Jeg er bekymret for min mentale helse

[kollolll]

Hei,

Jeg har begynt å oppriktig bekymre meg over hvordan jeg oppfører meg og oppfattes av de rundt meg. Jeg har slitt psykisk de siste ti årene (jeg er 23 nå), og i oktober i fjor ble det slått fast at jeg har en tvangslidelse. Den har til tyder vært altoverskyggende, men utad er det ingen som har merket noe eller fattet mistanke. Å jobbe fast med noe har vært vanskelig for meg siden jeg var 16, men jeg har alltid hatt "eksamener" og "studier" som alibi. Meg bekjent er det kun to ekskjærester, helsepersonell og nærfamilien som vet noe om problemene jeg har hatt.

De siste tre månedene har jeg jobbet fast som assistent for en tømrer. Det har for all del vært en overgang å gå fra ingenting til fulltidsjobb over natten, men jeg ser i utgangspunktet bare på det som positivt. Aktivisering er definitivt sunt. Jeg har ingen ambisjoner innenfor yrkesretningen, og det er begrenset hvor mye kompetanse jeg har å briefe med, men han er fornøyd bare jeg dukker opp på tiden og gjør som jeg får beskjed om. Det er helt ålreit.

Det er den siste måneden spesielt som gjør meg urolig. Det er for så vidt ikke et sammenbrudd, men jeg kjenner ikke meg selv igjen, og det er første gang noensinne at folk faktisk reagerer. De mer "naturlige" tingene, som ekstreme raseriutbrudd, er én ting, men det finnes hendelser som gjør at jeg ser folk oppriktig lurer på om jeg er ved mine fulle fem.

Jeg er sikkert ikke noe geni heller, men jeg tror i alle fall evnen til å tenke logisk alltid har vært der. Senest for noen uker siden utbrøt jeg i fullt alvor til en venn at de burde gi Viagra til cruiseskipet som gikk på grunn i Italia, fremfor å bruke store ressurser på å heve det på "gamlemåten". Min logikk var at en ereksjonspille var en bedre måte å "reise" det på. I etterkant ser jeg absurditeten i argumentasjonen, men ikke alltid før jeg rekker dele det med dem rundt meg.

Enda verre er at det at jeg uten kontroll snakker med meg selv. Hadde det vært hverdagslige ting, som en kommentar om været, kunne jeg vel fint levd med det, men det er ting som er så far out at jeg sliter med å konkret huske hva jeg har sagt. I kassakøen i går sa jeg "husk å knulle stemmen for å få bilen", tror jeg, og jeg var ikke klar over at jeg sa noe høyt før det var for sent. Dette skjer ofte på jobben også, men der redder jeg meg inn ved å si jeg nynner på teksten til en låt.

I stadig større grad lar jeg tilfeldigheter og "tegn" styre livet mitt. Ser jeg mora til ekskjæresten på butikken, forventer jeg å motta en tekstmelding fra sistnevnte senest samme kveld. Skjer ikke det, tolker jeg det som at jeg må sende henne en tekstmelding selv fordi det av en eller annen grunn er perfekt lagt til rette for en eller annen positiv utvikling som følge av det akkurat den kvelden. Ser jeg en vare på butikken som er på tilbud velger jeg å kjøpe den; ikke av økonomiske hensyn, men fordi den varen - og kun den varen -, er perfekt for meg akkurat den dagen. Tegn styrer ikke alle mine avgjørelser, men tankegangen ligger der latent. De gangene jeg selv tar avgjørelser skyldes det utelukkende fraværet av hendelser jeg kan tolke som tegn eller hint.

Jeg har også merket en ekstrem økning i aggresjonsnivået. Senest i helgen gjorde et tap mot en venn i et bilspill til Playstation meg sinna nok til at jeg slo meg selv så hardt med knyttet nevne at knoka begynte å blø og jeg var nær ved å svime av. Jeg har gått fra å aldri heve stemmen til å klore ansiktet til blods i rent raseri. I kveld ønsket jeg å til å slå min beste venn fordi han la på et provoserende smilefjes i en tekstmelding.

Mest av alt synes jeg det er fortvilende hvordan hverdagen har blitt. Helt i starten tolket jeg det som noe midlertidig fordi jeg ikke var vant med full arbeidsdag og forpliktelsene jeg plutselig har fått, men jeg får det ikke til å riktig stemme. Dette er ting jeg har traktet etter i flere år. Det var utelukkende en glede da jeg fikk jobben, og i forrige uke syntes jeg det var kjedelig at jeg måtte være hjemme en dag med feber. De rundt meg som kjenner til situasjonen merker nok jeg er sliten, men de bommer i så fall på hva som er grunnen. Jobben sliter meg på ingen måte ut på den måten; vilkårlige panikkanfall, uberettigede raseriutbrudd som varer i timesvis, monotonien i å ha blitt likegyldig til alt av interesser, følelsen av tap av kontroll og ikke minst innsatsen jeg legger ned i å skjule alt dette er det som tapper det jeg har av energi.

Jeg er klar over at det er umulig å diagnostisere noen eller komme med veldig matnyttige svar over nettet, men jeg vil likevel veldig gjerne høre det om noen har lignende erfaringer å dele. Alt kom nok ikke over natten, men det har på kort tid eskalert noe enormt. For meg er det uforståelig. Frykten for å skuffe dem rundt meg som er så glade for at jeg gjør det så bra for tiden er så sterk at jeg har holdt det for meg selv til nå, men i dag har det vært så ille at jeg begynner å bli desperat. Hva gjør man i en sånn situasjon? Biter tenna sammen og fortsetter? Må jeg bare ta meg sammen? Er jeg feildiagnostisert? Jeg har time hos psykiateren min om to uker, men det føles som en evighet og enda litt til nå.

[c7Nn]

Det beste vil nok være å gå til behandling. Du kan vel spørre om å få time en gang i uken f.eks? Når du er såpass ung og er i jobb, det vil koste samfunnet ekstremt mye hvis du må sykemeldes og blir værende sykemeldt over lengre tid.

 

Tvangslidelser blir prioritert.

Eventuelt ta kontakt med noe privat, men det koster.

 

Står også mye om dette på internett, selvhjelp.

[Skandinav]

Det er flott at du fremdeles kan reflektere over dine symptomer. Vi snakker altså ikke psykose. Hold ut de 2 ukene som er igjen. Når du er så flink til å forfatte som du er, hvorfor ikke bruke noe av ventetiden til å formulere dine bekymringer i et brev til psykologen? På den måten brukes jo behandlingstiden svært effektivt.

Husk at du alltid kan henvende deg til fastlegen i mellomtiden hvis du opplever at lidelsestrykket blir overmektig.

[kollolll]

Hei til begge.

 

Jeg har troen på behandling. Jeg var en skeptiker, men det var utelukkende fordi jeg hadde vært uheldig med ineffektive behandlere tidligere. Med tvangslidelsen ble jeg prioritert inn i oktober i fjor, og jeg gikk gjennom omfattende behandling fra januar til august i år. Det hjalp betraktelig i hverdagen, men jeg kan ikke skjønne at forverringen skal skyldes at jeg nå ikke går regelmessig til en behandler, siden jeg tross alt har klart meg relativt greit fra dag til dag alene tidligere.

Det som fortviler mest er at jeg ikke skjønner noe av det. Jeg kjenner godt til tvangslidelse som sykdom nå, og jeg skjønner ikke helt at denne kan forklare det som har hendt den siste tiden. Overtroen er innenfor, men aggresjonen, forvirringen og de hendelsene hvor jeg fullstendig kobler ut har meg bekjent ikke noe med en tvangslidelse å gjøre direkte?

[dag1234]

Disse nye symptomene har neppe noe direkte med tvangslidelsen din å gjøre, men jeg ville anta at det skyldes at du er overbelastet for tiden. Du har jo utsatt deg for en rekke påkjenninger ved å starte i arbeid.

 

At du kjenner på aggressjon er helt i tråd med hva vi tror tvangslidelser handler om; det er en beskyttelsesmekanisme mot fortrengte og forbudte følelser, som regel seksuelle eller aggressive, men det kan også være andre følelser selvsagt.

 

Jeg synes TOMpsyk sitt forslag er godt. Kontakt psykiateren din og be om å få fremskyndet timen hvis du føler at to uker er for lenge å vente.

[kollolll]

Hei,

 

Takk for svar.

 

Jeg har bestemt meg for å sette på bremsen ved å i alle fall midlertidig slutte i jobben. Det er et personlig nederlag, men jeg kjenner at effekten av å jobbe nesten utelukkende har blitt kontraproduktiv nå. Jeg får ta til meg at overgangen har blitt for brå.

Kan det forvirrede hodet og snakkingen med seg selv også skyldes dette? Det har ikke nødvendigvis noe med en ny lidelse å gjøre? I mine mest paranoide øyeblikk har jeg vært bekymret for schizofreni, men det kan altså bare være fordi jeg har vært helt utmattet?

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Jeg har angst, og hos meg startet det i påska i år, da jeg mistet jobben min noen måneder før (slutten av oktober for å være presis.)

Kom som lyn fra klar himmel hos meg da, aldri hatt angst før, og jeg sliter med det enda, men jeg er bestemt på at det ikke skal ta over hverdagen min - ikke hver eneste dag isåfall! Noen dager er jo verre enn andre, men ..

 

Er enda arbeidsledig pga dette, noe som er helt forferdelig.. Men jeg går til behandling nå, måtte vente 7 mnd på plass hos DPS.

Men bedre sent enn aldri - og det hjelper vil jeg si, har god trua på dette. Anbefaler deg å søke hjelp, ingenting å være skeptisk for altså.

 

Heier på deg!

Anonymous poster hash: 76aac...971