Skolemassakre og mobbing

[тurbonєℓℓo]

[...] hvorfor blir ingen ting gjort? Mobberne fikk ris før, i dag et klapp på skulderen og litt skjenn. Ikke fjern våpna, fjern årsaken til at de bruker de.

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Skriker-du-til-ungene-dine--7338832.html#.UmaMtfkppsE

[Gjest medlem-141789]

Nei... Men beskrivelsen av psykopati beskriver mennesker som er karismatiske ledertyper, og ofte så er det jo ledertyper som lager seg målskiver (utpeker offer), og får andre med seg.

 

Forøvrig er ris og sånt som du nevner bare tull. Det samme gjelder høylytt kjefting på barna. Det er ting som bevislig ikke fungerer.

 

Tull. Ris og kjefting er det einaste som faktisk funker på barn. Det hjelper ikkje å fortelle eit barn noko når det ikkje hører.

Endret 22. oktober 2013 av medlem-141789

[тurbonєℓℓo]

Tull. Ris og kjefting er det einaste som faktisk funker på barn.

Nei... Det det eneste som ikke fungerer på barn.

[тurbonєℓℓo]

For å ta et utdrag fra artikkelen som viser til en studie i USA:

 

 

Hun mener dessuten at skriking kan føre til onde sirkler hvor barna identifiserer seg med at de er slemme og oppfører seg deretter, mens foreldre leter etter bevis for at barnet er «slemt»for å rettferdiggjøre sin egen skriking.

(...)

 

- Hvis du skriker til barnet ditt får du et barn som enten skriker tilbake til deg eller som trekker seg tilbake og føler på skam, sier Meghan Leahy, mor til tre og foreldrerådgiver i Northwest Washington til avisen.

 

- Du får barnet til å utvikle aggresjon eller skam, det er det vel ingen foreldre som ønsker at barna skal få, legger hun til.

 

- Når du skriker, vil barnet ditt ikke huske hva du sa, det vil kun huske at du skrek og hvor opprørende det var, sier Deborah Sendek ved Center for Effective Discipline i Ohio, USA.

Endret 22. oktober 2013 av turbonello

[Gjest medlem-141789]

For å ta et utdrag fra artikkelen som viser til en studie i USA:

 

- Hvis du skriker til barnet ditt får du et barn som enten skriker tilbake til deg eller som trekker seg tilbake og føler på skam, sier Meghan Leahy, mor til tre og foreldrerådgiver i Northwest Washington til avisen.

 

- Du får barnet til å utvikle aggresjon eller skam, det er det vel ingen foreldre som ønsker at barna skal få, legger hun til.

 

- Når du skriker, vil barnet ditt ikke huske hva du sa, det vil kun huske at du skrek og hvor opprørende det var, sier Deborah Sendek ved Center for Effective Discipline i Ohio, USA.

 

 

Du kan ikkje tenke på slik forskning som den fulle sannheten. Opp gjennom åra har barn fått ris og kjeft for det dei har gjort, og da forstår dei forskjellen på rett og galt. Om eit barn ikkje lystrer når han eller ho må slutte, så hjelper det ikkje å sei det rolig til det, da fortsetter barnet. Om du vil ha gode barn må du jo nesten kunne ha litt disiplin på dei, det er deira beste.

Endret 22. oktober 2013 av medlem-141789

[Militant Bærplukker]

Hva mener du? Gruppepsykologi?

 

Hvem skriker ut om psykopati? Hvorfor misstenker du at disse gjør det fordi de føler seg forsmådd? Hva er forsmådd?

 

Gruppepsykologi som i at mobbingen blir forsterket og at enkelte tror at de blir "populære" av å delta i den f.eks.

 

Forsmådd som i at de til den dag i dag bærer nag til personer som har sagt noe som har gjort at de har følt seg støtt.

[тurbonєℓℓo]

Tull. Ris og kjefting er det einaste som faktisk funker på barn. Det hjelper ikkje å fortelle eit barn noko når det ikkje hører.

Jeg har selv en far som var svært aggressiv og som slo meg og som skreik til meg om jeg gjorde noe galt. Jeg ble ikke særlig bedre av det. Jeg ble bare enda mer rampete, og holdt stortsett bare med de "tøffeste" i klassen. Di som gav faen i skolearbeidet osv. Nå har jo jeg ADHD, så for meg så var det jo vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet uansett. Men jeg ble IKKE noe bedre av all julingen jeg fikk, og all kjeftingen. Snarere tvert i mot: Det som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere. =) Jeg tror nok jeg hadde lært mer dersom min far bare viste skuffelse om jeg gjorde noe galt, og tok en prat med meg og fortalte meg hvorfor det er dumt å gjøre sånt og sånt... Det å skuffe noen er ikke like morsomt.

[EvilSeagull]

Mobbing kan fort være resultat av gruppepsykologi også. De som skriker ut om psykopati og lignende mistenker jeg at gjør det ut av at de føler seg forsmådd.

Hvorfor tror du folk føler seg forsmådd?

[Gjest medlem-141789]

Jeg har selv en far som var svært aggressiv og som slo meg og som skreik til meg om jeg gjorde noe galt. Jeg ble ikke særlig bedre av det. Jeg ble bare enda mer rampete, og holdt stortsett bare med de "tøffeste" i klassen. Di som gav faen i skolearbeidet osv. Nå har jo jeg ADHD, så for meg så var det jo vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet uansett. Men jeg ble IKKE noe bedre av all julingen jeg fikk, og all kjeftingen. Snarere tvert i mot: Det som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere. =) Jeg tror nok jeg hadde lært mer dersom min far bare viste skuffelse om jeg gjorde noe galt, og tok en prat med meg og fortalte meg hvorfor det er dumt å gjøre sånt og sånt... Det å skuffe noen er ikke like morsomt.

 

Det er ikkje prat om å drive på slik som du beskriver her. Ein gjør det sjølvsagt på ein måte som ikkje er for ekstrem, men som samtidig lærer barnet den leksen du prøver å få fram. Dette med faren din meinar eg ikkje er bra.

[Militant Bærplukker]

Hvorfor tror du folk føler seg forsmådd?

Fordi at de har blitt mobbet og har vanskelig for å legge det bak seg?

[тurbonєℓℓo]

Gruppepsykologi som i at mobbingen blir forsterket og at enkelte tror at de blir "populære" av å delta i den f.eks.

Ah. Sånn å forstå.

Hmm. Eller kan det ha noe med følelser å gjøre?

At man føler seg litt ovenpå når man hakker på andre og dette gir en slags tilfredsstillelse?

Tror de virkelig at de blir mer populære om de er med på å mobbe? Eller kanskje de mobber for ikke å bli mobbet selv?

 

Jeg har uansett bitt meg merke i at hver gang jeg har hørt beskrivelser av mobbing, eller sett det i virkeligheten eller på film, så er det stort sett alltid en "høvding"...

 

Det er jo stort sett alltid en i gruppen som er "lederen", eller "alfahannen" for å bruke det uttrykket. Hva med din skoleklasse? Noen som var mer populære enn andre? Har du sett, deltatt eller opplevd det selv?

 

Forsmådd som i at de til den dag i dag bærer nag til personer som har sagt noe som har gjort at de har følt seg støtt.

Vel. Jeg regnet med at du siktet til meg, da du nevnte det etter at jeg hadde nevt dette med psykopati. For å ta meg, så er ikke noen jeg bærer nag til. Det er det ene. Det andre er at jeg fikk vite at vedkommende som hadde mobbet meg hadde diagnosen psykopati senere i livet. Dette fikk jeg vite da jeg spurte hvorfor vedkommende hadde tatt sitt eget liv.

 

Det var for meg uforståelig, da han alltid så ut til å være den mest vellykkede av alle. Sist jeg så han, var på kjøpesenteret, og da gikk han å leide to sinnsykt pene damer i hendene. Så, dette med at han var psykopat var en del av det svaret jeg fikk.

 

Og da jeg leste om hva denne diagnosen faktisk var, så forstod jeg bedre hvorfor ting var som de var. Nå vet vel de ferreste av oss psykopati faktisk er. De fleste av oss legger den allmene forståelsen til grunn: Psyko, som en sinnsyk øksemorder eller noe i den duren der... Ja, de er psykopater de også, men det er ytterst få av de som er psykopater som blir øksemordere. De aller fleste psykopater har ofte lederstillinger, og de færreste oppdager at det er noe galt med dem... Veldig vanskelig å oppdage med andre ord. (Om man da ikke blir utsatt for deres ondskap)

Endret 22. oktober 2013 av turbonello

[EvilSeagull]

Fordi at de har blitt mobbet og har vanskelig for å legge det bak seg?

Jeg skal være ærlig med deg. Det høres ut som du mangler sympati

[Militant Bærplukker]

Jeg skal være ærlig med deg. Det høres ut som du mangler sympati

 

Har du tenkt å gråte litt også kanskje?

[Militant Bærplukker]

Ah. Sånn å forstå.

Hmm. Eller kan det ha noe med følelser å gjøre?

At man føler seg litt ovenpå når man hakker på andre og dette gir en slags tilfredsstillelse?

Tror de virkelig at de blir mer populære om de er med på å mobbe? Eller kanskje de mobber for ikke å bli mobbet selv?

 

Jeg har uansett bitt meg merke i at hver gang jeg har hørt beskrivelser av mobbing, eller sett det i virkeligheten eller på film, så er det stort sett alltid en "høvding"...

 

Det er jo stort sett alltid en i gruppen som er "lederen", eller "alfahannen" for å bruke det uttrykket. Hva med din skoleklasse? Noen som var mer populære enn andre? Har du sett, deltatt eller opplevd det selv?

 

Vel. Jeg regnet med at du siktet til meg, da du nevnte det etter at jeg hadde nevt dette med psykopati. For å ta meg, så er ikke noen jeg bærer nag til. Det er det ene. Det andre er at jeg fikk vite at vedkommende som hadde mobbet meg hadde diagnosen psykopati senere i livet. Dette fikk jeg vite da jeg spurte hvorfor vedkommende hadde tatt sitt eget liv.

 

Det var for meg uforståelig, da han alltid så ut til å være den mest vellykkede av alle. Sist jeg så han, var på kjøpesenteret, og da gikk han å leide to sinnsykt pene damer i hendene. Så, dette med at han var psykopat var en del av det svaret jeg fikk.

 

Og da jeg leste om hva denne diagnosen faktisk var, så forstod jeg bedre hvorfor ting var som de var. Nå vet vel de ferreste av oss psykopati faktisk er. De fleste av oss legger den allmene forståelsen til grunn: Psyko, som en sinnsyk øksemorder eller noe i den duren der... Ja, de er psykopater de også, men det er ytterst få av de som er psykopater som blir øksemordere. De aller fleste psykopater har ofte lederstillinger, og de færreste oppdager at det er noe galt med dem... Veldig vanskelig å oppdage med andre ord. (Om man da ikke blir utsatt for deres ondskap)

Kan ikke si at jeg har deltatt i noe mobbing nei. Har heller ikke merket til noe struktur, selv om at det antageligvis ofte kan være sånn.

 

Ja, det stemmer at psykopater ofte stiger til toppstillinger i samfunnet.

Endret 22. oktober 2013 av Militant Bærplukker

[EvilSeagull]

 

Har du tenkt å gråte litt også kanskje?

Hadde det vært morsomt for deg om jeg hadde grått?

[тurbonєℓℓo]

Det er ikkje prat om å drive på slik som du beskriver her. Ein gjør det sjølvsagt på ein måte som ikkje er for ekstrem, men som samtidig lærer barnet den leksen du prøver å få fram.

Vel. Det var ikke "for ekstrem". Han slo meg ikke gul og blå. Jeg kom for eksempel ikke på skolen med fysiske merker. Det var ris han gav meg... Sånn gammeldags ris på rompa. Og han som du, trodde at dette var det "eneste som nyttet".

 

Jeg bærer ikke noe som helst nag til han, og vi er gode venner den dag i dag.

Han gjorde det han trodde var riktig, og det klandrer jeg ikke han for.

Jeg vet bare at ris ikke nytter uansett. Heller ikke skriking og skråling. Som beskrevet i artikkelen over, så vil den som blir skreket til, bare huske at han ble oppspilt og huske at han eller hun ble skreket til. Man lærer i bunn og grunn ikke noe av det. Man får ikke dårligere samvittighet av å gjøre samme sak en gang til, for eksempel.

 

Det som er viktig er å gi barnet en forståelse av hvorfor noe er galt. Barn klarer ikke tenke så langsiktig og på konsekvensene av det de gjør like godt som det voksne gjør. De tenker svært kortsiktig. Foreldrene må forklare dem konsekvensene av handlingene de gjør. Dette vil forbedre dem. Ris og kjeft fører ikke til noe... Dette har vel jeg alltid visst med med selv, men først nå ser man jo at forskerne kommer frem til det samme.

 

Dette med faren din meinar eg ikkje er bra.

Han mente det. Og mange foreldre mener det. =)

Men de mener dette fordi de ikke vet sine arme rå. De vet ikke hva som fungerer. De har ofte heller ikke testet ut andre måter å oppdra på.

 

Uansett så er det folk som har hatt det verre enn meg. En kamerat av meg hadde et fyllesvin til far, som slo gutten gul og blå. En gang så holdt han på å drukne gutten i servanten.

 

Han har fortalt meg mange forferdelige ting hans far har gjort med ham. Han ble også kastet ut av huset som trettenåring, og måtte klare seg på egenhånd. Han dro da til oslo for å oppsøke sin onkel, men i stedet kom han inn i et kriminelt miljø.. Jeg husker ikke helt historien. Det er en grei fyr, veldig grei. Men han var vel også mange ganger mer rampete enn meg da han var liten... Dette beviser jo at vold ikke er noen bra måte å oppdra på, gjør det ikke? =)

 

...

 

Han gav foresten sin far skikkelig julig i voksen alder...

Og han brakk armen til en fyr som han oppdaget slo barnet sitt.

Og han har vært mye i fengsel også...

 

Nok et godt argument for ikke å slå barn.

Endret 22. oktober 2013 av turbonello

[тurbonєℓℓo]

Du kan ikkje tenke på slik forskning som den fulle sannheten. Opp gjennom åra har barn fått ris og kjeft for det dei har gjort, og da forstår dei forskjellen på rett og galt.

Problemet med kjefting er at barnet ikke klarer å huske hva du sa når du kjeftet.

Det blir oppspilt over kjeftinga, og husker bare at du ble sint.

Det lærere ikke særlig av det.

 

Det er bedre å vise skuffelse. Ev. trekke dem i ukelønn. Det vil ha en bedre effekt.

Det samme er om man setter seg ned med barnet og appelerer til deres samvittighet.

 

I mobbesaker så vil jeg tro at man burde snakke til mobberne, og forklare dem hva mobbing kan gjøre med et menneske osv. Og stille dem spørsmålet hva om det rammet deg selv? Om det ikke fungerer, så fungerer i alle fall IKKE ris på rompa, eller annen type vold...

 

Hva som fungerer, vet jeg ikke. Noen bedre ideer enn å slå?

Er det mulig å snakke mobberne til fornuft? Eller må man bare fjerne mobberen fra miljøet?

Ev. hvor plasserer man vedkommende?

 

Om eit barn ikkje lystrer når han eller ho må slutte, så hjelper det ikkje å sei det rolig til det, da fortsetter barnet. Om du vil ha gode barn må du jo nesten kunne ha litt disiplin på dei, det er deira beste.

Men det hjelper heller ikke å slå. Du skaper bare redde og usikre barn, eller du skaper aggressive og voldelige barn.

 

Og du lærer dem at det er greit å slå om du blir sint. Barn tar etter foreldrene. =)

[Gjest medlem-141789]

Men det hjelper heller ikke å slå. Du skaper bare redde og usikre barn, eller du skaper aggressive og voldelige barn.

 

Og du lærer dem at det er greit å slå om du blir sint. Barn tar etter foreldrene. =)

 

Helt uenig. Det å gi barn ris og kjefte på dei, gjør at dei veit at det får konsekvenser å gjøre gale ting. Barn i dag virker nesten som dei ikkje helt har grenser i det heile tatt og det kjem av slike tullete forskningsartikkler som du viser. Det vil jo sei seg sjølv at det ikkje går an å prate rolig til eit barn som ikkje hører etter. Du har jo alt sagt til barnet at det ikkje skal gjøre det han eller ho gjorde, så kvifor trur du at det hjelper å sei det rolig igjen? Kanskje barnet vil late som at det er greitt og at han aldri bil gjere det igjen, men det er ofte løgn. Først når han lærer konsekvensene vil han la være, og når han blir voksen vil han ta med seg denne lærdommen. Men vil også være klokare og forstå betre sjølv kva som kan og ikkje kan bli gjort.

Endret 22. oktober 2013 av medlem-141789

[тurbonєℓℓo]

Helt uenig. Det å gi barn ris og kjefte på dei, gjør at dei veit at det får konsekvenser å gjøre gale ting.

Kan jeg spørre deg om hva slags kompetanse du har på området?

Har du selv fått juling så du vet at det fungerer, eller er du bare sofa-tøff på nettet? =)

Har du selv gitt barn juling å sett at det fungerer?

 

Det jeg unngikk å gjøre av gale ting, det var som regel de tingene som far hadde tatt opp med meg på en saklig og ryddig måte når han ikke var sint. Ting som appellerte til samvittigheten min.

 

Da stred det med mine indre overbevisninger om rett og galt, og da gjorde jeg det ikke. Det er mye man gjør for morroskyld som barn, sånne rampestreker, som man ofte ikke som barn forstår rekkevidden av. Når man har gjort noe galt, og får juling, så identifiserer man seg med "den slemme". Man identifiserer seg selv med slem og ond, og man vil handle deretter. Jeg for min del identifiserte meg som rampete... Hadde jeg blitt konfrontert med at "du er jo vanligvis en fornuftig og god gutt: Hvorfor gjør du dette?" - Vel kanskje jeg ville oppført meg annerledes. Jeg er forsåvidt overbevist om det!

 

Jeg gjorde så og si ALDRI noe galt når jeg var hos bestemor og bestefar. Min far var svært sjelden med dit, så da var det jo mor, morfar og mormor som hadde ansvaret, og onkel. Hvorfor gjorde jeg aldri noen rampestreker der? Forklaringen er jo ganske enkel: Disse fikk meg til å føle meg snill, de var snille mot meg, og fikk frem det beste i meg. Min morfar fortalte gjerne historier da jeg var der, forøvrig bibelske, og var svært overbevisende. Så da jeg var der så identifiserte jeg meg med godhet... Nå er jo ikke jeg kristen, så det er ikke det, men jeg tror mange av historiene, og det han sa påvirket meg i en annerledes retning enn kjeftinga og den ydmykende ris på rompa som jeg fikk hjemme som da gjorde at jeg identifiserte meg selv som rampete...

 

Barn i dag virker nesten som dei ikkje helt har grenser i det heile tatt og det kjem av slike tullete forskningsartikkler som du viser.

Det er da rart at alle de jeg hang med og som fikk ris, var de som falt utenfor, og var blant de mest rampete, mens de som hadde foreldre som ikke brukte vold var de skoleflinke, og de som jeg i dag ser litt opp til faktisk. Disse har heller ikke hatt noen psykiske vansker senere i livet heller og er alle i jobb. Disse oppfattet seg selv helt sikkert IKKE som rampunger, men de ble oppmuntret, og fikk mye ros for det de gjorde bra i stedet. Jeg misunner dem litt egentlig.

 

Det vil jo sei seg sjølv at det ikkje går an å prate rolig til eit barn som ikkje hører etter.

Det sier seg selv at man ikke løser noe ved å slå og skrike heller. Du bare fyller det tomrommet med noe uten at det fungerer. Det får dem til å stoppe der og da, men hovedsakelig så er det det at situasjonen endrer seg og at de får noe annet å tenke på, som gjør at de slutter, men det vil bare skape enten: mer aggressive og voldlige barn, eller engstelige og redde barn, alt ettersom hvordan de reagerer. Noen trekker seg tilbake og blir usosiale, osv.

Sier seg selv at det ikke er bra.

 

Det finnes andre ting man kan gjøre dersom man bare vil få dem på andre tanker, og få dem til å gjøre noe annet.

 

Du har jo alt sagt til barnet at det ikkje skal gjøre det han eller ho gjorde, så kvifor trur du at det hjelper å sei det rolig igjen?

Det er det som er feil. Du skal IKKE fortelle barnet hva det ikke skal gjøre. Du skal fortelle barnet hva det SKAL gjøre. Det er bare det som fungerer. Fattern var veldig god til å fortelle meg hva jeg ikke skulle gjøre, og jeg tror jeg gjorde det meste av det... Når jeg var hos morfar, så gjorde jeg ikke noe galt som sagt. I alle fall ikke som jeg kan huske... Og han gjorde det motsatt. Dette er psykologi...

 

Barn trenger klare instruksjoner. Du må være streng og tydelig, men ikke noe mer enn det.

 

Kanskje barnet vil late som at det er greitt og at han aldri bil gjere det igjen, men det er ofte løgn.

Igjen: Barnet identifiserer seg med at det er slemt og gjør slemme ting. Det forbedrer ikke situasjonen om foreldrene underbygger denne forståelsen av dem selv.

 

Først når han lærer konsekvensene vil han la være, og når han blir voksen vil han ta med seg denne lærdommen. Men vil også være klokare og forstå betre sjølv kva som kan og ikkje kan bli gjort.

Bare fortell barn hva de skal gjøre, og de vil gjøre det. Forklar hvorfor de må gjøre sånt og sånt, og de forstår det... Du forteller barna hva de skal gjøre, slik at de unngår å gjøre det de ikke skal gjøre...

[Gjest medlem-141789]

Du må hugse på at alle tenker ikkje som deg. Eg vart gitt ris som liten og fekk kjeft, men etter eg vart sånn 5-6 år ga dei ikkje meg det lenger. Då tok dei meg kun i ørene. Og etter kvart ga dei seg med det og. Enten så var det at eg begynte å oppføre meg fint eller så var det at dei ikkje ville lenger. I allefall trur eg at det har gjort kun godt for meg, at foreldra mine var litt harde med meg, slik at eg lært meg litt disiplin frå eg var liten av. Eg hadde aldri tenkt slik som deg, at siden eg fekk ris så var det fordi eg var slem. Eg fekk ris fordi eg hadde vert slem, om eg ikkje ville ha ris skulle eg ikkje være det. Men så er jo eg ein person som aldri har tenkt på meg sjølv som slem eller god, eg har kun prøvd å søke etter å være noko. Men vi er jo forskjellig på den måten. Folk som tenker at dei er enten slem eller god, vil kanskje få problem med det, mens dei som tenker at dei velger å være slem eller god vil ha nytte av å bli lært det. Eg trur at dei fleste barn forstår det at alt dei gjør velger dei sjølv, du er ingen andre enn deg sjølv. Vi har jo følelser alle sammen, men dei er kun tolkninger av virkeligheten slik som tanker er, det seie ikkje noko om kven du er. Så dette problemet du hevder er trur eg ikkje er ekte.

 

Men la oss komme inn på tema igjen

Endret 22. oktober 2013 av medlem-141789