Føler ikke sympati..

[ManiacTogy]

Hei, jeg er en gutt på 20 og når jeg tenker over det, så føler jeg lite sympati med andre. Jeg har hatt mange operasjoner siden jeg var liten og regelmessig hele livet. Har alltid blitt fortalt at jeg har ekstremt høy smerte-terskel og har sett/opplevd ganske råttne ting. Så jeg føler alle rundt meg bare klager, klager når de skal fortelle noe, klager for å få oppmerksomhet, klager i heller pinlige situasjoner, bare masse mas og klaging. Jeg ser på dette som patetisk, uoppdradt mas. Så jeg klarer ikke over hode å bry meg, jeg bare trekker meg vekk og driter i det.. Og da jeg var liten, var vi i begravelse til oldefar, det var utrolig mange der og alle grein og var triste. Jeg husker min eldre bror spørre meg hvorfor jeg ikke grein, om jeg ikke brydde meg eller var glad i min oldefar. Dette har jeg alltid undret meg selv over. Og i senere tid da jeg mistet min mormor, så følte jeg lite. Samme med 22. juli på utøya, selv om jeg ikke kjente noen der, så ble jeg ikke overrasket, følte lite, skjønte ikke hvordan folk som IKKE kjente eller hadde noen relasjoner til de som døde, kunne grine i ukesvis. Jeg føler empati da.. Hehe, så tror ikke jeg har antisosiale personlighetsforstyrrelser.. Noen andre som er litt like?

 

[peeves]

Hehe, jeg har det omvendt. Har ikke empati, men sympati til en viss grad.

[ManiacTogy]

Hah, se der ja. Hvordan fungerer det i det daglidagse?

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Hater egentlig å ha for mye empati, og sympati.. Jeg har for mye av det, rett og slett.

 

Hei, jeg er en gutt på 20 og når jeg tenker over det, så føler jeg lite sympati med andre. Jeg har hatt mange operasjoner siden jeg var liten og regelmessig hele livet. Har alltid blitt fortalt at jeg har ekstremt høy smerte-terskel og har sett/opplevd ganske råttne ting. Så jeg føler alle rundt meg bare klager, klager når de skal fortelle noe, klager for å få oppmerksomhet, klager i heller pinlige situasjoner, bare masse mas og klaging. Jeg ser på dette som patetisk, uoppdradt mas. Så jeg klarer ikke over hode å bry meg, jeg bare trekker meg vekk og driter i det.. Og da jeg var liten, var vi i begravelse til oldefar, det var utrolig mange der og alle grein og var triste. Jeg husker min eldre bror spørre meg hvorfor jeg ikke grein, om jeg ikke brydde meg eller var glad i min oldefar. Dette har jeg alltid undret meg selv over. Og i senere tid da jeg mistet min mormor, så følte jeg lite. Samme med 22. juli på utøya, selv om jeg ikke kjente noen der, så ble jeg ikke overrasket, følte lite, skjønte ikke hvordan folk som IKKE kjente eller hadde noen relasjoner til de som døde, kunne grine i ukesvis. Jeg føler empati da.. Hehe, så tror ikke jeg har antisosiale personlighetsforstyrrelser.. Noen andre som er litt like?

 

 

Har du snakket med en psykolog, eller kanskje fastlegen? Han kan sikkert sende deg videre til en psykolog.

Endret 25. oktober 2013 av Slettet-x7D6du0Hjb

[peeves]

Tja, jeg blir jo trist osv.

Og hater for eksempel dyremishandling og slikt, der føler jeg raskt empati for dyrene. Men om venner av meg begynner å snakke til meg, om det skulle være med hjertesorg, voldtekt eller dødsfamiliemedlem, så BRYR jeg meg egentlig ikke, klarer ikke å sette meg inn i situasjonen, selv om jeg vet at det er vondt om jeg opplever det selv.

Altså, jeg behandler jo ikke nære venner kaldt, behandler dem bra og trøster dem osv, men har vanskeligheter for det med å sette meg ordentlig inn, og virkelig bry meg.

 

Mine foreldre ønsket alltid å ta meg med til psykolog da jeg var yngre, men jeg nektet. De ville pga. mangel på empati. Nå skulle jeg egentlig ønske at de hadde dratt meg med samme hvor mye jeg nektet.

[BirgerCaC]

Slik er jeg også. Folk klager og sutrer for ingen ting og hvis noen dør så er personen død og det er dermed ikke noe å grine for. Griner du så bruker du bare energi og krefter på det og det gidder jeg ikke. Du er nok ikke dermed ond på grunn av det. Det er bare slik du er bygd opp gjennom operasjoner osv.

[Skandinav]

Under forutsettingen at dette ikke er noe som er medfødt i en form av personlighetsforstyrrelse, noe jeg ikke tror siden du sier at du har vært rammet av traumer i oppveksten. Jeg vil i hovedtrekk heller anta at du har en form for emosjonell utmattelse. Dette kan man sortere inn under depresjon, men tilnærmingen og behandlingen gjøres ikke med medikamenter men gjennom samtaleterapi og øvelser.

Derfor vil jeg råde deg til å oppsøke psykolog via din fastlege.

I mange tilfeller vil din tilstand brenne ut av seg selv, tro det eller ei, men målrettet hard fysisk aktivitet, herunder psykomotorisk trening, vil kunne fremskynde helbredelse.

[rockPaperScissors()]

Det må være rart å omtrent aldri føle empati/sympati når den andre har det vondt. Jeg stiller meg masse spørsmål ved meg selv de gangene jeg må anstrenge meg for å sette meg inn i den andres situasjon. Gjør ikke dere det? Eller gidder dere ikke å bry dere? At man har sett og opplevd mye råttent forklarer ikke alt, for da skulle jeg følt mindre for andre selv.

 

Som regel føler jeg lett med om den det gjelder har opplevd noe som kan minne om mine egne erfaringer, eller eventuelt visst personen står veldig nær meg, la oss si en slektning for eksempel.

[BirgerCaC]

Jeg ville ikke ha kontaktet noen. Jeg har hatt slik hele livet og jeg har ikke hatt noe problem med det. Når min bror døde når jeg var liten å gråt jeg en tråe og det var det. Har selv ikke hatt noen problemer med det og jeg tenker at det ikke er noen vits i å grine over at noen er død da vedkommende er død og det er ikke noe å gjøre med. Heller ikke bruke energi på det

 

Bestem selv, men jeg mener ikke at det er noen form for sykdom eller lignende.

[IQ84]

Hater egentlig å ha for mye empati, og sympati.. Jeg har for mye av det, rett og slett.

 

På profilen din står det at du er autistisk? Mangler ikke autister empati?

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

På profilen din står det at du er autistisk? Mangler ikke autister empati?

 

Jepp, jeg er autistisk, men ja, det er noen som mangler empati. Jeg har mye empati, men jeg klarer ikke å vise empatien, da jeg ikke helt forstår hvordan å trøste f.eks.

Endret 26. oktober 2013 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Skandinav]

Under forutsettingen at dette ikke er noe som er medfødt i en form av personlighetsforstyrrelse, noe jeg ikke tror siden du sier at du har vært rammet av traumer i oppveksten. Jeg vil i hovedtrekk heller anta at du har en form for emosjonell utmattelse. Dette kan man sortere inn under depresjon, men tilnærmingen og behandlingen gjøres ikke med medikamenter men gjennom samtaleterapi og øvelser.

Derfor vil jeg råde deg til å oppsøke psykolog via din fastlege.

I mange tilfeller vil din tilstand brenne ut av seg selv, tro det eller ei, men målrettet hard fysisk aktivitet, herunder psykomotorisk trening, vil kunne fremskynde helbredelse.

Da trekker jeg tilbake mitt tidligere innlegg. Siden du i utgangspunktet utelatte en så pass gjennomgripende diagnose som autisme, vil mitt nye svar være følgene:

Ut fra din situasjon er alt som det skal.

[ManiacTogy]

Ah, litt lettet å se andre som ikke er så ulike. Jeg vet at autister kan ha vansker med å vise empati, men de kan godt føle det. I mitt tilfelle er det vel omvendt, jeg kan vise det, men føler det ikke.. Det er ikke ekstremt da, men jeg kan se på de mest groteske tingene uten å blunke, prøver hele tiden å tenke på noe som kan få meg til å grine eller føle sorg. Høres sikkert dumt ut, men ja. Jeg får vondt av dyremishandling, jeg kunne aldri påført et dyr skade, eller et menneske for den del. Men jeg kan tåle å se på...

[Kammizez]

Hva er det som får deg til å ikke ønske å gjøre et menneske vondt?

[Maxi1234]

Hva er det som får deg til å ikke ønske å gjøre et menneske vondt?

Neppe empati. Det er bare ikke normalt for oss mennesker å gjøre andre vondt. Er vel mer en sperre vi har, vil jeg tro.

[fervent]

Kanskje fordi man ikke får noe ut av å gjøre mennesker vondt, selv om man ikke har empati. Samfunnets sanksjoner osv.

[BuffyAnneSummers]

 

Jepp, jeg er autistisk, men ja, det er noen som mangler empati. Jeg har mye empati, men jeg klarer ikke å vise empatien, da jeg ikke helt forstår hvordan å trøste f.eks.

Start med en klem, det hjelper alltid, du trenger ikke å gjøre det så komplisert eller vanskelig. Veldig mange trenger bare noen som lytter også, så det å bare åpne for en samtale ved å spørre hvordan de har det og hva de føler kan holde lenge. Så kan du komme med enkelte ting som ''Det vil ordne seg'', ''alt er ok'', ''du er en god person'' (ikke si dette hvis du ikke mener det, noe av det verste man kan gjøre er å være uærlig i en slik situasjon).

[Emancipate]

skjønte ikke hvordan folk som IKKE kjente eller hadde noen relasjoner til de som døde, kunne grine i ukesvis

Ærlig talt, det du beskriver er sykelig atferd. Det er ikke normalt å gråte over at noen man aldri har sett eller hørt om før har blitt drept.

 

Da trekker jeg tilbake mitt tidligere innlegg. Siden du i utgangspunktet utelatte en så pass gjennomgripende diagnose som autisme, vil mitt nye svar være følgene:

Ut fra din situasjon er alt som det skal.

Blandet du to forskjellige personer nå?

[Skandinav]

Ærlig talt, det du beskriver er sykelig atferd. Det er ikke normalt å gråte over at noen man aldri har sett eller hørt om før har blitt drept.

 

Blandet du to forskjellige personer nå?

Jo, jeg er et susehue. Takk for at du retter meg, Jeg mente da det jeg sa i utgangspunktet.

[Schreiber]

Jeg har det noe lignende som trådstarter. Jeg har hatt slitt med sykdom lenge (er uføretrydget nå, da jeg er oppe i trettiårene.) Kort sagt kan man si livet mitt til tider har vært rimelig jævlig. Jeg var for syk til å få jobb, men for frisk til å bli uføretrygdet. NAV presterte til og med å si jeg var for ung til å bli uføretrydget. WTF? Familiemessig har det alltid vært mye krangling, men lite som egentlig angår meg. Det er mer at hele familien har sitt å klage over, og jeg får stadig høre det meste om folk jeg ikke aner hvem er engang. For eksmpel bor jeg alene, så resten av familien dukker innom av og til (skjønt sjelden samlet.) Det er jo trivelig, men det blir veldig mye at de sitter og klager over alt mulig, og jeg sitter der og prøver å holde ut uten å klikke og kaste dem ut. Jeg har da langt bedre ting å ta meg til enn å sitte og høre på syting om folk jeg driter i eller ikke kjenner.

 

Men noe av det verste er at folk ofte misforstår det jeg sier, når jeg for en gangs skyld sier noe. Noen som husker hun der Madeleine-jenta som ble kidnappet? Det ble nesten landesorg, til tross for at hun ikke er norsk engang. Jeg føler selvsagt med foreldrene, men jeg undrer mer hvorfor det ble så stort oppstyr. Men hver gang jeg spør hvorfor jeg skal bry meg om henne, og ikke om alle de andre ungene som blir kidnappet, klikker folk ofte og spør sjokkert om jeg ikke bryr jeg om hun er kidnappet. Sigh... selvsagt bryr jeg meg, men hvorfor er hun så mye viktigere enn alle de andre? Det samme med de kineserne som ble fanget i en gruve. Det var jo trist, og heldigvis gikk det bra. Men hva med alle de hundrevis av andre kineserne som opplever det samme hvert eneste år? Skal vi ikke bry oss om dem også?

 

Så for å ta det kort: Jeg driter i de fleste. Har typen/dama slått opp? Jeg gir faen. Det er ikke mitt problem, og det er ikke akkurat en unik situasjon. Noen er døde? Kjipt for dem, men det angår ikke meg noe særlig. Joda, noen få blir savnet, men jeg gråter ikke i timesvis for det. Det kan selvsagt høres kaldt ut, men jeg har mer enn nok sympati og empati for de som fortjener det. Det er dessverre de færreste.