Føler ikke sympati..

[ManiacTogy]

Jeg har det noe lignende som trådstarter. Jeg har hatt slitt med sykdom lenge (er uføretrydget nå, da jeg er oppe i trettiårene.) Kort sagt kan man si livet mitt til tider har vært rimelig jævlig. Jeg var for syk til å få jobb, men for frisk til å bli uføretrygdet. NAV presterte til og med å si jeg var for ung til å bli uføretrydget. WTF? Familiemessig har det alltid vært mye krangling, men lite som egentlig angår meg. Det er mer at hele familien har sitt å klage over, og jeg får stadig høre det meste om folk jeg ikke aner hvem er engang. For eksmpel bor jeg alene, så resten av familien dukker innom av og til (skjønt sjelden samlet.) Det er jo trivelig, men det blir veldig mye at de sitter og klager over alt mulig, og jeg sitter der og prøver å holde ut uten å klikke og kaste dem ut. Jeg har da langt bedre ting å ta meg til enn å sitte og høre på syting om folk jeg driter i eller ikke kjenner.

 

Men noe av det verste er at folk ofte misforstår det jeg sier, når jeg for en gangs skyld sier noe. Noen som husker hun der Madeleine-jenta som ble kidnappet? Det ble nesten landesorg, til tross for at hun ikke er norsk engang. Jeg føler selvsagt med foreldrene, men jeg undrer mer hvorfor det ble så stort oppstyr. Men hver gang jeg spør hvorfor jeg skal bry meg om henne, og ikke om alle de andre ungene som blir kidnappet, klikker folk ofte og spør sjokkert om jeg ikke bryr jeg om hun er kidnappet. Sigh... selvsagt bryr jeg meg, men hvorfor er hun så mye viktigere enn alle de andre? Det samme med de kineserne som ble fanget i en gruve. Det var jo trist, og heldigvis gikk det bra. Men hva med alle de hundrevis av andre kineserne som opplever det samme hvert eneste år? Skal vi ikke bry oss om dem også?

 

Så for å ta det kort: Jeg driter i de fleste. Har typen/dama slått opp? Jeg gir faen. Det er ikke mitt problem, og det er ikke akkurat en unik situasjon. Noen er døde? Kjipt for dem, men det angår ikke meg noe særlig. Joda, noen få blir savnet, men jeg gråter ikke i timesvis for det. Det kan selvsagt høres kaldt ut, men jeg har mer enn nok sympati og empati for de som fortjener det. Det er dessverre de færreste.

Haha, trodde nesten det var jeg som skrev det..

 

Har vært syk i 5 år nå, og jevnlig hatt operasjoner siden jeg var noen måneder gammel. Har en stor familie, jeg er den som er stille og får med seg alt.. Jeg er sjeldent den som er i konflikt..

 

Ja, jeg synes det er dumt at folk blir voldtatt, drept, kidnappet osv. Men dette skjer hver dag, overalt, har alltid skjedd, vil alltid komme til å skje, dette er en del av menneskeheten. Men at noen plukker ut en sak, skal få dette til å være ekstremt trist og sånt.

 

Skjønner meg ikke på det, det er alltid noen som har det værre og alltid noen som kunne drept for å stå i dine sko og levd det livet du har.. Så jeg skjønner ikke hvorfor folk klager.

 

Synes facebook vertfall, herregud 9/10 statuser er en eller annen form for klaging.

[BuffyAnneSummers]

Jeg syns at man burde kunne lufte sine tanker uansett om det ikke er av SUPERSTOR omfang. Alle sliter med sitt, men jeg vil ikke si at man bare burde ''Ta seg sammen!'' fordi det alltid er noen som har det verre. Det er alltid noen som vil være mye bedre enn deg også på alle mulige måter, men du kan fremdeles være en god person, f.eks. Syns det blir feil å bagatellisere folks lidelser bare fordi andre har det verre.. de burde ikke holde kjeft på grunn av det.

[Schreiber]

Selvsagt bør man kunne lufte tankene sine, men det er stor forskjell på å si ifra hvis det er noe som er et faktisk problem, og å klage over alt mulig. Det er noe med at jo mer en ting brukes, jo mindre verdt blir den. Om noen klager støtt og stadig blir det veldig lett å overse han/henne, fordi det klages så ofte. Om det derimot er en person som aldri klager over noe særlig, hører jeg selvsagt etter når han/hun faktisk har noe å klage over.

[SonicDragon]

Når det gjelder Autisme og empati så føler jeg det er viktig å nevne at:

 

Jeg har Aspergers og folk tror meg ikke når jeg sier det. Jeg er så "utadvendt" og "emosjonell" OBS: På en positiv måte altså!

og jeg personlig har ikke noe problem med å vise sympati og ha empati. Nå, vil jeg helst at folk ikke skal svare som om de skulle ha kjent meg om de velger å sitere osv.

Endret 9. november 2013 av SonicDragon

[IQ84]

Når det gjelder Autisme og empati så føler jeg det er viktig å nevne at:

 

Jeg har Aspergers og folk tror meg ikke når jeg sier det. Jeg er så "utadvendt" og "emosjonell" OBS: På en positiv måte altså!

og jeg personlig har ikke noe problem med å vise sympati og ha empati. Nå, vil jeg helst at folk ikke skal svare som om de skulle ha kjent meg om de velger å sitere osv.

Jeg er langt ifra noen ekspert, men er ikke hele greien med aspergers at dere ikke klarer å plukke opp sosiale signaler? Så om du ikke klarer å tyde kroppspråk, variasjoner i stemmen og lignende, hvordan klarer du da å regulere din egen oppførsel til å vise sympati? Og hvordan kan du vite at ditt forsøk på å sympatisere har fungert?

 

Er du diagnosert?

[SonicDragon]

Jeg er langt ifra noen ekspert, men er ikke hele greien med aspergers at dere ikke klarer å plukke opp sosiale signaler? Så om du ikke klarer å tyde kroppspråk, variasjoner i stemmen og lignende, hvordan klarer du da å regulere din egen oppførsel til å vise sympati? Og hvordan kan du vite at ditt forsøk på å sympatisere har fungert?

 

Er du diagnosert?

 

ja jeg er diagnotisert, jeg ble det i 2011. hvorfor skulle jeg lyge om noe så uattraktivt?! hele greierne? les litt mer om syndromet du. jeg har ikke noe problemer med de greiene der, beklager (for å skuffe dine forventninger?). Syndromet kan variere i styrke fra hver person. og ja, jeg har lykkes i å dra folk opp fra møkka med min sympati og emosjonell intelligens. et av de jeg hjalp husker jeg var i 2009, Juli om du ville ha et mer troverdig svar. jeg må heller ikke regulere oppførselen min til å sympatisere, jeg er en sympatisk person fra før av, ikke en skuespiller!

 

jeg ville heller vært en seriemorder, istedet for å utføre falsk godhet

 

det er ikke vanskelig å oppdage om det du har gjort funker eller ikke, du må bare observere dem. men det viktigste for meg er å få en bekreftelse fra dem selv. men av og til, om du har aspergers eller ikke, om du er psykolog eller ikke, så kan ting gå skeis. folk kan lyge til deg og si at de har det "fint", og neste dag ende opp med selvmord. det var bare et eksempel og en memo asså. Mislykking i å helbrede mennesker, er sikkert mer frekvent hos de med Aspergers. Men som sagt, syndromet varierer. Og som også sagt, folk tror meg ikke når jeg sier jeg har syndromet, rett og slett fordi jeg er så normal for dem

Endret 12. november 2013 av SonicDragon