Dødsangst og depresjon ødelegger meg

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Kort sagt har jeg ekstremt store problemer for tiden, og takket være muligheten til å poste anonymt skal jeg snakke ut om det her. Setter utrolig stor pris på de som orker å ta seg tid til å lese om meg, og kanskje til og med poster en kommentar. Men er klar over at det fort blir langt å lese...

 

Jeg er en 24 år gammel gutt som til nå har hatt et rimelig bekymringsfritt og bra liv. Jeg var midt i et bra studie og så frem til å bli ferdig og få jobb, bor sammen med en utrolig bra dame, og har ofte følt meg som typen folk ser opp til - ambisiøs og stort sett i stand til å nå målene mine.

 

Men for ca en uke siden følte jeg at hele livet mitt raknet... Jeg følte at det hele kom veldig brått og uventet - jeg lå våken om natten og begynte å tenke på døden. Som ureligiøs er det vondt for meg å takle tanken på uendelig "tomhet" , men på en eller annen måte har jeg alltid klart å styrt unna å tenke på det nok til at det påvirker meg. Jeg har som alle andre opplevd å bli deppa før, men som regel kommer og går det på en dag og jeg føler meg til vanlig rimelig sterk psykisk.

 

Det rare var at slik var det ikke denne gangen - jeg ble så deppa av å tenke på det at dagen etter hang det fortsatt igjen, og det gikk dagesvis hvor jeg bare følte meg helt jævlig.

Etterhvert har jeg skjønt at jeg har undertrykt følelser over en stund, og at jeg muligens ovenkompenserer nå for å "gi slipp på alt".

 

Helt siden forrige jul har jeg følt ting begynte å gå i motbakke etter en vond familiekrangel. Jeg merket at jeg begynte å bli mye sint, og taklet vonde følelser med å være aggresiv og frekk. Som alle kjærestepar har jeg og dama hatt både oppturer og nedturer, men jeg merket at vi kranglet oftere, og at jeg hadde lettere for å være frekk pga min korte lunte. Ofte følte jeg i etterkant at jeg hadde vært urimelig, og jeg hadde det ofte for vondt til å akseptere at jeg muligens var en drittsekk, og taklet det ved å "legge skylden" over på henne. Ofte kunne jeg kutte ut kommunikasjon over flere dager for å vente på at hun ga etter, noe hun alltid gjorde rett og slett fordi hun er en mye snillere person enn meg. Jeg ville vanligvis beklage oppførselen min etterpå og anstrenge meg for å gjøre ting godt igjen, men hun måtte alltid ta første steget og jeg sitter igjen med utrolig mye dårlig samvittighet etter alle kranglene og alle de smålige tingene jeg har gjort for å takle mine egne problemer. Det ble en ond sirkel av dårligere selvtillit og dumme krangler.

 

Etter "sammenbruddet" mitt som skjedde etter den natten jeg lå våken for en uke siden, har mye av depresjonen handlet om at jeg har innsett at jeg oppført meg så dårlig mot dama at det kun er flaks som gjør at hun fortsatt holder ut med meg. Det har vært vanskelig å takle, men jeg har snakket ut om alt og forsøkt å skjemme henne bort de siste dagene, og det har muligens hjulpet meg til å føle meg litt bedre. Det har nok også hjulpet henne at hun vet hvor mye hun betyr for meg og at jeg vil forbedre meg selv.

 

Men dødsangsten er der ennå, og jeg føler at den holder meg nede hver dag. Jeg føler at den er roten til alle problemene mine - hvis jeg ikke hadde trengt å forholde meg til døden hadde det vært uendelige muligheter til å rette opp i ting som både familekrangler, forhold til dama, stress med skole/jobb, alt! Å vite at tiden min er begrenset og at det ikke finnes noe etter døden gjør alt så ektremt vanskelig. Hvordan kan folk ha et så uanstrengt forhold til døden? Hvordan klarer folk å være avslappet og si "jaja, det handler om livet ditt og det du får ut av det"? Uendelig tomhet er umulig for meg å takle. Jeg har klart å leve med tanken i 24 år, men jeg innser nå at det er først og fremst fordi jeg ikke har tenkt mye over det. Jeg har hatt mange problemer og vært deppa for mange ting, men det har alltid vært en løsning - men angsten min handler mye om at døden er den ene tingen i verden som ikke har noen "løsning". Døden er uungåelig for alle, og det eneste jeg kan gjøre er å unngå å tenke på det. Det er veldig i mot min natur å løse et problem ved å bare unngå å tenke på det, jeg er vant til at alt kan løses. Derfor takler jeg ikke denne dødsangsten.

 

Jeg er klar over at jeg bør oppsøke en psykolog og få behandling, men jeg føler det er stort skritt å ta da jeg aldri har hatt behov for dette før. Jeg føler det som en stor overgang å innrømme at jeg har psykiske problemer, og ikke minst får jeg angst av å forestille meg at jeg åpner meg slik for en fremmed. Jeg ser for meg at jeg ville bagatelisert det der og da, og heller lidd etterpå.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor dødsangst umiddelbart forbindes med psykiske problemer - det er en reell angst for noe vi vet at skal skje og som ikke kan unngås, og dersom du ikke er religiøs er det ekstremt vondt å takle med mindre du bare fortrenger det, slik jeg gjorde tidligere. Oppsøker jeg en psykolog regner jeg med at jeg får tips til å håndtere følelser og ikke engste meg - men hva hvis jeg vil engste meg? Jeg føler motvilje til å bare "glemme" problemet, fordi det vil alltid være der, og jeg er redd det vil blusse opp igjen ved senere anledning hvis jeg håndterer det feil nå.

 

Skjønner noen hva jeg mener og hva jeg går gjennom? Gir det mening? Finnes det håp?

 

Hilsen en som begynner å bli utrolig sliten av angst og depresjon

 

 

Anonymous poster hash: 2a908...2da

[Gjest Bruker-95147]

Jeg tror at det er i den tomheten du finner deg selv igjen, og hvis du stoler på tomheten og tar tingene i rekkefølge, så vil tomheten vise seg å være breddfull av harmoni og balanse.

 

Har opplevd det samme selv, og lot tomheten være tom - forsøkte ikke å "get a life", og innen noen få uker var jeg sterkere enn jeg noen gang har vært.

 

Lykke til

 

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror at det er i den tomheten du finner deg selv igjen, og hvis du stoler på tomheten og tar tingene i rekkefølge, så vil tomheten vise seg å være breddfull av harmoni og balanse.

 

Har opplevd det samme selv, og lot tomheten være tom - forsøkte ikke å "get a life", og innen noen få uker var jeg sterkere enn jeg noen gang har vært.

 

Lykke til

 

Tusen takk for svar. Er takknemlig for tilbakemelding, men forstår ikke...

Med uendelig tomhet mener jeg bare "uendelig ingenting" etter livet, altså min største frykt - jeg ville nok heller foretrukket en evighet i himmelen eller i flammer, det spiller ingen rolle så lenge jeg er. Eksistens er så naturlig, det er jo alt vi kjenner... jeg klarer ikke å forestille meg noe annet og være rolig med det. I tomhet/ingenting finnes jo nettopp ingenting, ergo finner du ingenting, opplever ingenting, føler ingenting, osv... Jeg elsker å leve og vil ikke noe annet. Jeg forstår ikke at folk kan være rolige med å tenke på døden og "the afterlife" men likevel få panikk hvis de er i fare for å dø. Med meg er det stikk motsatt - er ikke redd for å bli drept, men det som skjer/ikke skjer etterpå. Er man rolig med det som skjer etter man er død har man da ikke noe å frykte i selve døden.

 

 

Anonymous poster hash: 2a908...2da

[Gjest Bruker-95147]

Jeg skjønte hva du mente, og "tomhet" er en naturlig tilstand - kall det "default"-tilstanden for vårt sinn, så handler det om hva du velger å fylle den med. Jeg anbefaler at du tar deg god tid på å sile ut, så slipper du å ende opp med alt for mye

 

Men nå er vi så heldig, at nrk1 har en serie programmer kalt "oppdrag lykke", og den tror jeg kan være til hjelp for deg. Den går hver mandag kveld, og du finner de første to episodene på hjemmesiden. Sjekk den!

 

[Tvillingsjel]

Jeg tror ikke nødvendigvis at alle er så rolige med tanke på døden. De som er religiøse er vel kanskje rolige i den forstand at de har svaret på hva som skal skje etterpå - hva de tror skal skje etterpå. De fleste av oss (kanskje dem inkludert) vil på et eller annet tidspunkt føle på at vi er dødelige og at vi en dag ikke skal være her lenger. Det er ikke noen kul tanke. Det sies at folk som er dødssyke på et eller annet tidspunkt innfinner seg med tanken på at det skal skje, men det er vanskelig å vite uten at man har vært i situasjonen.

 

Som lita hadde jeg mange perioder hvor jeg var redd jeg ikke skulle våkne dagen etter, at jeg skulle dø i løpet av natten. Det var egentlig ganske slitsomt å ha det slik. De fleste unngår vel å tenke på egen dødelighet fordi det er så deprimerende.

 

Om du har mange tanker du sliter med, så tror jeg nok at dama vil sette pris på at du prater med henne og deler. Kommunikasjon er viktig. Er det noe jeg ikke kan fordra selv, så er det "silent treatment".

[AnonymDiskusjon]

Takker for svar!

 

Vanvittige sky: jeg skal sjekke ut den serien.

 

Tvillingsjel:

Nå har jeg inkludert dama i det meste og snakket mye med henne. Men på akkurat denne biten føler jeg det ikke går noen vei. Hun er en bekymringsfri person og jeg føler meg bare som en pysete tulling når jeg legger i vei om angsten min og hun, som de fleste andre, rett og slett ikke deler den. Det er selvsagt bra! Men jeg forstår ikke...

Det er vanskelig og ukomfortabelt for meg å være i denne posisjonen da jeg vanligvis er den trygge typen som har svar på alt og hjelper andre med bekymringer.

 

Jeg misunner folk som er religiøse, men jeg klarer ikke å tro... alle teoriene blir for drøye før eller siden. Jeg vil tro, og jeg liker tanken på at noe unaturlig (for oss mennesker i hvert fall) må finnes på grunn av konseptet om tidens begynnelse og at noe engang må ha blitt skapt ut av ingenting eller eksistert for alltid - ting som er umulig å forklare. Men jeg føler fort at religion er kun for å berolige oss, og det gjør meg deprimert.

 

Jeg vet psykologer og mine nærmeste kan hjelpe meg med å takle ting, men som sagt vet jeg ikke om jeg vil... fordi jeg vet det finnes rett og slett ingen annen løsning enn å "ikke tenke på det" eller "godta det", og det forstår jeg ikke at går an uten å miste livskraften og optimismen.

Anonymous poster hash: 2a908...2da

[Militant Bærplukker]

Så du har bestemt deg for at ateisme er det eneste riktige.

 

Kanskje du burde åpne deg selv opp for muligheten for at det faktisk eksisterer et etterliv og at gud er virkelig?

[AnonymDiskusjon]

Så du har bestemt deg for at ateisme er det eneste riktige.

 

Kanskje du burde åpne deg selv opp for muligheten for at det faktisk eksisterer et etterliv og at gud er virkelig?

Det begynte jeg å tenke på først, fordi det var veldig behagelig å tenke på. Men det er for mange ubesvarte spørsmål. Hvis gud kunne lage en perfekt verden og gi alle livets rett til evig tid, hvorfor gjorde han ikke det til å begynne med? Hvordan skal man eksistere evig uten kroppen som definitivt dør? Jeg føler at kristendom , som de fleste andre teorier, tar utgangspunkt i en altfor optimistisk tilnærming, og at hvis gud virkelig ville at alle skulle leve som kristne, ville han ikke ha gjort det så vanskelig.

 

Men TRO MEG, jeg skulle virkelig likt å ha noe å tro på, det tror jeg alle innerst inne vil.

 

Anonymous poster hash: 2a908...2da

[Gjest Bruker-95147]

 

Takker for svar!

 

Vanvittige sky: jeg skal sjekke ut den serien.

 

 

 

Fine greier Og når det gjelder det med døden, så må man holde hjertedøren åpen for den .. Dessuten kan man jo spørre seg; hvor engstelig var jeg for å bli født? - antar svaret er: ikke i det hele tatt (fordi jeg ante jo ikke at det skulle skje) Så hva nytter det å engste seg? Og tror du det er verre å dø enn å bli født? To sider av samme sak, sånn er det. Ingenting å syte over ...

 

Når du dør, så får du vite med en eneste gang - ingenting å bry seg om nå - vær til stede i nuet, og opp med hodet

[Gloria]

Tomheten er en deprimerende tanke, sant nok, men det inspirer bare til å gjøre så mye som mulig ut av livet med tanke på at det er det eneste du har

[perpyro]

Etter å ha lidd under lignende kvaler i lengere tid når jeg var omtrent like gammel som deg men av andre årsaker kom løsningen sakte krypende.

Det tok tid og var hard psykologisk nøtt å knekke men liver er mye enklere å leve etterpå.

Jeg aksepterte døden rett og slett.

Ikke lett når man kommer fra et samfunnet som er forstret opp på evig liv.

Nå tror jeg på evig død og har forsonet meg med tanken på at livet en dag tar slutt.

Så får jeg heller gjøre det beste ut av det den tiden jeg har for når den er slutt er det over.

Sikkert drepende deprimerende å tenke på for noen men når tankesettet har sunklet inn er alt så mye enklere.

Å blande religion inn i det gjør saken bare mye værre for der i gården finnes det mye værre ting en evig om man ikke følger "skriften".

[kandinsky]

-

Endret 12. november 2013 av niko.

[kandinsky]

-

Endret 12. november 2013 av niko.

[Aiven]

Jeg ser på meg selv som religiøs, men tror ikke på noe liv etter døden. Å strebe for å unngå helvete eller oppnå himmel ville for meg være falskt og hyklersk. Jeg har såpass mange personlige erfaringer med det overnaturlige, at det ville være vanskeligere for meg å ikke tro på noe, enn å tro. Uansett har jeg forsonet meg med døden, slet med dødsangst i mange år.

 

Jeg tror min dødsangst bunnet i ateismen selv, så har ikke så mye tips utover dette. Det er vel imidlertid et tema som mange har vært opptatt av, da universell tomhet og ensomhet kan sies å være naturlige konsekvenser av ateismen. Jeg tror det er endel glupinger som har kommet fram til noen gode svar, uten å tro på noe overnaturlig. Jeg har selv ikke satt meg spesielt inn i dette av ovennevnte grunner.

Endret 10. november 2013 av Aiven

[Sir-Allistair]

Hadde selv dødsangst i flere år, helt til jeg døde. Ble selvsagt gjenopplivet, men kan si med stor sikkerhet at det hadde vært helt greit om jeg ikke hadde kommet tilbake. Og plutselig var jeg forsonet fullstendig med hele døden. Angsten min lå også i tomheten.

Ellers ønsker jeg deg lykke til med dama. Håper det går bedre framover.

[Sir-Allistair]

Dobbelpost

Endret 10. november 2013 av Sir-Allistair

[wingeer]

Ikke bli for opptatt av målene. Stopp for å se på utsikten og horisonten. Slik man blir oppdratt i det moderne samfunnet er det altfor mye fokus på at man skal utrette noe og være målbevisst. En ting er å være målbevisst, en annen ting er å være målbesatt som veldig mange ender opp med å bli. En naturlig ekstensjon av denne tanken vil være å se på livet som noe som også ultimat har et mål; Døden. Dette er en litt uheldig tanke ettersom livet er det som skjer på veien, ikke to endepunkt på ei linje. Det hjelper selvsagt ikke at døden har blitt et stort tabu og noe som man prøver å unngå, nettopp fordi det er en ubehagelig tanke. Ta dette fra en som har vært i samme situasjon som deg. For å være helt ærlig; Tanken blir aldri særlig mye mer behagelig, men måten man forholder seg til det kan endres. Det at man får angst er et signal om at dette er noe man ikke helt vet hvordan man skal takle og jeg tror ikke det er noen universal strategi som passer for alle. Jeg vil også legge til at mange av tingene som har skapt ubehageligheter for meg er ting som man ikke kan forholde seg til på et rasjonelt plan. Noen ganger går det ikke å tenke på et problem helt til man finner en løsning; For det finnes ikke alltid en. Aksept. Selv om det er vanskelig og det tar tid. Du er bare 24 år og du kan egentlig være litt takknemlig for at dette er noe som blusser opp nå. Kanskje du lærer noe i denne prosessen som gjør at du kan få det bedre med deg selv resten av årene dine? Mange går ikke på denne smellen før de nærmer seg 40-50 og det må da være langt verre. Uansett ønsker jeg deg lykke til med det du går igjennom.

[Rescue me]

I fjor hadde jeg en periode hvor jeg hadde helt latterlig med angst, og da for alt som er "farlig", og da tenker jeg på slikt som å gå i betongtrapper (faller man ned en lang betongtrapp kan man dø ). Eller for eksempel trafikken som jo er rimelig farlig (sving til venstre i 80 sonen og man er mer eller mindre død).

 

Vet ikke helt hvordan jeg kom over det, tror det bare ble for mye angst til slutt, og det er litt sykt for det gikk over på en dag fra å ha det jævlig til å ha det jævlig bra. Kroppen min fant vel ut at jeg ikke kunne leve med konstant angst.

 

Nå fikk jeg jo angst igjen, og etter at jeg nesten ble påkjørt av en bil, ble jeg super redd. Sånn virkelig redd. Og det som i hvert fall skremte meg var hvordan jeg i perioden før nesten påkjørelsen var super deprimert og drev å fantaserte om hvordan jeg bare ville dø. Rett før jeg fikk oppfylt mitt ønske med andre ord.

 

Men, det å "nesten dø", var egentlig bra for meg. Jeg innså vel at livet kan være over så altfor fort, så jeg må bare gjøre det jeg vil gjøre. Jobbe mot målene mine, og ha en bra tid.

 

Nå er jeg selv ganske "fucked up" i at jeg har hatt enkelte episoder hvor jeg har følt at universet vårt ikke er det eneste som er. Jeg har enkelte ganger hatt opplevelser hvor jeg har "besøkt" andre univers (slik som for eksempel en drøm), og det hjelper jo virkelig mot dødsangst, men igjen så kommer jo andre ting som skremmer meg. Blant annet hva det er som styrer menneskers handlinger, og hvordan vi "alle" er jævlig egoistisk. Og jeg er nå mer redd for det destruktive potensialet mitt enn jeg er redd for å dø.

 

Vet ikke om jeg kan komme med så mange tips, men ikke tro at du er den eneste som er redd . Tror egentlig det meste av frykt kommer av døden, selv slik frykt som sosial angst og lignende.

 

Du må vel bare akseptere at det verste har skjedd. Selv kunne jeg allerede vært død om enkelte hendelser ikke hadde gått slik som de gikk. Livet er "kort", men jeg tror ikke livet vårt er det eneste som er. Jeg tror bevisstheten er det grunnleggende, og den fysiske verden og kroppen vår, er skapt i bevisstheten, så døden er derfor ikke noe å frykte, da bevisstheten vil fortsette sin eksistens videre.

 

Slik jeg ser det, så er det å være redd en del av livet, og det er bra å være redd for ellers ville ikke livet gitt mening. Å kunne slappe av hjemme med noen man er glad i, ville ikke vært det samme om alt hadde vært trygt .

[Rescue me]

Fin video som tar for seg blant annet døden . Gir i det minste noen fine ord .