Bli frisk fra sosial angst

[Horten Market]

Ok, du har en lang vei å gå, og det har psykologen også, for det der virker temmelig halvhjertet og famlende. Men fatt mot, selv om veien til målet er lang, så skal det ikke mye til før du merker at det går fremover, og da vil du kjenne gleden og håpet vokse.

 

Du gjør det ikke lett for psykologen når du ikke klarer å fortelle hvordan det er. Kan det være enklere for deg å svare skriftlig? Kanskje du kan få tid for deg selv til å tenke gjennom svarene og skrive dem ned. På en eller annen måte må du åpne deg for psykologen, det er sikkert. Det er den beste sjansen du har.

 

Eksponering alene er ikke til stor hjelp for sosial angst. Det vil i beste fall lære deg bedre teknikker til å takle angsten, men du blir ikke kvitt lidelsen på denne måten. Den må bearbeides på et dypere plan, og da må du få tillit til psykologen slik at dere kan komme inn dit.

 

Hvilke sosiale situasjoner er det du har angst for?

Finnes det noen du kan være deg selv sammen med, venner eller familie?

Er det lettere å møte helt fremmede, enn noen du kjenner litt?

Har du en generell, dyp usikkerhet der inne et sted?

Er det deler av din personlighet du kjemper imot?

[Gjest Slettet-lYlo5C]

-Har egentlig angst for de fleste sosiale situasjoner, alt fra å betale i butikken til å være i en bursdag med mange folk. Noen dager er verre enn andre da.

 

-Føler meg nokså trygg på moren min fks og enkelte venner selv om jeg har mistet litt kontakten med de.

 

-Jeg synes det er lettere å møte fremmende enn folk jeg kjenner litt.

 

En av grunnene jeg tror det er vanskelig å åpne meg for psykologen er at jeg føler hun er dømmende og føler hun av og til stiller spørsmål i en tone som bare gjør meg mer usikker.. Mamma har sagt at hun kan ta det opp med henne, men det er egentlig bare sånn personligheten hennes er og hun har sagt at hun er veldig direkte uten å mene noe vondt med det..

[Gjest medlem-141789]

Kognitiv terapi kan du søke opp på internet, det er ein svært bra behandlingsform for dei fleste psykiske lidelser, spesielt angst. Har slitt ein del med angst eg og, men det du må gjøre er å gå inn i årsaken til at du har denne angsten. Kva er det du tenker, kva er dei automatiske tankene, kva hendelser hugsar du, kva har du tolka feil osv. Det å søke etter årsaken og forstå at du overdriver, tenker feil, tolker feil eller tenker uhensiktsmessig hjelper enormt. Vi er også ganske dumme heile gjengen når vi ikkje prøver å tenke intelligent, så vi alle har enkelte mindre realistiske tanker som kjem av feiltolkninger. Kva er det som skaper din sosiale angst? Nesten alle folk er snille og greie, så det er ingen grunn til å være redd for sosiale situasjoner, du har berre hatt med stygge folk å gjøre. Det kan og være viktig å forstå korleis ein sjølv "virker". Korleis dei ulike tolkningsprosessene er skapt, eks. at tankene, følelsene og handlingene påvirker kvarandre. At følelser alltid er skapt av dine tolkninger, følelser er ein konsekvens eller opplevelse av realitetene eller det du trur er det. Og så vidare og vidare.

Endret 24. oktober 2013 av medlem-141789

[Divinatio]

-Har egentlig angst for de fleste sosiale situasjoner, alt fra å betale i butikken til å være i en bursdag med mange folk. Noen dager er verre enn andre da.

 

-Føler meg nokså trygg på moren min fks og enkelte venner selv om jeg har mistet litt kontakten med de.

 

-Jeg synes det er lettere å møte fremmende enn folk jeg kjenner litt.

 

En av grunnene jeg tror det er vanskelig å åpne meg for psykologen er at jeg føler hun er dømmende og føler hun av og til stiller spørsmål i en tone som bare gjør meg mer usikker.. Mamma har sagt at hun kan ta det opp med henne, men det er egentlig bare sånn personligheten hennes er og hun har sagt at hun er veldig direkte uten å mene noe vondt med det..

 

Hvis hun vet at hun er veldig direkte bør hun vite at dette kan virke negativt ovenfor personer med sosial angst, da ignorerer hun dette for å fortsette i sin egen komfortsone fordi hun ikke har noen annen framgangsmåte. Et av hovedproblemene med sosial angst er nettopp at dem som har det er redde for hvordan folk vurderer dem, det skal opparbeides en trygghet mellom pasient og terapeut. Hvis denne tryggheten ikke kommer på plass, da er det hele nytteløst, fordi en plass må man starte. Hun tror sikkert medisinen kommer til å hjelpe deg med å åpne deg opp mere, så istedenfor å endre sin egen framgangsmåte går hun snarveien.

[Emancipate]

En av grunnene jeg tror det er vanskelig å åpne meg for psykologen er at jeg føler hun er dømmende og føler hun av og til stiller spørsmål i en tone som bare gjør meg mer usikker.. Mamma har sagt at hun kan ta det opp med henne, men det er egentlig bare sånn personligheten hennes er og hun har sagt at hun er veldig direkte uten å mene noe vondt med det..

Bytt eller slutt.

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Divinatio: ja det er det jeg har tenkt også, men merket sist gang at hun var litt mildere kanskje fordi hun ser at jeg blir irritert og usikker når hun er sånn.

 

Slutte kan jeg ikke i og med at jeg akkurat har begynt på en skole som krever at jeg går i behandling. Har lyst til å bytte, men føler meg så kravstor som har byttet før selvom jeg hadde grunn til det.. Men takk for tipsene alle sammen:)

[h2233]

panikk.no - Skrevet av Aslak Hartberg, vokalisten i Klovner i Kamp.

 

Anbefaler alle å lese den.

[emwa]

Du sa at angsten var verre i henhold til kjente folk? Slik er det også med meg. Jeg kan være veldig utadvendt og avslappet når jeg er i butikker, eller snakker med folk jeg ikke kjenner eller har noen relasjoner til. Men når jeg ser folk jeg kjenner, blir jeg veldig redd på en måte. Det er fordi jeg føler de har bedre forutsetninger til å dømme meg. Når jeg er med ukjente folk, kjenner de ikke til min historie.

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Du sa at angsten var verre i henhold til kjente folk? Slik er det også med meg. Jeg kan være veldig utadvendt og avslappet når jeg er i butikker, eller snakker med folk jeg ikke kjenner eller har noen relasjoner til. Men når jeg ser folk jeg kjenner, blir jeg veldig redd på en måte. Det er fordi jeg føler de har bedre forutsetninger til å dømme meg. Når jeg er med ukjente folk, kjenner de ikke til min historie.

Kjenner meg veldig igjen.. blir ikke akkurat avslappet men det er iallefall ikke så ille. Om jeg for eksempel er i utlandet og vet jeg ikke kommer til å treffe noen jeg kjenner klarer jeg å være ganske avslappet derimot.

 

kingvild: Det skal jeg gjøre, takk!

[AnonymDiskusjon]

Min erfaring er at jo mer du facer frykten, jo friskere blir du, men du må alltid ligge et hode forran og vil alltid kunne falle tilbake til start.

 

Jeg kan ha null problem en dag og neste dag får jeg vondt i magen og skjelvinger med tanke på å gå på jobb. Sistnavnte skjedde seinest i går etter 3 ukers opphold

 

ja angsten min går hardt utover jobben min...

 

Anonymous poster hash: bdc23...00c

[Horten Market]

-Har egentlig angst for de fleste sosiale situasjoner, alt fra å betale i butikken til å være i en bursdag med mange folk. Noen dager er verre enn andre da.

Når du skal betale i butikken: Oppleves det bedre når du er alene i kassen, enn når det er kø eller du kan bli observert av andre? Det er kanskje sånn generelt, at det er lettere å forholde seg til én person, enn til to?

 

-Føler meg nokså trygg på moren min fks og enkelte venner selv om jeg har mistet litt kontakten med de.

 

Forholdet til moren kan være opphav til psykiske problemer i voksen alder. Ikke at moren er skyldig i noe, men det er relasjonen mellom mor og barn som ikke har vært godt nok for barnet. Det kan være barnet som ikke har evnet å gi gode nok signaler på sine behov, eller moren som ikke har evnet å tolke signalene riktig, eller en kombinasjon.

 

Når du tenker på barndommen din, var det et behov du lengtet etter i forholdet til foreldrene dine, som du aldri fikk tilfredsstilt? Dette kan i så fall være noe å ta tak i. Her kan du finne grunnlaget for utryggheten du føler.

 

Tilfeldigvis ble Oppvekstrapporten 2013 lagt frem i dag, som beskriver hvordan foreldre kan skape utrygge barn:

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Disse-tre-foreldretypene-kan-skape-utrygge-barn-7349376.html

 

-Jeg synes det er lettere å møte fremmende enn folk jeg kjenner litt.

Mot ukjente kan du holde en maske. Når det blir litt mer kontakt, øker forventningene til at du viser mer av deg selv. I dette stadiet er det stor redsel for å bli avvist. Er jeg bra nok? Vil de godta meg som jeg er? Dette er normale tanker, men har du sosial angst, så oppleves det kanskje som om det er noe ved deg som du må skjule for enhver pris. Hva om de skjønner at jeg er dum? Jeg er redd for å vise hvordan jeg egentlig er.

 

En av grunnene jeg tror det er vanskelig å åpne meg for psykologen er at jeg føler hun er dømmende og føler hun av og til stiller spørsmål i en tone som bare gjør meg mer usikker.. Mamma har sagt at hun kan ta det opp med henne, men det er egentlig bare sånn personligheten hennes er og hun har sagt at hun er veldig direkte uten å mene noe vondt med det..

 

Du sier hun har foreslått medisiner, da er hun kanskje psykiater, ikke psykolog? Uansett er det nok lurt å prøve å gjøre det beste ut av det. Hun er der for å hjelpe deg. Jeg vil foreslå at du gir henne en sjanse til det. Hvis hun opplever at dere ikke får den nødvendige kontakten over tid, så er det hennes profesjonelle oppgave å henvise deg til andre.

Endret 24. oktober 2013 av Horten Market

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Jeg tror ikke det har vært noe galt med forholdet til min mor eller oppveksten min generelt egentlig, men det kan være. Er iallefall ikke noen annen veldig åpenbar grunn. Nei, det er ikke en psykiater, men hun har fikset møter med en overlege som foreldrene mine snakker om, som sikkert blir å gå resepten.

Endret 24. oktober 2013 av Slettet-lYlo5C

[Horten Market]

Min erfaring er at jo mer du facer frykten, jo friskere blir du, men du må alltid ligge et hode forran og vil alltid kunne falle tilbake til start.

 

Hvis frykten er en del av deg, så vil det å face frykten bety å kjempe mot en del av deg selv. Det er en kamp du aldri kan vinne, selvsagt. Det du gjør er å finne mestringsstrategier som gjør det lettere å leve med angsten, og det er vel og bra, men du blir ikke kvitt den.

 

Hva om du møtte en person som kunne lese deg som en åpen bok. Denne personen så alt du sliter med, alle dine feil og mangler, og godtok deg likevel fullt og helt som den du er. Eller du fikk deg en kjæreste som du kunne fortelle alt dette til, litt etter litt, og han aksepterte alt. Ikke bare det, han synes du er en enda mer interessant person nå når han vet alt dette om deg. Hva ville dette gjort med utryggheten du føler? Jeg tror den ville forsvunnet som dugg for solen.

 

Problemet er at dette gjelder bare mot denne personen. Du vil fortsatt føle den samme utrygghet mot andre. Årsaken er at problemet ligger i forholdet du har til deg selv. Den tenkte kjæresten fikk deg til å seg deg på en annen måte. Men det er han som ser deg sånn, ikke du. Du er trygg på ham fordi han ser deg sånn, og du er utrygg på deg selv fordi du ser deg på den måten du gjør.

 

Nøkkelen til å bli kvitt den sosiale angsten er å bli kjent med denne delen av deg. Forstå hvilke behov den har, forsøk å møt disse som foreldre gjør for barn. Vær åpen og nysgjerrig. Gi den en sjanse til å vokse og bli trygg. Mennesker med sosial angst har en indre utrygghet der andre mennesker kjenner indre trygghet. Den delen av deg som gir deg angst, er den samme delen som gir andre trygghet. Det skyldes at noe har avbrutt den naturlige utviklingsprosessen. Dette kan du korrigere ved å være en god omsorgsperson for den delen som du før ville støte fra deg.

 

Dette forholdet til deg selv fører til selvaksept. Det betyr ikke å slå seg til ro med ting som de er, men å gi deg selv rom til å vokse med utgangspunkt i situasjonen her og nå.