Å leve et liv med depresjon

[EvilSeagull]

Jeg vil fortelle om hvordan det er å ha depresjon. Jeg er selv dypt deprimert og tror at mange kan dra nytte av å lese om hvordan livet er som deprimert.

Men først vil jeg fortelle om barndommen min. Hele oppveksten har jeg opplevd å ikke strekke til. Faren min var mindre glad i meg som de andre søskenene. Han behandlet meg dårligere enn søskenene mine og ingen ting jeg gjorde var bra nok. Når familien var samlet for å spise middag spiste jeg mer enn søskenene mine, og faren pleide å fortelle meg at jeg var grådig nesten hver dag. Det var like vondt å høre hver gang og jeg kjendte alltid på en klump i halsen. Søskenene mine fikk oppleve veldig mye kjerlighet fra foreldrene mine og brydde seg ikke om at han var stygg med meg. På en måte føltes det bra å få kjeft fordi det var den eneste måten jeg kunne få oppmerksomhet på. Selv om det var negativ oppmerksomhet og kjeft jeg fikk så føltes det bedre enn ingenting. Eller kanskje det var fordi jeg følte at det var det eneste jeg fortente. Jeg gjorde ofte rampestreker for å hevne meg på faren min. Ulykkeligheten og agresjonen måtte få utløp et sted. Jeg måtte nemlig alltid være forsiktig med hva jeg sa når han var i nærheten. Selv den minste ting kunne få han til å eksplodere i sinne og hver eneste dag var jeg livredd for å gjøre han sint. Når han var sint så var han ikke sint på samme måte som andre. Når han var sint så var det som han hadde alt sinne i verden. Det var som om alt hat var konsentrert i øynene hans. Jeg kunne tydelig se hat i øynene hans. For dere på forumet som ikke vet hva jeg snakker om så har jeg ikke noen bedre beskrivelse enn at det var som at han forvandlet seg og at det plutselig var som å se djevelen i øynene. Dette skjedde hver gang han var sint på meg, som var stort sett hver dag. Omm jeg gjorde noe feil eller sa noe som provoserte han. Det kunne være hva som helst og kunne komme som lyn fra klar himmel. Det kunne være en uskyldig spøk som han av en eller annen grunn tok ille opp. Han iriterte seg egentlig over alt jeg sa. Omtrendt som om alt jeg sa ble forvridd i hans hode. Jeg var ikke flink til å huske ting. Jeg var ofte ukonsentrert og forstod ikke alltid hva som ble sagt. Dette noen av tingene han hatet mest med meg. Han ble rasende når jeg glemte ting, selv om jeg gjorde så godt jeg kunne. Av frykt for å få kjeft prøvde jeg så godt jeg kunne å skjule det når det var noe jeg hadde glemt. Og det skjedde uansett hvor forsiktig jeg var. Hver dag gruet jeg meg til at han skulle komme hjem fra jobb. Noe jeg gjør den dag i dag når jeg besøker familien, og den dag i dag prøver jeg å dekke over det når jeg glemmer ting. Selv om jeg vet at jeg ikke kan noe for at jeg glemmer så føles det galt.

Jeg var aldri noe snill med søsknene mine. Jeg kunne si og gjøre de forferdeligste ting mot dem. Jeg sa stygge ting om de til folk på skolen. Noe jeg aldri tørte å fortelle de var at jeg var sjalu på de, og at jeg hadde gitt hva som helst for å være en av dem slik at jeg kunne føle meg som en del av familien i stedet for en hakkekylling. Jeg var sjalu fordi de var elsket og ikke meg. De hadde alt som jeg ikke hadde: Lykke, tilfredshet og et positivt selvbilde. De fikk oppleve hver dag hvordan det føltes å bli elsket!

Moren min var egentlig veldig glad i meg, men på grunn av sinnet og raseriet til faren min og alt det stygge faren min sa til meg så tror jeg ikke hun tørte annet enn å ta hans parti. Jeg forstår henne godt også. Hun var nok redd for at raseriet til faren min skulle veltes over på henne. Det høres kanskje ut som jeg lager unnskyldninger for henne, men etter en hel barndom med psykisk mishandling fra faren min så vet jeg hvor vanskelig det er å stå imot. Jeg vet hvor redd hun var han og hva redsel gjør med et menneske. Hun er et godt menneske. Et VELDIG godt menneske, og hun ville aldri noen noe vondt og jeg vet at hun lidde på mine veine og skulle ønske faren min kunne være snill med meg. Hun pleide å trøste meg og si at pappa bare var trøtt og sliten etter jobben, men vi visste begge at dette ikke var sant.

Da jeg begynte på skolen hadde jeg vanskelig for å få venner og holdt meg for det meste for meg selv, og unngikk folk så godt jeg kunne. Det var som om jeg følte at jeg ikke fortente bedre. At jeg ikke fortente at folk var glad i meg og satt pris på meg. At jeg ikke var verdt noe, og at folk hadde det bedre uten meg. De få vennene jeg hadde var ikke noe snille med meg. Som oftest utnyttet de meg bare. Når vi hadde gym så var jeg alltid den siste som ble valgt med på laget, og de andre kranglet om å få slippe å ha meg med. Jeg har alltid gjordt så godt jeg kunne på skolen men fikk det likevell ikke til fordi de andre lo av meg når jeg spurte læreren om noe. Jeg følte meg dum og sluttet etter hvert å spørre. Den eneste måten jeg kom meg gjennom dagen på var å tie helt stille og løse alle oppgavene på egenhånd Jeg fikk aldri gode tilbakemeldinger eller karakterer. Det var ikke mulig for meg å konsentrere meg om skolearbeid. Jeg hadde for mange vonde tanker i hodet.

Når jeg var på skolen så gruet jeg meg til hva de andre i klassen skulle gjøre mot meg på vei hjem. Når jeg endelig hadde kommet meg hjem etter å ha fått mye juling og bli spyttet på så måtte jeg begynne på leksene mine. Moren min prøvde så godt hun kunne å hjelpe meg med leksene mine men jeg klarte ikke å lære noe. Hodet mitt var allerede fullt av tanker.

Hver dag jobbet jeg med leksene fra skolen var ferdig of fram til klokka 6 eller 7 om kvelden. Faren min kom ofte hjem i rundt 5 tiden og de gangene han overtok for moren min hjelptehan meg med leksene ved å kjefte på meg hver gang jeg stilte spørsmål eller ikke forstod noe . Han prøvde så godt han kunne å hjelpe meg med leksene men jeg forstod jo ingen ting. Dette gjorde at han ble mer og mer rasende. Han kjeftet på meg helt til han var lei og gikk. Da synes moren min så synd på meg at hun pleide å si at jeg kunne ta fri. Da jeg gikk ned på rommet mitt å gråt. Alt dette skjedde hver dag.

Hver dag spurte moren min meg om jeg hadde vert sammen med noen på skolen, og jeg løy hver dag slik at hun ikke skulle synes synd på meg. Hun spurte meg titt og ofte om hvorfor jeg ikke tok med noen hjem fra skolen. Jeg hadde mest lyst til å fortelle sannheten, men jeg fikk alltid en klump i halsen når hun spurte så jeg løy alltid for å ikke begynne å gråte forran henne. Jeg skammet meg for mye og ville ikke gråte forran min egen mor. Hun hadde blitt knust om jeg hadde fortalt henne sannheten eller begynt å gråte.

Etter hvert som som jeg ble eldre prøvde jeg forskjellige personligheter i håp om å bli elsket. I håp om at kjeftingen, fornermelsene og ydmykelsene skulle ta slutt. Ingen ting hjalp. Når jeg begyndte på ungdomsskolen var det heller ingen ting som forandret seg. Hverken hjemme eller på skolen.

Jeg begyndte på videregående på en internatskole (elektrofag) i håp om at alt skulle bli bedre. Jeg klarte meg bra på skolen en stund og leverte inn bra oppgaver. Jeg ble kjent med noen fra klassen, og jeg tenkte at alt var helt ok. Men etter hvert som alle ble bedre kjent med hverandre ble jeg gradvis dyttet mer og mer ut av fellesskapet. En dag vi hadde gruppearbeid og ble bedt om å dele oss inn i grupper. Jeg spurte to av de jeg kjendte best om de ville være på gruppe med meg, men de sa at de allerede hadde funnet noen å være på gruppe med og trengte ikke flere. Jeg oppdaget da at jeg stod helt alene og at dette kom til å bli nok et trist år for meg. Jeg hadde bare meg selv. Alle i klassen var blitt godt kjent med hverandre og jeg var ofisielt ute av det gode selskap. Etter som tiden gikk så merket jeg at alle på skolen var skeptisk til meg. De trekte seg unna som om jeg skulle vært radioaktiv. Guttene i paralellklassen min begynte å sette krokfot på meg i friminuttene når jeg skulle inn til time. De pene jentene på skolen var plutselig ikke interesert i å prate med meg lenger. Jeg fikk lav status på skolen, og begyndte å isolere meg på internatrommet mitt i hvert friminutt. Jeg hadde en venn i klassen. Men han ville bare være sammen med meg når han ikke hadde noen andre å være sammen med. Han flyttet etter hvert på rommet ved siden av mitt og vi ble gode venner. En gang hadde han invitert ei jente til å se på film sammen med oss. Jeg og henne begynte etter hvert å kline, mens han fulgte med på filmen. Så stakk vi inn på mitt rom mens han ble sittende alene å se på filmen. Morgenen etter, når jeg møtte opp til time var det rar stemning i klassen og jeg fikk mange ubehagelige blikk. Etter skolen så traff jeg kameraten min og han sa at han skulle ødelegge livet mitt. Da skjøndte jeg at han hadde spredd rykter om meg. Etter hvert begynte han og noen andre å kaste egg på vinduene mine om nettene. Jeg hørte de stod ute å lo mens de gjorde det.

Etter den dagen møtte jeg skjeldnere og skjeldnere opp på skolen. Jeg begyndte å kutte ut leksene mer og mer, og innleveringene mine var svært dårlige. Lærerene mine var skuffa over innsatsen min og jeg kunne ikke fortelle dem sannheten i frykt for at ting kom til å bli verre. Jeg møtte bare til norsk og mattetimene for der hadde vi aldri gruppearbeid. Karakterene mine stupte. Etter hvert gav jeg opp og endte opp med å sitte på rommet mitt å spille data dagen lang. Jeg fikk etter hvert problemer med å sove om natten, og døgnrytmen min ble fullstendig snudd på hodet. Jeg flyttet inn på et annet internatbygg på skolen og ble kjendt med 4 andre. Vi hadde det mye gøy sammen og de brydde seg ikke om at jeg var så upopulær. Det gode vennskapet mellom oss fikk meg til å glemme mye av det vonde jeg opplevde i hverdagen. Men en dag oppdaget jeg at vannkokeren min var borte. Dagen etter var den tilbake på samme plassen så jeg tenkte at det var sikkert bare noen som hadde lånt den, så jeg tenkte ikke noe mer over det. Et stykke ut i andre semester fortalte en av kameratene mine at det var noe de ikke hadde fortalt meg: nemlig at mobberen min hadde helt dovann i den men at de ikke hadde fortalt meg om det før for de ble bedt om å holde kjeft. Mine beste venner hadde sviktet meg! Jeg var knust. Jeg tilgav dem alikevell. Jeg var ikke sint på de engang. Jeg visste at de egentlig ville fortalt meg det men at de var redde for å selv bli utsatt for mobbing. Jeg ville ikke la dette ødelegge vennskapet.

Andre året på videregående begyndte jeg på allmennfag på samme skole. Klassen min var ok men jeg klarte aldri å bli kjendt med noen av dem. Jeg var fortsatt alene. Jeg fikk heller ikke da til å konsentrere meg. Hodet mitt var fullt av traumer og vonde tanker fra barndom, oppvekst og skole. Alt var kaos og uvirkelig og jeg var fullstendig tappet for energi. Jeg slet veldig mye med fagene og begyndte tidlig å henge etter. Jeg var tungt deprimert og følte meg mislykka. Jeg isolerte meg på rommet mitt og møtte sjelden opp på skolen. Ensomheten og det å konstant få dårlige karakter og tilbakemeldingene gjorde meg bare mer og mer deprimert. Jeg kom til et punkt der jeg hadde så mye fravær at det ikke var vits å fortsette.

I klasseavslutningen møtte jeg ikke opp. Jeg kom uansett bare til å føle meg ensom alene der, men den største grunnen var at det var da vi skulle få utdelt karakterutskriftene og alle skulle være så glade, mens jeg hadde fått det offisielt på papir at jeg var mislykka og udugelig. Jeg orket ikke tanken engang!

Så jeg begyndte på folkehøyskole. Der holdt jeg meg for det meste for meg selv, men følte at jeg fikk en pause fra det livet jeg hadde. Når jeg tenker meg om var det faktisk det nermeste jeg har vært å føle lykke selv om jeg aldri har vert lykkelig og vet at jeg aldri kommer til å bli det.

Da året var omme og var mellom 18 og 19 år startet jeg på sveisekurs og begynte å jobbe som sveiser gjennom nav. Jeg hadde gitt opp å skaffe meg venner og jobbet der dag inn og dag ut, helt uten å snakke med noen. Jeg var helt alene og samarbeidet ikke med de andre som jobbet der for jeg hadde mistet troen på at andre mennesker, og visste at de kom til å være stygge mot meg om jeg ikke holdt meg unna dem. Sjjefen min gav meg etter hvert sparken fordi jeg ikke klarte å gjøre jobben min og klarte ikke å samarbeide med andre. Jeg skammet meg.

Jeg gikk uten jobb i et år og isolerte meg i leiligheten. Jeg tørte ikke å gå ut og jeg var ødelagt av angst på grunn av at jeg ikke hadde kontakt med omverdenen. Jeg klarte såvidt å gå i butikken. Men bare rett før stengetid slik at jeg ikke møtte noen på vei bort og at jeg kunne være alene i butikken. Jeg ville bare være i fred, og lot være å ta telefonen og reiste bare hjem når faren min tvinget meg til å komme hjem for å jobbe på gården. Han sa at siden jeg ikke hadde jobb så måtte jeg jobbe på gården. Det føltes som et overgrep. Han var sint på meg fordi aldri tok telefonen. Han var sint på meg fordi jeg ikke var i jobb. Han skammet seg over meg. Når jeg var hjemme så ble jeg tvunget til å arbeide for han og fikk stadig vekk kjeft fordi jeg gjorde en dårlig jobb. Når jeg er hos foreldrene mine tenker jeg ikke på annet enn å ta livet mitt. En dag stakk jeg av, og hadde planer om å hoppe utfor et stup. Jeg klarte ikke å gjøre det. Hver angret jeg på at jeg ikke gjorde det.

Jeg er 26 år nå og er fortsatt ulykkelig. Alikevell er jeg lykkeligere enn noen gang selv om skadevirkningene av mange år i ulykkelighet og ensomhet er store, og nesten hele barndommen min er et fortrengt arr i sjelen. Jeg sliter både med angst og depresjon. Jeg har ingen venner og ikke noe nettverk rundt meg slik som de fleste andre har. Det førte til at jeg mistet den ene jobben etter den andre. Etter hvert så gav jeg opp. Jeg skjønte at det ikke var vits å prøve mer. Jeg isolerte meg mer og kuttet kontakt med familie og venner. Jeg klarer ikke å stole på noen. Hver dag skulle jeg ønske jeg aldri var født og skulle ønske jeg hadde mot til å ta livet mitt. Hver dag håper jeg på at jeg får være i fred og at ikke faren min skal ringe å invitere meg hjem. De vonde minnene og traumene kommer tilbake når jeg er der. Jeg ser på faren min som en som har rett til å bestemme over livet mitt, og en som har rett til å være stygg med meg fordi jeg ikke hjelper ofte nok til hjemme. Han sier at han sliter seg ut og at det er min feil fordi jeg ikke drar hjem ofte nok. Jeg blir sett på som en slave, som lever for å tjene han og moren min. Når han ringer meg spør han hva jeg gjør på. Jeg føler meg forpliktet til å fortelle dette til han siden han "eier" meg. Men jeg kan ikke fortelle han at jeg ser på tv fordi da bruker han dette mot meg, og bruker det som et argument for at jeg skal komme hjem. Jeg hadde en periode der jeg gikk på tur for å blidgjøre han, selv om det gjorde meg trist og deprimert å være ute alene. Jeg blir nødt til å lyve å si at jeg har gjordt noe "fornuftig" slik at jeg ikke kan tvinges hjem ved hjelp av argumenter som "du gjør ingen ting uansett". Nå blir jeg tvunget hjem ved hjelp av skyldfølelsen om at familien savner meg. Ofte tenker jeg på at dette ikke er sant siden jeg bare blir satt til å gjøre arbeid alene. Det å bli oppdratt til at man skal ignorere egne behov og at man lever for å tjene andre unner jeg ikke min verste fiende.

Er man ulykkelig så er det ingenting som gir en glede. Aktiviteter som gjør en lykkelig person glad som f.eks å se på en god film, spise en god middag med venner eller spille playstation, føles nå meningsløse. Ingen ting får meg til å smile eller le. Det føles f.eks meningsløst å stå opp om morgenen, så jeg prøver å sove lengst mulig. Det er forferdelig å gå ut for det føles som at alle ser på meg at jeg er ulykkelig. Det å være sammen med andre føles også meningsløst fordi det oppleves som alle er glade og happy unntatt meg selv. Jeg klarer ikke å se folk i øynene fordi folk ser bare tristheten.

Jeg bor nå i leilighet langt borte fra alt jeg vil glemme. Foreldrene mine inviterer meg ofte hjem til seg, men når jeg er der føler jeg meg hverken respektert eller som en del av familien. Hver gang jeg besøker dem kommer de gamle minnene mine tilbake og jeg vil ikke annet enn å dra tilbake. Jeg har dårlig samvittighet fordi at jeg ikke reiser hjem til de og hjelper til på gården. Faren min ringer meg ofte å sier at jeg må komme hjem å hjelpe de. Jeg føler meg tvunget, og vet at om jeg sier nei så sier han ting som gjør at jeg får dårlig samvittiget. Om jeg ikke gjør som han ber meg kan han si de forferdeligste ting til meg. Ting som sårer meg mer enn noe annet. Han sier ting som ydmyker meg for resten av familien. Jeg blir straffet med mer arbeid om jeg ikke gjør en god nok jobb eller om jeg ikke gjør alt jeg blir bedt om. Jeg føler at jeg ikke er verdt noe.

Jeg klarer ikke tanken på å dra hjem igjen og drikker tett. Jeg vet at jeg ikke klarer å løsrive meg fra han og vil aldri få et positivt syn på meg selv. Jeg vil aldri føle lykke. Jeg vil aldri klare å gå ut blandt folk uten å føle redsel og ubehag.

Hvis du føler deg deprimert, ulykkelig eller trist og lei, så husk på at du er ikke alene om å ha det slik

Endret 5. oktober 2013 av EvilSeagull

[elghunk]

Takk for at du deler dette! Det er alltid mer interessant å lese om folk som sliter enn folk som har det bra.

 

Spørsmål: Hvordan ser du på skolen i ettertid? Jeg tenker på skolen som det systemet som skal sikre at elevene har det bra og trives.

[EvilSeagull]

Takk for at du deler dette! Det er alltid mer interessant å lese om folk som sliter enn folk som har det bra.

 

Spørsmål: Hvordan ser du på skolen i ettertid? Jeg tenker på skolen som det systemet som skal sikre at elevene har det bra og trives.

Jeg vil aldri tilbake til skolen. Det jeg opplevde var at skolen ikke så hvor alvorlig mobbingen var. At lærerene ikke merket noe eller at de rett og slett så en annen vei. Kanskje så de bare det de ville se. Ingen lærere ønsker å innrømme at klassen deres mobber en elev. Det er et veldig ømt tema selv for lærere. Jeg tror at en klasseforstander som har en klasse der alle mobber en medelev ville fått et dårlig rykte blandt de andre lærerne og kanskje til og med fått sparken. Det kan tenkes at de er redde for konsekvensene av at noe slikt kommer ut.

 

Det er veldig vanskelig å sette fingeren på hva det er

[olsen_1]

Jævlig tøft gjort å gjøre deg åpen på denne måten. Man er ekstra sårbar for hån og forsmåing når man gjør det, og det er vel noen av fryktene involvert. Har noen spørsmål.

 

Hva får deg til å ikke kutte ut familien?

 

Når noen påfører deg så mye lidelse over så lang tid, med så alvorlige konsekvenser, så ville det vært en naturlig ting.

 

Hørte en gang noen som sa at hvis man mishandler dyr, så blir de knyttet nærmere til deg. Tror du det er sant for mennesker også?

 

Tenker du noen gang på å jule opp faren din?

[sprettass]

Sterke ord og vanskelig å sette seg inn i for "oss" andre. Det eneste jeg kan si er at du fortsatt har et langt liv foran deg, du er bare 26 år og ting kan raskt forandre seg til det bedre. I og med at familien din har vært så dårlig innflytelse på deg ville jeg nok kuttet alle bånd til faren din eller iallefall unngått han mest mulig. Han bidrar ikke til noe godt i livet ditt, så hvorfor investere vennskap i en slik person?

 

Det er veldig viktig å erkjenne at du har et problem og så snakke åpent om det. Gjerne med psykolog eller slik som nå, her på forumet. Forskning har faktisk vist at mennesker med depresjoner har godt av å menge seg med andre mennesker for å bli frisk, og det er akkurat det jeg mener du bør ta iniativ til.

[EvilSeagull]

Jævlig tøft gjort å gjøre deg åpen på denne måten. Man er ekstra sårbar for hån og forsmåing når man gjør det, og det er vel noen av fryktene involvert. Har noen spørsmål.

 

Hva får deg til å ikke kutte ut familien?

 

Når noen påfører deg så mye lidelse over så lang tid, med så alvorlige konsekvenser, så ville det vært en naturlig ting.

 

Hørte en gang noen som sa at hvis man mishandler dyr, så blir de knyttet nærmere til deg. Tror du det er sant for mennesker også?

 

Tenker du noen gang på å jule opp faren din?

Den største grunnen til at jeg ikke kutter kontakten med familien min er at da mister jeg også kontakten med søskenene mine og moren min. Jeg er faktisk også glad i faren min men kanskje på en annen måte. Jeg vet at moren min har mye å gjøre hele tiden og faren min gir meg skylda siden jeg ikke er der å hjelper til oftere og han klarer å gi meg skyldfølelse og dårlig samvittighet hver gang. Jeg føler at jeg fortsatt har et ansvar for å hjelpe til. Jeg vet hvor rart det høres ut og jeg vet at jeg blir utnyttet. Det er vanskelig å rive seg løs.

 

Det du sier med at om man mishandler dyr så vi de bli knyttet nermere til deg tror jeg er helt riktig. Det gjelder nok også mennesker. Jeg hørte en gang om noe som heter Stockholm-syndromet som går ut på at personer som blir mishandlet over lenger tid vil etter hvert begynne å sympatisere med de som mishandler dem. Det kan hende Stockholm-syndromet også rammer dyr, men jeg vet ikke om det er det eller frykten for straff.

 

Jeg har tenkt mange ganger for å gi faren min juling. Egentlig så fortener han det men jeg klarer bare ikke å slå min egen far. Han har gode sider også. Jeg vet hva dette høres ut som.. At jeg lager unnskyldninger for han. På en måte vet jeg jo at jeg gjør det. Det er på en måte vanskelig å innse. Kanskje vil jeg leve i den tro om at han vil meg vell. Veldig godt spørsmål foresten, men jeg tror ikke jeg kan gi deg noe svar med to streker under

[Hèxacôres]

Virkelig kudos for å dele noe sånt på ett åpent forum. Du er sterk.

[EvilSeagull]

Virkelig kudos for å dele noe sånt på ett åpent forum. Du er sterk.

Takk

[G]

Sterke ord og vanskelig å sette seg inn i for "oss" andre. Det eneste jeg kan si er at du fortsatt har et langt liv foran deg, du er bare 26 år og ting kan raskt forandre seg til det bedre.

 

Godt sagt.

 

@EvilSeagull:

Forsøk å leve i håpet og skaff deg noen tips om hvordan du sakte kan endre livet ditt til det bedre. Depresjon kan arbeides med, men de dype sårene dine vil du kanskje ha ut livet. Men livet kan bli bra for det. Psykologbehandling er ingen kvikkfiks, men du bør ta i mot den hjelp du blir tilbydt. Spør fastlegen om råd, det er gjerne første steg for å få hjelp.

 

Med tiden er du kanskje sterk nok til å ta til deg en kjæreste som virkelig bryr seg om deg?

Har du guts til å snakke med faren din og forklare ham bare litt om hvordan det føles? Kanskje å skrive det ned på et papir er en god støtte når du evt. gjør det. Kan hende han tar noe til seg av det vonde du forteller ham?

Endret 4. oktober 2013 av G

[Munty]

Veldig tøft, bra og lærerikt at du deler dette med oss. Det takker jeg for.

 

Jeg har da et spørsmål til deg. Det har seg slik at jeg kjenner en person som sitter i noe av den samme situasjonen du beskriver her. Ikke lik til punkt og prikke, men det er slående likhetstrekk. Det er en veldig vanskelig situasjon, og det er like vanskelig for en venn å gi en hjelpende hånd, fordi det er så vanskelig å vite hvor man skal starte, eller hva man skal ta tak i. Min venn går da på videregående, og jeg skulle virkelig ønske at jeg visste hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

 

Kanskje du kan kaste litt lys over saken? Hvis noen hadde visst (til en grad) hvordan du hadde det på videregående, hvordan kunne denne personen hjulpet?

 

Takk igjen for at du deler dette med oss.

[torerikp]

Jeg skal være helt ærlig med deg EvilSeagull. Dette som du beskriver høres ut som noe klassisk. Og da må du ta meg på alvor når jeg sier det. Kan det hende at faren din mistenker deg for å være noen andres sønn?

Eller at du faktisk talt har en annen far uten at du vet det?

Endret 5. oktober 2013 av torerikp

[EvilSeagull]

Veldig tøft, bra og lærerikt at du deler dette med oss. Det takker jeg for.

 

Jeg har da et spørsmål til deg. Det har seg slik at jeg kjenner en person som sitter i noe av den samme situasjonen du beskriver her. Ikke lik til punkt og prikke, men det er slående likhetstrekk. Det er en veldig vanskelig situasjon, og det er like vanskelig for en venn å gi en hjelpende hånd, fordi det er så vanskelig å vite hvor man skal starte, eller hva man skal ta tak i. Min venn går da på videregående, og jeg skulle virkelig ønske at jeg visste hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

 

Kanskje du kan kaste litt lys over saken? Hvis noen hadde visst (til en grad) hvordan du hadde det på videregående, hvordan kunne denne personen hjulpet?

 

Takk igjen for at du deler dette med oss.

Det er snilt av deg at du vil hjelpe kameraten din med å komme seg videre i livet Du må gjerne tipse han om innlegget mitt. Jeg har nå oppdatert det, og har skrevet en del om min opplevelse av videregående.

 

Håper det hjelper. Om jeg så bare klarer å hjelpe en eneste gutt eller jente til å vite at de ikke er alene så har jeg gjordt noe jeg kan føle meg stolt av

[EvilSeagull]

 

Jeg skal være helt ærlig med deg EvilSeagull. Dette som du beskriver høres ut som noe klassisk. Og da må du ta meg på alvor når jeg sier det. Kan det hende at faren din mistenker deg for å være noen andres sønn?

Eller at du faktisk talt har en annen far uten at du vet det?

 

Jeg er hans sønn. Vi har samme type nese. Jeg bli minnet på han hver gang jeg ser meg selv i speilet

Endret 5. oktober 2013 av EvilSeagull

[Jakke]

Utrolig sterk historie! Jeg er ikke alene, du er ikke alene, men samtidig, så er det jo ikke den største communityen med folk med depresjon og sosial angst heller da Ironisk nok.

 

Jeg tok en depresjonstest hos NHI (<-link), og ble overrasket over hva jeg fikk til svar. Føler mye av det samme, men ikke like sterkt, og jeg har venner rundt meg, men føler ofte at jeg er den som ser på de andre ha det gøy.

 

Jeg vet at jo lengre nede du er, jo vanskeligere er det å finne et tau langt nok til å komme seg opp. Altså å søke hjelp aktivt. Jeg tok meg til det, og snakker med sosialrådgiver på skola, og skal til psykolog når det blir ledig time.

 

En ting er poste slikt på et forum. Det hjelper på, men å snakke med noen som har taushetsplikt, å se deres reaksjon på din historie, få bekrefta at du er langt nede, og så få hjelp, det er uvurderlig.

 

Mange har tenkt på selvmord, noen har prøvd, noen har klart det, noen stoppa rett før, som deg. Jeg også, og der og da, og dagene og noen måneder etterpå, så angra jeg. Men akkurat den siste måneden, kanskje to-tre, så virker det som det går bedre. Lykkelig? Nei. Glad? En gang i blant. Men ifølge NHI's test er jeg fortsatt nært innleggelsesgrensa på 35.

 

Men helt ærlig, og det er hardt å høre, veldig hardt: Kutt kontakt med familien din. Det er det enkleste. jeg har ikke opplevd slikt, og kan ikke relatere til det, men det bringer mer vondt enn godt for deg synes jeg. Vil du ofre ditt eget sinn for at de andre i familien, som vet at faren din oppfører seg som en dritt mot deg, skal føle SEG bra?

 

Iblant må du sette DEG i fokus, og drite i alle andre. Det er det vanskeligste.

 

Lykke til!

[olsen_1]

Hei,

 

er litt vanskelig å svelge at de som har mishandlet deg slik kan komme unna uten en eller annen form for straff.

 

Hvordan er det å anmelde dette, eller gå til sak?

[Teza]

drikker tett.

Du er kommet inn i en farlig spiral som kun gjør livet ditt værre, i stedet for 1 problem er du i ferd med å få 2 store problemer.

 

Drikkingen er et vanlig onde ved depresjon, dersom du er i stand til å holde deg unna alkoholen gjør du deg selv en kjempetjeneste.

Klarer du ikke holde deg unna alkoholen anbefaler jeg besøk til fastlegen, du er da på vei til et sted som er betydelig værre enn hvor du er i dag!

[EvilSeagull]

Du er kommet inn i en farlig spiral som kun gjør livet ditt værre, i stedet for 1 problem er du i ferd med å få 2 store problemer.

 

Drikkingen er et vanlig onde ved depresjon, dersom du er i stand til å holde deg unna alkoholen gjør du deg selv en kjempetjeneste.

Klarer du ikke holde deg unna alkoholen anbefaler jeg besøk til fastlegen, du er da på vei til et sted som er betydelig værre enn hvor du er i dag!

Jeg har allerede et så alvorlig alkoholproblem at jeg tror ikke det er noen vei ut av det. Jeg kunne godt vært på rehab men det egentlige problemet mitt er at jeg ikke har noe å gjøre på om dagene og at det er derfor jeg drikker. For meg ville rehab vert mer som en distraksjon fra rusproblemene mine.

 

Det er ikke ment som klaging, det er bare at jeg har ingenting å leve for

Endret 9. oktober 2013 av Munty
Har redigert etter bestemmelse

[Teza]

Har en onkel som var alkoholiker mesteparten av livet og et søskenbarn som fikk hjernen ødelagt av urent heroin.

Begge har kommet seg opp på et nivå hvor de har det atskillig bedre enn før, så der er det lys i tunnellen.

 

Depresjon har også en utvei det gjelder bare å finne den, dog klarer du ikke finne denne på egen hånd.

Hvorfor ikke gi utredning til terapi en ny sjangse, det eneste du risikerer å miste er tid?

 

Edit:

Beskylder deg ikke for å klage, kjenner til problemet.

Endret 8. oktober 2013 av Teza

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Har ikke tid til å lese innlegget ennå, men det skal jeg få gjort når jeg er ferdig på jobb imorgen. Har selv vært i veldig tunge depressive perioder, så jeg vet hvordan du har hatt det.

 

Noe jeg lurere på er om du faktisk går til psykolog? Det kan jeg absolutt anbefale dersom du ikke gjør det. Det er utrolig godt å snakke med noen om sine tanker.

[Munty]

Gjennom dialog med SSFF, Seksjon for selvmordsforskning og forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.

Vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 815 33 300 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til fredag 18:30-22:30)

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.

Endret 9. oktober 2013 av Munty