Kritiserer meg selv for alt, pluss veldig sliten

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Jeg kritiserer meg selv for alt. Jeg tror at folk ser ned på meg. Har fått høre at jeg ser sliten ut, å det er jeg også. Jeg er sliten fordi jeg tenker mye på ting.

 

I dag snakket jeg med en autoritet og h*n begynte å fortelle ting om meg som jeg ikke kjente meg igjen i. Så jeg rettet på h*n, og da sa h*n " Det var ikke det jeg mente. " når h*n tydeligvis mente det som ble sagt. H*n tror h*n kjenner meg. Det stemmer ikke, og jeg er heller ikke lat som h*n mener. Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg er utrolig sliten. Sliten av å tenke på en ting, men jeg kan ikke noe for det .Jeg klarer ikke å stoppe. I tilegg er det tungt når du føler at noen tror de kjenner deg, også tar de helt feil. Denne personen er forresten ingen psykolog, men h*n drar frem psykologiske ting hele tiden. Noe som er litt slitsomt fordi jeg føler meg analysert hele tiden. Noe denne autoriteten egentlig ikke skal gjøre med meg.

Selvbildet mitt er noe lavt også. Hvis det skjer noe, så tar jeg alt som kritikk, og det gjør vondt hver gang.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så sliten av tanker. Disse tankene går veldig på min identitet.

Uff. Håper dette ble forstålig å lese.

Anonymous poster hash: 5eea5...89b

[fervent]

Vil du fortelle litt om disse tingene du tenker på?

 

Har du en venn du kan prate med?

[AnonymDiskusjon]

Ja, har en venn å prate med, men vil ikke prate om selvbildet mitt.

Mine tanker går på identitet .Hvem jeg er, veldig mye om kjønn. Jeg kan ikke slutte å tenke på det. Det går ikke...


I tilegg føler meg meg elendig. Jeg er arbeidsledig å sliter med å få jobb. Så føler at andre kritisrer meg for dette, men tror ingen har gjort det da alle vet at det er vansklig å få jobb. Jeg prøer så godt jeg kan, men er tappet veldig for energi.

Anonymous poster hash: 5eea5...89b

[AnonymDiskusjon]

Kan også nevne at jeg ikke setter pris på tingene jeg gjorde før. Jeg klarer for eksempel ikke å se en hel film lenger.De filmene jeg likte før synes jeg ikke er så bra lenger heller.

Så jeg har mistet litt interesser i ting.

Anonymous poster hash: 5eea5...89b

[fervent]

Takk for utdyping.

 

Jeg tror at hvis du klarer å finne deg selv, bli mer trygg på din identitet så vil også gnisten komme tilbake.

 

Jeg forstår det slik at du lurer på om du er en transperson? Har du lest noe om emnet? Jeg er selv medlem på www.gaysir.no, og kommer ofte over artikler og events om og for transpersoner. Senest denne:

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=16028 Er dette noe for deg kanskje?

 

Det er utrolig mange måter å være trans på. Noen går i kjønnsovserskridene tøy noen dager, mens andre dager går de i sitt eget kjønnsuttrykk. Andre tar hormoner. Noen tar kjønnsbekreftende operasjoner. Det er ingen regler.

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Jeg går i kjønnsoverskridene tøy hele tiden. Kler meg som det motsatte kjønn.
Jeg sliter veldig med dette, og tenker at siden disse tankene ikke går bort så må jeg kanskje gjøre noe med det. Det går utover det psykiske, jeg klarer ikke å slappe av. Og jeg vet at jeg ikke hadde angret hvis jeg hadde gjennomgått kjønnsbekreftede behandling.

Har i det siste lurt på om det er dette som gjør at jeg blir så tappet for energi, og gjør at jeg føler meg så elendig.

Jeg bor ikke så langt unna Oslo, så det er definitift noe jeg kan vurdere.

Har du noen råd til meg? Noe jeg kan gjøre? Har tatt kontakt og pratet med sexolog før.

Anonymous poster hash: 5eea5...89b

[fervent]

Det er meget godt mulig det som tapper deg for alt.

 

Jeg har ikke personlig erfaring eller kjentskap til trans, utenom det jeg har lest på Gaysir, sett på TV av dokumentarer. For eksempel denne: http://tv.nrk.no/program/mynt23507913/mann-uten-penis

 

Derimot så har jeg erfaring med legning og det å komme ut. Dette er ikke helt det samme, men man kan se likheter med å holde ting skjult, føle seg "unormal", ta steget med å fortelle folk osv.

 

Veldig fint at du har pratet med sexolog, er det mulig for deg å gjøre det igjen? Har du fortalt dette til noen, i familie eller venner? Dette var det som gjorde meg trygg på meg selv. Det å tørre å fortelle og åpne seg opp, er i veldig stor grad selvrealisering. Å ikke måtte legge skjul på hvem man er.

 

Mitt råd til deg er å aktivt gå inn for å akseptere deg som du er, og når det er gjort, så kan du begynne å elske deg selv også. Kanskje dette høres veldig klisje ut, men det er sant.

 

Sender en klem i samme slengen

 

Edit: Så vidt jeg vet er kjønnsbekreftende behandling noe som foregår på Rikshospitalet. Ta kontakt med dem og få vite mer om dette tror jeg er aktuelt for deg.

Endret 29. oktober 2013 av fervent

[AnonymDiskusjon]

Har selv sett den dokumentaren

Har snakket med noen venner om dette. Ingen har noe i mot det. Hvis det er noen så er det kanskje meg selv? Jeg vet hvor stor prosess det er ,og vet at familie, bekjente osv kanskje ville reagert på dette. For meg er det best å leve som det kjønnet jeg så lenge jeg kan være meg selv, selv om det blir noen begrensinger. Det blir det også desverre. Og siden dette tar så mye energi føler jeg at jeg må gjøre noe snart.

Takk så mye for svar.

Anonymous poster hash: 5eea5...89b

[fervent]

Synes absolutt du skal gjøre noe med det, jo før jo bedre. Livet er for kort til å ikke realisere seg selv

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for hjelp!

Du har helt rett. Igjen tusen takk for all hjelp! Jeg skal begynne med å akseptere dette bedre ovenfor meg selv. Det er ikke noe galt i meg .Jeg kan ikke noe for dette. Og jeg orker ikke å gå rundt å ha det slik lenger.

Igjen takk for hjelp.

Er utrolig deilig at noen har forståelse for det

Anonymous poster hash: 5eea5...89b

[fervent]

Så fint å se at det nådde frem. Du virker som en god person. Ikke nøl å ta kontakt med meg på PM om du vil ha noen å prate løst og fast med, nå eller en annen dag

[AnonymDiskusjon]

Jeg tar gledelig kontakt med deg

Anonymous poster hash: 5eea5...89b