Konsentrasjonvansker ødelegger livet mitt

[Tucotuco]

Hei,

 

jeg har hatt problemer med konsentrasjon så lenge jeg kan huske.

 

La meg starte på starten, helt fra barneskolen har jeg slitet med konsentrere meg om ting. Jeg har alltid vært den som ikke klarte å levere lekser, ikke fordi jeg var lat, men fordi jeg aldri klarte å fullføre noe da jeg fort ble distrahert av tankene mine og/eller ting/personer rundt meg. Kunne lese hele sider uten å ha fått med meg hva jeg faktisk har lest, og sitte hele klassetimer uten å få med meg hva som blir sagt.

 

Jeg kom meg hvertfall gjennom barneskolen, og gikk ut av ungdomskolen med et karaktersnitt på 3,1. Så gikk jeg 3 år på videregående, men kom meg aldri til tredje klasse. Det var ikke det at jeg synes det var vanskelig stoff, det bare krevde for mye fokus på ting jeg ikke interesserte meg for over lengre tid. Foreldrene mine la aldri merke til dette, da jeg alltid løy om karakterene mine. De er begge utdannet ingeniører og forventet ting jeg rett og slett ikke kunne levere, jeg var veldig flau og det var derfor jeg løy.

 

Så begynte jeg å jobbe i en fabrikk, jeg likte det fysiske arbeidet, det var mediterende å kunne sitte med tankene sine mens man gjorde ting man kunne gjøre i blinde. Det var kjedelig, men jeg klarte hvertfall holde på med det. Etter ett år endte jeg opp med litt mer administrerende arbeid, og etter to år satt jeg bare på kontoret. Her startet problemene igjen.

 

Det var utrolig tungt å komme seg gjennom arbeidsdagene, jeg bare klarte ikke holde tankene på rett sted til rett tid. Heldigvis var jobben min ganske frittstående fra de andres og ingen klarte virkelig å se hvor mye jeg surra. På en eller anne måte klarte jeg å levere tilfredstillende nok. I starten tenkte jeg at sånn er det med en fulltidsjobb på et kontor og jeg må bare bli vant med det. Det viste lengden at ble jeg bare mer og mer sliten, og jeg hadde en følelse av tomhet hver dag etter jobb.

 

Jeg er nå 23 og tenkte det var på tide å finne noe nytt å gjøre. Så jeg bestemte meg for å starte på studier. Da jeg ikke har noe studiekompentanse, så det ble studier på en privatskole. Jeg tenkte det skulle være lettere nå. Etter at jeg hadde hatt fast jobb i 4 år og følte meg ganske disiplinert, og da dette studiet er noe jeg virkelig interesserer meg for så tenkte dette skulle gå veldig bra. Og det gjorde det og.. hvertfall i starten.

 

Nå sitter jeg her halveis ut i året og henger etter, jeg sitter mange timer om dagen og prøver å få ting inn, men det er bare håpløst. Jeg føler jeg er tilbake i tomheten jeg hadde da jeg jobbet. Først blir jeg bare frustrert og sint, og jo mer jeg presser meg selv går dette over til depresjon.

 

Jeg begynner å bli seriøst bekymret for fremtiden min.

Klarer jeg å fullføre/bestå dette året før jeg går på veggen av utmattelse? Hvordan blir det når jeg skaffe meg en jobb igjen?

Blir det som gå tilbake til en hverdag hvor jeg jobber for så å ikke orke noe annet enn å sove når jeg kommer hjem?

Til tider tenker jeg kanskje jeg bare skal finne meg en fabrikkjobb igjen, og heller ha energi til å ha positive tanker og andre interesser?

 

Har alltid tenkt at dette går over og ordner seg, men det begynner å se mørkt ut. Derfor ønsker å søke hjelp, men problemet er at jeg ikke vet hvem eller hvor jeg kan skaffe denne hjelpen fra. Har aldri pratet med noen om dette og forholdene mine blir også sterkt påvirket.

 

Mvh

Frustrert sjel

Endret 15. november 2013 av Tucotuco

[vidor]

Ta det med legen din. Dette kan både behandles medikamentelt og med ulike typer psykoedukasjon via psykolog/psykiater.

 

Uansett har du jo funnet ut noe viktig. Du må lytte til kroppen ang. hva som fungerer for deg. Det du sier ang. omplassering og endrede oppgaver er noe mange opplever og som gjør at man til slutt slutter i jobben fordi arbeidsgleden forsvinner.

 

Det er viktig at man fungerer bra i jobben over tid og at den passer, ellers blir det fort slik du beskriver.