Jeg har vært undertrykt gjennom ungdomskolen. Er jeg for snill?

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg har iløpet av ungdomskolen blitt undertrykt av folk i klassen og ikke minst på hele trinnet. På skolen jeg gikk på var det et typisk "gangstermiljø" der survival of the fittest bokstavlig talt gjaldt mellom guttene, og med det mener jeg at de med størst musklert "overlevde". Var ikke du en av de sterkeste eller tøffeste, ville du mest sannsynlig blitt undertrykt. Jeg kunne fort bli gjort til latter, slått, dyttet, disset. pleide til og å bli slått i bakhode av disse gangster folka, men jeg selv ignorerte dette helt da jeg ikke hadde nok makt til å svare tilbake, og uansett ville ende opp med at jeg ville bli banket opp. Dette skjedde veldig ofte, og jeg måtte uansett nesten ignore hver situasjon. Du var hele tiden redd for å starte en konflikt. De sterkeste hadde mest makt. Hvorfor tar jeg egentlig opp dette?

 

Jeg går nå på 2.vgs på en mye bedre skole hvor ikke denne gamle "reglen" gjelder lenger. Noe jeg er utrolig glad for, og de fleste av de som gikk i trinnet har havnet på skoler på 2 i snitt, og skoler som ikke engang krever snitt for å komme inn.

 

Men dette har jo egentlig påvirket meg senere. Jeg prøver selv å få opp selvtilliten min, ved å være frekk mot andre hvis de er frekk mot meg. Fordi jeg har alltid vært en pyse ellers, blitt tråkket ned på, osv. Jeg spilte en fotballkamp med venner engang, så kom denne gutten som er kanskje 2-3 år mindre enn meg, men fortsatt litt sterk. Jeg klarer å treffe han i leggen uten å være bevisst på det. Så sier jeg "Nei, jeg tror ikke jeg traff deg" og da ligger jo han nede på bakken. Så jeg går litt bort plutselig hører jeg han si noe rolig og du kan så vidt høre at han har en "gråte" tone. Jeg fortsette videre bort fra han til underbevisstheten plutselig reagerer og jeg tenker at det var galt av meg å handle på den måten. Så går jeg bort til han og spør om det går bra ..osv han finner på en unnskyldning og sier at det går bra men ville ikke stoppe kampen ..bla. Slike hendelser plager meg fortsatt i ettertid, selvom jeg spurte om det gikk bra, føler jeg at det ikke er nok. Jeg føler at jeg skulle sagt unnskyld med engang det skjedde, og kanskje ta han i hånden for å dra han opp av bakken. Jeg er på en måte redd for at han skal tro at jeg er en idiot og en "slem" person. Jeg liker på en måte ikke at andre skal lide på grunn av meg selv, for jeg har opplevd dette før. Poenget er at jeg i ettertid tenker litt over slike hendelser, og tenker at jeg skulle ha forandret på noe.

 

Er jeg for snill , eller er det viktig å være litt "tøffere"?

Anonymous poster hash: bf3c7...e44

[Aiven]

Da jeg var liten lærte jeg at det fantes to alternativer når noen tråkka på deg. Det ene var å sloss, det andre var å forsøke å ignorere det eller stikke av. Det finnes imidlertid et tredje alternativ, å si stopp/hold opp. Dette jobber jeg med nå i voksen alder - heller enn å forsøke å heve meg over folk og ta opp kampen, eller forsøke å snike meg under radaren, så sier jeg ifra når det er noe jeg ikke liker - jeg tar et perspektiv som befinner seg statusmessig på nivå med den som ypper seg. Det fungerer stort sett veldig bra, med voksne mennesker. Du er vel snart i våre rekker, så det vil nok fungere for deg også etterhvert. Mange gutter i tenåra er rævhøl og setter spor i andre, som mange av dem angrer på senere i livet. Om du blir litt fedd-up med folk på din alder, så vit at det blir bedre etterhvert og vit også at du allerede nå kan søke vennskap med andre aldersgrupper, om du skulle ønske det. Da jeg var på din alder gadd jeg ikke å "henge med gamle fjerter", men jeg hadde mye igjen for det da jeg la av meg den holdninga senere. Generelt sett vil jeg anbefale deg å skaffe deg noen forbilder. Finn noen som du liker godt å være sammen med, som du kan se litt opp til, gjerne noen endel eldre enn deg. Det lærer du mye mer av enn litt lesing på et forum.

For å svare på spørsmålet ditt: Ekte menn er tøffe når det trengs, men 99% av alle situasjoner kan løses ved å være høflig og omgjengelig. Å ikke tørre å si undskyld er for pyser, tøffinger tør det. I regelen så er de tøffeste folka de som tør å gjøre det de føler for å gjøre. Det har du mye mer igjen for på alle nivåer, både emosjonelt og intellektuelt. Etterhvert oppdager man også at mange av de folka som liker å framstå som skikkelig tøffe egentlig ikke er det. Jeg har hatt en elitesoldat gråtende på skulderen blant annet. Verden er et røft sted, men å gjøre sitt hjerte til stein er ikke noen god måte å takle det på. Ting bobler alltid fram etterhvert, på den ene eller den andre måten.

Endret 15. oktober 2013 av Aiven

[Gyr0]

Bra innlegg Aiven

[Tvillingsjel]

Jeg tror du vil komme lenger med å spørre hvordan det går, strekke ut hånden og hjelpe opp. Man kan oppleve mye i løpet av barne- og ungdomsskolen, på godt og vondt. Har selv gjort meg mine erfaringer. Heldigvis blir ting som oftest bedre senere... Virker absolutt som om miljøet på den skolen din var dårlig og det er vel ikke rart om man blir litt påvirket, men det er ikke noe galt i å være snill og høflig - hjelpe andre. Man kommer langt med litt respekt for de rundt seg. Folk liker at man bryr seg om dem og hører hvordan det går. Nå er jeg jente da, så jeg har ingen erfaring med å være gutt og jeg har inntrykk av at TS er av hankjønn. Tror jeg hadde fått skikkelig vondt i meg om jeg skulle klare å sparke noen i leggen så de sank sammen. Høres i alle fall ut som du har havnet på en mye bedre skole nå og med et mye bedre miljø, så det er sikkert en fin ramme for en "ny start" . Lykke til!