Hjertesukk: Språket i spillanmeldelser

[Odesseiron]

Det var det jeg trodde denne tråden skulle handle om da jeg så overskriften. Visst er det flott med noen artige vendinger og forvridde uttrykk, men slik hører mer hjemme i kåserier. Skjønner selvsagt hvem du sikter til, og jeg synes det er blitt litt påfallende i artiklene han skriver.

Dere må gjerne nevne meg med navn, altså. Jeg tåler det

 

Jeg leker bevisst mye med språket, oversetter alt annet enn det aller aller mest innterpa og har en aktiv innstilling til å formulere meg unikt. At noen synes det er slitsomt og unødvendig har jeg full forståelse for.

 

Artig nok er skrivestilen min en reaksjon på mange av de samme poengene originalforfatter tar opp. Jeg synes tørt, sterilt spillspråk er en av de fremste årsakene til at anmeldelser og annet nisjestoff stort sett er helt uinteressante å lese (i tillegg til forutsigbar struktur og frykt for å være kritisk, bla.). Lek med sammensatte ord, nyord og smale synonymer eller omskrivinger er mitt forsøk på å skildre et nytt perspektiv og stable om formen i et hav av nær identiske artikler. Det er simpelthen et forsøk på å engasjere leseren mer.

 

At ikke alle digger det er litt trist, men for meg er uttrykksformen min en av de største grunnene til at jeg har funnet inspirasjon til å gjøre dette i så mange år.

[Feskinger]

Synes denne kritikken, forførende som den kan virke, er et malplassert skudd i mørket. For det første er premissene for debatten fullstendig skrudd. Det er ikke slik at Gamer har monopol på kvalitetsjournalistikk innenfor feltet spill, og med unntak av alltid habile Joachim Froholt kan det gå måneder mellom at det skrives noe jeg gidder å lese her. Det har selvfølgelig med hva jeg interesserer meg for på spillfronten å gjøre, men å gi Gamer den framskutte plassen i spillandskapet det en tid hadde, har ikke rot i noen annen virkelighet enn en gretten og egobeskyttende proteksjonistisk en. Problemet for meg er ikke først og fremst norske spilljournalisters formuleringsevne, men deres fullstendige mangel på visjoner. Nyheter hvis tekst annulleres av overskrift, Anmeldelser hvor jeg skynder meg ned til karakteren for ikke å dø innvendig av infantil humor som leder mot en uunngåelig analytisk fallitt. Det er ingenting nytt under sol, måne eller stjerner. Den standpunktsløse tilnærmingen til kritikk har blitt kalt mye fra karakterinflasjon til fanboyisme, men ingen nærmer seg sannheten. Det er ingen som forsøker.

 

Problemet er på ingen måte enestående for de som skriver om spill, vi har ganske enkelt ikke kultur for å skrive godt om kunst. Et illustrerende eksempel kan være da Camille Paglia besøkte Oslo, og man like gjerne kunne slikket ræva hennes i tre timer enn å la henne snakke på litteraturhuset. Det handler forhåpentligvis ikke om snobberi fra min side, men om en oppriktig frustrasjon over at den kulturelle diskursen er ensporet og banal, at man er livredd for å si noe som ikke er korrekt innenfor tolkningsfellesskapet sitt.

 

I et slikt landskap kan ikke god kritikk vokse fram. De hjernedøde terningkastene ses på som en innovasjon av store deler av norske kulturpersonligheter, men et tall kommuniserer ingenting. Det er ironisk at Orwell trekkes fram tidligere i tråden, og av flere årsaker. For det første har jeg ikke videre sans for han som prosaist. For det andre virker det som om man leser rådene hans som en oppfordring til å skrive newspeak. Måtehold er kanskje sentralt som en del av en kreativ prosess, men stil og stemme er langt viktigere.

 

I spillteori har man som regel to hovedteorier om hvordan spill fungerer: Ludisk og narrativ. Likevel er det ingen norske kritikkere som kommer i nærheten av å diskutere disse begrepene. For å ta Yathzee, er han ganske forplantet i den narrative leiren, og det er det som gjør han interessant som kritiker. Ikke at han snakker fort, ikke at han bruker festlige språklige bilder, men at han har tatt et standpunkt, og utviklet stilen sin rundt det. Man kan saktens si at ZP ikke hadde fungert fra et ludisk perspektiv, da humoren ville blitt mye mindre åpenbar, men han har funnet en form for det han ønsker å kommunisere.

 

Den andre journalisten som faktisk tar seg tid til å tenke er den overraskende lite anerkjente Tim Rogers. Han skriver like mye om seg selv som han skriver om spillet, men stilistisk fungerer det godt.

 

Ingen norske spilljournalister gjør noe som ligner på disse to, og man må nesten spørre seg om det er fordi de ikke får lov eller fordi de ikke vil. Faktum er uansett at de klarer seg utmerket uten å trekke en eneste relevant og overraskende sammenligning, uten å bevege seg utenfor konsensus, eller utfordre medskribenter til å forklare hva de har ment. Det er problemet med den norske spillpressen.

 

 

[G.Sears]

Dere må gjerne nevne meg med navn, altså. Jeg tåler det

 

Jeg leker bevisst mye med språket, oversetter alt annet enn det aller aller mest innterpa og har en aktiv innstilling til å formulere meg unikt. At noen synes det er slitsomt og unødvendig har jeg full forståelse for.

 

Artig nok er skrivestilen min en reaksjon på mange av de samme poengene originalforfatter tar opp. Jeg synes tørt, sterilt spillspråk er en av de fremste årsakene til at anmeldelser og annet nisjestoff stort sett er helt uinteressante å lese (i tillegg til forutsigbar struktur og frykt for å være kritisk, bla.). Lek med sammensatte ord, nyord og smale synonymer eller omskrivinger er mitt forsøk på å skildre et nytt perspektiv og stable om formen i et hav av nær identiske artikler. Det er simpelthen et forsøk på å engasjere leseren mer.

 

At ikke alle digger det er litt trist, men for meg er uttrykksformen min en av de største grunnene til at jeg har funnet inspirasjon til å gjøre dette i så mange år.

 

Hehe! Herlig at du luktet lunten, og appåtil kastet deg med i diskusjonen, Lasse

 

Skjønner godt at du vil skape ditt eget uttrykk, og det er bra at du tåler tilbakemeldingen. Det må du nesten gjøre, ettersom pubklikumet ditt vil bli stadig mer delt i synet på artiklene dine jo mer spesiell skrivestil du tillegger deg. Ikke alle er fans av svulmende språk, men noen digger det jo selvsagt.

 

Jeg jobber selv innen nyhetsjournalistikk, og der ville jeg fått klaps på hånden og "the evil eye" av både publikum og sjef dersom jeg pakket setningene mine inn i råflott ord-onani.

 

Når det er sagt så har jeg vært mer eller mindre fast leser av artiklene dine siden du begynte i Gamer, og du er absolutt dyktig og kunnskapsrik. You're good man!

[Odesseiron]

Det er utvilsomt spaltende å utvikle en frodig, aggressiv skrivestil og jeg skulle veldig gjerne hatt bedre innsikt i hva leserne våre (og mine forhenværende Gamer.no-lesere, forsåvidt) synes om måten jeg uttrykker meg på. Men uten å klemme inn en regelrett spørreundersøkelse er det vanskelig å vite hvem som synes jeg er en irriterende ordsprengt raring og hvem som ikke hadde orket å engasjere seg sånn i sakene om jeg hadde en mer homogen og nøytral skrivestil.

 

Tilbakemeldingene på de faktiske artiklene streifer i hvert fall ikke så ofte innom at det er et problem, og jeg liker å tro at innholdet i sakene mine står mer enn fin nok alene i mange, forhåpentligvis de fleste, tilfeller.

For min del er det også et sjangermessig spørsmål. Det regelrette nyhetsspråket skal jo være ufarget og objektivt, et faktum jeg pleier å være var på når jeg skriver om sensitive saker eller stoff som nødigst bør la noen form for personlighet skinne gjennom. Realiteten med nisjejournalistikk og entusiaststoff er ofte at nyhetsstoffet spenner fra det uhyre lettbente og banale saker til knusktørre forretningsrapporter. Om jeg skrev for Dagbladets nyhetsavdeling, hadde formen nødvendigvis vært en annen.

 

Tusen hjertelig takk for skryten, forresten

[Avean]

Dette fenomenet er enda verre i it-bransjen der vi bruker alt mulig av forkortelser for de simpleste tingene, noe som vil skremme vettet av en nybegynner. Jeg ser samme problemet med utviklere som prøver å skrive guider for å lære seg ulike dataspråk. Hadde dem holdt seg til helt vanlige uttrykk så hadde folk lært så utrolig mye enklere.

Tror fellesnevneren for alle er at dem prøver å virke mer "faglig" enn dem trenger å være.

[Licht]

Feskinger: Dette er jo ikke unikt for norsk presse. Den internasjonale, engelskspråklige har lettere for å komme forbi videregående-nivå rent språklig, men de systemiske problemene du peker på her er like vanlig utenfor landegrensene. Zero Punctuation er ikke akkurat et typisk eksempel på engelskspråklig spilljournalistikk. For hver Yahtzee og ZP er det et utall ansiktsløse journalister som skriver ting for publikasjoner som N4G, IGN, GameInformer eller Kotaku. Har ikke engang fullstendig oversikten over alle disse - det er vanskelig når de i stadig større grad utgjør en homogen masse.

Også er det jo engang sånn at narratologister tar feil.

 

8D

 

Siden dette nå offisielt er tråden om Lasse Lervik så kan jeg jo legge til at jeg synes han har en effektiv stil, som klarer å være uttrykksfull uten å bli en adjektivfortelling eller å stadig ty til klønete språkblomster. Synes for eksempel det er langt mer behagelig å lese enn stilen til enkelte andre forhenværende Gamer.no-skribenter, som elsket å hive rundt seg med ord og halvgjorte resonnementer fra littvit- og og exfac-kompendiene.

[Emancipate]

Prinsipielt er jeg enig, men akkurat "isometrisk" er et veldig konkret definert ord som du bare må lære deg hvis du skal lese om spill. Det viser til at en 3-dimensjonal verden er tegnet fra en bestemt vinkel uten perspektivtransformasjon (ugh!!).

 

Anemisk er også et ord som voksne mennesker bør kunne og som brukes i alle slags anmeldelser, ikke bare spill.

 

Ordet generisk gir meg fnatt. Ofte kan det byttes ut med generelt. Hvorfor da si generisk?

 

For å gi deg en forståelse (ikke det at det er en unnskyldning) av hvordan journalistene tenker vil jeg peke på en ekstravaganse fra ditt eget innlegg, så vet du selv hva du tenkte da du skrev følgende:

og jeg nekter å tro at den aktuelle journalisten ikke er kapabel til å finne synonymer eller enklere måter å beskrive hva enn det måtte være

Hvorfor ikke bare si "og jeg nekter å tro at journalistene ikke klarer å si ting på en enklere måte"?

 

"Simplicity is often a major factor of success. But the process of simplifying things is rarely easy."

[Okapi]

Ellers hadde jo George Orwell ei grei liste: http://www.writingclasses.com/InformationPages/index.php/PageID/300

 

Tanken er god, men Orwell motsier seg selv fortere enn hurtigtoget. I essayet der han argumenterer mot bruken av passiver bruker han f.eks. flere passiver enn gjennomsnittet. Tekstene hans er også stappfulle av fremmedord og metaforer.

[Megalaks]

Prinsipielt er jeg enig, men akkurat "isometrisk" er et veldig konkret definert ord som du bare må lære deg hvis du skal lese om spill. Det viser til at en 3-dimensjonal verden er tegnet fra en bestemt vinkel uten perspektivtransformasjon (ugh!!).

 

Anemisk er også et ord som voksne mennesker bør kunne og som brukes i alle slags anmeldelser, ikke bare spill.

 

Ordet generisk gir meg fnatt. Ofte kan det byttes ut med generelt. Hvorfor da si generisk?

 

For å gi deg en forståelse (ikke det at det er en unnskyldning) av hvordan journalistene tenker vil jeg peke på en ekstravaganse fra ditt eget innlegg, så vet du selv hva du tenkte da du skrev følgende:

Hvorfor ikke bare si "og jeg nekter å tro at journalistene ikke klarer å si ting på en enklere måte"?

 

"Simplicity is often a major factor of success. But the process of simplifying things is rarely easy."

 

Jeg husker ikke hva jeg tenkte da jeg skrev det du plukka ut der, sannsynligvis akkurat det jeg skrev. Forskjellen mellom spilljournalister og meg selv er at jeg ikke får betalt for å skrive forumposter, og kan benytte meg av den luksusen som er å skrive akkurat det som ramler inn i hodet mitt akkurat når det gjør det

[Donkey Kong]

Veldig godt poeng trådstarter tar opp.

 

Jeg vil gjerne i denne sammenheng skyte inn noe jeg nevnte i en kommentar i forrige uke: Ordet "dog" brukes altfor flittig her på gamer.no sammenlignet med noe annet nettsted jeg har lest på før.

 

Foruten av å være gammeldags og veldig "wannabe intellektuelt", brukes "dog" svært mange ganger feil.

[Civilix]

Personlig kan jeg sette pris på alt fra veldig enkelt språk til "ord-onani", men det er ofte en gyllen middelvei som fungerer best synes jeg.

 

Liker best når man ikke pynter på språket bare for å gjøre det finere, men også ikke er redd for å bruke ett mer fargerikt språk hvis det gir ett bedre bilde.

 

For meg er den store språkkampen om å komme opp med norske ord for alle disse nye tingene som kommer fra utlandet, så vi fortsetter å holde det norske språk oppdatert nok til å kunne brukes i dagligtale.

Endret 16. november 2013 av Civilix

[CYA]

Å starte med språkporno er et typisk trekk på at man er usikker på den teksten man skriver. Man føler et behov for å sprite den opp.

 

Det hele er jo helt unødvendig. Og ganske latterlig i grunn, men det er min mening.

 

Man kan forøvrig se de samme paralleller i advokatverdenen. De fleste advokater skriver som om deres eneste formål var å skrive uforståelig, hvor den ene teksten er mer pompøs enn den andre. Ironisk nok, leser du en Høyesterett-dom, så ser du at førstvoterende skriver på en slik måte at man ikke behøver ha å både juridisk utdannelse samt en særinteresse for "det norske sprog" for å forstå hva, hvor, hvordan, hvorfor og når.

 

PS! Bruken av ordet "dog" er det absolutt verste jeg vet. Det hører ikke hjemme i 2013. Selv advokater har forstått dette.

Endret 16. november 2013 av CYA

[Okapi]

Hva er så ille med dog?

[Aasgaard]

Okapi: Jeg linka vel mest til den lista fordi jeg leste den nylig og syntes den var relevant for diskusjonen. Så kan man jo like eller mislike Orwell som man vil, men han var nok uansett noen nivåer over både norsk og internasjonal spillpresse.

 

Ferskinger: Newspeak er et språk utviklet i den hensikt å fjerne alt meningsbærende (som et politisk virkemiddel). Det er ganske langt unna hva som diskuteres her. Hva trådstarter tar opp er at noen spilljournalister jåler til språket unødvendig, altså at det ikke tilfører tekster noe av verdi. Jeg er tilbøyelig til å være enig, og mener at det finnes enkelte som skiller seg ut med ordbruk, uten at de tilfører bransjen noe spesielt unikt utover det.

 

Det kan jo være greit nok det. Jeg tviler ikke på at det finnes lesere som setter pris på oppsvulmet språk, men at det skal være et mål for bransjen i sin helhet kjøper jeg ikke. Jeg synes også det er rart at de som kritiserer norsk spillpresse for å være tannløse ikke ønsker å skrive godt og enkelt samtidig. Jeg tror ikke det er vanskelig å selge folk velbegrunnede og spenstige meninger, men jeg ser ikke hvorfor man skal måtte ty til unødvendig ekskluderende språk for å formidle dem. Hvis meningene er så unike og verdifulle som det hevdes, burde det vel være et mål å formidle dem på en måte som flest mulig forstår?

[Xmasbeer]

Hvilket vei skal vi gå? Der hvor samfunnet lærer semantikk, eller hvor vi går mot formidling av budskap med færrest ord og uttrykk?

 

Vi ser at for eksempel Engelsk språk har mange synonymer, hvor hvert ord har sin egen nyanse. Dermed har f.eks Japansk samme ord som har flere betydninger basert på kontekst. Begge fungerer, men på forskjellige måter. Det var vel meningen at Esperanto skulle være så enkel som mulig, men jeg lurer på om vi kunne ha skrevet en god artikkel på et så fattig språk.

 

Nå er det også slik at hvert land bidrar til verden på sin egen måte, og resten kopierer og adopterer kunnskapen. "Isometrisk" kommer fra Grekerne, fordi de drev med matte og geometri før vi i det hele tatt kunne skrive. Derimot hele engelskspråklige verden har mange norrønske ord implementert i språket deres også.

 

 

Ja det er kanskje greit å bruke norske synonymer så lenge de har like mye vekt i sitt mening, men jeg ser ikke hvordan der er en dårlig ting å utvide sin egen ordforråd. Uansett, kanskje vi burde begynne kritikken med ordet "Gamer".

[Okapi]

Okapi: Jeg linka vel mest til den lista fordi jeg leste den nylig og syntes den var relevant for diskusjonen. Så kan man jo like eller mislike Orwell som man vil, men han var nok uansett noen nivåer over både norsk og internasjonal spillpresse.

 

Det er ikke det at jeg misliker Orwell, men det virker litt fjollete å argumentere for regler man selv bryter mer enn gjennomsnittet. Selv listen over regler bryter seg selv her og der.

[Anna May]

Det er og kjipt når en anmelder skriver om et spill i en sjanger han/hun helt klart ikke synes noe om. Da blir det feil uansett. Det skinner lang vei, og det hjelper fint lite med flotte ord. En leser om vanskorpa og det prøves å gjøres interessant men man skjønner at det ikke er blitt gjort noe dypdykk for interessen lå bare ikke der. Så da får man et referat fra overflaten, fra en som motvillig la ned noen positive ord blanda med en glissen spillopplevelse. -Noe som ikke er rart når man ikke prøver skikkelig, eller ikke vil.

Mitt ønske: La den eller de som brenner for spillet teste og anmelde. Eventuelt gå til fansen.

[Aiven]

Synes dårlig og kjedelig norsk er et mer generelt problem på Gamer (og de fleste andre nettsteder) enn det trådstarter poengterer spesielt. Jeg kan ikke se at det er et poeng å skrive alt av artikler på babyspråk, bare fordi en høy andel av spillere overhodet ikke leser bøker og er for late til å google ord de ikke kan. Og la nå for pokker Lasse Lervik i fred, han er jo en av dem som faktisk kan skrive!

Endret 18. november 2013 av Aiven

[etse]

På en annen side, om spilljournalister er flinke til å bruke forskjellige ord - selv om det er vanskelige, så kan det være med på å styrke språket spesielt blandt den yngre generasjonen. Dette vil jo være en positiv ting.

[Rustymagus]

Veldig godt poeng trådstarter tar opp.

 

Jeg vil gjerne i denne sammenheng skyte inn noe jeg nevnte i en kommentar i forrige uke: Ordet "dog" brukes altfor flittig her på gamer.no sammenlignet med noe annet nettsted jeg har lest på før.

 

Foruten av å være gammeldags og veldig "wannabe intellektuelt", brukes "dog" svært mange ganger feil.

 

Tar den litt på min kappe, da jeg har en tendens til å bruke ordet "dog" på både riktig og feil sted. Forsøker å kutte ned på bruken av ordet, men gammel vane er vond og vende.

 

Når jeg selv skriver artikler og innlegg forsøker jeg å uttrykke meg med så klart språk som overhodet mulig. Etter fire år på universitetet er jeg blitt mektig lei akademiske dobbeltbetydninger og bruken av småobskure begrep du må slå opp i en ordbok. Det å arbeide i en studentradio har også bidratt til å gjøre det skriftlige språket mitt mer muntlig. For min del blir det lettere å uttrykke meg, og hvis jeg klarer å strukturere ting riktig så velger jeg å tro at det blir bedre flyt av det også. Så lenge jeg kan slenge inn et ordspill eller to blir jeg som regel fornøyd.