Jeg er mislykket

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil starte med å si at jeg ikke er her for å bli henvist til psykolog.

 

For noen måneder siden begynte jeg på en ny skole, siden jeg følte miljøet på den forrige skolen var dårlig. Jeg følte jeg hadde forandret meg på en positiv måte det siste og hadde høye forventninger, men disse forventningene ble ganske raskt knust. Jeg slet med å komme i kontakt med folk, og etter uker med mye usikkerhet, stress og innsats (jeg utvidet komfortsonen til bristepunktet) klarte jeg å få meg to venner, som jeg faktisk ikke trives særlig godt med. Dette er venner med samme interesser som meg, men jeg føler kommunikasjonen mangler noe. Han ene er ganske rar mens han andre gir så lite tilbakemeldinger når du snakker at du begynner å lure han i det hele tatt forstår hva du sier. Jeg tror denne mangelen på skikkelig kommunikasjon og aksept har tært på meg i det siste. Jeg følte jeg hadde forandret meg, men nå føler jeg meg på bunn igjen.

 

Problemet er at jeg ikke klarer å ta kontakt med nye folk. Jeg føler meg så kjedelig, ute av stand til å føre en samtale, mens folk rundt meg er pratsomme, morsomme og sammensveisede. Jeg føler jeg ikke har noe som helst å by på. Det rare er at jeg vet jeg ikke er kjedelig, jeg vet jeg har mye å by på. Jeg vet jeg har humor, men jeg føler meg kjedelig. Følelsene mine taler mot fornuften. Jeg prøver å lede en samtale, men det blir alltid bare kjedelig og kleint. Prøver å slippe løs mitt sanne jeg, men det virker ikke som mitt sanne jeg er til stede. Jeg klarer ikke å finne fram til mine ironiske og humoristiske kommentarer som jeg VET ligger der inne. Samtalene mine er bare kjedelig og tørre. uten noen gnist eller energi fra min personlighet.

Jeg tror løsningen er å bare gi blanke, men det er praktisk talt umulig. Hele tiden vender mine tanker til skrekkscenarioer og at det ikke er til noen nytte.

 

Alle disse nederlagene får meg til å føle meg usikker, noe som bare skaper nye flaue episoder. Jeg føler folk rundt meg ser på meg selv som rar, men jeg ønsker så inderlig å vise at jeg ikke er det.

Anonymous poster hash: e4b59...1d8

[Emily1]

Kanskje du skal senke forventningene du har til deg selv. Jeg tror også at du er en morsom og flott person å være med som du selv sier, men ofte når man gleder seg så mye til noe og har så store forestillinger og forventninger til både seg selv og miljøet, og ting ikke blir som en ønsker, så er det lett å havne i et negativt tankemønster.
Jeg tror du bør senke kravene dine til deg selv, og: følg ditt eget tempo! Det høres nemlig rett og slett ut som du har snublet i dine egne ben. En annen ting jeg leser her er : "mens folk rundt meg er pratsomme, morsomme og sammensveisede". Ingenting er mer ødeleggende for selvfølelsen enn å sammenligne seg selv med andre mennesker på den måten. De to nye vennene dine, pleier dere å være sammen på fritiden? Kan være greit med et annet arena å bli kjent med hverandre på enn bare skolen
ja, lær å gi blanke som du sier, og ikke ta ting så seriøst