Passer ikke inn i jobben.

[hoodwink]

Hei,

mann i 20 åra, positiv, åpen, ydmyk, alt i alt, jeg er en grei person å være rundt mener jeg selv, stort sett blid å har for det meste ett smil tilstede. Men jeg har mine dårlig dager jeg også, men til en hvis grad.

Jeg liker jobben min, selve faget, men jeg har ikke noe til felles med de jeg jobber med bortsett fra selve faget. De fleste har rundet 45 år, og de snakker om mye overfladiske ting, ting jeg ikke får nyte av, heller ikke de. Å det synes jeg er trist å se. Jeg ser hvor sliten de er, å det er bestandig en anspent stemning. Men alle sitter å suger på røyken for å ha noe å gjøre når stillheten treffer virkeligheten. De må bare fylle den stillheten med noe random snakk for å jage bort anspentheten.

Når jeg er meg selv å sier mine egne meninger eller åpner meg om mine interesser når de spør blir de bare stille, eller ler. De eneste gangende jeg har holdt en lang samtale med de er når jeg later som jeg bryr meg, å snakker bare svada. Men det gjør jeg ikke mer, jeg holder heller kjeft å observerer. Hvorfor sette seg i en situasjon som ikke er deg bare for å få aksept av de? De ser meg nokk som veldig sær.

Vi har en type på jobb som snakker dritt om alt, snakker ned på "alle", det er hans måte å kommunisere på, men bak maska er han en usikker pyse. Han liker å snakke ned på utsende mitt, siden jeg var "ny". Jeg tittet han bare i øynene lenge å var helt still. Han ble still selv, så gikk han. Han fikk vel se seg selv i stillhetens øyeblikk å ble såpass satt ut att han måtte forlate rommet uten gevinst. Å mange lyger på jobb bare for å få oppmerksomhet, de er lett å avsløre.

Jeg har lenge hatt en plage med en kroppsdel som har gjort det problematisk å jobbe hele dager. Men jeg klager ikke. Men de andre klager, sutrer. "åhhh, jeg er så leeei, Åhh, nå orker jeg ikke mer". Jeg kan selv velge å fange opp energien de sender ut, men til en hvis grad. Det går innpå deg til slutt uansett, du blir lei av å være rundt folk som suger energien ut av deg.

Ikke misforstå, jeg er ikke ett sutrende barn her , jeg har gjort mitt beste for å holde ut denne jobben, mest for pengene sin skyld. Men nå klarer jeg ikke plage meg mer. Jeg må bort, dette gir meg ingen ting. Jeg må finne mennesker som er på samme sti som meg selv, unge beviste mennesker som heller hjelper hverandre.

Btw, de er hyggelige folk de jeg jobber med, ikke misforstå. Men biler, penger, materialisme og overfladisk prat holder ikke for meg.

Når en mann på 45 år snakker om å slå ned en kollega og voldta hun på kødd går grensa for meg. Alle ler. . . .

Jeg passer bare ikke inn, rett og slett. Jeg kjenner masse fine menesker i verden, men da må jeg flytte. Noe jeg skal realisere.


Noen råd og tanker rundt dette? Plager du deg selv til en jobb du misliker?

Hoodwink

Endret 12. oktober 2013 av hoodwink

[Hèxacôres]

Det blir nok vanskelig for deg å stå i en jobb du ikke trives i. Hiv deg på søkefronten med en gang.

Jobb i dagens samfunn kan være noe du vil gjøre. Du bør glede deg til å gå på jobb om morgenen. Det gjør hverdagen din enormt mye bedre.

[hoodwink]

Ja,,,, jeg må bare innrømme det nå. Jeg har hele tiden funnet "feil" på meg som tilsier hvorfor jeg ikke liker meg der, å jeg har tilpasset meg og forandret meg etter deres måte, noe som ikke er bra.

Jeg får vel bare sjekke ut mulighetene uansett om det er magert med jobb muligheter her jeg bor

takk for svar Pondus

 

[AnonymDiskusjon]

Å stå i en jobb der du ikke trives er ikke bra. Selvfølgelig, alle har gode og dårlige dager på jobb, men i det store og hele bør det være flere gode dager:) Skal ikke grue deg til å gå på jobb hver dag iallefall.

 

Jeg står i en lignende situasjon, har nå gått i min nåværende jobb/utdanning i snart 6 mnd, og trives ikke. Liker ikke å stå opp 0600 hver dag for å gå på jobb, liker ikke jobbe alene 90% av tiden sånn som denne utdanningen vil gi meg, trives vel ok-ish med yrket, men det hjelper lite.

 

Har nå bestemt meg for å slutte utdanningen, og gå tilbake til butikk/kundeservice jobb der jeg vet at jeg trives. Arbeidstider som passer meg bedre, litt tidlig, litt sent, kollegaer jeg treffer hver dag(!!!), kundebehandling(som jeg av en eller annen syk grunn liker, når man vet hvor mye idiotkunder som finnes:) ). Blir å gå ned i lønn i forhold til det jeg har utsikt til nå, men penger betyr i det store og hele fuck all

 

Trivsel er alfa og omega! Lykke til hva du enn velger

Anonymous poster hash: 20cc3...687

[Kjeven]

Jobbet selv i butikk i halvannet år under lignende forhold, det var sjefen som var problemet for min del. Han var en sadistisk kødd med særs begrenset forståelse av arbeidsmiljøloven og trivsel på arbeidsplassen generelt. Han kunne komme på jobb etter at jeg hadde vært der alene i åtte timer og stått på, finne én vare som ikke stod på rett plass, og dermed kjefte og smelle fordi jeg visstnok gjorde en uutholdelig dårlig jobb. Det var allment kjent, også blant stamkundene, at blant butikkens 3 ansatte var jeg den eneste som gjorde et skikkelig arbeide, de to andre var i slekt med sjefen og tjente dobbelt så mye som meg, og satt som oftest bak kassa og sov (bokstavelig talt). Så jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Det var dager jeg stod opp og hadde fysisk vondt i magen fordi jeg skulle på jobb. Det er slettes ikke moro.

 

Det eneste som gjorde at jeg holdt ut var vissheten om at jeg skulle flytte langt bort for å begynne på universitetet, samt at jeg (som oftest) fikk den lønna jeg hadde krav på (pluss litt gratis godteri i ny og ne, høhøhø).

 

Så hvis du ikke har noen planer om å flytte eller annet som gjør at du må bytte jobb, eller med mindre lønna er fantastisk god, så ville jeg begynt å se meg om etter ny jobb ASAP. Dag ut og dag inn hvor man omgås slike individer langt under ens egen intellekt, fører enten til at man assimileres, at du (Gud forby) blir som dem, eller at du sliter deg helt ut psykisk og ender opp utbrent og deprimert. Du er ung og har hele livet foran deg, kom deg bort derfra mens du kan.