Mistilpasset dagdrømming og sosial angst? Hjelp.

[AnonymDiskusjon]

Hei.
Jeg er en 23 år gammel gutt, og tror jeg sliter med flere typer sosial angst og mistilpasset dagdrømming. Jeg har aldri hatt kjæreste, og føler selv at jeg er følselsesmessig avskrevet fra de fleste vennskap jeg har.

Jeg studerer foreløpig på et universitet. De første semestrene hadde jeg gode karakterer og kunne sosialisere fint med andre folk. Jeg stod opp tidlig og var motivert til å studere. Jeg hadde både fremtidsplaner og utflyttingplaner.

Nå er situasjonen helt annerledes. Jeg sliter med å stå opp tidlig, utsetter å dra på universitetet for å studere og drar tidlig hjem. Jeg har mistet motivasjonen, og fremtidsplanene mine er foreløpig å bli ferdig med en bachelor, bare for å bli ferdig. Som ett resultat har karakterene mine falt, og jeg har måtte ta flere fag om igjen. Jeg drikker også store mengder energidrikk for å holde meg våken. Dette har pågått i nesten ett år.

 

Jeg har også brutt kontakten med mange av medstudentene mine, og sliter med å etablere nye. Dette hovedsaklig fordi jeg føler jeg ikke vil. Av grunner jeg ikke kan forklare, skyver jeg fra meg. Jeg takker oftere nei til å delta på sosiale samlinger enn ja hvis det er fare for å møte nye folk, og når jeg deltar går jeg som oftest fra en gruppe bekjente til en annen. Jeg tror forige gang jeg stiftet nytt bekjentskap var i fjor høst, og dette med en person som jeg nå vet er svært utadvent, og krevde minimalt med innsats fra min side for å snakke med. Jeg har også merket at jeg er utav stand til å snakke med denne personen i edru tilstand.

 

Situasjonen har ikke alltid vært like ille som nå, men jeg føler jeg alltid har hatt litt sosial angst. Alltid fryktet hva folk skal tro om meg, hva folk tenker om meg eller at de syntes jeg er impåsliten hvis jeg prøver å opprette kontakt. Jeg har også alltid gjort en annen ting som jeg føler er sterkt tilknyttet til dette: Dagdrømming.

Og jeg tenker ikke bare på å sitte å tenke for seg selv en stund mens man venter, jeg tenker på flere timer, daglig. Før jeg legger meg, før jeg står opp, når jeg prøver å studere, tar hjernen min å iverksetter en hel prosess av historier, følelser og andre elementer. Ofte inkorpererer jeg elementer som jeg nylig har sett eller blitt påvirket av. Dette kan være filmer jeg har sett, bøker jeg har lest, spill jeg har spilt eller ekte hendelser jeg har lært om eller sett.

 

Jeg føler at dette nylig har begynnt å gnage mer og mer på meg. Som om jeg i steden for å snakke med folk, dagdrømmer heller potensielle samtaler, og skaper alternativer jeg liker bedre, enn å faktisk måtte snakke. jeg føler jeg substituerer reel interaksjon med fiktiv.

 

Jeg har alltid hatt stor interesse for psykologi, (men studerer det ikke) og sitter gjerne å leser om diverse tilstander eller plager, men har aldri identifisert meg noe særlig med dem. (kanskje litt på OCD, da jeg scoret 7 på en test, der hvis du hadde mer enn 8 er du i faresonen)

 

Jeg har egentlig aldri annerkjent dette som ett problem eller tenkt over at det plager meg før jeg i dag satt og leste om "maladaptive daydreaming" og SA. Det traff meg vanvittig mye hardere enn noen andre symptomer jeg har lest om og klarte å identifisere meg i nesten alt. Distraheringen var så intens at jeg brast i gråt på badet da jeg kom hjem, og bestemmte meg for å skrive dette inlegget.

Jeg har alltid tenkt at jeg budre kunne fikse døgnrytmen min selv, eller at intens dagdrømming bare er en måte å slå ihjel tid, eller på andre måter prøvd å benekte at jeg kanskje trenger hjelp.

 

Jeg har vegret meg veldig for å skrive dette innlegget, i påvente på negativ respons, og bare fra jeg kom hjem og til dette var ferdigskrevet har jeg revurdert flere ganger. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg bor fortsatt hjemme, men vegrer meg for å fortelle dette til foreldrene mine. Jeg føler de er dømmende, og jeg tviler på at de vil vise noe forståelse for min side.

 

Men etter i dag er jeg lei av å leve slik, og frykter at jeg ikke kommer noen vei her i livet hvis ikke jeg klarer å ta meg sammen. Burde jeg oppsøke hjelp? Er det jeg opplever veldig vanlig, og dette bare ett produkt av en svak syke, eller burde jeg faktisk søke profesjonell hjelp?

Anonymous poster hash: 4a5df...b0d

[Kakofoni]

Synes egentlig du virker litt deprimert. Men det spiller ingen rolle hva du kaller denne opplevelsen din. Du må i hvert fall gjøre noe med det. Siden du går på et universitet så har du sikkert mulighet til gratis lavterskels korttidsbehandling hos psykolog. Sjekk ut helsetilbudet hos universitetet ditt.

[No Matter What You Say]

Skjønte ikke hvorfor ting endret seg, etter at det gikk bra første semestrene. Fordi venner har kjærester og har flyttet hjemme fra?

[heblilla]

Du minner meg om hovedpersonen i Dostojevski`s "lyse netter" Faktisk er du skummelt lik ham. Les den (den er lettlest) og møt deg selv:-)

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

jeg er en 30 år gammel mann som har akkurat samme tilstand/lidelse/symptomer. Jeg har egentlig alltid dagdrømt ganske mye, både om situasjoner nært hverdagen min og også fullstendig fiktive situasjoner med meg selv som hovedkarakter. Etter studiene ble dette vesentlig mer fremtredende i tråd med at livet mitt gikk rett nedover og sosiallivet led til det punkt hvor det ble ikke eksisterende, og jeg dundret nedover i depresjonb. Alkoholkonsumet skjøt også i været. De siste tre årene har dagdrømming nesten erstattet virkeligheten. Morgen, på jobb, etter jobb, når jeg legger meg. Jeg følte ikke at jeg levde mer enn MAKS 50% ivirkeligheten, og mistet til slutt nesten helt kontakten. Jeg har stort sett opprettholdt et sammensurium av en fiktiv verden komplett med karakterer fra virkeligheten, oppdiktede karakterer osv, i et hovednarrativ som strekker seg over ca 15 år i drømmen. Jeg har faktisk blitt veldig emosjonelt tilknyttet flere av "personene" i drømmene, og fant slik som deg alltid nye situasjoner,, samtaletemaer, detaljer til boligene mine, kontorer, steder, biler, mennesker osv fra filmer, bilder, personer i nyhetene osv. For meg ble denne type "liv" vanskelig å opprettholde i edru tilstand da jeg til syvende og sist måtte slite med det faktum at ingenting var virkelig. Derimot passet det glimrende inn med diverse former for rus, da jeg kunne leve meg helt inn i drømmen og få større utløp for følelser ideer osv. Jeg har spilt situasjonene/samtalene om og om igjen med forskjellig utløp noe som resulterer i flere "grener" av drømmen (lykkelig, ulykkelig, heartbroken, forskjellige steder osv), men stort sett med de samme hovedkarakterene. Jeg innser at dette i hvertfall i stor grad skyldes stor utilfredshet med eget liv, total mangel på et normalt sosialt liv og (i likhelt med alkoholproblemene mine) et ønske om å slippe unna virkeligheten til alternativ virkelighet hvor jeg har gjort valg helt annerledes, er en ultimat utgave av meg selv (men fortsatt med div feil og skavanker som jeg har i virkeligheten, men i tankene er det på en måte ok), og suksess.  

 

Nylig har jeg sluttet å drikke osv, gradvis gjenopptatt et sosialliv, takle utfordringer i det virkelige liv, og jobber nå aktivt med å ikke å gå inn i min fiktive verden. Det er ikke uten utfordringer da jeg hele tiden støter på ting som gir meg ideer jeg kunne brukt til nye scener. Musikk, filmer osv. setter også igang prossessen slik at jeg må ta et veldig bevisst valg om ikke å gå inn i drømmen igjen. Jeg leste også om Maladaptive Daydreaming og kjente meg helt igjen. 100%.

 

Har skjønt at det er relativt sjelden, men i og for seg logisk at flerer sliter med dette da det vel er en efektiv måte for hjernen å slippe unna vanskelige/mangelfulle sider ved sitt eget liv.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: f935c...266