Tror sønnen min har det tungt. Litt råd å få her?

[Eva65]

Dette blir nok et litt langt innlegg.

 

For 11 år siden var jeg alenemamma til min eneste sønn som nå er 19. Men da han var 7 år ca, møtte jeg "Erik" (som vi kan kalle) og han hadde også en sønn, som var 2 år yngre enn min. Vi giftet oss året etter og har siden vært en familie. Men for tre år siden døde "Erik" og siden da har det bare vært oss tre. Sønnen til "Erik" er som en sønn for meg og han ser på meg som moren hans. Hans ekte mor er også død. Han kaller meg for mamma og det har han egentlig gjort fra starten av.

 

Men så til saken. Forrige fredag virket "Martin" (yngstesønn) ganske nedfor. Eller sint, er vel mer riktig. Vi kranglet litt på morgenen, over noe jeg ikke husker nå. Han er ikke den typen som blir så fort sint, men akkurat den morgenen ble han det. Jeg tenkte at han bare hadde en dårlig dag og lot ham være. Etter skolen er han bare på rommet sitt. Og det er også litt ulikt han da han pleier å sitte i stua og se tv hele kvelden. (med mindre han er ute med kompiser etc)

 

Men der igjen lot jeg han være. Jeg har aldri vært en masete mor, har alltid hatt forståelse for alderen dems osv. Jeg spurte "Jørgen" (min eldstesønn) om han hadde snakket med "Martin". Men det hadde han ikke, så da lot jeg det bare være.

 

Han sover bort hele lørdagen og viser seg ikke i stua før klokka har passert 5 på ettermiddagen cirka. Der tar han seg litt mat. Han sier ingenting. Jeg prøver å få kontakt med han ved å spørre om alt er bra, men han bare nikker kjapt og tar med seg maten inn på rommet igjen. Og der blir han, resten av ettermiddagen og kvelden.

 

På vei til badet, hører jeg lyder inne på rommet hans (badet er rett vedsiden av) jeg lytter til døra hans og tror jeg hører at han gråter. Dette sjokkerer meg litt, men jeg visste ikke om jeg skulle gå inn til han eller ei. Jeg velger å la vær.

 

Søndag rundt elleve tiden på morgenen ser jeg at han allerede har stått opp og spiser frokost i stua. Jeg setter meg ved siden av og spør om han har sovet godt. Han virker i bedre humør. Så spør jeg om alt er bra og da sier han "ja hvorfor skulle det ikke det"så da turde jeg ikke å si at jeg hørte han i går kveld og nok en gang lar jeg vær å nevne noe mer.

 

Så virker alt bra fram til i går ettermiddag. Han kommer hjem fra trening og virker sliten. Jeg spør om han har lyst på middag eller om han skal noe spesielt, og da sier han bare at han ikke er sulten og skal legge seg. "allerede?" spør jeg, klokka var bare ni på kvelden tror jeg. Og han reagerer med å slenge bagen på gulvet og skrike til meg at jeg bare skal la han være i fred. Dette sjokkerer meg, da jeg nesten ikke har snakket med han eller noe de siste dagene.

 

Senere på kvelden bestemmer jeg meg for å snakke med han, enten han vil eller ei. Bare for å si at jeg syns han har oppført seg litt rart i det siste osv. Jeg ser at soveromsdøra han er på gløtt, og titter forsiktig inn. Han sitter som vanlig på stolen sin ved pcen. Jeg spør om jeg kan få komme inn, og han sier nei. Så sier jeg bestemt at jeg må snakke med han, og da klikker han igjen. Han hiver stolen inn i veggen og raser ned filmene som ligger på bordet hans. Han oppfører seg litt voldsomt, men jeg tar tak i han og skriker at han må roe seg. Han roer seg ned men vil ikke se meg i øynene eller snakke med meg. Jeg ber han si til meg hva som er galt, og da sier han plutselig at han ikke orker mer. Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det og reagerer med å gi han en klem,selv om jeg var sikker på at han kom til å dytte meg bort. Men istedenfor klemmer han meg tilbake og begynner å gråte. Jeg får så vondt inni meg. Tenker at jeg ikke har sett sønnen min gråte på så mange år, og da skjønner jeg at han har det veldig vondt.

 

I dag har han også vært på rommet sitt hele dagen, bortsett ifra når han spiste middag i stad. Men han ville ikke snakke så mye og var generelt stille og unngikk øyenkontakt.

 

Jeg er redd for å mase, men også redd for å ikke være der for han. Hvordan kan jeg få han til å komme til meg og snakke med meg om problemet? Han har aldri vist noen tegn til depresjon eller noe før, det hele startet i forrige uke, såvidt jeg har lagt merke til ihvertfall.

[Stoddart]

Mulig jeg virker litt, overfladisk, men jeg ville gitt det litt mer tid. Høres ut som noe kjærlighetssorg-ish saker.

[Dufen]

Hold på oppførselen din, den vil føre til at dere får pratet ordentlig om ikke lenge.

 

Som Stoddart over meg skriver virker det som kjærlighetsrelaterte greier.

Det KAN jo selvfølgelig være at han har begynt å tenke på faren, slike ting kan komme til etterhvert.

[Eva65]

Jeg er ganske sikker på at det ikke er kjærlighetssorg. Han har ikke hatt kjæreste det siste året her, såvidt jeg vet. Kanskje det handler om faren hans, men tviler der også. For han har ikke hatt problemer med å snakke om "erik" med meg før. Men det kan jo godt hende det plutselig har blit vanskelig nå.

 

Jeg har allerede lagt ham være i en uke nå. Det føltes som jeg snart burde gripe inn, hvis det fortsetter slik i noen dager til. Kanskje eldstesønnen min kan nå inn til han? Hvis jeg spør.

[Helpsomer]

Han trenger ikke å ha hatt kjæreste for å ha kjærlighetssorg. Jeg hadde det. Mamma spurte meg rett ut, "er du forelska?" en kveld jeg lå alene og gråt, men jeg skammet meg så mye. Angrer den dag idag at jeg ikke klarte å åpne meg opp til henne. Det endret meg betydelig å gå inne med en slik hjertesorg alene.

 

Som du sier, du er ganske sikker, men det kan være en mulighet fordi de symptomene ligner slike.

 

Han har det nok tungt uten sine biologiske (begge døde) foreldre. Hvor mye har dere snakket om det?

La han gråte. La han gråte hos deg hvis det ender opp i det, det er et bra tegn tror jeg! For noen er det kanskje ikke like lett eller behagelig å snakke med "mamma" også, broren kan være en mulighet. Det kommer an på hvordan forholdet deres er, og hva som faktisk er problemet.

 

Du må som nevnt kanskje være litt proaktiv for å finne ut av dette, før han ender opp i tankene sine alene.

Endret 3. november 2013 av Helpsomer

[AnonymDiskusjon]

Det hjelper alltid å høre fra andre hva man bør gjøre. Så tusen takk for svarene deres. "problemet" er nok mye større enn hva jeg trodde. jeg er bare glad han snakket til meg tilslutt!

 

"Martin" sto aldri opp i dag, han pleier å ordne det på egenhånd, men jeg lot vær å vekke han, tenkte at han kanskje trengte en dag fri. Etter jobben gjorde jeg istand middag. Siden eldstemann ikke er hjemme i dag, fikk jeg snakket med "Martin" i stad. Spurte om han slet med noe om dagen, noe han ville snakke om. Var forberedt på at han ville avvise meg, og det gjorde han. tok med seg maten til soverommet, nok en gang. Jeg merket at det ikke skulle så mye til før han hisset seg opp, så jeg lot han være.

 

Men rundt åtte tiden i stad sendte han meg sms og forklarte hva han slet med. Ble overrasket over meldingen og gikk inn til han. Vi fikk snakket litt sammen og jeg skjønner hvorfor han har vært så sint og lei seg i det siste. Han gråt under hele samtalen. Han var redd for å si noe til meg, og syns det var lettere å få det sagt riktig på sms. Jeg var/er overrasket over hva det gjelder. Jeg lar vær å si det her, men det ordner seg. Er glad for at jeg ikke pushet for mye, men samtidig sa ifra om at jeg er lutter øre.

 

Anonymous poster hash: aafc7...c2c

[Eva65]

Ps, var meg over. Klarte å trykke på anonymbruker ved uhell.

[Stoddart]

Glad det ser ut til å ordne seg!

[SonicDragon]

så bra, jeg syntes ganske synd på deg

 

men nå er nå vel stormen over ja?

Endret 5. november 2013 av SonicDragon