Ensomme nattestanker

[AnonymDiskusjon]

Det er litt vondt. Når jeg blir ensom og tenker at ingen liker meg. Om man har vært på besøk hos et familiemedlem, og så drar man hjem og sitter oppe om natten og tenker at vedkommende syns det var plagsomt at jeg var der.

 

Det er på en måte ikke noe engangstilfelle.

 

Forhindrer meg fra å leve et sosialt liv, gjør det. Jeg trekker meg jo veldig tilbake...

 

Terapeuten sier jeg burde eksponere meg mer, utfordre meg selv. Da vil jeg få det bedre, visstnok.

 

Men jeg tror ikke noe på det, jeg. Det er noe ved "meg" å være sånn...

 

Men er ikke i jobb/aktivitet, det hjelper ikke akkurat på situasjonen...

Anonymous poster hash: 49ffb...61f

[Korporal Kranium]

Den som intet våger, intet vinner. Hør på terapeuten din du, da har du prøvd.

[aKopperud]

var det ett spm inni der?

[m0ffe]

var det ett spm inni der?

Hva er poenget ditt? det trenger nødvendigvis ikke være spørsmålstegn i teksten for at man skal kunne diskutere og drøfte saken, noe jeg tror trådstarter ønsker når han/hun skriver en slik tråd. makan

[AnonymDiskusjon]

Nei, jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette jeg. Får lite ut av livet mitt, men det er det helt sikkert mange sosiale som gjør og.

 

Det er sånn det er å være talentløs...

Anonymous poster hash: 49ffb...61f

[Pescado]

Har det selv, men noen ganger må man rett og slett bare lære å gi faen i hva folk mener, selv om det sitter dypt inni deg. Men du er litt lite spesifikk. Er dette kun "nattestanker" eller gjennomsyrer det sin samferdsel generelt?

 

http://inoveryourhead.net/the-complete-guide-to-not-giving-a-fuck/

[AnonymDiskusjon]

Jeg skulle så absolutt gi mer faen, ja. Men det er ikke så lett...

 

Jeg blir ofte så trist om natten. Men jeg "oppfører" meg helt likt hele tiden, unngår folk. Håper jeg ikke treffer noen kjente når jeg er ute. Jeg føler at turen ut var "vellykka" om jeg ikke traff noen.

 

Det virkelige problemet er jeg er veldig apatisk da, hadde jeg ikke vært det hadde jeg nok gjort mer for å komme meg ut av disse sosiale problemene.

 

Men jeg skal takke ja til tilbudet om samtalegrupper og/eller dagsenter.

Anonymous poster hash: 49ffb...61f

[Pescado]

Du er ikke apatisk. Er det apatisk å sitte å være lei seg om kveldene, føle seg ensom og til bry? Du tror du er apatisk og det får deg til å virke apatisk. En ond sirkel du kan bryte ved å gi faen, men der kommer problemet. Du er redd for hva folk tenker om deg, men det er ikke folk rundt deg det handler om. Det handler om deg. Ønsker du resten av livet å være personen som gled inn i mengden og aldri ble ofret en tanke?

Kom seg ut av komfortsonen, selv om det er noe av det jævligste du har gjort. Jeg sliter også med det den dag i dag, men det er det eneste som viser resultater i motsetning til støttegrupper og å lese tekster på Diskusjon.

[Horten Market]

Forhindrer meg fra å leve et sosialt liv, gjør det. Jeg trekker meg jo veldig tilbake...

 

Terapeuten sier jeg burde eksponere meg mer, utfordre meg selv. Da vil jeg få det bedre, visstnok.

 

Men jeg tror ikke noe på det, jeg. Det er noe ved "meg" å være sånn...

Effekten av eksponering kommer an på graden av den mentale lidelsen du har. Du beskriver deg på en måte som gjør at jeg tenker på personlighetsforstyrrelse, dette er et mer varig trekk i din personlighet enn om det var betinget av en spesiell og midlertidig situasjon i livet ditt. For noen tilfeller av sosial angst kan eksponering gjøre lidelsen verre. Hvis du ikke får noen positiv opplevelse av eksponeringen, så vil du jo bare samle opp enda flere negative erfaringer. Det er ikke som med edderkoppfobi, hvor du kan erfare at edderkopper ikke er så farlige likevel. Eksponering ved sosial fobi vil bare bekrefte det du allerede "visste", nemlig at dette gikk "åt skogen", som alltid.

 

Vær åpen mot terapeuten. Mener du at eksponering ikke er godt for deg, så si det. Da kan terapeuten finne andre muligheter.

 

Håper jeg ikke treffer noen kjente når jeg er ute. Jeg føler at turen ut var "vellykka" om jeg ikke traff noen.

Er det verre å treffe kjente enn ukjente? Er det f.eks. slik at det går greit å treffe folk du bare kjenner overfladisk, og som ikke kommer deg for nær?

Endret 19. oktober 2013 av Horten Market

[AnonymDiskusjon]

Jeg har bare familie å "eksponere" meg med... har ingen venner. Det jeg mener med å "unngå" folk på, er at jeg ikke vil være med familien om de f.eks. har gjester eller skal på noe. Jeg er ikke på facebook, fordi jeg ikke trives der sosialt sett, jeg syns ikke det er noe morsomt at folk får vite ting om meg, som hva jeg jobber med (ingenting).

 

Så slik sett er jo gruppeterapi en god ting, kanskje.

 

Men. Jeg har jo diagnose og alt sammen, jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette. Jeg får "akutt tristhet" av og till, ellers føler jeg meg som sagt for det meste bare apatisk...

 

Anonymous poster hash: 49ffb...61f

[Maxi1234]

Har du alltid vært slik? Hvis ikke...har du prøvd å gjenoppta kontakten med gamle kjente? Kanskje folk du hadde tillit til osv?

[Horten Market]

Det er litt vondt. Når jeg blir ensom og tenker at ingen liker meg. Om man har vært på besøk hos et familiemedlem, og så drar man hjem og sitter oppe om natten og tenker at vedkommende syns det var plagsomt at jeg var der.

Er dette noe du tror med hele deg, eller er det et skille her mellom det du føler, men forstår likevel at det trolig ikke er riktig at andre ikke liker deg?

 

Jeg får "akutt tristhet" av og till, ellers føler jeg meg som sagt for det meste bare apatisk...

Bruker du medikamenter som har apati som bivirkning?

 

Hvis jeg forstår deg rett så langt, så ønsker du venner og normal kontakt med andre mennesker utenfor familiekretsen. Følelsen av at ingen liker deg hindrer deg i å skape relasjoner til andre. Dette gjør deg trist.

 

Hvis du hadde vokst opp i en annen familie, tror du at ditt sosiale liv hadde vært normalt da? Kan du i så fall utdype hva du tenker om dette?

 

Takk for at du svarer. Jeg er interessert i dette temaet, og du hjelper meg med å forstå det.

Endret 20. oktober 2013 av Horten Market

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke enkelt, men du må bryte mønsteret i hjernen hvor du prøver å unngå og gjemme deg fra risiko og skumle situasjoner. Det er beskyttelsesmekanismer.

 

 

Nei, jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette jeg. Får lite ut av livet mitt, men det er det helt sikkert mange sosiale som gjør og.

 

Det er sånn det er å være talentløs...

 

 

Anonymous poster hash: 49ffb...61f

Du ønsker hjelp kanskje, eller håp?

 

Det er greit å få ting ut her, men det hjelper ikke situasjonen dessverre. Jeg sliter med det samme og varierer hele tiden. Går fra å tenke på å ta selvmord til å noen dager se et lite lys i tunnellen.

 

Men det jeg har lært er at du MÅ gi faen som de sier. Klarer det ikke enda selv, men det gjør alt verre om du unngår situasjonen.

 

Prøv å få deg selv mer ut, ikke sett høye forventninger til det.

 

Jeg ville også ha begynt på noe, enten det er en fritidsaktivitet eller idrettsklubb. Bare noe som helst, kom deg ut.

 

 

 

Jeg skulle så absolutt gi mer faen, ja. Men det er ikke så lett...

 

Jeg blir ofte så trist om natten. Men jeg "oppfører" meg helt likt hele tiden, unngår folk. Håper jeg ikke treffer noen kjente når jeg er ute. Jeg føler at turen ut var "vellykka" om jeg ikke traff noen.

 

Det virkelige problemet er jeg er veldig apatisk da, hadde jeg ikke vært det hadde jeg nok gjort mer for å komme meg ut av disse sosiale problemene.

 

Men jeg skal takke ja til tilbudet om samtalegrupper og/eller dagsenter.

 

 

Anonymous poster hash: 49ffb...61f

Det er absolutt ikke lett, og du vil nok få flere skuffelser i livet. Men du må bare bestemme deg for at det er okei, du kan ikke gå gjennom et liv uten negative ting.

 

Jeg kan ofte tenke slik selv at hvis jeg havner i en pinlig sosial situasjon så beviser det bare hvor ubrukelig og håpløs jeg er og bla bla. Tenker du slik graver du din egen grav, tro meg.

 

 

 

Jeg har bare familie å "eksponere" meg med... har ingen venner. Det jeg mener med å "unngå" folk på, er at jeg ikke vil være med familien om de f.eks. har gjester eller skal på noe. Jeg er ikke på facebook, fordi jeg ikke trives der sosialt sett, jeg syns ikke det er noe morsomt at folk får vite ting om meg, som hva jeg jobber med (ingenting).

 

Så slik sett er jo gruppeterapi en god ting, kanskje.

 

Men. Jeg har jo diagnose og alt sammen, jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette. Jeg får "akutt tristhet" av og till, ellers føler jeg meg som sagt for det meste bare apatisk...

 

 

 

Anonymous poster hash: 49ffb...61f

Det med Fb, ser den. Men det du gjør er å gjøre det vanskeligere å få venner. Jeg sier ikke det er enkelt, gjør det samme selv. Skyver folk bort, unngår sosiale situasjoner, handler på små butikker med få folk og som jeg ikke kan treffe bekjente eller gamle kjente.

 

Men det er dette som er problemet. Hvis du har sosial angst: Ta et skritt av gangen, si litt mer. Begynn å f.eks. si ha det når du har betalt. Spør en tilfeldig person på gaten om klokken eller veien til en butikk.

 

Poenget er at du skal bli mer komfortabel med deg selv foran andre. Tenk mindre, gjør mer.

 

 

Noe annet som kan være greit for selvtilliten er å trene litt.

 

 

Hva er denne diagnosen om jeg får spørre? Anonymous poster hash: 51f37...ccb

[Horten Market]

Det er ikke enkelt, men du må bryte mønsteret i hjernen hvor du prøver å unngå og gjemme deg fra risiko og skumle situasjoner. Det er beskyttelsesmekanismer.

Ja, og denne beskyttelsen har du av en grunn. Dette med å bryte et tankemønster fungerer når det er snakk om enkeltsituasjoner. Men kanskje ikke hvis det er en forstyrrelse i utviklingen av personligheten. Beskyttelsesmekanismene er da en integrert del av personligheten. Du kan ikke flykte fra deg selv på noe vis. Problemet kan bare løses permanent ved å fjerne årsaken til at du trenger beskyttelse. Da forsvinner den indre utryggheten du føler.

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for gode (og lange) svar dere. Det gir god innsikt, jeg har lært mer om at eksponering ikke er noe som aldri kan gjøres nok av / kraftig nok. Blant annet.

 

Men jeg har jo ikke noe problem med å si hei/hallo til de i butikken. Eller spørre om hjelp med noe på Elkjøp. Det er bare at jeg ikke liker folk som ikke er fremmede. Så jeg går helst i de kolonialene hvor de som jobber der er minst mulig kjent.

 

(Selv om det går bra med f.eks. moren min, hun er jeg ikke "redd".)

 

Men største problemet er nok apatien i forhold til situasjonen min. Det kan komme av antipsykotikaen jeg bruker, men det kan sikkert også komme av lidelsen. Er ikke så glad i diagnose(n/r), men kan si at jeg har vært ganske paranoid tidligere, uten medisiner. Sånn type "jeg har en sender implantert i meg".

 

Jeg har vært ganske "asosial" hele livet. Sårbar, på et vis, føler jeg.

 

Men jeg skal begynne i samtalegruppe og/eller dagsenter, ja. :-)

Anonymous poster hash: 49ffb...61f

[Horten Market]

Det er klart når du har som utgangspunkt at andre ikke liker deg, så vil du lete etter bekreftelse på det, og feiltolke andre i tråd med oppfatningen din. Hør om terapeuten din kan hjelpe deg med mentaliseringsbasert terapi (mbt). Dette vil hjelpe deg til å være mer fleksibel i å forstå andre og lese riktigere de signaler de gir deg.

 

Psykologi er en ung vitenskap som har kommet ganske langt i å finne ut hva som feiler folk, men famler enda når det gjelder å løse problemene. Det kan derfor bli en del prøving og feiling i terapien før resultatene kommer. Det er viktig å ikke gi opp, og vite at en løsning finnes og at du gjør rett i å søke hjelp.