Deprimert med kjent årsak

[Enrich77]

Er det noe hjelp i å skrive inn her? Selv om jeg skal til legen i morgen så vet jeg ikke hvor jeg skal lufte mitt syn ellers. Er det i det hele tatt noe vits i å lufte sine tanker?

 

Inntil august bodde jeg delvis for meg selv og delvis med eksen. Det gikk ikke lenger. Bilen var gammel, jobben jeg hadde slet en del på meg og vi var helt nede på null hver måned. Null kr til å fikse bil ved EU-kontroll, ingenting til reperasjoner eller kjøpe nytt hvis noe gikk i stykker. Hennes løsning på det ville nok vært å grine til foreldre, men det er besides the point.

 

Prosess slutte i jobb, jobbe inn nok fridager til å få noen flyttedager, rydde ut av gammel leilighet, vaske, ordne flyttebil, kjøre 500 kilometer til foreldre og tilbake igjen, samt ordne siste rest med gammel bolig er krevende. Eller har jeg feil? Jeg sov kanskje 7 timer på 3 dager. Konstant press. Slik jeg så det var det i den perioden ikke tid eller ork for å se etter ny jobb. Jeg dro så på ferie i 2 uker. Da skulle jeg ta meg inn igjen. Det hjalp lite og når man er i utlandet er det vanvittig dyrt med roaming. Selv om jeg kom meg på nett nå og da så ble jo ikke akkurat tiden brukt på å se etter jobb.

 

Så nå sitter jeg her da hos mor og far. Med en del egenkapital riktignok, men ingen jobb. Ikke vil jeg ha heller, men jeg må jo det for å komme meg vekk herfra. De har jo vaner som er helt andre enn de jeg har. Jeg prøver jo å komme meg ut mest mulig, men det virker ikke meningsfullt å vandre rundt på måfå. Jeg har satt fokus på trening. Jeg prøvde crossfit og jeg går en del i fjellet og i naturen. Når det gjelder crossfit var det for hardt for meg. Kroppen greier ikke å ta seg inn igjen. Ganske sikkert fordi jeg har lavt stoffskifte. Nettverket jeg har her 500 km unna der jeg har pleid å bo er jo ikke akkurat stort heller. Da blir det jo til at jeg sitter altfor mye her inne. Besides. Hva gjør menn/kvinner på 35 år? Tror de pleier sine barn og følger dem opp på alle mulige måter. Så er det kanskje noe trening, gå tur med hunden også tidlig kveld. I helgene kan de vel kanskje skeie ut en sjelden gang. Ikke noe liv for meg i hvert fall.

 

Så var det jobbsøking da. Jeg har ingen utdannelse. Jeg har 10 års erfaring fra bussbransjen, og jeg har kjørt lastebil i noen år også. Det var planen å kjøre mer lastebil nå da, men her har man noe festlige greier som heter yrkessjåførkompetanse, 35 timers etterutdanning. Den går ut neste sommer, og da fikk jeg svar fra en bedrift at de ikke vil ha meg før jeg tar det på nytt. Så sjekker jeg muligheten for å få tatt det. Fullt frem til nyttår. Nye kurs på nyåret. Jeg trodde jo at min brede erfaring innenfor bussnæringen skulle ha noe å si, men nå er det 3 uker siden jeg søkte og fremdeles ingen svar. Jeg skal ned på bedriften og besøke dem i morgen. Spørre/trygle etter jobb. Jeg har en dårlig følelse på det. Jeg har jo allerede søkt. De har sett meg allerede. En annen ting er at selve jobbsøkingen er helt grusom. Jeg hater den unaturlige måten (viser til, blæææ) man formulerer seg på. Det er fryktelig vanskelig å forfatte en god tekst. I utgangspunktet vil jeg jo ikke ha jobb (selv om det er forventet av meg og er en av samfunnets "normer") også skal jeg overbevise i en søknad og i et intervju om at dette vil jeg og at vedkommende firma er utvalgt. Føler jeg møter veggen overalt. Utdanning kan jeg ikke ta. Da blir jeg jo boende her og dessuten har jeg prøvd før på det, og feilet. Grunnen til det var at jeg var så syk av det stoffskiftet at innlæringsevnen var svekket. Nå er det bedre, men jeg vet ikke om det er bra nok til å greie studier.

 

Så er det nav da. Vi bor jo i en velferdsstat. Jeg har jo ikke fortalt situasjonen i detalj og hvor tragisk jeg oppfatter det, men de gjør jo ingenting. De bare er frekke og gir uttrykk av at du er på egenhånd. Hadde jeg forklart min historie, ville de nok henvist til lege og sikkert antidepressiva. Jeg skal jo der i morgen, og jeg er ikke blind for å prøve antidepressiva (selv om det hever TSH), men jeg tror vel ikke det vil hjelpe. Det er kanskje ingen annen mulighet enn å flytte, føle den tryggheten fast arbeid og lønn vil gi og få tilbake friheten igjen.

 

Jeg er ikke suicidal og jeg føler jeg skiller meg fra andre deprimerte med at jeg ønsker meg kjapt ut av dette. Jeg er ikke negativ til å prøve noe for å komme meg ut av dette, men jeg har jo en anelse på forhånd da om hva som kan ha noe for seg. Selv om jeg ikke er suicidal får jeg tanken om hva er vitsen? Hvilken funksjon har jeg her på jorda? Hva er min rolle her? Er det noen som ville følt noe annet enn emosjonelt tomrom om jeg forsvant? Jeg tror vi må være lykkelige innimellom for å la være å tenke på hvor rart og egentlig meningsløst det er å være på denne jorda. Planeten går da fint videre uten oss? Jaja, vekk med filosofipratet. All dette sagt. Jeg her en "gammel" mann. Det er kort vei mellom suksess og fiasko. Ting kan snu fort. Jeg kan være i jobb allerede neste uke, men det vet man jo ikke. Det største problemet er at jeg føler jeg mangler ork til å kjempe meg i arbeid. I tillegg er selvsikkerheten blåst bort.

 

Til slutt. Hva er greia med jobb? Om alle sluttet i jobb ville jo samfunnet visnet og dø. Det skjønner jo jeg også. Skal man realisere seg selv? Som barn drev man nesten hele tiden med lek. Er det de voksnes form for lek? Er det på den måten man skaffer seg en tilfredstillelse akkurat som et barn skaffer seg tilfredstillelse ved å lære å sykle? Jeg hører mye snakk om variert, utfordrende arbeid og muligheten for lønnspålegg eller stigning i gradene. Er det så viktig altså? Som bussjåfør kan jeg ikke stige i gradene. Burde jeg grave meg ned da? For meg er ikke det så viktig. Jeg søker mer sjelelig ro og frihet. Får mer det bak rattet enn på et kontor der jeg overhodet ikke vil føle meg hjemme.

[Emancipate]

Jeg hører mye snakk om variert, utfordrende arbeid og muligheten for lønnspålegg eller stigning i gradene. Er det så viktig altså?

Nei, det er ikke så viktig.