Sliter med angst for å kaste opp

[AnonymDiskusjon]

Dette er noe som har hengt over meg i noen år nå og jeg begynner å bli lei.

 

Lurer derfor på om det er noen andre som sliter med noe tilsvarende og som kanskje kan komme med noen tips.

 

Som trådtittelen sier så sliter jeg med angst for å kaste opp. Jeg anser meg selv som en ganske oppegående person og syntes folk som lider av angst generelt har misforstått noe og kan i bunn og grunn ikke fatte hvorfor folk har det.

 

Allikevel har jeg dette hengende over meg. Ofte. Jeg er 21 år og studerer og tar dermed buss ganske ofte (aka hver dag). Det er her problemet er størst. Jeg er så redd for å kaste opp på bussen. Ikke fordi å kaste opp i seg selv er så ille, men fordi det ville være så ufattelig flaut å oppleve.

 

Samme problemer kommer innimellom om jeg er i trange rom eller uten mulighet for å komme meg på do eller tilsvarende i tide, men disse problemene er ganske minimale. Hovedproblemet er bussen egentlig. I dag f.eks fikk jeg sikkleig hjertebank og det virket som om buss-stoppet jeg måtte gå av på var evig langt unna. Det var forferdelig. Lenge siden jeg har hatt ett sånt angrep egentlig, men ja. Dagene går opp og ned, ofte går det veldig bra, noen ganger er det ille i starten før det blir bra. Med bra mener jeg at jeg ikke tenker over det (sitter på Facebook eller liknende), og da er det ikke noe problem at all.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne kontrollere dette, eller bli frisk fra jævelskapet.

 

Er det noen som har noen trøstende ord å komme med? Noen gode forslag for å bli frisk?

 

Til info har jeg gått på svært milde anti-depressive tidligere, og jeg vurderer å begynne på dette igjen. Legen har aldri snakket om Pyskolog, og jeg vet ikke hvor aktuelt dette er.

Anonymous poster hash: 8446f...65d

[Geir44]

Er det virkelig noe å bry seg med om du MÅ kaste opp i en pose på en buss. Skulle ønske DET var mitt problem...

[olavrb]

Tenk rasjonelt. Om det skulle skje at du må spy, så må du spy. Det er naturlig, og det hender. Om du skal gå rundt å tenke på det hele tiden vil nok redselen bli forsterket, men også den reelle faren for at du faktisk spyr. Om du er en person som ofte er kvalm: Ha med deg en pose eller noe i sekken/bagen. Annet enn det: Jo mer du tenker på det, jo mer går det utover deg selv. Å spy er aldri delikat, ikke for noen. Betyr ikke at vi går rundt å tenker på det hele tiden av den grunn!

[AnonymDiskusjon]

Hei igjen. TS her.

 

Takk for raske svar, og ja, jeg vet at dere har rett.

 

Men pose, hva hvis jeg ikke rekker det osv? Jeg har slitt med dette 2-3 år nå og aldri faktisk kastet opp av den grunn, men har hatt det hengende over meg alt for mye.

 

Det er slitsom og jeg føler at jeg får nedsatt livskvalitet på grunn av det.

 

Er noe forbanna dritt.

 

Jeg ville mye heller hatt fysiske smerter enn det tankehelvete som henger over meg konstant.

Anonymous poster hash: 8446f...65d

[Mysterious]

Jeg har også angst for å kaste opp, angst er vel kanskje ikke rette ordet, men jeg hater oppkast. derfor har jeg ikke kastet opp de siste 10+ årene.

Endret 31. oktober 2013 av Skjermtroll

[Skandinav]

Dette er mye vanligere enn du vil tro. Din reaksjon går i samme gate som flyskrekk og fobier. Dessverre er den eneste muligheten; å lære seg å mestre situasjonen gjennom hyppig eksponering. Du kan ha nytte av TFT.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har hatt akkurat det samme problemet i mange år. Men heldigvis blitt mye bedre.
Buss var også det verste jeg visste. Jeg hadde alltid en pose i lomma, uansett hvor jeg dro. Alt fra å sitte på et tog i to timer til å kjøpe en tyggis i butikken, var helt jævlig.

Jeg hadde den angsten i 5 år, og de 3 første årene pratet jeg med 6 forskjellige psykologer og terapeuter. Ikke samtidig selvfølgelig....
Jeg fikk ingen hjelp, og følte bare at angsten ble sterkere da jeg satt og pratet om den hele tiden. Alle sa "spyr du, så spyr du. Det er helt naturlig og ikke noe farlig." Jeg ville jo heller høre at jeg ikke kom til å spy.

I fjor flyttet jeg, og byttet fastlege. Den nye legen min ville sette meg på antidepressiva etter bare første legetime, og jeg begynte på trippel dose etter hva som var anbefalt. Det mente hun at jeg ville tåle. Jeg fikk alle bivirkningene og kastet opp hver dag.

Legen sa at det kom til å gå over, så jeg holdt ut. Det tok tre uker før jeg ble bedre, men merket ikke noe bedring i forhold til angsten. Etterhvert glemte jeg å ta medisinene, og tenkte at det kanskje var like så greit uten.
Etter siste glemte pille har jeg så vidt tenkt på angsten. Det har vel noe med at jeg bare var glad over at bivirkningene var borte, for det var mye verre å ha de enn det var å ha angst.
Ellers har det skjedd mye nye forandringer i livet mitt det siste året, og jeg tror det kan hjelpe mye.
Bare det at jeg flyttet inn i et annet kollektiv har gjort livet mitt bedre.

Så det eneste som har "kurert" meg er forandringene, og da er det vel det eneste rådet jeg kan gi.

Husker jeg pleide å puste dypt og tenke at jeg bare var teit som tenkte at jeg kommer til å spy...
Jeg har forresten heller aldri kastet opp pga angsten.

Anonymous poster hash: fe655...509

[nesnes111]

Ikke fordi å kaste opp i seg selv er så ille, men fordi det ville være så ufattelig flaut å oppleve.

 

 

Altså er du redd for å dumme deg opp, ikke smaken og følelsen av å brekke seg?

 

Da høres det for meg ut som du sliter med sosial angst og ikke angst for kun å spy..

 

Du sier at du ikke vet om du kunne tenkt deg en runde med psykolog, men jeg kan anbefale et par besøk. Var selv innom psykologen et par timer og snakket ut om forskjellig og kjente at dette gjorde godt.

 

Det ble for mye tullprat med psykologen etterhvert så jeg kansellerte besøkene. (Det svir av litt penger å gå til psykolog, så mye kan sies..)

 

Jeg anbefaler altså; Ta en tur til psykolog. Når du føler at dette ikke gir deg noe tilbake så slutter du.

[BirgerCaC]

Jeg vil bare spørre deg noen spørsmål til ettertanke. Hva er sannsynligheten for at du skal kaste opp? Den er veldig liten og dermed så kan du tenke deg selv... Hva er da vitsen med å tenke på om du må kaste opp. Jeg kaster kanskje opp en gang i året. Hva er sannsynligheten for at du da skal kaste opp der du er i ett trangt rom eller lignende?

 

Jeg personlig så husker jeg godt en historie fra barndommen. Jeg var kanskje 11 år og jeg var i kirken. Jeg begynte å føle med dårlig, kaldsvettet, osv. Etter hvert så kastet jeg opp midt i prekenen og måtte gå. Folk syntes vist nok at det luktet så ille at flere i salen måtte gå ut. Jeg følte dette pinelig der og da, men etterpå så var det greit. Da hadde jeg heller ønsket at det var offentlig rom for der kjenner jeg ikke personene og jeg kommer sannsynligvis aldri til å møte de igjen. De i kirken måtte jeg møte etterpå, men det gikk bra Tenkte bare ikke på det.

 

Så der har du noe å tenke på. Tenk på sannsynligheten for at det skal skje. Tenk på hvor liten den er så vil du nok ikke bekymre deg fult så mye.

[AnonymDiskusjon]

Dessverre er den eneste muligheten; å lære seg å mestre situasjonen gjennom hyppig eksponering.

BS. Eksponering er ikke nødvendig for å få bukt med angst. Tenk om alle som hadde angst for døden hadde måttet igjennom hyppig eksponering gjennom å dø. Da hadde vi snart vært tomt for mennesker her i landet.

 

Dessuten, den situasjonen han har angst i, den er han i hver dag. Det er jo hyppig eksponering, det. Og han har fortsatt angst.

 

La meg nevne noen andre metoder: automatskrift, meditasjon, progressiv muskelavslapning, EFT, IFS (internal family systems therapy), gupta amygdala retraining (flere metoder), lighting process, qi gong-trening, andre typer trening.

 

Anonymous poster hash: 9d7d2...a53

[Skandinav]

BS. Eksponering er ikke nødvendig for å få bukt med angst. Tenk om alle som hadde angst for døden hadde måttet igjennom hyppig eksponering gjennom å dø. Da hadde vi snart vært tomt for mennesker her i landet.

 

Sist jeg sjekket, så varierte angsttypene. På ene siden har du f.eks angst som en reaksjon på fobi, på den andre siden f.eks dødsangst, som ikke dreier seg om en reaksjon på en fobi.

 

Når det gjelder dine forslag til hvordan man håndterer angst, har du et godt poeng, men til syvende sist handler TS sin angst om at å eksponere seg for lære seg å håndtere den irl.