Usikker, deprimert og ensom

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke om noen faktisk kommer til å lese den tekstveggen jeg poster her, men det får gå.

 

Så ja, det har seg sånn at jeg føler meg usikker, deprimert og ensom. Sånn har det egentlig vært lenge. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg ingen venner (bare på nettet) og det var ikke noe bedre på videregående heller. Hadde en fin periode på folkehøgskolen, men så har det blitt helt stilt på vennefronten omtrent igjen.

 

Etter at jeg ble mobbet på ungdomsskolen har jeg blitt veldig usikker. På den tida ble jeg mobbet for hvordan jeg så ut, hvordan jeg pratet, hvordan jeg spiste, hva jeg spiste, hva slags klær jeg gikk i - rett og slett alt. Det har ført til at jeg er fryktelig sjenert/reservert, og jeg synes det er helt forferdelig å ta kontakt med fremmede mennesker. Det hindrer meg også i å få jobb, da jeg på intervju fremstår som blyg og sjenert... og det er tydeligvis ingen som ansetter slike.

 

Jeg blir helt utmattet av en tur på butikken - ikke fysisk, jeg kan gå omså hvor lenge ute, men når jeg må omgås andre blir jeg psykisk sliten og må legge meg når jeg kommer hjem.

 

Jeg hadde for øvrig ei venninne på videregående, men hun begikk dessverre selvmord i løpet av andre året. Jeg hadde også en god venn inntil nylig (fra Folkehøgskolen), men også han fant ut at det var bedre å gi opp alt. Begge episodene ga meg en psykisk knekk.

 

Nå er det sånn at når jeg snakker med folk jeg ikke kjenner, så overanalyserer jeg alt for å ikke si noe feil - samt at jeg er redd for å virke innpåsliten og å være til bry. Og når jeg blir godt kjent med folk... så blir jeg redd for å miste dem igjen... slik som det har skjedd tidligere.

 

Så det ender opp med at jeg for det meste er aleine og er ensom. Jeg snakker med folk på Universitetet, men det er bare i forbindelse med skolegreier. Jeg har prøvd å invitere noen med på kino, hjem til meg og liknende, men de har aldri tid - så jeg har bare sluttet å spørre. Jeg er også med i en snowboardklubb/brettklubb, men det er ingen der som jeg føler det er "naturlig" å henge med. Så som regel så kjører jeg i bakkene alene, men jeg deltar alltid på dugnad i alpinbakken for klubben... og pga. det sosiale er det nesten gøyere enn å kjøre i bakken.

 

Jeg blir veldig glad av helt enkle banaliteter. Bare det at noen vil spise lunsj med meg på skolen gjør meg smålykkelig.

 

Så ja, det er egentlig bakgrunnshistorien min. Haha. Det jeg lurer på er om det har noe for seg å gå til psykolog? Koster det i så fall penger? For jeg har i grunn ikke penger til noe annet enn mat og så vidt mobilregningen...

Anonymous poster hash: e5912...c4e

[Ytid]

Bestill legetime, print ut denne siden og vis den til legen din, så skal du se at du får den hjelpen du trenger

[Perfidus]

Jeg kan nok ikke være til stor hjelp, men jeg vil bare si at du ikke er alene! Det er mange som har det som deg og jeg er en av dem. Kunne godt tenkt meg at det kunne gått å være litt mere åpen om sånne ting i det vanlige liv, men det fleste bare later som ingenting noe som er veldig synd :/

[dag1234]

Som student får du gratis psykolog dekt gjennom semesteravgiften. Du trenger ikke legehenvisning, men kan ta kontakt selv.