Tro på meg selv, en gang for alle?

[Andy12397]

Ok, nå er jeg lei. Jeg skal prøve å forklare veldig kort:

 

Helt siden 7. klasse har jeg hatt dårlig selvtillit, trodd at alle er bedre enn meg, vært beskjeden, osv osv osv. Hver dag har jeg prøvd å gjort noe, lest ting på nettet, hva som helst. De fleste dagene har vært like skuffende, noen få dager var jeg mer meg selv, klarte å snakke med jenter, osv osv.

 

Når jeg startet på videregående, trodde jeg dette problemet skulle bli borte. Første dagen virker ok-ok, når vi ble kjent med nye klassa og sånt. Men, hvem prøver jeg å lure... det ble akkurat det samme: de fleste i klassa er livlige, pratete, er sin egen person, og de behandler hverandre som bror og søster (er ikke redd for å være seg selv, osv). Da gikk grensen, tenkte jeg. Når jeg ikke har fikset dette på VIDEREGÅENDE en gang, klarer jeg det aldri.

 

Så, for 3 uker siden nå, tror jeg, på en lørdag, fikk jeg en panikkangrep. Det er når du blir SUPER nervøs, super stressa, super redd, og det føles ut som du skal dø, rett og slett. Heldigvis leste jeg at panikkangrep er helt ufarlig, at det er vanlig, bare utrolig ubehagelig. Det tok en stund før det ble helt borte, og det henger igjen litt av panikkfølelsen ennå. Men - jeg tror, på en eller annen måte, at det angrepet fikk meg til å innse noe. Etter det angrepet, har jeg forstått at jeg ikke en gang kjenner meg selv. Jeg har brukt så mye tid på å studere andre, prøve å passe inn ved ikke å si noe, skifte personlighet avhengig av hvem jeg snakker til - jeg kjenner andre bedre enn jeg kjenner meg selv. Og det er nå i de siste dagene at jeg har forstått at jeg har jo vært sånn siden 7. klasse: jeg vil være som dem, som de kule folka, og jeg ser på folk fra gammeklassa (som jeg ennå møter hver dag på bussen) og hvor kul og suksessfull de har blitt, i forhold til meg. Og jeg tror nå at jeg har funnet løsningen på hvorfor jeg er beskjeden, og alt det der - jeg kjenner jo ikke meg selv lenger. Jeg vet ikke hva som interesserer meg, jeg vet ikke hva jeg synes om ting, jeg vet ikke åssen personlighet jeg har, jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke, jeg vet ikke hvordan jeg ser ut fra andre folks perspektiv, jeg vet rett og slett ikke hvem jeg er lenger. Jeg føler meg helt tom, når jeg sitter i klasserommet. Jeg mener, alle andre har en personlighet, en personlighet som gjør dem til dem, som dem blit kjent for. Jeg, derimot, føler meg helt tom, uten noe av de tingene. Som om jeg bare sitter der for å... ja sitte der. Og dette gjør meg så stressa, SÆRLIG med tanke på at jeg møtte den peneste jenta i HELE verden (dette mener jeg), men hun går i klassa over, og siden jeg føler meg så liten og tom, blir jeg så stressa med tanken på at jeg ALDRI kan bli god nok for henne..... og hun er... perfekt. Begge går musikklinja også

 

Så det jeg lurer på av dere, etter å ha lest hver jævla dag på nettet om hver minste detalj om det temaet her - tror dere det er noe i det jeg sier? Tror dere jeg har rett? Tror dere at det er dette som er problemet til beskjedenheten min, troen på meg selv og alt dette? JEG ER SÅ DRITA LEI av dette nå, så nå vil jeg ha en slutt på det, jeg vil bli min egen person som jeg er stolt av, og på den måten bli populær og kjent av andre.

[Tvillingsjel]

Hei du.

 

Jeg tror at du bør prøve å bli kjent med deg selv. Finn ut hva du liker. Om du selv liker og respekterer deg selv, så vil andre gjøre det. Ikke la det å være populær være et mål i seg selv, det blir så vagt. Livets verdi kan ikke måles i antall likes på facebook eller instagram. Livet handler om mer enn at folk trykker på den like-knappen.

 

På mange måter er jeg glad for at sosiale medier ikke var så stort når jeg var yngre. Jeg var ikke den mest populære på hverken ungdomsskolen eller videregående. Jeg hadde ikke så mange venner og jeg vet godt hvordan det er å føle seg alene blant mange, men ikke når man er alene... Jeg har alltid vært meg selv og hatt styrken til å være meg selv og stå for mine egne valg. Jeg trengte ikke å følge de populære og herme etter dem, men gikk mine egne veier. Nå kan det kanskje argumenteres med at jeg hadde vært mer populær om jeg hadde fulgt etter, men det er ikke det debatten her handler om. Den handler ikke om meg.

 

Etterhvert som man blir eldre så møter man på flere folk, flere som er som seg selv og man kan mer velge hvem man vil oppsøke. Tidligere i livet kastes man sammen med en gruppe mennesker i barnehagen og i skolen og det er ikke sikkert at man har så mye til felles med dem. De aller fleste er nervøse for et eller annet. Ingen er så selvsikker i ung alder. Hadde jeg f.eks gått tilbake nå, med all erfaringen jeg har nå - så hadde jeg vært en helt annen.

 

Den dag i dag kan jeg være alene og føle at jeg likevel ikke er alene. Jeg trives veldig godt i eget selskap, men det betyr ikke at jeg ikke trives i andres selskap. Vær en person du selv liker. Prat med den jenta du liker. Bli kjent med henne, foreslå å finne på noe. Ikke bry deg så mye om hva andre tenker. La dem leve sitt liv og så lever du ditt eget liv. Videregående tar slutt og da går alle sine egne veier uansett. Du går musikklinjen? Kan anta at du er interessert i musikk og at du spiller et instrument eller flere da?

 

Mange som følger strømmen er nok redd for å vær seg selv, derfor de gjør som alle andre. Nå sier ikke jeg at det er slik for alle, men for noen er det nok slik. Mange er nok redd for å skille seg ut og for å være annerledes. Prøv å bare prate med folk. Du er en unik person. Bare du er du. Du er like mye verdt som de rundt deg. Det er ikke noe galt med deg. Selv om du sikkert føler deg veldig voksen akkurat nå, så vokser du fortsatt opp. Fakta er at jeg følte meg mer voksen på videregående enn det jeg gjør i dag - og jada, om du ser på profilen min så synes du sikkert jeg er gammel. Fakta er at jeg fortsatt ikke vet helt hva jeg vil gjøre med livet mitt. Det finnes dessverre ingen fasit man får utlevert for hva man bør bli. Jeg har alltid prøvd å følge hjertet mitt og å ta de valgene som har føltes rett for meg. Noen ganger går det galt og andre ganger går det veldig bra.

 

Når du ser tilbake på livet ditt så langt, hva er du mest fornøyd med? Klarer du å liste opp tre eller fem ting som du er fornøyd med?

[Kammizez]

Kan jo begynne med å si at panikkanfall ikke er en normal ting å få, og spesielt når den var såpass sterk som du beskriver den, så burde du ikke ta så lett på det. Det kan være tegn til en påbegynnende angstlidelse, og om du først har fått et anfall, så skal du ikke se bort i fra at det vil komme igjen. Det er vel heller ikke usannsynlig at det har en sammenheng med situasjonen du er i.

 

Som du sikkert også har funnet ut selv, så hjelper det ikke å bruke masse timer på å sitte inne og lese teori rundt det å bli en sosial person. Det har ingen hensikt, med mindre du også aktivt er ute og trener på det blant folk.

 

Som med mange andre som sliter det samme som deg (sikkert halvparten av alle trådene i denne kategorien), så vil jeg anbefale deg å ta en tur til psykolog. Spesielt med tanke på angstanfallet ditt, som burde bli tatt seriøst. Psykologer er ikke bare for folk med selvmordstanker og folk med alvorlige mentale lidelser. De finnes for hvem som helst som sliter i hverdagen.

 

For å gi deg råd mot det å forbedre seg selv på egenhånd: Du må selv bestemme hva slags person du ønsker å være. Gjør deg opp meninger rundt ting, oppsøk kunnskap, bruk tid til å finne ut hva du vil, og måter å forbedre deg på. En enkel måte å øke litt selvbilde og selvtillit på er å forbedre det ytre. Begynn å tren, kjøp deg noen nye klær, og bruk litt tid på utseende ditt. Alt for å skape et godt førsteinntrykk, som hjelper stort på hvordan folk oppfatter deg. Skap deg en personlighet som du er stolt av, og som du selv ville sett opp til. Jobb mot å bli denne personen.

 

For å understreke det viktigste her. Om du ikke aktivt går inn for å gjøre endringer, så vil ting forbli slik de er. Om du ikke handler, så vil du fortsette i akkurat samme spor som du er i nå. Ikke gå rundt med en innstilling om at ting plutselig ordner seg etterhvert, fordi, etter all sannsynlighet, så gjør det ikke det.

[BadCat]

Det å føle seg mindre verd enn andre i kombinasjon med angst KAN være tegn på unnvikende personlighetsforstyrrelse.

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Engstelig_(unnvikende)_personlighetsforstyrrelse

Endret 14. november 2013 av BadCat