Trådstarter

 

hei

 

la meg bare si at NEI du er ikke feig.

 

eg gjekk ut av et sånt forhold for 2 måner siden. og det var lignende tilstander med ekstrem sjalusi, også sjalusi uten grunn.

 

Fikk eg en melding så¨måtte eg legg ut hvem det var og hvorfor eg fikk melding- rett og slett en historie hver gang.

 

Samme var det om noen sendte melding via Facebook, eller om noen likte bildene våres.

Om eg i det hele tatt nevnte en annen dame/vennine/ dame til kompisnene så fikk eg lignende spørsmål somd eg " er du kåt på ho?" har du lyst på ho" du vil sikkert ha ho mer enn meg" Du elsker meg ikke"

 

Gjør deg selv en tjeneste- kom deg ut av det forholdet.

 

Det bærer ingen frukter, og det spiser deg opp psykisk med sånn oppførsel

 

mvh

 

Thegaame

[larsno]

Edit: Nei du er ikke feig, Du er en litt lat, konfliktsky kar av den heeelt vanlige sorten, som så mange av oss andre haler ut et dødsdømt forhold til du risikerer at strikken ryker og smeller deg over fingrene skikkelig.

 

Hehe du kunne vel ikke truffet den bedre Jeg er veldig takknemlig for svaret ditt. Det stemmer alt det du skriver og jeg kjenner meg igjen i det. Det er betryggende på et vis. Jeg har helt klart ansvar for min datter og har tenkt på det masse og samtidig vernet henne så godt som det går, men hun er såklart ikke dum og skjønner nok mer en jeg frykter.

 

Jeg må vel si at jeg er kommet dit hen at jeg bare er oppgitt og omtrent ikke gidder engasjere meg mere og trua har på å redde noe forhold er borte for lenge siden. Så veien er enveiskjørt. Hindringen min er nok mere frykt for hennes reaksjon. Jeg skal ikke undervurdere henne i positiv forstand, men det føles som det kommer til å bli helvette på jord.

[Leo_]

Endret 15. november 2013 av Leo_

[larsno]

til Trådstarter

 

hei

 

la meg bare si at NEI du er ikke feig.

 

eg gjekk ut av et sånt forhold for 2 måner siden. og det var lignende tilstander med ekstrem sjalusi, også sjalusi uten grunn.

 

Fikk eg en melding så¨måtte eg legg ut hvem det var og hvorfor eg fikk melding- rett og slett en historie hver gang.

 

Samme var det om noen sendte melding via Facebook, eller om noen likte bildene våres.

Om eg i det hele tatt nevnte en annen dame/vennine/ dame til kompisnene så fikk eg lignende spørsmål somd eg " er du kåt på ho?" har du lyst på ho" du vil sikkert ha ho mer enn meg" Du elsker meg ikke"

 

Gjør deg selv en tjeneste- kom deg ut av det forholdet.

 

Det bærer ingen frukter, og det spiser deg opp psykisk med sånn oppførsel

 

mvh

 

Thegaame

 

Det høres veldig kjent ut ja... Hvordan var det å komme seg ut av forholdet? Gjorde du det raskt og brutalt eller måtte du finne deg i lang prosess? Jeg sliter litt med at vi bor i min leilighet og må faktisk kaste henne ut...

[TheGaame]

 

Det høres veldig kjent ut ja... Hvordan var det å komme seg ut av forholdet? Gjorde du det raskt og brutalt eller måtte du finne deg i lang prosess? Jeg sliter litt med at vi bor i min leilighet og må faktisk kaste henne ut...

 

eg fikk rett og slett Nok. eg elsket henne, men når eg gir gir gir gir girog gir litt til. og takken er den forbanna sjalusien som er totalt ubegrunnet... da måtte eg bare gjør det slutt. eg var så psykisk sliten på slutten at ho måtte vekk. For dette er ikke sjalusi...det er sykelig sjalusi- den sorten som kveler den andre parten. Og det hjelper ikke om eg har sagt i fra klart og tydelig MANGE ganger at det var kunn ho eg ville ha, neida..ho hører bare det ho vil høre, og ikke mer.

 

Jo fortere du kommer deg ut av forholdet jo bedre, ja det blir en sorgprosess, men eg lover deg- det du beskriver her oppe, vill ikke føre noe godt med seg

[Dragavon]

Dersom du ikkje har frihet til å være deg sjølv og slappe av i ett forhold er forholdet dødfødt etter min mening.

 

Slike forhold tar knekken på deg til slutt.

[Tvillingsjel]

Det blir tøft, men du må bare gjøre det. Du må ut av dette forholdet. Det er ikke bra for deg.

 

Får ikke se på halvnakne damer på tv? Seriøst? Som om du har noen sjanse til å holde på med dem uansett. Fortid er fortid også. Nei, dette er ikke bra og ikke noe bra eksempel for datteren din.

 

Jeg tror hun er usikker på seg/deg/dere. Redd for å miste deg, ser alt og alle som konkurrenter. Det er nok derfor hun er slik, men det er ikke bra.

 

Edit: la til litt

Endret 16. november 2013 av Tvillingsjel