Hva er det som gjør oss til personer?

[EvilSeagull]

Når jeg ser meg selv i speilet så ser jeg "meg". Men hva er "meg"? Jeg er jo bare en stabel med celler? Eller?

[Bully!]

Ja, du er bare en stabel celler, men er det ikke litt fantastisk at en stabel med celler man snakke, gå og tenke? Syns det er et mirakel jeg.

[€uropa]

Slik jeg ser det, er selve personen tanker og følelser, altså noe abstrakt. Skal man knytte det til noe fysisk, er elektriske og kjemiske reaksjoner i hjernen det nærmeste man kommer, altså ladninger og stoffer, men det i seg selv er likevel ikke tankene og følelsene dine.

[EvilSeagull]

Ja, du er bare en stabel celler, men er det ikke litt fantastisk at en stabel med celler man snakke, gå og tenke? Syns det er et mirakel jeg.

Jeg skulle likt å visst hvorfor

[Kakofoni]

Slik jeg ser det, er selve personen tanker og følelser, altså noe abstrakt. Skal man knytte det til noe fysisk, er elektriske og kjemiske reaksjoner i hjernen det nærmeste man kommer, altså ladninger og stoffer, men det i seg selv er likevel ikke tankene og følelsene dine.

Personen har tanker og følelser, den er ikke dem. Jeg vil snarere si at personen er den som opplever tanker og følelser. Videre trenger det ikke å være strengt knyttet til noe fysisk, som f.eks. en hjerne. Dette fysiske kan også tenkes å være en bærer av en person, men altså ikke en nødvendig del av en person (eksempelvis kan vi tenke oss å kunne "laste opp" personer til en maskin).

 

Jeg tror nok jeg vil si at en person er en som opplever, men som også har evne til å gjenkjenne seg selv som et individ og sine opplevelser som tilhørende seg selv.

[Bully!]

Jeg skulle likt å visst hvorfor

 

Kompliserte saker.

 

Men jeg syns det er fint å tenke på at det finnes uendelig mange universer, med forskjellige lover og regler. Hvorav mange ikke har liv. Og at livet i akkurat vårt univers rett og slett bare er et resultat av de uendelig mange "mulighetene" man har for et univers. Litt som å vinne i Lotto - bare ekstremt mye "sjeldnere". Ja, om du forsøker å slippe en tomflaske med tuten ned, mot bakken, så er det jo bare et spørsmål om tid før den lander slik at den balanserer på tuten.

[EvilSeagull]

Slik jeg ser det, er selve personen tanker og følelser, altså noe abstrakt. Skal man knytte det til noe fysisk, er elektriske og kjemiske reaksjoner i hjernen det nærmeste man kommer, altså ladninger og stoffer, men det i seg selv er likevel ikke tankene og følelsene dine.

Jeg mener bare at det må være noe mer enn bare den mekaniske delen

[Heika98]

Alt er laget av atomer, men atomene rører aldri hverandre. Det er et ørlite mellomrom mellom alle atomene. Så du er ikke deg. Det du mener når du sier "meg" er egentlig bare en klunge av random atomer som holdes sammen av sin egen magnetiske kraft, men det rører fortsatt ikke hverandre. Så den klungen av atomer vi kaller kroppen, inkludert hjernen, er bare en metafor for deg. Det som er deg er sinnet ditt. Kroppen er bare en "protese" som gjør at du, altså sinnet ditt, kan oppleve ting, og utføre oppgaver. Sinnet ditt er energien son de "synske" sier de kan føle, og energien er bundet fast i kroppen så lenge kroppen lever. Når koppen dør slippes sinnet fri, men om du blir hjernedød har sinnet sluppet ut av kroppen. Tenk på kroppen som en maskin, og føreren er sinnet ditt. Førerhuset til maskinen er låst, og det er ingen muligheter for å åpne den fra innsiden. Men om du blir hjernedød har du på en eller annen måte klart å åpne døra, og slippet ut. Da er det ingen som kan kjøre maskinen, og motoren stoppes (kroppen dør).

[Gjest medlem-141789]

Du er deg, du hadde verken trengt følelser, tanker eller sanser for å eksistere. Kva som skaper deg er eit mysterium og ingen veit kvifor eller korleis det har seg at du er til. Ganske artig å tenke på. Er enig med kakofoni. Vi kan alle tenke oss eit tankeeksperiment der vi fjerna del etter del av menneske. Den delen som er helt igjen er den delen som skaper deg og nei det er ikkje hjernen, det kan hende den er der, men du trenger ikkje alle delene av hjernen for å eksistere. Hjernen er ikkje ein ting. Kanskje det som skaper deg er helt mikroskopisk lite.

[Gjest Bruker-95147]

Når man setter seg ned å blir helt stille, så kan man oppnå å dempe tankestrømmen slik at jeget eller "doer" stopper helt opp - den aktiviteten som så fortsetter, er man kun en tilskuer til, og det går opp for en at: det er ingen som styrer denne bussen jeg sitter i ..

[Chocolate-Monster]

Ja du er en haug med celler. Men du blir til den du er utifra miljøet rundt deg og alt annet som påvirker deg. Utifra det lager du deg tanker om hva som er riktig og galt. + utsende ditt som du til en viss grad forandrer selv.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg skulle likt å visst hvorfor

Jeg antar at det er fordi den stabelen med celler har vist seg å fungere mest optimalt i sammenheng med alle andre stabler med celler. Fjerner vi alle disse betingelsene er vi vel ... ???

 

[IHS]

Hva er det som gjør oss til personer?

Ditt møte med andre personer, derfor er det veldig viktig at du møtes med gode personer, for da blir du selv en god person. Hadde du aldri møtt en annen person, hadde heller ikke du selv vært en person. Altså, ingen "jeg" uten et "du"

Endret 10. november 2013 av IHS

[Gjest Bruker-95147]

Man kan også si at "uenighet" skaper personen, ved at vi bruker ordet oss helt til det oppstår uenighet, og da "fyres egoet opp" og personen manifesterer seg

[mofomofo]

Man kan også si at "uenighet" skaper personen, ved at vi bruker ordet oss helt til det oppstår uenighet, og da "fyres egoet opp" og personen manifesterer seg

 

Synes dette var godt sagt!

[jegersåmongo]

Når jeg ser meg selv i speilet så ser jeg "meg". Men hva er "meg"? Jeg er jo bare en stabel med celler? Eller?

 

Hva du, eller noen andre er, vil du aldri kunne vite noe om. Du vet jo ikke at du er en gang da ingen av oss kan avvise at alt vi er/ser/føler faktisk eksisterer.

 

Så da står vi igjen med definisjonene vi har diktet opp for å kunne si noe innenfor vår konsensus om at vi eksisterer, og da kan du bare gå til leksikonet med en gang.. Det er "meg" definert og forklart.

 

Det er bare et ord.

[Emancipate]

Det må være noe mer enn bare cellene, eller så må det være egenskaper ved cellene/atomene som vi ikke har kartlagt ennå. For tanker, følelser og beslutninger kan komme fra cellene. Men det at vi subjektivt opplever å ha disse tankene, følelsene og beslutningene har ingen åpenlys kobling til det rent fysiske.

[Heika98]

Det må være noe mer enn bare cellene, eller så må det være egenskaper ved cellene/atomene som vi ikke har kartlagt ennå. For tanker, følelser og beslutninger kan komme fra cellene. Men det at vi subjektivt opplever å ha disse tankene, følelsene og beslutningene har ingen åpenlys kobling til det rent fysiske.

Så kanskje det er noe mer mellom himmel og jord enn det man skal ha det til.

[salamishit]

Får vel sitere René Descartes her: «Jeg tenker, altså er jeg»

[Anlok]

Det ER utrolig mystisk... det Tåkelur skriver, kan få hver og enkelt til å tenke. Dette er en tanke jeg har gått rundt mye med for tiden. Hva ER egentlig... livet? Hva ER universet? Og igjen, hvordan ble alt det som er til... til?

 

Man kan jo bli lettere gal av å begynne å tenke på sånt. Så for min del har jeg funnet ut at jeg bare får prøve å leve det livet jeg føler jeg lever Kanskje er alt svært så annerledes enn det vi kanskje tenker?

 

...maybe there IS a God? Bare at han har gitt oss et ordentlig mysterium. Hvem vet...